Rt-1991-55
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-01-10 |
| Publisert: | Rt-1991-55 (18-91) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Stansning av saken, Selskapsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 8 K/1991, jnr 400/1990 |
| Parter: | Hans Holta (advokatfirma Engelschiøn & Co ANS v/advokat Fredrik Bugge Siverts) mot Blakstad, Holta & Co. A/S (advokat Christopher Frøstrup). |
| Forfatter: | Christiansen, Skåre, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §107, §179, §366, §404, Aksjeloven (1976) |
I sak mellom Toralf Holta og Hans Holta som saksøkere og Blakstad, Holta & Co A/S og fire andre selskaper som saksøkte, og hvor saksøkerne påstod de fem aksjeselskapene oppløst, avsa Skien og Porsgrunn byrett 30. november 1988 dom for oppløsning av selskapene. De fem selskapene påanket dommen til Agder lagmannsrett, og i ankeerklæringen ble det lagt ned påstand om frifinnelse. Blakstad, Holta & Co. A/S reiste dessuten i ankeerklæringen motsøksmål mot Hans Holta med påstand om at hans aksjer i dette selskapet skulle innløses. Lagmannsretten avsa 16. oktober 1990 i medhold av tvistemålsloven §366 annet ledd kjennelse om avvisning av motsøksmålet.
Ved stevning av 29. januar 1990 til Skien og Porsgrunn byrett reiste da Blakstad, Holta & Co. A/S søksmål mot Hans Holta med påstand om innløsning av hans aksjer i selskapet. I tilsvaret la Hans Holta ned prinsipal påstand om at saken under henvisning til tvistemålsloven §107 første ledd måtte stanses. Det ble anført at utfallet av saken var avhengig av avgjørelsen i oppløsningssaken som ikke var avgjort av lagmannsretten.
Byretten avsa 31. mai 1990 kjennelse med slik slutning:
"Skien og Porsgrunn byretts sak 30/1990 A blir ikke å stanse."
Hans Holta påkjærte kjennelsen til Agder lagmannsrett som 2. november 1990 avsa kjennelse med slik slutning:
"Skien og Porsgrunn byretts kjennelse av 31. mai 1990 stadfestes."
Hans Holta har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er gjort gjeldende at byrett og lagmannsrett har tolket tvistemålsloven §107 feil når byrettssaken ikke er stanset. En byrettsdom på innløsning av Hans Holtas aksjer i Blakstad, Holta & Co. A/S vil være i direkte motstrid med en forutgående lagmannsrettsdom på oppløsning av samme selskap etter krav fra nettopp samme Hans Holta. Når dette er tilfelle, må §107 tolkes dithen at retten skal stanse den etterfølgende byrettssaken til oppløsningssaken er rettskraftig avgjort. En dom på oppløsning av selskapet umuliggjør en dom på innløsning av aksjer i samme selskap. Ved avgjørelsen er det uten interesse at oppløsningssaken - som anført av lagmannsretten - gjelder flere selskaper og at det er flere parter med der enn i byrettssaken. Det avgjørende er det umulige i en dom på innløsning av aksjer i et selskap som er dømt til å oppløses.
Det gjøres gjeldende som saksbehandlingsfeil at lagmannsretten avsa sin kjennelse allerede dagen etter utløpet av fristen for å inngi nytt prosesskrift. Prosesskriftet av 1. november 1990 ble ikke mottatt av lagmannsretten før over helgen, mandag 5. november.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand idet saksomkostningsspørsmålet forutsettes avgjort i hovedsaken:
"Sak nr. 30/90 A for Skien og Porsgrunn byrett stanses."
Blakstad, Holta & Co. A/S har i tilsvaret vist til de avsagte kjennelser og det der anførte. Kjæremålet gjelder neppe tolkning av noen lovforskrift, jf tvistemålsloven §404. Blakstad, Holta & Co. A/S har anledning til å prøve påstanden om innløsning av Hans Holtas 9 aksjer når som helst. Spørsmålet om oppløsning av selskapet er et annet rettslig spørsmål. Det bestrides at lagmannsretten har begått saksbehandlingsfeil.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Den kjærende part idømmes saksomkostninger."
Høyesteretts kjærmeålsutvalg skal bemerke:
Da det her gjelder et videre kjæremål, kan utvalget bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og dens tolking av en lovforskrift, jf tvistemålsloven §404. Lagmannsrettens konkrete rettsanvendelse kan utvalget ikke prøve.
Angrepet på saksbehandlingen kan ikke føre frem. Utvalget finner det tilstrekkelig å peke på at den kjærende parts advokat hadde fått frist for ytterligere innlegg i saken til ut oktober måned 1990. Det prosesskrift som først nådde lagmannsretten etter at retten 2. november hadde avsagt sin kjennelse, var ifølge advokaten datert 1. november, det vil si avgitt etter at hans frist var utløpt. Det foreligger da ingen feil ved lagmannsrettens saksbehandling.
Angrepet på lovanvendelsen retter seg mot lagmannsrettens forståelse av stansningsreglen i tvistemålsloven §107 første ledd. Det hevdes at da lagmannsrettens avgjørelse av oppløsningskravet kan medføre at den anlagte sak for byretten om innløsning av den kjærende parts aksjer faktisk blir "gjenstandsløs", skulle byretten ha stanset den sistnevnte sak.
Utvalget kan ikke se at det her foreligger noen feil lovtolking av lagmannsretten. Hvorvidt en sak skal stanses i medhold av tvistemålsloven §107 første ledd, beror på et skjønn fra rettens side, jf ordet "kan". Dette skjønn kan utvalget bare prøve dersom det må anses som vilkårlig. Til dette bemerkes at lagmannsretten i oppløsningssaken - uten hensyn til om det er nedlagt særskilt påstand om innløsning av aksjene - også må ta stilling til om tvisten heller bør løses ved slik innløsning, jf Marthinussen/Aarbakke: Aksjeloven med kommentar (Oslo 1986) 472. Det forhold at lagmannsretten skal foreta denne vurdering, medfører imidlertid ikke at byretten ubetinget må stanse den senere anlagte innløsningssak fra selskapets side. Heller ikke prosessøkonomiske hensyn kan ha en slik ubetinget virkning.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjæremotparten har påstått seg tilkjent saksomkostninger for utvalget. Kjæremålsutvalget finner i likhet med lagmannsretten at saksomkostningsspørsmålet bør utsettes til den avgjørelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledds siste punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. kjæremålet forkastes.
2. avgjørelsen av kravet om saksomkostninger utsettes i medhold av tvistemålsloven §179 første ledds siste punktum.