Rt-1991-342
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-03-08 |
| Publisert: | Rt-1991-342 (92-91) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 127 K/1991, jnr 64/1991 |
| Parter: | B (Advokat Øyvind Abrahamsen) mot Den offentlige påtalemyndighet (Førstestatsadvokat Hans-Petter Jahre). |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Halvorsen, Backer |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §284, §285, Konkursloven (1984) §142, §283a, Tvistemålsloven (1915) §180, §404, §85, §86, Skattebetalingsloven (1952) §51, §149 |
Kjennelse :
Etter oppbud ble det ved Tune skifteretts kjennelse 11. november 1988 åpnet konkurs i boet til selskapet A A/S. B var selskapets styreformann.
Etter at bostyret anbefalte at B skulle ilegges konkurskarantene, og revisor i sin innberetning foreslo at saken skulle oversendes påtalemyndigheten, avsa Sarpsborg skifterett kjennelse 12. september 1990 med slik slutning:
"B settes i konkurskarantene i 2 -to- år fra 14. september 1990."
B påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett som avsa kjennelse 6. desember 1990 med slik slutning:
"B kan for et tidsrom av 2 -to- år regnet fra 14. september 1990 ikke stifte selskap som nevnt i konkursloven §142 femte ledd, eller påta seg eller reelt utøve nye verv som medlem eller varamedlem av styret eller som administrerende direktør i slikt selskap."
Ved kjæremålet til lagmannsretten trådte Den sentrale enhet for etterforskning og påtale av økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet (Økokrim) inn som part.
Saksforholdet ellers fremgår av skifterettens og lagmannsrettens kjennelser.
B har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg og anført feil ved lovanvendelsen og saksbehandlingen.
I kjæremålet er det anført:
"Overtredelse av straffeloven §283a
Den kjærende part har i kjæremålet til lagmannsretten 2 påpekt at selskapets kreditorer gjennom lengere tid hadde vært kjent med selskapets vanskelige økonomiske stilling. Kreditorene fryktet imidlertid at verdiene i selskapet skulle bli vesentlig beskåret ved en driftsstans som følge av konkurs. På dette grunnlag var det ingen kreditor av betydning som ønsket at selskapet skulle slås konkurs. Situasjonen kulminerte med avtalen i august 1988 der selskapet og det vesentligste av kreditormassen inngikk avtale om at gjelden skulle "fryses".
B har i kjæremålet gjort gjeldende at han både før og etter avtalen i august 1988 handlet i forståelse med selskapets kreditorer (ikke bare Kreditkassen som anført av lagmannsretten). Jeg kan ikke se at dette forhold er bestridt. Lagmannsretten har derfor gått utenfor partenes anførsler når det på side 7 legges til grunn at avtalen med Kreditkassen ble inngått mer enn ett år etter insolvenstidspunktet, jfr. tvistemålsloven §86 (skal være §85) og konkursloven §149. Feilen har hatt betydning for resultatet, idet unnlatelse av å gjøre oppbud er straffri dersom debitor i hele perioden har opptrådt i forståelse med kreditorene, jfr. fritaksregelen i §283a annet ledd.
Ytterligere synes det som om lagmannsretten ikke har vurdert om B i forhold til §283 annet ledd (skal være §283a annet ledd) har handlet med forsett. B bestrider at det er skjellig grunn til å mistenke ham for at han forstod eller holdt som overveiende sannsynlig at han ikke handlet med kreditorenes samtykke.
Overtredelse av straffeloven §285
Lagmannsretten har fortolket loven feil når overføringene til søsterselskapene ikke ses i sammenheng med A A/S nedbygging av tilgodehavende på C A/S. Jeg viser for så vidt til fremstillingen i mitt prosesskrift av 15. november 1990 til Eidsivating lagmannsrett. Poenget er at overføringene fra A A/S til søsterselskapene skjedde som ledd i en overføring fra C A/S til samtlige datterselskaper. Hvorvidt stillingen for A A/S kreditorer ble forverret må derfor vurderes ut i fra en helhetlig betraktning og ikke ut i fra et enkelt element i en overføringsrekke.
