Rt-1991-305
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1991-03-22 |
| Publisert: | Rt-1991-305 (80-91) |
| Stikkord: | Ekspropriasjonsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 42B/1991, nr 256/1989 |
| Parter: | Oppdal kommune (Advokat John J Stamnæs - til prøve) mot Marit og Ivar Osen (Advokat Magne Spilde). |
| Forfatter: | Schei, Rygg, Skåre, Halvorsen, Røstad |
| Lovhenvisninger: | Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §5, Grunnloven (1814) §105, Grunnloven (1814), Tvistemålsloven (1915) §335, §373, §375, Skjønnsprosessloven (1917) §54, §54b, Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §5, Ekspropriasjonserstatningsloven (1973), Ekspropriasjonserstatningsloven (1973), LOV-1973-01-26, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984), Plan- og bygningsloven (1985) §35, §5, Plan- og bygningsloven (1985) |
Dommer Schei: Saken gjelder forståelsen av §5 fjerde ledd i lov av 6. april 1984 nr 17 om vederlag ved oreigning av fast eigedom (vederlagsloven).
Oppdal kommunestyre fattet 11. september 1986 i medhold av plan- og bygningsloven §35 nr 1 vedtak om å ekspropriere et areal på 16 dekar av gnr 287 bnr 1 i Oppdal fra Marit og Ivar Osen. Ekspropriasjonsarealet utgjorde en del av området Museumshagen som ved reguleringsplan i 1981 var utlagt til boligformål. Kommunen søkte om samtykke til forhåndstiltredelse av ekspropriasjonsarealet. Slikt samtykke ble gitt av Kommunaldepartementet, og kommunen tiltrådte arealet den 25. mai 1987.
Orkdal herredsrett avhjemlet skjønn i saken 6. juli 1988. Retten fastsatte grunnerstatningen til kr 16,50 pr m2. Det ble ikke gjort fradrag i erstatningen etter vederlagsloven §5 fjerde ledd for kommunale investeringer i vei, vann og kloakk. Herredsretten bemerket at investeringene hadde "meget liten betydning for dagens prisnivå".
Marit og Ivar Osen begjærte overskjønn. Frostating lagmannsrett avhjemlet overskjønnet i saken 12. juni 1989. Lagmannsretten fastsatte erstatningen samlet til kr 900.000 for ekspropriasjonsarealet på 16 dekar. Erstatningssummen fremkom etter beregning av opparbeidelsesomkostninger og etter at det var gitt et visst fradrag for verdistigning forårsaket av offentlige investeringer. Om anvendelsen av vederlagsloven §5 fjerde ledd uttalte lagmannsretten blant annet:
"Ved vurderingen av utbyggingsomkostningene må lagmannsretten ta stilling til i hvilken utstrekning vederlagsloven §5 fjerde ledd får anvendelse. Som anført av kommunen dreier det seg her om investeringer i 1981 - 1984 til hovedkloakk og i 1981 - 1983 til hovedvannledning og til vei. Samlet investeringssum var kr 2.070.000,-. Det er klart at disse investeringer i vesentlig grad har øket eiendommens verdi. I prinsippet skal det derfor ses bort fra den del av verdien som skyldes dette. Ved anvendelsen av vederlagsloven §5 fjerde ledd må det imidlertid legges inn en begrensning. Bakgrunnen for regelen er at det offentlige ikke skal måtte betale dobbelt opp for sine investeringer. Når det her er gjort grunnlagsinvesteringer, skal ikke disse først føre til uttellinger for det offentlige idet investeringene foretas og deretter nye ekstrauttellinger når området eksproprieres. Så langt er regelen klar. Men heri ligger også regelens begrensning. Når det offentlige får kompensert sine utgifter, skal ekspropriasjonserstatningen ikke ytterligere reduseres. Herav følger at ekspropriasjonsfeltet bare kan "belastes" den del av de offentlige investeringer som etter en skjønnsmessig fordeling rimeligvis gjelder ekspropriasjonsfeltet. For anlegget av veien Slepphaugråket blir det bare en mindre del som gjelder ekspropriasjonsfeltet. Veien er en lokal tverrveiforbindelse av betydning for hele området. Den betjener hele boligområdet Museumshagen hvorav ekspropriasjonsfeltet er en mindre del. Men den betjener også øvrige områder og har åpenbart også en viss betydning for det eksisterende boligområde vest for veien.
