Rt-1991-489
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-04-12 |
| Publisert: | Rt-1991-489 (161-91) |
| Stikkord: | Varetektsfengsling, Kjæremålsutvalgets kompetanse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 683/1991, jnr 362/1991. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Aasland, Dolva, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §388, Straffeloven (1902) §192, §207, §229, §232 |
Kjennelse:
A, født xx.xx.1950, er siktet for overtredelse av straffeloven §192 første ledd, 2. straffalternativ, straffeloven §207 første ledd, 2. straffalternativ og straffeloven §229 første ledd, 1. straffalternativ, jfr. §232. Han ble ved Oslo forhørsretts kjennelse 3. september 1990 varetektsfengslet inntil 17. september. Fengslingsfristen er senere forlenget, siste gang ved forhørsrettens kjennelse av 4. mars 1991, da fristen ble satt frem til hovedforhandlingen som er berammet til 19. august 1991. Siktede påkjærte denne siste kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett, som avsa kjennelse 19. mars 1991 med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
Siktede har ved sin forsvarer i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg under henvisning til straffeprosessloven §388 nr. 6. Forsvareren har i hovedsak anført:
Det må formentlig antas at kravet til skjellig grunn til mistanke er oppfylt i og med fornærmedes anmeldelse. Når siktede imidlertid har vært fengslet siden 30. august 1990, og nå er begjært fengslet frem til hovedforhandlingen, må bevisene underkastes en nærmere vurdering. Det er tvilsomt om disse er av en slik styrke at han vil kunne dømmes etter siktelsen. De eneste bevis som foreligger, er fornærmedes anmeldelse og politiforklaring. Fornærmede trakk ved en anledning tilbake anmeldelse for voldtekt og incest, men gikk så tilbake til sin opprinnelige forklaring. Det vises videre til hennes kjærlighetsforhold til vitnet B og til hennes splittede kulturbakgrunn med oppvekst dels i Pakistan, dels i Norge, noe som kan ha hatt betydning for de forklaringer hun har avgitt.
Etter siktedes mening er det ikke grunnlag for å hevde at det foreligger fare for forspillelse av bevis.
Lagmannsretten uttaler at den har vært i tvil om fengsling frem til 19. august 1991 må anses som et uforholdsmessig inngrep. Siktede mener det er det. Det vises til tidligere anførsler og til legeuttalelse om at han lider av epilepsi. Fortsatt fengsling reduserer også hans muligheter for å forberede sitt forsvar.
Påtalemyndigheten har avgitt uttalelse til kjæremålet, der det prinsipalt hevdes at kjæremålsutvalget har begrenset kompetanse, slik at kjæremålet må avvises. Det vises til at etterforskningen er avsluttet, hovedforhandling berammet, og tiltalebeslutning vil bli utferdiget så snart fengslingsspørsmålet er avgjort. Det er for øvrig vist til tidligere påtegninger og rettsbøker.
Høyesteretts kjæremålsutvalg viser til at utvalget har full kompetanse, jfr. straffeprosessloven §388 nr 6. Kjæremålsutvalget har i flere tidligere avgjørelser lagt til grunn at §388 nr. 6 ikke er anvendelig etter at tiltale er tatt ut. Det tidspunkt da tiltale tas ut, må anses å være skjæringstidspunktet i relasjon til spørsmålet om saken er under etterforsking slik at utvalget har kompetanse etter straffeprosessloven §388 nr. 6.
Siktelsen gjelder svært alvorlige forhold. På bakgrunn av de opplysninger som foreligger i saken, finner kjæremålsutvalget ikke grunn til å vurdere spørsmålet om skjellig grunn til mistanke anderledes enn det forhørsretten og lagmannsretten har gjort. Det samme gjelder spørsmålet om det er fare for bevisforspillelse. Det vises i denne forbindelse til påtalemyndighetens opplysninger om press overfor fornærmede for å få henne til å trekke sin forklaring tilbake. Fornærmede bor nå i fosterhjem, men det er anført at politiet har indikasjoner på at personer innenfor familien vet hvor hun er. Det kan ikke ses bort fra at siktede vil kunne finne ut hvor hun oppholder seg.
Kjæremålsutvalget er enig med siktede i at fengslingstiden i denne saken er blitt svært lang. Det er imidlertid opplyst at det har vært forsøkt å beramme hovedforhandlingen til et tidligere tidspunkt, men at dette ikke har latt seg gjøre. Hensett til siktelsens art og grovheten i de forbrytelser han er anklaget for, finner kjæremålsutvalget ikke at varetektsfengsling frem til hovedforhandlingen kan anses å innebære et uforholdsmessig inngrep.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.