Overtredelse av straffeloven §284
Lagmannsretten har også på dette punkt fortolket loven feil. Hvorvidt handlingen rammes av §284 vil avhenge av om forholdet mellom aktiva og passiva forrykkes i negativ retning. Kjøp mot kontant betaling rammes ikke dersom selskapet hele tiden blir tilført en tilsvarende verdi.
Dette gjelder selv om den etterfølgende drift fører til tap både for offentlige og private kreditorer, jfr.
Andenæs Formuesforbrytelsene 1975 150.
På tilsvarende måte må det være irrelevant i forhold til §284 om senere drift medfører tap dersom vareleveransene skjer til ordinær pris og på den uttrykkelig betingelse at vederlaget for videresalget skal unndras debitors rådighet og kontroll. Når vareleverandøren får oppgjør av de avsatte midler så skjer det en ombytting som ikke påfører de øvrige kreditorer tap. De øvrige kreditorers tap oppstår således ikke ved at vareleverandøren får oppgjør, men som en konsekvens av at driften holdes i gang. Den nødvendige sammenheng mellom utbetalingen og tapet foreligger derfor ikke, jfr. "utsikten for dem til å få dekning blir betydelig forringet".
Overtredelse av skattebetalingsloven §51 nr. 1
Lagmannsretten har også på dette punkt tolket loven feil.
Fra den kjærende part er det således aldri hevdet at selskapets plikt til å foreta forskuddstrekk etter skattebetalingsloven §51 er bortfalt. Derimot er det gjort gjeldende at Kreditkassen etter august 1988 hadde en slik posisjon i selskapet at Kreditkassen ved sin stilling i A A/S pliktet å gjennomføre skattetrekket.
Jeg viser for så vidt til mitt prosesskrift av 15. november 1990 til Eidsivating lagmannsrett 3 og 4."
B har nedlagt slik påstand:
"1. Eidsivating lagmannsretts kjennelse oppheves og hjemvises til ny behandling.
2. B tilkjennes saksomkostninger."
I tilsvaret peker påtalemyndigheten på at utvalgets kompetanse er begrenset i samsvar med tvistemålsloven §404. Det anføres at kjæremålet med to unntak gjelder bevisbedømmelsen eller subsumsjonen som ikke kan prøves.
Et unntak gjelder forståelsen av straffeloven §284. Her anfører påtalemyndigheten at avtalen fra august 1988 må kunne rammes etter straffeloven §284 slik lagmannsretten har lagt til grunn. Det blir for snevert hvis man henvises til å bedømme hver enkelt utbetaling i perioden isolert.
Det andre generelle lovtolkingsspørsmålet kjæremålet reiser, gjelder straffeloven §285 annet ledd. Vilkåret om "forverret formuesstilling" kan ikke bedømmes for konsernet under ett ved overføring fra et selskap til et annet i samme konsern. Lagmannsretten har riktig lagt til grunn at det avgjørende er virkningen av overføringene for A A/S' økonomiske stilling og dette selskapets kreditorer.
Anførselen om at retten skal ha gått utenfor partenes anførsler i forhold til straffeloven §283a, kan ikke føre frem. Skifterettens avgjørelse må innebære at den ikke fant vilkårene for straffrihet i §283a oppfylt. Påtalemyndigheten gjorde for lagmannsretten gjeldende at skifterettens avgjørelse var riktig. Retten har derfor holdt seg innenfor partenes anførsler. En eventuell feil har ellers ikke hatt betydning for lagmannsrettens resultat, og kan ikke føre til opphevelse.
Subsidiært er det anført at selv om den kjærende part skulle få medhold på ett eller flere punkter, beror det på en helhetsvurdering om karantene skal ilegges når vilkårene i konkursloven §142 første ledd er oppfylt. Saken her er så omfattende og så graverende at det vil være uten betydning for karantenespørsmålet om enkelte forhold faller bort.
