Rt-1991-17
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1991-01-11 |
| Publisert: | Rt-1991-17 (9-91) |
| Stikkord: | Trusler mot politiet, Straffutmåling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 7B/1991, snr 220/1990 |
| Parter: | Aktor: statsadvokat Vidar Helgheim mot A (Forsvarer: advokat Ole A Bachke jr). |
| Forfatter: | Halvorsen, Rygg, Dragsten, Hellesylt, Sandene |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §128, §52, §53, §54 |
Dommer Halvorsen: Larvik byrett avsa 19. oktober 1990 dom med denne domsslutning:
"A, født xx.xx.1962, dømmes for overtredelse av straffeloven §128 til en straff av fengsel i 45 -førtifem- dager.
Fullbyrdelsen av fengselsstraffen utsettes etter reglene i straffeloven §52, §53 og §54 med en prøvetid på 2 -to- år.
Saksomkostninger idømmes ikke."
Dommen er avsagt under dissens, idet rettens formann stemte for ubetinget fengsel i 30 dager.
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene.
Statsadvokatene i Vestfold og Telemark har anket over straffutmålingen, idet de mener at det burde ha vært reagert med ubetinget fengsel.
Jeg finner at anken må føre frem.
Det forhold domfellelsen gjelder, fant sted på et asylmottak i forbindelse med at politiet skulle pågripe en annen asylsøker. Denne var venn av domfelte og hadde fått endelig avslag på sin søknad om opphold her i landet og skulle derfor bortvises. - I domspremissene er opplyst at politiets praksis i slike tilfeller er å foreta pågripelse samtidig med forkynnelse av avslaget. Dette gjøres for å forhindre at vedkommende unndrar seg bortvisning ved å gå i dekning.
Da pågripelsen ble søkt iverksatt av to uniformerte tjenestemenn fra det lokale politikammer, satte asylsøkeren seg kraftig til motverge. Han slo ned den ene politimannen og klarte å komme seg unna og få gjemt seg. Assistanse ble tilkalt fra politikammeret. Da forsterkningene var på plass, ble en av polititjenestemennene møtt av asylsøkeren med kniv i hånden som han truet med, samtidig med at han ropte at de måtte holde seg unna. En annen asylsøker, som også hadde kniv, forsøkte forgjeves å opptre som megler. Domfelte kom nå til stede, bevæpnet med en 30 cm lang kniv, hvor knivbladet var 18 cm. Han var meget opphisset. Den samlede byrett fant bevist at domfelte rettet kniven mot politimannen og viftet med den på en truende måte, samtidig som han verbalt ga uttrykk for at politimannen ikke burde komme nærmere. Retten la til grunn at politimannen følte seg overbevist om at tiltalte ville bruke kniven dersom ytterligere forsøk på pågripelse av asylsøkeren ble gjort. Av premissene fremgår videre at trusselen om bruk av kniv ble oppfattet som alvorlig ment, og at domfelte forsto dette, samtidig med at han var klar over at det dreide seg om en lovlig pågripelse som han på denne måten søkte å hindre.
Polititjenestemennene, som var ubevæpnet, fant situasjonen så truende at politikammeret ble anmodet om tillatelse til bevæpning. Tillatelse ble gitt til at våpen kunne transporteres til stedet, men bevæpning skulle foreløpig utstå. Politibil med to tjenestemenn kom så til stedet medbringende våpen i bil. Ytterligere forsterkninger hadde i mellomtiden ankommet.
Av byrettens dom fremgår at det var en "meget amper" stemning og at de ansatte ved asylmottaket "opplyste at de kunne ikke gå god for hva som ville skje dersom politiet gjennomførte pågripelsen....". Byretten la til grunn at domfelte hisset opp stemningen.
Asylsøkeren som skulle pågripes, ga seg til slutt og ble tatt hånd om av politiet. Ifølge byretten ville også domfelte normalt blitt pågrepet, men "stemningen var slik at dette ble funnet utilrådelig".
Jeg finner at allmennpreventive hensyn må tillegges avgjørende betydning i denne sak. Etter Høyesteretts praksis skal det i alminnelighet reageres med ubetinget fengsel når politiet gjennom alvorlige trusler søkes hindret i å foreta tjenestehandlinger. Politiet befant seg - som påpekt av byrettens mindretall - i en meget vanskelig situasjon. Jeg er enig i dette og tilføyer at det til slutt deltok et betydelig antall polititjenestemenn for å gjennomføre pågripelsesoppdraget, at situasjonen etter hvert ble bedømt som så alvorlig at våpen ble bragt frem til stedet og at aksjonen i alt strakk seg over et tidsrom på ca 2 1/2 time før den kunne avblåses.
Under slike omstendigheter kan domfeltes subjektive forhold bare tillegges begrenset vekt. Den samlede byrett fant at domfeltes atferd syntes å være "et brudd på hans vanlige handlingsmønster" og en engangsforeteelse. I tillegg til dette har flertallet begrunnet sitt resultat med at domfelte "var mentalt ute av balanse, han hadde tilbragt lang tid på asylmottak i et flerkulturelt miljø, og var redd for å bli sendt tilbake til en uviss skjebne", samt at "han fremtrer nå som en mønsterborger med omtanke for andre". Domfelte har for Høyesterett særlig påberopt seg at soning av en fengselsstraff vil skape store sosiale og helsemessige vanskeligheter for ham. Han har fremlagt uttalelser fra lege og sosialpersonell til støtte for dette. - Jeg kan ikke se at disse forhold kan gi plass for en betinget reaksjon. Ved fastsettelsen av fengselsstraffens lengde finner jeg imidlertid at de subjektivt formildende omstendigheter som fremgår av byrettens dom, bør tillegges den vekt at straffen settes til ubetinget fengsel i 20 dager.
Jeg stemmer for denne dom:
I byrettens dom gjøres disse endringer:
1. Straffen settes til fengsel i 20 - tyve - dager.
2. Bestemmelsen om å utsette fullbyrdelsen av straffen går ut.