Hovedvannledningen og hovedkloakken, tilsammen investeringer på kr 1.944.000,-, er ført fra Ålma og ca 1,2 km frem til sydenden av boligfeltet Museumshagen. Disse investeringer var nødvendige for å gjøre Museumshagen bebyggelig, men de er også viktige for videreføring av kloakken og vannledningen nordover for å gjøre et område nord for Gamle Kongevei, Slettvold, bebyggelig. Dette området er i reguleringssammenheng avsatt til forretningsformål og er påtenkt til et turistområde med et større antall boenheter. Likeledes skal vann- og kloakkledningene betjene et større merkantilt område sydøst for Museumshagen. Det er for lagmannsretten ikke fremlagt tallberegninger som viser fordelingen her. Lagmannsretten ville således være henvist til å foreta en ren skjønnsmessig fordeling.
Imidlertid vil den del av investeringsbeløpet som gjelder hovedvannledning og hovedkloakk måtte trekkes helt ut, idet denne del vil inngå i grunnlaget for de ordinære tilknytningsavgifter for vann og avløp som belastes tomtekjøpere direkte. Dette følger av at kommunen ellers ville få dobbeltdekning. Til fordeling på den enkelte tomt kommer derfor bare utgiftene til veianlegget. For den enkelte tomt blir det således bare en meget beskjeden sum til "belastning"."
Overskjønnet hadde slik slutning:
"1. Oppdal kommune betaler erstatning til Marit og Ivar Osen, Oppdal, for avståelse av ca 16 da av gnr. 287 bnr. 1 i Oppdal kr 900.000,- - nihundretusen - kroner med tillegg av 13,5 % årlig rente fra 25. mai 1987 og til betaling skjer.
2. Oppdal kommune betaler saksomkostninger for lagmannsretten til Marit og Ivar Osen, Oppdal, med kr 71.606,- innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dette overskjønn."
Det nærmere saksforhold fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens skjønnsgrunner.
Oppdal kommune anket overskjønnet til Høyesterett. Anken omfattet flere forhold, og det ble anket over rettsanvendelsen og saksbehandlingen. Rettsanvendelsesanken gjaldt blant annet anvendelsen av vederlagsloven §5 fjerde ledd. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 28. november 1989 ble anken henvist til Høyesterett for så vidt gjaldt rettsanvendelsen på dette punkt. For øvrig ble anken nektet fremmet i medhold av tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 1.
Til bruk for Høyesterett er det ved bevisopptak avhørt fire vitner, hvorav ett nytt for Høyesterett.
Oppdal kommune har for Høyesterett i det vesentlige anført:
Det er uriktig å begrense fradraget til kommunens utgifter, eventuelt en forholdsmessig andel av utgiftene slik lagmannsretten har gjort. Etter vederlagsloven §5 fjerde ledd er det avgjørende om tiltaket har medført verdiendring på ekspropriasjonsfeltet. Det er denne verdiendring det skal ses bort fra ved erstatningsfastsettelsen. Hvilke utgifter kommunen har hatt er prinsipielt sett uten betydning.
Dersom ekspropriaten selv har betalt for tiltaket enten direkte eller gjennom refusjon, skal det ikke ses bort fra verdiøkningen. Dette kan imidlertid ikke utstrekkes til også å gjelde hvor tomtekjøperne pålegges generelle vann- og kloakkavgifter. Disse avgiftene er uten sammenheng med det konkrete anlegg, og de utredes ikke av ekspropriaten.
Ankemotpartenes nye anførsel om at det ikke skal skje fradrag fordi den "reelle ekspropriant" er det borettslag som bygger ut feltet, må avvises etter tvistemålsloven §375 annet ledd og §335. Det har ikke vært prosedert på dette tidligere, og det kan ikke være riktig at Høyesterett skal ta stilling til spørsmålet som førsteinstans.
Oppdal kommune har for Høyesterett nedlagt slik påstand:
"1. Frostating lagmannsretts overskjønn av 12. juni 1989 oppheves og saken hjemvises til ny behandling.
