Rt-1990-974
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1990-10-12 |
| Publisert: | Rt-1990-974 (342-90) |
| Stikkord: | Dyrevern, Straffutmåling, Rettighetstap, Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 110/1990, snr 141/1990 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (aktor: statsadvokat Vidar Helgheim) mot A (forsvarer: advokat Ole A. Bachke jr.) |
| Forfatter: | Gussgard, Lund, Bugge, Hellesylt, Backer |
| Lovhenvisninger: | Dyrevernloven (1974) §31, §32, §4, §5, Forurensningsloven (1981) §78b, §81b, §9, Straffeprosessloven (1981) §75, §82, FOR-1989-03-01-151-§3, Straffeloven (1902) §25, §52, §53, §54, §62, §63, §25, Dyrevernloven (1974), §3, §78B, §81B, §74 |
Dommer Backer: Holmestrand herredsrett avsa 18. juni 1990 dom med slik domsslutning når det gjelder punktene 1-3:
"1. A, født xx.xx.1933, dømmes for overtredelse av lov om dyrevern av 20. desember 1974 nr. 73, §31, jfr. §5 nr. 1 og nr. 2, samt §4, samt for overtredelse av forurensningsloven §78B, jfr. §9, jfr. forskrift om husdyrgjødsel §3, jfr. loven §81B - alt sammenholdt med straffeloven §62 og §63, annet ledd - til en straff av fengsel i 30 - tretti - dager.
2. Han idømmes saksomkostninger med en andel kr. 2.000,- totusenkroner.
3. Han fradømmes i medhold av dyrevernloven §32 for alltid retten til å eie, ha, bruke, handle med og slakte dyr og til å stelle dyr."
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av herredsrettens dom.
Domfelte begjærte fornyet behandling ved lagmannsrett. Subsidiært anket han straffutmålingen og rettighetstapet. Høyesteretts kjæremålsutvalg har besluttet at lagmannsrettsbehandling nektes, men at anken henvises til Høyesterett.
Under ankeforhandlingen har forsvareren utenom anken gjort gjeldende at vilkårene ikke var til stede for å fremme saken for så vidt gjelder overtredelsene av dyrevernloven.
Jeg er kommet til at det ikke var uriktig å fremme saken. Når det gjelder anken, finner jeg at fengselsstraffen bør gjøres betinget, men at rettighetstapet må opprettholdes.
Innledningsvis nevner jeg at domfelte driver griseproduksjon på B like syd for X. Opprinnelig drev han også hønseri. Han er funnet skyldig i over et tidsrom på ikke fullt to år å ha gitt grisene for lite for og vann, for ikke i tilstrekkelig grad å ha rengjort oppholdsrommene for grisene og for å ha holdt grisene i oppholdsrom som var trekkfulle og hadde mangelfull isolasjon og oppvarming. Videre er han dømt for ikke i tide å ha etterkommet pålegg om å fullføre gjødsellager for husdyrproduksjon og innretning for gjødseloppsamling og transport til lageret.
Saken om overtredelse av dyrevernloven ble opprinnelig henlagt av politiet 15. august 1989. Etter pågang fra dyrevernsmyndighetene omgjorde imidlertid politiet 24. november 1989 sin beslutning og reiste tiltale. Forsvareren har anført at dette er i strid med straffeprosessloven §75 annet ledd, både fordi tre-måneders-fristen er oversittet og fordi omgjøringen ikke er skjedd ved overordnet påtalemyndighet. Han hevder at domfelte måtte betraktes som siktet fordi det var besluttet "liknende forholdsregler rettet mot ham", jfr. straffeprosessloven §82 første ledd. Det tenkes her på inspeksjoner og pålegg etter dyrevernloven §25.
Spørsmålet om saken mot domfelte skulle ha vært avvist på grunn av bestemmelsen i straffeprosessloven §75 annet ledd for så vidt gjelder overtredelsene av dyrevernloven, beror på om han var å anse som siktet da saken ble henlagt 15. august 1989. Han hadde da vært avhørt som mistenkt, men han var ikke betegnet som siktet, og det hadde ikke vært brukt straffeprosessuelle tvangsmidler mot ham. Derimot hadde dyrevernsnemnda og politiet gjort bruk av "tiltak" etter dyrevernloven §25. Jeg kan imidlertid ikke anse disse tiltak som annet enn forvaltningsmessige forholdsregler, som ikke kan likestilles med straffeprosessuelle tvangsmidler etter straffeprosessloven §82 første ledd. Når domfelte ikke var å anse som siktet da saken mot ham ble henlagt, kan saken tas opp på ny. Dette fremgår indirekte av straffeprosessloven §74 første ledd.
Etter min mening var det således korrekt å fremme saken.
Et kjernepunkt i saken for herredsretten var spørsmålet om domfelte etter dyrevernloven §32 for alltid skulle fradømmes retten til å eie, ha, bruke, handle med og slakte dyr og til å stelle dyr. Forsvareren har for Høyesterett understreket at rettighetstapet rammer domfelte hardere enn fengselsstraffen. Domfelte, som snart fyller 57 år, kan vanskelig legge om til vanlig jordbruksdrift, da han på grunn av en hoftelidelse ikke kan kjøre traktor. Det er investert store summer i griseoppdrettet.
Jeg er enig i at et slikt rettighetstap som det her dreier seg om, rammer hardt den som har sitt levebrød knyttet til oppdrettsnæringen. Hvis man skal håndheve dyrevernloven og beskytte de interesser som denne tar sikte på å vareta, kan jeg imidlertid ikke se hvordan man kan komme utenom et slikt rettighetstap som herredsretten har idømt i dette tilfelle. Domfelte er to ganger tidligere funnet skyldig i overtredelse av dyrevernloven. I 1978 ble han for et tidsrom av to år fradømt retten til å eie, ha, bruke og stelle ponnier, hester og storfe på eiendommen Y, som han da drev. I 1983 ble han, foruten til en straff av betinget fengsel i 45 dager og en ubetinget bot av kr. 3.000,- for alltid fradømt retten til å eie, ha, bruke og stelle dyr på eiendommen Y. I det foreliggende tilfelle har myndighetene ved gjentatte inspeksjoner og pålegg prøvet å få domfelte til å rette på de påklagede forhold, men med små resultater, før det ble fremmet straffesak. Det er de samme slags handlinger som har gått igjen hele tiden - mangelfull foring og tilførsel av vann, utilstrekkelig rengjøring slik at dyrene blir stående i sin egen gjødsel, og bruk av kvalitetsmessig meget dårlige rom for dyreholdet.
Når rettighetstapet etter dette opprettholdes, kan jeg ikke se at det er nødvendig å fullbyrde fengselsstraffen. Denne gjøres derfor betinget.
Jeg stemmer for denne dom:
I herredsrettens dom gjøres den endring at fullbyrdelsen av fengselsstraffen utsettes etter reglene i straffeloven §52, §53 og §54 med en prøvetid på 2 - to - år.
For øvrig forkastes anken.