Rt-1990-925
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1990-08-16 |
| Publisert: | Rt-1990-925 (313-90) * |
| Stikkord: | Vegtrafikk, Straffutmåling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 85/1990, snr 121/1990 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (aktor: statsadvokat Bente B. Roshauw) mot A (forsvarer: advokat Johan Hjort) |
| Forfatter: | Backer, Aasland, Langvand, Stuevold Lassen, Sandene |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §17, Straffeloven (1902) §26A, §26, §31 |
Dommer Backer: Vesterålen herredsrett avsa 10. april 1990 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1946, dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd, jfr. §17, annet ledd, til fengsel i 25 - tjuefem - dager samt å betale en bot stor kr. 7.000,- - kronersjutusen - subsidiært 15 - femten - dager fengsel.
2. A, født xx.xx.1946 tilpliktes å betale saksomkostninger til det offentlige med kr. 1.500,- - kronerettusenfemhundre -."
Hjemmelen for å bruke både fengselsstraff og bot er straffeloven §26a.
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av dommen.
Domfelte begjærte fornyet behandling ved lagmannsrett og anket subsidiært over straffutmålingen. Høyesteretts kjæremålsutvalg nektet lagmannsrettsbehandling, men henviste anken til Høyesterett. I anken hevdes det at fengselsstraffen burde ha vært gjort betinget og at boten er for høy.
Jeg er kommet til at anken må forkastes.
Herredsretten har lagt til grunn at domfelte og en annen person satt og drakk sammen før kjøringen. Videre har herredsretten funnet at domfelte lot den annen få kjøre sin bil til tross for at han visste at vedkommende var påvirket av alkohol og ikke hadde førerkort.
Domfelte var dømt for promillekjøring i 1987, og hadde fått sitt førerkort tilbake ca to måneder tidligere. Blodprøver som ble tatt vel en time etter kjøringen, viste at domfelte og den som kjørte hadde en promille på henholdsvis 1,97 og 1,33 etter fradrag av sikkerhetsmargin. Domfelte er uføretrygdet, og får utbetalt ca kr. 7.300,- pr. måned etter at skatt og barnebidrag er trukket fra. Han er avhengig av å kunne bruke bil, da han har vært rammet av poliomyelitt.
Ut fra en totalvurdering av domfeltes forhold kan jeg ikke se at det er noe åpenbart misforhold mellom den straffbare handling og straffen.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.