2. Ankemotpartens nye anførsel i prosesskrift av 11. mars 1991 avvises."
Ankemotpartene, Marit og Ivar Osen, har for Høyesterett i det vesentlige gjort gjeldende:
Lagmannsrettens rettsanvendelse er riktig. Retten har tatt utgangspunkt i den verdiøkning tomtene er tilført fra de kommunale investeringer og angitt at dette som utgangspunkt skal komme til fradrag ved erstatningsutmålingen. Deretter har lagmannsretten trukket inn kommunens utgifter - en forholdsmessig andel av disse - som ramme for fradraget, og den har angitt at fradrag bare kan kreves i den utstrekning kommunen ikke får dekket sine utgifter på annen måte. Begge deler er riktig ut fra det dobbeltbetalingssynspunkt som er det bærende prinsipp for fradragsregelen i fjerde ledd. Kommunen skal ikke måtte betale en gang til for de investeringer de har foretatt. Men i den utstrekning kommunen får dekket sine utgifter, faller grunnlaget for fradrag bort. For kloakkanlegget, som er det partene tvister om for Høyesterett, får kommunen 100 prosent dekning gjennom tilknytnings- og årsavgiftene. Kommunen har da ikke hatt noen økonomisk belastning ved investeringen, og grunnlaget for å kreve fradrag er ikke til stede.
Dersom Høyesterett skulle være i tvil om lovtolkningen, må loven tolkes i favør av ekspropriaten. Dette vil harmonere med det tolkningsprinsipp som ble lagt til grunn i Kløftasaken, at hvor det er tvil om lovtolkningen har domstolene rett og plikt til å anvende loven på den måten som best harmonerer med Grunnloven §105. Å gjøre fradrag for en verdi som allerede er betalt av brukerne, vil skape en urimelig forskjell mellom ekspropriater og grunneiere ellers.
Den reelle ekspropriant er ikke kommunen, men borettslaget som skal overta tomtegrunnen. Allerede dette tilsier at det ikke er grunnlag for å anvende fradragsregelen i fjerde ledd. Det er riktig at dette ikke er anført for de tidligere retter. Men det faktiske forhold var vel kjent for herredsretten og lagmannsretten, og det er urimelig å avskjære denne anførselen. De faktiske forhold er for øvrig ikke bestridt. Ankemotpartene, Marit og Ivar Osen, har for Høyesterett nedlagt slik påstand:
Til avvisningskravet:
"Anførsel tillates prøvet."
Til realiteten:
"1. Frostating lagmannsretts overskjønn av 12. juni 1989 stadfestes.
2. Oppdal kommune tilpliktes å betale saksomkostninger for Høyesterett til Marit og Ivar Osen."
Jeg er kommet til at lagmannsrettens anvendelse av regelen i vederlagsloven §5 fjerde ledd er uriktig og at overskjønnet derfor må oppheves og hjemvises til ny behandling i lagmannsretten.
Den sentrale bestemmelse i nærværende sak er vederlagsloven §5 fjerde ledd første punktum. Bestemmelsen lyder:
"Det skal ikkje takast omsyn til verdiendringar som kjem av andre investeringar som oreignaren har gjennomført i dei siste 10 åra før hovudførehavinga i underskjønet tok til."
Etter bestemmelsens ordlyd skal man altså ved erstatningsfastsettelsen, innen de rammer som er gitt, se bort fra verdiendringer som er forårsaket av ekspropriantens investeringer. Tar man utgangspunkt i tomteverdien slik den er etter investeringene, skal det gjøres fradrag for den verdiøkning som er forårsaket av disse. I nærværende sak er det investert i vei, vann- og kloakkanlegg. Lagmannsretten har med rette tatt det utgangspunkt at det skal gjøres fradrag for den verdiøkning som kan tilbakeføres til investeringene. Men etter dette utgangspunktet legger lagmannsretten inn begrensninger i fradragsadgangen. Jeg forstår rettens begrunnelse slik at den har sett kommunens investeringsbeløp som et tak for det fradrag som kan gjøres, og da slik at eiendommen bare kan belastes en "forholdsmessig" del av investeringene. Begrensningene er uten støtte i ordlyden i vederlagsloven §5 fjerde ledd, og jeg kan heller ikke ut fra loven formål, slik det er kommet til uttrykk i forarbeidene, se at det er riktig å innfortolke begrensningen.
