Rt-1991-365
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1991-03-01 |
| Publisert: | Rt-1991-365 (126-91) * |
| Stikkord: | Narkotika, Straffutmåling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 31/1991, snr 20/1991 |
| Parter: | aktor: statsadvokat Vidar Helgheim mot A (forsvarer: advokat Ole A. Bachke jr.). |
| Forfatter: | Dolva, Gussgard, Gjølstad, Skåre, Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, Legemiddelloven (1964) |
Dommer Dolva: X forhørsrett avsa den 16. oktober 1990 dom med denne domsslutning:
"A, født xx.xx.1948, dømmes for overtredelse av straffeloven §162 første ledd, jfr. annet ledd, jfr. femte ledd, til en straff av fengsel i 1 - ett - år. Straffen gjøres betinget med en prøvetid på 1 - ett - år og på det vilkår at domfelte i prøvetiden står under tilsyn og i samme periode utfører 240 - tohundreogførti - timers samfunnstjeneste etter nærmere bestemmelse av Kriminalomsorg i Frihet.
Ved en eventuell soning av fengselsstraffen tilkommer domfelte 2 - to - dagers fradrag for utholdt varetektsarrest."
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold framgår av dommen.
Statsadvokatene i Hordaland har anket over straffutmålingen og anført at det skulle vært idømt ubetinget fengsel.
Jeg finner at anken må tas til følge.
Domfelte er en 42 år gammel mann, tidligere ikke straffedømt, men bøtelagt en gang i 1987 etter legemiddelloven. Han er nå dømt for sin befatning med et parti på minst 900 g hasjisj som han brakte med seg fra X til Y. Det heter i forhørsrettens gjengivelse av domfeltes forklaring at: "... siktede påtok seg å ta med seg en pakke med hasjisj, som han skulle overlevere til en bestemt person i Y, som skulle betale partiet med kr 62.000,-. Siktede selv skulle ha kr 5.000,-, samtidig som han skulle ha dekket flybilletten og hotelloppholdet. Reisen ble gjennomført og partiet med hasjisj ble overlevert slik som forutsatt, bortsett fra at siktede har forklart at han bare fikk kr 55.000,- av mottakeren i Y, angivelig fordi partiet ikke veiet så meget som mottakeren var blitt lovet."
Det heter videre i forhørsrettens dom at:
"Etter siktelsen forutsettes det at siktede har kjøpt et parti hasjisj i X, og at hensikten var å videreselge det for egen regning i Y. Ut fra siktedes forklaring, som retten i tilfelle må legge til grunn for en dom i forhørsretten, har siktede mere opptrådt som kurer enn som "selvstendig næringsdrivende". Poenget i begge tilfellene er imidlertid at siktede har medvirket til at et relativt større parti hasjisj er brakt til Y og brakt i omsetning der."
Forhørsretten har etter en vurdering av praksis i narkotikasaker funnet at saken ligger i grenselandet for saker hvor samfunnstjeneste bør anvendes, men har funnet å kunne anvende samfunnstjeneste. Jeg er enig i at det kan være momenter som taler for dette, men er blitt stående ved at disse momentene likevel ikke er tilstrekkelig tungtveiende. Jeg finner således at påtalemyndighetens anke må tas til følge - sett på bakgrunn av praksis ved narkotikaforbrytelser, hvor hensynet til almenprevensjonen må veie tungt.
Jeg nevner at det foreligger en positiv samfunnstjenestevurdering fra Kriminalomsorg i frihet i Hordaland. Denne støttes av en uttalelse av 6. februar 1991 fra lederen av B-klinikkens poliklinikk, som domfelte har hatt kontakt med for sine alkoholproblemer siden 1983. Det heter i uttalelsen at domfelte i 1990 har hatt relativt stabil kontakt med klinikken, og at han fra høsten 1990 har fulgt studier i massekommunikasjon ved Universitetet i X. Det konkluderes med at: "I en rusmiddelfaglig vurdering vil jeg kalle dette en rehabiliteringssituasjon."
Jeg må likevel legge avgjørende vekt på at det her dreier seg om en moden mann som ut fra økonomiske motiver har begått en alvorlig narkotikaforbrytelse. Denne er av en karakter hvor man i praksis hittil ville reagere med en lang ubetinget fengselsstraff. Selv om man også i narkotikasaker i noen grad har åpnet for anvendelse av samfunnstjeneste, gjelder det tilfeller hvor særlig vektige forhold har tilsagt dette. Etter mitt syn har de momenter som hittil har vært utslagsgivende for bruk av samfunnstjeneste vært av klart mer tungtveiende karakter enn her. Jeg viser til avgjørelsene i Rt-1989-342 og Rt-1990-970.
Jeg finner imidlertid at forhørsretten etter omstendighetene har satt fengselsstraffen noe for lang, og antar at den passende kan settes til fengsel i åtte måneder.
Jeg stemmer for denne dom:
I forhørsrettens dom gjøres den endring at straffen settes til ubetinget fengsel i 8 - åtte - måneder med fradrag av 2 - to - dager for varetektsfengsel.