Påtalemyndigheten har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. B ilegges saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Kjæremålet har også vært forelagt for bobestyreren i A A/S' konkursbo. Han har meddelt at det siden bostyrets innberetning ble avgitt, ikke er fremkommet opplysninger som påvirker saken.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av kjæremål mot kjennelse avsagt av skifteretten om konkurskarantene etter konkursloven §142. Kjæremålsadgangen, og dermed også kjæremålsutvalgets kompetanse, er derfor begrenset ved bestemmelsene i tvistemålsloven §404. Kjæremålet kan i denne sak bare begrunnes med saksbehandlingsfeil fra lagmannsrettens side eller med at en "lovforskrift" er tolket feil. Den konkrete lovanvendelse, subsumsjonen, kan kjæremålsutvalget ikke prøve. Det kan ikke kjæres med den begrunnelse at lagmannsretten har foretatt en uriktig bevisbedømmelse.
Kjæremålet er angitt å rette seg mot feil i saksbehandlingen ved at lagmannsretten skal ha gått utenfor partenes anførsler ved sin anvendelse av straffeloven §283a annet ledd, og at den i samme forbindelse ikke har vurdert om B har handlet med forsett. Dernest er lovtolkingen angrepet forsåvidt gjelder straffeloven §284 og §285, samt skattebetalingsloven §51 nr 1. Tolkingen av konkursloven §142 er ikke anfektet.
Når det gjelder de påståtte saksbehandlingsfeil i tilknytning til straffeloven §283a skal bemerkes:
I skifterettens premisser er avtalen av 23. august 1988 med de største vareleverandørene og Kreditkassen gjennomgått, dog uten at gjennomgåelsen uttrykkelig er knyttet til §283a annet ledd. Men retten konkluderer med at det foreligger skjellig grunn til mistanke om at §283a er overtrådt. I kjæremålserklæringen til Eidsivating lagmannsrett retter B sitt innledende angrep nettopp mot det forhold at skifteretten feilaktig skal ha unnlatt å anvende straffrihetsregelen i paragrafens annet ledd. I kjæremålstilsvaret til lagmannsretten har påtalemyndigheten påstått skifterettens kjennelse stadfestet, idet man gjør gjeldende at loven vilkår for konkurskarantene "åpenbart er oppfylt" og samtidig tiltrer den begrunnelse skifteretten har gitt. Et ledd i denne begrunnelse er det standpunkt skifteretten har tatt til mistanken om overtredelse av §283a. Selv om påtalemyndigheten muligens kunne ha gitt klarere uttrykk for sitt standpunkt her, må disse uttalelser åpenbart innbefatte at påtalemyndigheten har ment at regelen i paragrafens annet ledd ikke kommer til anvendelse. Da har lagmannsretten ikke gått utenfor partenes anførsler.
Lagmannsrettens premisser lest i sammenheng gir ikke dekning for anførselen om at Bs subjektive forhold ikke er vurdert. Heller ikke her er det da feil ved saksbehandlingen. Bevisvurderingen og den konkrete rettsanvendelse kan kjæremålsutvalget, som nevnt, ikke prøve.
Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsrettens avgjørelse bygger på noen uriktig tolking av straffeloven §284 eller §285 eller av skattebetalingsloven §51.
Dersom en avtale om fortsatt drift med stor sannsynlighet, vil medføre at kreditorene i denne driftsperiode ikke blir behandlet i samsvar med de dekningsprinsipper som gjelder i konkurs, må debitors inngåelse av avtalen kunne rammes av straffeloven §284. I en slik sammenheng vil det ikke være riktig å bedømme hver enkelt utbetaling i perioden isolert.
Det er en riktig tolking av §285 annet ledd når lagmannsretten uttaler: "Avgjørende er overførslenes betydning for A A/S' økonomiske stilling og dette selskapets kreditorer." Det vil ikke være riktig å bedømme vilkåret "formuesstillingen blir vesentlig forverret" under ett for det konsern som A A/S inngår i.
Utvalget kan heller ikke se at det lagmannsretten uttaler om anvendelsen av skattebetalingsloven §51 innebærer en uriktig tolking av denne lovbestemmelse.
Etter dette må kjæremålet forkastes.
Kjæremålet har vært forgjeves. Kjæremålsmotparten har påstått seg tilkjent saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Påstanden tas til følge i medhold av tvistemålsloven §180 første ledd, og omkostningsbeløpet settes til kr 2.000.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalget betaler B til det offentlige 2.000 - totusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.