Det er nødvendig for meg å gå nærmere inn på bakgrunnen for fradragsregelen, og jeg finner det riktig å ta utgangspunkt i §5 nr 2 i den tidligere ekspropriasjonserstatningslov av 26. januar 1973. Det het i bestemmelsen at det "...skal for øvrig ses bort fra verdauk i distriktet som skyldes det offentliges planer for grunnutnytting eller planlagte tiltak ellers av offentlige myndigheter, og i rimelig utstrekning også fra verdauk som skyldes gjennomførte tiltak og investeringer som nevnt."
Forarbeidene til denne bestemmelsen viser at den grunntanke som lå bak var at det var "...urimelig at det offentlige eller andre skal måtte betale for en verdistigning som skyldes egne investeringer. Det virker heller ikke rimelig at denne verdauk ensidig skal komme den enkelte grunneier til gode. Det framstiller seg som naturlig og riktig at grunneieren får erstattet de arealer som må avstås etter den verdi de hadde før planene om ekspropriasjonstiltaket ble kjent." (Innstilling om skjønnsordningen og om erstatningsutmåling ved ekspropriasjon side 141.)
I Ot prp nr 56 (1970-71) uttales det blant annet som begrunnelse for fradragsregelen at "det bør søkes hindret at verdistigning som er skapt av samfunnet, særlig da ved offentlige investeringer, i urimelig utstrekning tilfaller ekspropriatene". (side 17)
Paragraf 5 nr 2 i ekspropriasjonserstatningsloven av 1973 var på flere punkter uheldig utformet, og den ble tolket innskrenkende i praksis, også i lys av Grunnloven §105. Jeg viser blant annet til dommer Bloms votum i Kløfta-saken, Rt-1976-1, se side 15 flg. Men denne innskrenkende fortolkning førte ikke til at man tilsidesatte selve utgangspunktet: at det skulle gjøres fradrag for - ses bort fra - verdistigning forårsaket av investeringer, dersom det først var grunnlag for å gjøre fradrag.
En fraksjon i Prisreguleringsutvalget, som avgav sin innstilling i NOU 1981: 5, fremmet forslag til ny ekspropriasjonserstatningslov som i stor utstrekning samsvarer med vederlagsloven av 1984. I innstillingen trekker komitefraksjonen tråden til dagjeldende rett og begrunnelsen for den fradragsregelen man hadde. Det uttales i NOU 1981: 5 side 246:
"Vi foreslår på denne bakgrunn at fradragsretten knyttes til tiltak og investeringer gjennomført av eksproprianten, og at prinsippet gis virkning på samme måte overfor verdinedgang som verdiøkning. Dette gir etter vår mening et mer adekvat uttrykk for det "dobbeltbetalingssynspunkt som framkommer i gjeldende lov §5 nr. 2 i.f. I denne sammenheng vil vi også vise til Husaasutvalgets innstilling side 141 sp. 1:
"Det synes umiddelbart urimelig at det offentlige eller andre skal måtte betale for en verdistigning som skyldes egne investeringer.""
Videre heter det i samme innstilling på side 250:
"Vårt forslags §5 nr. 3 er en videreføring og forenkling av någjeldende lov §5 nr. 2 i.f. Vi viser til vår begrunnelse i de generelle bemerkninger under "Verdiendringer..." på side 243 for å utforme regelen på denne måte."
Om forholdet til Grunnloven uttalte komitefraksjonen blant annet:
"Ekspropriaten har ikke et grunnlovsbeskyttet krav på å få erstattet verdiøkning som eksproprianten har tilført hans eiendom, selv om verdiøkningen ikke skyldes selve ekspropriasjonstiltaket. Noe ubetinget krav på erstatning svarende til høyeste lovlige salgsverdi har heller ikke ekspropriaten etter grunnloven." (side 246).
I proposisjonen omtales blant annet "adgang til fradrag for verdiendring som skyldes gjennomførte tiltak eller investeringer" (Ot prp nr 50 (1982-83) side 30).
Konklusjonen på denne gjennomgangen av forarbeidene må etter min mening bli at med den begrensning som ellers følger av de øvrige vilkår i vederlagsloven §5 fjerde ledd om identitet, 10 års frist m v, skal det gjøres fradrag for den verdiøkning som de foretatte investeringer har tilført ekspropriasjonsarealet. Det er ikke ut fra lovformålet, slik dette er angitt, holdepunkter for å legge den begrensning inn i regelen at fradraget totalt sett ikke kan overstige utgiftene til investeringene, eventuelt en forholdsmessig del av disse. Dette måtte i tilfelle baseres på slutninger ut fra det temmelig upresise begrepet "dobbeltbetalingssynspunktet" - et synspunkt som for øvrig konsekvent er angitt slik at eksproprianten ikke skal betale for verdiøkning han selv har skapt.
