Rt-1990-903
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1990-09-06 |
| Publisert: | Rt-1990-903 (299-90) |
| Stikkord: | Arbeidsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 425 K/1990, jnr 261/1990 |
| Parter: | Hjemmet A/S (advokatfirmaet Schjødt ANS v/advokat Cato Schiøtz) mot Guri Haagensen, Sissel Iversen, (advokat Harald Stabell). |
| Forfatter: | Skåre, Hellesylt, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §3, Tvistemålsloven (1915) §404 |
Ved stevning av 14. mars 1989 til Oslo byrett reiste Guri Haagensen og Sissel Iversen søksmål mot A/S Hjemmet etter arbeidsmiljøloven bestemmelser om stillingsvern. De viste til at de 9. februar 1989 muntlig var blitt avskjediget fra arbeidet som telefonkonsulenter. De la ned påstand om at avskjeden av dem skulle kjennes ugyldig og at erstatning ble fastsatt etter rettens skjønn. A/S Hjemmet påstod i tilsvaret at det ikke forelå ansettelsesforhold som medførte at arbeidsmiljøloven regler kom til anvendelse. Subsidiært ble det gjort gjeldende at Haagensen og Iversen hadde opptrådt på en måte som gjorde det umulig å forlenge deres engasjementer.
Etter at rettsmøtet var holdt til behandling av avvisninggspørsmålet avsa Oslo byrett 25. oktober 1989 kjennelse med slik slutning:
"1. Saken avvises fra behandling i arbeidsmiljøloven prosessformer.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Haagensen og Iversen påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett som 27. juni 1990 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Saken fremmes.
2. Hver av partene bærer sine egne omkostninger for begge retter."
Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens og lagmannsrettens kjennelser.
A/S Hjemmet har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens saksbehandling og lovtolkning, jf. tvistemålsloven §404 nr. 2 og 3. Når det gjelder saksbehandlingen har lagmannsretten i sine kjennelsesgrunner ikke i tilstrekkelig grad drøftet de forskjellige faktiske forhold som er av betydning for avgjørelsen. Når det gjelder lovtolkningen anføres at lagmannsretten har tolket legaldefinisjonen av arbeidstaker i arbeidsmiljøloven §3 nr. 1 uriktig når den har funnet at dette grensetilfellet må løses etter en totalvurdering av den art som lagmannsretten foretar. Det må legges vekt på om arbeidet utføres i tjeneste, idet dette er loven eneste avgrensning mot arbeid som utføres av frilansere og andre selvstendige oppdragstakere. Relevant i denne forbindelse er ikke arbeidets faktiske omfang eller eventuelt løfte om fortsatte oppdrag, men derimot arbeidstidsordningen, spørsmålet om arbeidsplikt og graden av selvstendighet i arbeidet.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til ny behandling ved lagmannsretten.
2. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Haagensen og Iversen har i tilsvaret hevdet at lagmannsretten har foretatt en riktig rettsanvendelse, og det ikke foreligger feil ved saksbehandlingen. Lagmannsrettens avgjørelse har støtte i rettspraksis og juridisk teori. Lagmannsretten har vurdert de sentrale kriterier for at et arbeidsforhold er etablert, selv om flere kunne vært nevnt. Dette gjelder for eksempel kontroll og styringsmyndighet, men en vurdering av dette ville under enhver omstendighet gått i kjæremålsmotpartenes favør.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse pkt. 1 stadfestes.
2. Kjæremotpartene tilkjennes saksomkostninger for alle retter."
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål og utvalgets kompetanse er derfor begrenset, jf. tvistemålsloven §404. I det foreliggende tilfelle gjelder kjæremålet lagmannsrettens saksbehandling - mangelfulle kjennelsesgrunner - og lovtolking, jf. §404 nr. 2 og 3.
Lagmannsretten har funnet at Haagensen og Iversen var arbeidstakere, jf. arbeidsmiljøloven §3 nr. 1. Den bemerker at de to opprinnelig var knyttet til et prosjekt, som etterhvert gikk over til en fast ordning. Selv om de sto fritt til å velge når og hvor meget de ville arbeide, var de sikret arbeid så lenge det var oppdrag. Lagmannsretten fortsetter slik:
"Etter lagmannsrettens oppfatning står man overfor et grensetilfelle, der ikke noe enkelt moment alene har avgjørende vekt, heller ikke den fleksible arbeidsordningen. Det avgjørende er at flere momenter sett i sammenheng peker mot et arbeidstakerforhold. Haagensen og Iversen var sikret arbeid så lenge det var oppdrag. De hadde dessuten plikt til i en viss utstrekning å ta såkalte "faste oppdrag". Arbeidet ble utført i bedriftens lokaler og med bedriftens utstyr. De har arbeidet relativt lenge, ca 4 1/2 år, for bedriften, og arbeidet har etter hvert fått stort omfang, slik at det i alle fall for Haagensens del i det siste halve året i gjennomsnitt tilsvarer tilnærmet vanlig arbeidsuke. Retten har også sett hen til at bedriften har foretatt skattetrekk og betalt feriepenger og sykepenger. Selv om betalingen kan være ment som en imøtekommenhet fra bedriftens side, har det vært egnet til å gi Haagensen og Iversen en oppfatning av å ha rettigheter som arbeidstaker."
Hjemmet A/S mener at det som er relevant med avgjørelsen av om det foreligger et tjenesteforhold, er arbeidstidsordningen, spørsmålet om arbeidsplikt og graden av selvstendighet i arbeidet. Det kan ikke legges vekt på arbeidets faktiske omfang og eventuelt løfte om fortsatte oppdrag.
Utvalget vil bemerke at man ved avgrensingen av arbeidstakerbegrepet etter omstendighetene må trekke inn en rekke momenter og foreta en helhetsvurdering. Dette har lagmannsretten gjort. Utvalget kan ikke se at noen av de momenter lagmannsretten har nevnt kan anses rettslig irrelevante for tolkingen, og det kan heller ikke se at lagmannsretten har oversett momenter som etter de konkrete omstendigheter måtte ha vekt. Spørsmålet om selvstendighet med hensyn til den måte arbeidet skulle utføres på, hadde lagmannsretten etter Hjemmets prosedyre ingen foranledning til å gå inn på. Det er for øvrig fra den annen side gjort gjeldende at Hjemmet hadde instruks- og kontrollmyndighet.
Utvalget kan etter dette ikke se at lagmannsretten har bygget på uriktig lovtolking. Spørsmålet om hvordan de enkelte momenter skal vektlegges i en helhetsvurdering, gjelder den konkrete lovanvendelse. Og den kan utvalget ikke prøve. Utvalget kan heller ikke se at begrunnelsen er mangelfull. Kjæremålet må derfor forkastes.
Etter resultatet av utvalgets prøving må den kjærende part dekke sakens omkostninger for utvalget. Omkostningsbeløpet settes til 1.200,- kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Hjemmet A/S til Guri Haagensen og Sissel Iversen til sammen 1.200,- - ettusentohundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.