Rt-1991-116
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1991-02-13 |
| Publisert: | Rt-1991-116 (37-91) |
| Stikkord: | Kontraktsrett, Foreldelse, Prisavslag |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 25B/1991, nr 90/1990 |
| Parter: | N.-O. Krog Andvik A/S (Advokat Søren Ø Hellenes) mot Arild Lund (Advokat Ivar Ellingsen). |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Bugge, Dolva, Gjølstad, Lund |
| Lovhenvisninger: | Foreldelsesloven (1979) §10, Tvistemålsloven (1915) §179, §373, §380, §392, §2, §3 |
Dommer Sinding-Larsen: Ved kjøpekontrakt av mars 1984 solgte Arild Lund sin enebolig til N.-O. Krog Andvik A/S. I april 1986 fremsatte kjøperen krav om prisavslag eller erstatning på grunn av en rekke påståtte mangler ved huset. Da kravene ikke ble godtatt, reiste N.-O. Krog Andvik A/S sak ved Larvik herredsrett, som den 28. november 1987 avsa dom med slik domsslutning:
"1. Arild Lund dømmes til innen 14 - fjorten - dager å betale til N.-O. Krog Andvik A/S kr 100.000,- kroneretthundretusen med til- legg av 15 - femten - prosent rente pro anno fra 28. november 1986 til betaling skjer.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Hver av partene dekker en halvdel av utgiftene til bygningskyndige meddommere."
N.-O. Krog Andviks påstand var bare delvis tatt til følge, og selskapet påanket dommen til Agder lagmannsrett. Arild Lund innga aksessorisk motanke med påstand om frifinnelse.
Agder lagmannsrett avsa den 4. desember 1989 dom med slik domsslutning:
"Arild Lund dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale til N.- O. Krog Andvig A/S 70.000 - syttitusen - kroner med tillegg av 15 prosent årlig rente fra 28. november 1986 til betaling skjer.
Herredsrettens saksomkostningsavgjørelse stadfestes.
N.-O. Krog Andvik dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale til Arild Lund 65.000 - sekstifemtusen - kroner som erstatning for saksomkostninger i hovedanken.
Erstatning for saksomkostninger i motanken idømmes ikke."
Når det gjelder sakens faktiske sammenheng og partenes anførsler for herredsretten og lagmannsretten, vises til de avsagte dommer.
N.-O. Krog Andvik A/S har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken omfatter bare angivelige mangler ved boligens tak. Høyesteretts kjæremålsutvalg avsa den 29. mai 1990 kjennelse der anken ble nektet fremmet etter tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 2 for så vidt den gjaldt mangler ved utlufting av taket, mens den ble henvist til Høyesterett for så vidt gjaldt angivelige mangler ved takets bæreevne. I medhold av tvistemålsloven §392 tredje ledd ble ankebehandlingen begrenset til foreløpig å gjelde lagmannsrettens rettsanvendelse når det gjaldt spørsmålet om kravet var foreldet. Etter begjæring fra begge parter besluttet Justitiarius at saken skulle gå over til skriftlig behandling jf tvistemålsloven §380.
Om det spørsmål som nå er gjenstand for ankebehandling har lagmannsretten bemerket:
"Anførselen om at takets bæreevne er underdimensjonert, er ny for lagmannsretten. Lagmannsretten finner det unødvendig å gå nærmere inn på berettigelsen av denne mangelsanførsel, idet krav om prisavslag som knytter seg til en slik mangel er foreldet etter 3-årsfristen i foreldelsesloven §2 jfr. 3 nr. 1 og 2. Utgangspunktet for foreldelsesfristens løp må anses å være den avtalte overleveringsdag, som i kontrakten var satt til 1. april 1984. Den fristavbrytende handling skjedde først ved at kravet ble brakt inn i saken ved brev 19. september 1989 fra Krog Andviks prosessfullmektig. Uvitenhet om mangelen gir riktignok kravshaveren en tilleggsfrist på ett år etter §10 nr. 1, men medfører ikke at foreldelsesfristens løp suspenderes, jfr. Kjønstad og Tjomsland, Foreldelsesloven 67. Misligholdskrav knyttet til en eventuell underdimensjonering av taket var således definitivt foreldet 1. april 1988."
Den ankende part, N.-O. Krog Andvik A/S, har i ankeerklæring anført bl a:
"Lagmannsretten mener at prisavslag for en mangel ved taket må være foreldet etter 3 års fristen i foreldelsesloven §2 jfr. §3. nr. 1 og 2. Utgangspunktet for foreldelsesfristens utløp må være overleveringsdagen, i dette tilfelle 1. april 84, jfr. kjøpekontrakten.
