Rt-1990-795
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1990-08-29 |
| Publisert: | Rt-1990-795 (276-90) |
| Stikkord: | Drap, Straffutmåling, Lovanvendelse under straffutmålingen |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 100B/1990, snr 101/1990 |
| Parter: | Aktor: statsadvokat Lars Frønsdal mot A (Forsvarer: Advokat Olav Hestenes). |
| Forfatter: | Stuevold Lassen, Gjølstad, Røstad, Christiansen, Philipson |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §233, §56 |
Dommer Philipson: Eidsivating lagmannsrett avsa 27. mars 1990 dom som for A har slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1963, dømmes for overtredelse av straffeloven §233 første ledd til en straff av fengsel i 4 - fire - år og 6 - seks - måneder. I straffen fragår 222 - tohundreogtjueto - dager for utholdt varetektsfengsel."
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av lagmannsrettens dom.
Statsadvokatene i Eidsivating har anket over straffutmålingen. Det gjøres gjeldende at drapet må anses begått under særdeles skjerpende omstendigheter, slik at bestemmelsen i straffeloven §233 annet ledd kommer til anvendelse. Videre anføres at det er feil å legge til grunn at domfelte har handlet i berettiget harme, jf. straffeloven §56 nr. 1 b. Etter påtalemyndighetens syn er straffen under enhver omstendighet for mild, selv med den lovanvendelse lagmannsretten har bygget på.
Jeg er kommet til at anken bør forkastes.
Domfelte er funnet skyldig i å ha drept sin tidligere samboer, B, ved hjelp av brennende bensin, da han 17. august 1989 oppsøkte henne i hennes leilighet. Lagmannsretten avsa sin enstemmige dom etter en hovedforhandling som tok seks dager. Det ble avhørt i alt 33 vitner og to sakkyndige og rettens domsgrunner basert på umiddelbar bevisførsel er meget utførlige med hensyn til straffutmålingen. For så vidt angår opptakten til drapshandlingen og de nærmere omstendigheter ved denne peker jeg særlig på følgende som jeg også etter dokumentasjon for Høyesterett legger til grunn:
Domfelte kom sammen med sin senere samboer allerede da hun var 14 år gammel. B var ca seks år eldre enn henne. Hun bodde fra hun var 15-16 år sammen med ham i en leilighet i sitt barndomshjem. De fikk i 1985 et barn sammen.
Samboforholdet opphørte omkring årsskiftet 1984-85, men de hadde atskillig kontakt også etter denne tid. Lagmannsretten uttaler at kontakten "mellom de to ble mer sporadisk i årene 1986 - 1989" på grunn av Bs soning av fengselsstraffer og hans etablering av et nytt samboforhold. Det fremgår imidlertid bl.a av fremlagte legeerklæringer at han også fortsatte å oppsøke domfelte i denne tid mot hennes ønske.
Domfelte har i mange år vært gjenstand for fysisk mishandling og trusler fra Bs side. Hun har siden 1981 måttet søke legehjelp, og det er dokumentert at hun to ganger har forsøkt å begå selvmord. B har også ved mange anledninger opptrådt krenkende og truende overfor domfeltes familie. Dette har fortsatt også etter at samboforholdet opphørte.
Forholdet forverret seg fra våren 1989 etter at B var løslatt fra soning av fengselsstraff. Det oppsto forandringer i Bs atferdsmønster, slik at han ble mer voldsom og truende enn han hadde vært tidligere.
Den 16. mai 1989 forsøkte han å kvele domfelte i hennes leilighet. Hun ble imidlertid reddet av sin mor. Etter å ha legemsfornærmet moren, forlot så B leiligheten i domfeltes bil som han tok.
B fortsatte å fremsette trusler overfor domfelte og hennes familie. Han truet også med at han skulle ta datteren. Trusler fra B førte til at domfelte forlot sin leilighet 15. august 1989. Hun dro med sin datter hjem til foreldrene. Samme kveld brøt fornærmede seg inn i domfeltes leilighet. Han brøt seg også inn i en naboleilighet og borttok her et haglgevær med tilhørende ammunisjon.
Den følgende dag, dagen før drapsdagen, etter at domfelte hadde vendt tilbake til leiligheten, fikk hun telefonbeskjed fra venner av B om at han ville oppsøke henne. Hun fikk også vite at han hadde våpen. Av C, som bodde i samme blokk og som også er domfelt i saken, ble domfelte fortalt om innbruddene foregående kveld.
Domfelte hadde bestemt seg for å skaffe seg noe å forsvare seg med. Etter forgjeves å ha forsøkt å få tak i et haglgevær anskaffet hun bensin, og fikk laget en fakkel for antenning for å ha noe å true domfelte med.