Jeg legger til at situasjonen nok ofte vil være at verdistigningen på ekspropriasjonsarealet ikke overstiger en "forholdsmessig del" av investeringene. Opplysninger omkring omkostningene ved investeringene vil for øvrig kunne gi holdepunkter for å anslå verdiøkningen på ekspropriasjonsfeltet. Men at opplysninger om omkostningene kan være et hjelpemiddel i denne henseende, er prinsipielt sett noe annet enn å anse disse omkostningene som tak for det fradrag som kan gjøres. Jeg tilføyer også at å anse at en "forholdsmessig utgiftsfordeling" som begrensning i fradragsadgangen, i en del tilfelle vil kunne innebære et temmelig problematisk skjønnstema. I seg selv er det for øvrig et argument mot å innfortolke dette som begrensning i fradragsadgangen.
Det neste spørsmål er om det forhold at kommunen vil innkreve tilknytningsavgift og årsavgift for kloakk ved utbygging av tomtefeltet, tilsier at det ikke kan gjøres fradrag etter vederlagsloven §5 fjerde ledd for investeringer i kloakkanlegg. Jeg nevner at det er opplyst at de kommunale avgiftene gir 100 prosent dekning for kommunens utgifter til anlegg, vedlikehold og drift av kloakknettet, herunder til nødvendige renseanlegg. Den langt største delen av inndekningen skjer gjennom årsavgiftene.
Her peker jeg først på at lovteksten slik den naturlig leses, ikke tilsier at fradragsadgangen faller bort i den situasjonen jeg har beskrevet. At kommunen får sine kloakkanlegg finansiert gjennom avgifter, kan ikke medføre at nyanlegg ikke regnes som investering gjort av kommunen, hvilket etter lovteksten her skulle være avgjørende. Spørsmålet blir også ved tolkningen på dette punkt om det ut fra formålsbetraktninger må legges inn begrensninger i fradragsadgangen. I Ot prp nr 50 (1982-83) er det uttalt at man bare bør "se bort fra en verdistigning i den utstrekning ekspropriaten ikke må betale for den, f.eks. i form av refusjon. Dersom ekspropriaten allerede har betalt eller må betale for en investering som har medført verdistigning det skal gjøres fradrag for, må fradraget reduseres tilsvarende."
Denne begrensningen er selvfølgelig. Har en ekspropriat allerede måttet godtgjøre eksproprianten ved helt eller delvis å betale for verdistigningen, skal han ikke belastes dette en gang til ved at det gjøres fradrag for den samme verdistigning i ekspropriasjonserstatningen. Erstatningssummen må utmåles slik at ekspropriaten ikke belastes mer enn den totale verdistigning på området.
I nærværende tilfelle er det imidlertid ingen slik refusjon rettet mot ekspropriaten. Det som skjer er at kommunen gjennom avgifter som rammer alle utbyggere og alle huseiere i kommunen, får dekket sine omkostninger til kloakkanleggene. De må betale disse avgiftene uten hensyn til om eller i hvilken grad deres eiendommer er tilført verdi gjennom fremføring av kloakk. Jeg kan ikke se at en slik utgiftsdekning, uten konkret sammenheng med den investering som har tilført bestemte eiendommer verdiøkning, kan danne grunnlag for en begrensning av fradragsadgangen på samme måte som tilfelle er hvor den som utsettes for ekspropriasjon allerede har utredet verdistigningen gjennom refusjon. Etter min mening tilsier ikke inndekning gjennom slik betaling at fradragsadgangen kommer i en annen stilling enn hvor kommunen gjennom andre generelle innkrevningsmåter skaffes økonomiske ressurser til å gjennomføre kommunale investeringer, som for eksempel hvor midlene kommer fra eiendomsskatt eller den alminnelige kommuneskatt.