Uvissheten om mangelen gir en tilleggsfrist på ett år jfr. §10 nr. 1. Lagmannsretten har så regnet ettårsfristen fra utløpet av 3-års fristen og sier at misligholdskrav må definitivt være foreldet 1. april 1988. Det henvises til Kjønstad og Tjomsland, Foreldelsesloven 67.
Det hevdes herved at lagmannsretten har tatt feil i sin forståelse av foreldelsesloven frister og tilleggsfrister.
Foreldelsesloven har tre forskjellige frister som kommer til anvendelse i denne sak. Den alminnelige foreldelsesfrist er tre år jfr. §2. Videre gir §10 tilleggsfrister som ifølge §10 nr. 3 gis en ramme på maksimalt 10 år. Ifølge §10 nr. 1 løper det en tilleggsfrist på ett år dersom fordringshaver manglet nødvendig kunnskap om fordringen. Fristen løper fra den dag fordringshaveren fikk eller burde skaffet seg slik kunnskap. Lagmannsretten har her tatt feil ved at man har regnet tilleggsfristen fra utløpet av loven alminnelige tre års frist, i dette tilfellet 1. april 1987. Fristen skal regnes fra det tidspunkt da skyldneren fikk eller burde ha skaffet seg nødvendig kunnskap, i dette tilfellet var det 23. oktober 1989 da rapporten fra Norsk Treteknisk Institutt forelå. Foreldelse inntrer da først ett år senere.
Dersom tilleggsfristen skal regnes fra utløpet av loven alminnelige tre års frist, blir §10 nr. 3 første setning uten mening."
Den ankende part mener at lagmannsrettens dom bør oppheves på grunn av den uriktige rettsanvendelse og saken hjemvises til lagmannsretten til videre behandling jf tvistemålsloven §392 annet ledd. Den ankende part har nedlagt slik påstand:
"1. Agder lagmannsretts dom i sak 36/1988 oppheves forsåvidt gjelder spørsmålet om foreldelse.
2. Spørsmålet om prisavslag for mangler ved takkonstruksjonen hjemvises til lagmannsretten for ny behandling.
3. Arild Lund dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsrett og Høyesterett."
Ankemotparten, Arild Lund, er enig i at lagmannsrettens avgjørelse av foreldelsesspørsmålet bygger på en uriktig rettanvedelse, og at det for så vidt er grunnlag for å oppheve lagmannsrettens dom. Etter ankemotpartens syn er det imidlertid ikke nødvendig å hjemvise saken til lagmannsretten av hensyn til bevisføringen. For det tilfelle at behandlingen i Høyesterett bare skal omfatte rettsanvendelsen vedrørende foreldelsesspørsmålet, har ankemotparten nedlagt slik påstand:
"1. Agder lagmannsretts dom av 4. desember 1989 i sak nr. 36/1988 oppheves for så vidt gjelder spørsmålet om mangler ved takets bæreevne og saken hjemvises til lagmannsretten for ny behandling.
2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."
For det tilfelle at anken i sin helhet skal avgjøres av Høyesterett har ankemotparten nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."
Høyesterett skal bemerke:
Lagmannsrettens avgjørelse beror på en uriktig tolking av foreldelsesloven §10 nr 1. Lagmannsretten har antatt at den der nevnte ett-årsfrist begynner å løpe senest ved utløpet av den ordinære tre-årsfrist, slik at kravet under enhver omstendighet er foreldet etter fire år. Ett-årsfristen begynner imidlertid først å løpe fra det tidspunkt da den berettigede får den nødvendige kunnskap om fordringen. Den maksimale forlengelse av foreldelsesfristen er ti år, jf §10 nr 3.
Den uriktige lovforståelse har ført til at lagmannsretten hverken har tatt standpunkt til de bevisspørsmål som oppstår i forbindelse med foreldelsesspørsmålet eller til hvorvidt det foreligger en mangel som kan gi grunnlag for prisavslag. Høyesterett finner at disse spørsmål bør prøves av lagmannsretten på grunnlag av en umiddelbar bevisførsel jf tvistemålsloven §392, annet ledd. Lagmannsrettens dom blir etter dette å oppheve, og saken hjemvises til lagmannsretten til fortsatt behandling.
Avgjørelsen av spørsmålet om saksomkostninger bør utstå til lagmannsrettens dom eller kjennelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens dom oppheves så langt anken er henvist til Høyesterett, og saken hjemvises til lagmannsretten til fortsatt behandling.
Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet utsettes til lagmannsrettens dom eller kjennelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.