Drapsdagen ankom B til domfeltes leilighet sammen med en venn. Vennen ringte på først og ga uttrykk for at B var kommet for å hente noen klær. Domfelte ga imidlertid beskjed om at B fikk komme selv. I lagmannsrettens redegjørelse for hendelsesforløpet heter det videre:
"Umiddelbart etter at B hadde kommet inn i leiligheten, kastet A fatet med bensin over ham, og ropte til C, som da befant seg på kjøkkenet, at hun skulle tenne fakkelen. Dette gjorde C. Umiddelbart etter dette ble bensindampen antent, og det kom til en kraftig bensineksplosjon. Det tok fyr i den bensinen som var kastet over B. Retten legger til grunn at han svært raskt besvimte av kullosforgiftning. Han kom seg imidlertid inn på kjøkkenet, hvor han åpenbart etter kort tid avgikk ved døden på grunn av kullosforgiftning og brannskader."
Ved sin vurdering av om det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter har lagmannsretten uttalt:
"Ved denne vurderingen skal det først og fremst legges vekt på selve drapshandlingen, dog således at bakgrunnen for handlingen, domfeltes subjektive forhold og også forhold som knytter seg til drapet, men som i tid ligger noe etter dette, kan ha betydning, jf.
Høyesteretts kjennelse av 20. desember 1989. I den foreliggende sak kan retten ikke se at det er andre momenter enn selve den fremgangsmåte som ble benyttet ved drapet, som eventuelt kan begrunne at særdeles skjerpende omstendigheter foreligger. Riktignok er B drept på en grusom og åpenbart smertefull måte. På den annen side må det som foran nevnt legges til grunn at han svært raskt har besvimt av kullosforgiftningen, og at opplevelsen av smerte således tidsmessig må ha vært svært kortvarig. Under disse omstendigheter kan retten ikke se at det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter i loven forstand."
Lagmannsretten har tatt utgangspunkt i den rettsoppfatning som fremgår av Høyesteretts avgjørelse inntatt i Rt-1989-1330 og har etter en omfattende bevisførsel funnet at det ikke foreligger "særdeles skjerpende omstendigheter". Påtalemyndigheten har gitt uttrykk for at det foreligger flere forhold i saken som lagmannsretten ved sin vurdering ikke har kommet nærmere inn på, bl.a at domfelte trakk inn C og sin 14 år gamle søster i forbrytelsen. Det hevdes at disse forhold tilsier et annet resultat enn det lagmannsretten har kommet til. Jeg er ikke enig i dette og finner ikke grunnlag for å sette lagmannsrettens vurdering til side.
Jeg er som lagmannsretten kommet til at domfeltes drapshandling må anses foretatt i berettiget harme, jf. straffeloven §56 nr. 1 b. Domfelte har i en årrekke vært utsatt for fysisk og psykisk vold fra Bs side. Til tross for at samboforholdet var opphørt, fortsatte B å plage henne.
De siste månedene før drapet ble begått ble situasjonen ytterligere forverret. Bs drapsforsøk fant som nevnt sted i mai 1989, og hendelsene i august samme år, umiddelbart før drapet ble begått, ga domfelte grunn til å frykte for sitt liv, og videre for at B kunne komme til å foreta seg noe overfor datteren. Jeg viser i denne forbindelse også til erklæring avgitt av psykiater, overlege Ole Petter Lossius 7. september 1989. Det fremgår her at domfelte tidligere på drapsdagen hadde ringt legen og bedt om beroligende tabletter. Hun uttalte til legen at hun var livende redd for hva B kunne komme til å foreta seg, og at hun ikke visste hva hun skulle gjøre.
Domfeltes handlemåte må vurderes på bakgrunn av hennes angst for B, bygget opp over lang tid og ytterligere aktualisert av hendelsene den siste tid før drapet. Slik jeg ser det, bærer drapshandlingen sterkt preg av å være en situasjonsbetinget handling, begått i desperasjon over den situasjon domfelte var kommet i på grunn av Bs opptreden. Hennes harme mot B må etter dette anses berettiget.
Lagmannsretten har lagt til grunn at B ikke var aggressiv da han kom inn i domfeltes leilighet drapsdagen. Aktor har videre understreket at det var domfelte som ga beskjed til Bs venn om at denne selv fikk komme og hente klær. Hensett til den situasjon som forelå, finner jeg - i likhet med lagmannsretten - ikke å kunne legge noen avgjørende vekt på dette.
For så vidt angår straffutmålingen nøyer jeg meg med å vise til lagmannsrettens straffutmålingsbetraktninger som jeg i det vesentlige kan tiltre.
Det er opplyst at domfelte gikk over på soning fra 26. april.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.