Rt-1991-196
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1991-03-01 |
| Publisert: | Rt-1991-196 (59-91) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 29/1991, snr 269/1990 |
| Parter: | aktor: statsadvokat Kristian Nicolaisen mot A (forsvarer: advokat Hans Stenberg-Nilsen). |
| Forfatter: | Skåre, Dolva, Gussgard, Gjølstad, Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §239, Veitrafikkloven (1965) §3, §31 |
Dommer Skåre: Oslo byrett avsa 7. september 1990 dom med slik domsslutning:
"A, født xx.xx.1965, dømmes for overtredelse av veitrafikkloven §31, jf §3 til å betale til statskassen en bot stor kr 5.000 - femtusen -, subsidiært 10 - ti - dager fengsel.
Han frifinnes for overtredelse av straffeloven §239.
Saksomkostninger idømmes ikke."
Om saksforholdet og den domfeltes personlige forhold viser jeg til byrettens domsgrunner.
Statsadvokatene i Eidsivating har anket over lovanvendelsen for så vidt A er frifunnet for overtredelse av straffeloven §239. Dessuten er det subsidiært anket over straffutmålingen for så vidt A er dømt for overtredelse av vegtrafikkloven §3.
Jeg er kommet til at anken bør forkastes.
På det sted der ulykken skjedde hadde veien 3 kjørebaner, hvorav en i domfeltes kjøreretning. Mellom hans kjørebane og de to andre var det et vel 1 m bredt sperrefelt markert med malte striper. Den forulykkede krysset veien - utenfor gangfelt - fra venstre sett i domfeltes kjøreretning. Domfelte har forklart at han ikke så den forulykkede før han var i sperrefeltet og på så kort avstand at domfelte ikke kunne hindre ulykken ved å bremse. En vikemanøver kunne ikke hindre at den forulykkede ble rammet av første tømmerstake på domfeltes vogntog.
Byretten bemerker at tiltalte i alle fall burde ha oppdaget avdøde da han var midt i midtre motgående kjørefelt. Dette er jeg enig i. Det følger av den alminnelige plikt til å holde øye med det totale trafikkbillede.
Byretten bemerker videre at domfelte da var i slik avstand til den forulykkede at han lett kunne ha stanset opp - "noe en aktsom bilfører under de rådende forhold etter rettens skjønn burde ha gjort". Denne vurdering er jeg ikke enig i, og den synes heller ikke å stemme med det byretten for øvrig sier om den forulykkedes videre opptreden i trafikken. Den forulykkede var en voksen person, og det synes ikke å ha vært noe påfallende ved hans bevegelser før han nådde sperrefeltet.
Som begrunnelse for ikke å anvende straffeloven §239, sier byretten:
"Retten finner imidlertid å måtte legge til grunn at det ikke kan sees å være noen naturlig sammenheng mellom tiltaltes uaktsomhet i dette tilfellet og den dødsulykke som fant sted. Det påregnelig og forutsigbare hendelsesforløp ville etter rettens skjønn her ha vært at avdøde stoppet opp i sperrefeltet og ventet til tømmerbilen hadde passert. Sperrefeltet var godt oppmerket, gav forholdsvis god avstand til trafikken i begge retninger og representerte et - etter forholdene - relativt trygt oppholdssted.
Retten finner det naturlig å karakterisere avdødes egen handlemåte som den direkte årsak til ulykken.
Selv om tiltalte var blitt oppmerksom på fotgjengeren i tide, men valgte å fortsette i samme fart, ville det ikke kunne tilregnes tiltalte som uaktsomt at han ikke regnet med den mulighet at kjøringen ville føre til dødsulykke. Det ville i tilfelle vært all mulig grunn til å tro at fotgjengeren ville bli stående i sperrefeltet til kjøretøyet hadde passert."
Dette er en vurdering fra rettens side som er basert på en beskrivelse av vei- og kjøreforholdene og på vitneprov om den forulykkedes bevegelser umiddelbart forut for ulykken. Jeg finner ikke grunn til å fravike byrettens vurdering.
Utmålingen av straff for overtredelsen av §3 må knyttes til det forhold at domfelte burde ha oppdaget den forulykkede tidligere. Sett i sammenheng med det byretten for øvrig sier om årsaken til ulykken, kan jeg ikke se at den utmålte bot her representerer en uforholdsmessig lav straff.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.