Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg
Dato: 1991-04-25
Publisert: Rt-1991-506 (170-91)
Stikkord: Konkurs, Karantene
Sammendrag:
Saksgang: L.nr 211 K/1991, jnr 150/1991
Parter: A (advokat Peter Nørgaard) B mot Politimesteren i Sogn.
Forfatter: Røstad, Hellesylt, Schei
Lovhenvisninger: Straffeloven (1902) §255, §283a, Konkursloven (1984) §142, Tvistemålsloven (1915) §404, §149


Kjennelse :

- - - A/S ble stiftet 4. september 1981 med en aksjekapital på kr 500.000 som i sin helhet var eiet av X Mekaniske Verksted A/S. - - - A/S ble tatt under konkursbehandling 14. februar 1990. Ved konkursåpningen bestod selskapets styre av A (formann), B og C. Sistnevnte tiltrådte styret ca 6 måneder før konkursåpningen.

Etter anbefaling fra bostyret ila Indre Sogn skifterett ved kjennelse 22. oktober 1990 A og B 2 års konkurskarantene fra 14. februar 1990.

A og B påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett som 18. januar 1991 stadfestet skifterettens kjennelse.

Det nærmere saksforhold fremgår av skifterettens og lagmannsrettens kjennelser.

A og B har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg under påberopelse av at lagmannsretten har lagt til grunn feil lovforståelse og dessuten begått feil i saksbehandlingen.

De har i det vesentlige gjort gjeldende at selv om det regnskapsmessig sett er foretatt trekk av fagforeningskontingent og selv om denne ikke er innbetalt til fagforeningen, har beløpet ikke vært innfordret i strafferettslig forstand slik at det ikke er tale om noe underslag. Firmaets situasjon var slik at det ikke var midler å sende, jf tilsvarende situasjon for skattetrekks vedkommende avgjørelsen inntatt i Rt-1959-1114. Verken skifteretten eller lagmannsretten har foretatt noen vurdering av om firmaets økonomi kan ha hatt noen betydning for mulig straffansvar. Uansett er premissene uklare og etterlater tvil om det er lagt til grunn en riktig forståelse av forsettskravet. Det finnes ikke opplysninger som tilsier at B var kjent med den manglende innbetalingen.

Selv om lagmannsretten har lagt til grunn at det var skjellig grunn til mistanke mot A og B for å ha drevet firmaet på kreditorenes bekostning, har ikke lagmannsretten tatt stilling til om dette isolert sett var tilstrekkelig til å ilegge konkurskarantene. Karantenespørsmålet kommer i en annen stilling når det ikke lenger er grunnlag for mistanke om underslag.

A og B har nedlagt slik felles påstand:

"1. Lagmannsrettens og skifterettens kjennelser oppheves.

2. De kjærende parter tilkjennes saksomkostninger for skifterett, lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg."

Politimesteren i Sogn er kjent med kjæremålet og har i påtegning 12. februar 1991 bemerket at han ikke har noe å tilføye ut over det som fremkommer i skifterettens og lagmannsrettens kjennelser, og har bedt om at kjæremålet blir forkastet.

Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:

Det er her tale om et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset, jf tvistemålsloven §404 sammenholdt med konkursloven §149. Kjæremålet er rettet mot lovtolkingen og lagmannsrettens saksbehandling - kjennelsesgrunnene -, og det er spørsmål som utvalget kan prøve.

Det framgår av lagmannsrettens kjennelse at den har funnet at det foreligger skjellig grunn til mistanke mot de kjærende parter for overtredelse av straffeloven §283a, og på ett punkt for overtredelse av straffeloven §255. Dette er i seg selv et tilstrekkelig grunnlag for å ilegge konkurskarantene etter konkursloven §142 første ledds første alternativ. Utvalget kan ikke se at det foreligger noen feil ved lovtolkingen eller saksbehandlingen som kan få betydning for den avgjørelse lagmannsretten har truffet.

Kjæremålet må etter dette bli å forkaste.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning :

Kjæremålet forkastes.