Det gjenstår for meg å behandle ankemotpartenes nye anførsel om at fradrag ikke kan gjøres fordi borettslaget er den "reelle ekspropriant". Spørsmålet er om anførselen må avvises eller, hvis den realitetsprøves, om den er holdbar. Før jeg tar stilling til avvisningsspørsmålet, vil jeg gå noe inn på forståelsen av vederlagsloven §5 fjerde ledd for så vidt gjelder spørsmålet om "oreignaren" må være den "reelle ekspropriant". Dette spørsmålet er berørt både i Prisreguleringsutvalgets innstilling og i odelstingsproposisjonen. I NOU 1981: 5 side 246 heter det:
"Med uttrykket "eksproprianten" i vårt forslag bør man legge vekt på realitetene, dvs. hvem det reelt eksproprieres til fordel for, dersom dette er en annen enn den som formelt står som ekspropriant."
I Ot prp nr 50 (1982-83) side 56 er det uttalt:
"I tilfelle hvor det åpenbart eksproprieres til fordel for en annen enn den som formelt sett står som ekspropriant, f.eks. når et offentlig organ eksproprierer til fordel for en bestemt privatperson eller bedrift, antar departementet at det bør legges vekt på det reelle forhold ved anvendelsen av §5 fjerde ledd."
Ut fra disse motivuttalelsene, er jeg enig med ankemotpartene i at det må legges inn en begrensning i regelen. Det må være identitet mellom den "reelle ekspropriant" og den som har foretatt investeringen, da sett bort fra det unntaket som følger av fjerde ledds siste punktum. Jeg er derimot uenig i ankemotpartenes forståelse av hva som ligger i den "reelle ekspropriant". Det kan ikke være riktig - som hevdet - at i alle tilfeller hvor kommunen erverver et område for senere å overdra dette til andre, f eks etter opparbeidelse og oppstykking til enkelttomter, skal det ikke gjøres fradrag fordi det er de senere erververe som er "reelle eksproprianter" - det er de som skal betale. Utgangspunktet må være det motsatte. Hvor kommunen erverver grunn for å fremskaffe byggeklare tomter, vil kommunen som den helt overveiende hovedregel i forhold til fradragsregelen i fjerde ledd være den "reelle ekspropriant". Motivuttalelsene jeg har sitert oppfatter jeg som å gjelde tilfeller hvor kommunen opptrer for en bestemt person eller bedrift, typisk for å skaffe en bedrift det tilleggsareal som er nødvendig for en påkrevet utvidelse av bebyggelsen, lagerplass m v.
Etter det opplyste er ekspropriasjonen her skjedd for at området skulle kunne bebygges med borettslagsleiligheter. Borettslaget var før byggingen startet opp kontorstiftet av kommunen nettopp med tanke på denne utbyggingen. Bebyggelsen skal nå være ferdigstilt, og det er tatt skritt til overføring av grunnen til borettslaget. Jeg anser det lite tvilsomt at kommunen her er den "reelle ekspropriant" og at fradragsregelen i §5 fjerde ledd får anvendelse.
Jeg tilføyer at Høyesteretts kompetanse som ankedomstol i skjønnssaker er begrenset. Det faktum jeg har bygget på foran, fremgår bare delvis av overskjønnet. Dette skulle tilsi at ankemotpartenes nye anførsel skulle vært avvist av Høyesterett. Fordi ankemotpartene sterkt har anmodet Høyesterett om å ta stilling til anførselen, og det faktum som er påberopt så klart peker mot at anførselen er uholdbar, har jeg likevel funnet grunn til å realitetsbehandle den. Jeg har også lagt vesentlig vekt på at anførselen ved den nye behandling i lagmannsretten ikke skal fremtre som uavklart.
Overskjønnet må etter dette oppheves og saken hjemvises til lagmannsretten til ny behandling. Ankemotparten har krevet seg tilkjent saksomkostninger. Etter skjønnsloven §54b, jf §54 har de krav på dette. I samsvar med innlevert omkostningsoppgave settes omkostningene for Høyesterett til kr 77.559,- hvorav omkostninger utgjør kr 9.559.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
1. Frostating lagmannsretts overskjønn oppheves og saken hjemvises til ny behandling i lagmannsretten.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Oppdal kommune til Marit og Ivar Osen 77.559 - syttisjutusenfemhundreogfemtini - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.
Kst dommer Rygg: Jeg er kommet til at lagmannsrettens rettsanvendelse er riktig, og at overskjønnet må bli å stadfeste.
Som fremholdt av lagmannsretten, er lovgrunnen for fradragsregelen i vederlagsloven §5 fjerde ledd det såkalte "dobbeltbetalingssynspunktet" - hensynet til at en ekspropriant ikke skal måtte betale en gang til for verdier han selv har tilført eiendommen ved foretatte investeringer. Dette hensyn er i loven prioritert foran hensynet til at en ekspropriat økonomisk skal stilles likt med andre grunneiere som er tilført verdistigning på sine eiendommer og som ikke er berørt av ekspropriasjonen. Men, som også fremholdt av lagmannsretten, heri ligger også begrensningen for anvendelsen av §5 fjerde ledd. Det er bare så langt en ekspropriant ellers ville måtte betale dobbelt at bestemmelsen i §5 fjerde ledd etter lovgrunnen gir adgang til fradrag i den alminnelige salgsverdi utenfor ekspropriasjon.
Jeg mener det er en riktig anvendelse av §5 fjerde ledd når lagmannsretten, på foran nevnte grunnlag, har unnlatt å gi fradrag for den del av investeringsbeløpet som gjelder hovedvannledning og hovedkloakk. Denne investering blir i sin helhet dekket inn ved den 100 prosent brukeravgiftsordning som Oppdal kommune praktiserer.
Jeg kan ikke se at 1984-loven gir grunnlag for å skille mellom finansiering av tiltak gjennom generelle brukeravgifter på den ene side og finansiering av konkrete prosjekter gjennom refusjon etter plan- og bygningsloven kapittel IX på den annen side. Det er i begge tilfeller tale om formålsbestemte innbetalinger, og kommunens valg av inndekningsmåte kan ikke ses å burde ha noen relevans til erstatningsutmåling ved ekspropriasjon. Det avgjørende i forhold til spørsmålet om fradrag etter §5 fjerde ledd må etter min mening være om omkostningene i realiteten bæres av kommunen eller av andre. I det foreliggende tilfelle kan jeg ikke se det annerledes enn at omkostningene ved anlegg av hovedvannledning og hovedkloakk bæres av andre enn Oppdal kommune. Kommunen betaler da ikke dobbelt om en verdistigning på ekspropriasjonsarealet som denne investeringen har medført, inngår i den erstatning som skal betales når kommunen eksproprierer.
Jeg mener det også er riktig rettsanvendelse når lagmannsretten - slik jeg forstår skjønnsgrunnene på dette punkt - har foretatt en forholdsmessig fordeling av de samlede anleggsomkostningene for veien Slepphaugråket, på ekspropriasjonsarealet og andre områder som veien vil være til fordel for.
Jeg er videre enig med lagmannsretten i at den delen av investert beløp som etter denne fordeling faller på ekspropriasjonsfeltet, må danne en øvre grense for fradraget etter §5 fjerde ledd. Hvis det nemlig ligger slik an at en investering utløser en verdistigning som overstiger det investerte beløp, må dette etter min mening ses som et verdimoment ved eiendommen som var der før investeringen ble foretatt, og som også andre enn eksproprianten kunne ha utnyttet. Det er da ikke riktig å gjøre fradrag for denne verdidifferansen etter §5 fjerde ledd.
Jeg kan i det hele tatt ikke se at det er noe å bemerke til lagmannsrettens anvendelse av §5 fjerde ledd ved dette overskjønnet. Lovanvendelsen er etter mitt syn helt i samsvar med det som kan utledes av lovforarbeidene. Jeg bemerker at overskjønn av Frostating lagmannsrett inntatt i RG-1989-489 ses bygget på samme forståelse av §5 fjerde ledd som nærværende overskjønn, en lovforståelse som jeg mener er riktig.
Etter det syn jeg har på lagmannsrettens rettsanvendelse, behøver jeg ikke ta standpunkt til spørsmålet om det er kommunen eller borettslaget som reelt er ekspropriant i dette tilfelle, og heller ikke til det prosessuelle spørsmålet om anførselen fra ankemotpartene om dette må avvises som for sent fremsatt.
Dommer Skåre: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende dommer Schei.
Dommer Halvorsen: Likeså.
Dommer Røstad: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne kjennelse:
1. Frostating lagmannsretts overskjønn oppheves og saken hjemvises til ny behandling i lagmannsretten.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Oppdal kommune til Marit og Ivar Osen 77.559 - syttisjutusenfemhundreogfemtini - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.