Rt-1991-570
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1991-05-28 |
| Publisert: | Rt-1991-570 (190-91) |
| Stikkord: | Trusler, Legemsfornærmelse, Naskeri, Lovanvendelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 85B/1991, snr 82/1991 |
| Parter: | Aktor: statsadvokat Morten Bjone mot A (Forsvarer: advokat Johan Hjort). |
| Forfatter: | Røstad, Halvorsen, Gussgard, Backer, Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §227, §228, §229, §391a, §230, §267, §268, §54, §62, §63, Straffeprosessloven (1981) §359 |
Dommer Røstad: Ringerike herredsrett avsa 4. februar 1991 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1970, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §227, første ledd og straffeloven §229 første straffalternativ og forseelse mot straffeloven §391a, første ledd, jfr. straffeloven §62 og §230 og som felles straff med den betingede del av dom av 24. oktober 1988 jfr. straffeloven §54 nr. 3, til fengsel i 5 - fem - måneder. I straffen fragår 8 - åtte - dager for utholdt varetektsfengsel.
2. Straffens fullbyrdelse utsettes med 2 -to- års prøvetid og på det vilkår at domfelte i 6 - seks - måneder står under tilsyn av Kriminalomsorg i Frihet i Buskerud og i denne periode utfører samfunnstjeneste i 100 - etthundre - timer.
3. A frifinnes for tiltalen for forbrytelse mot straffeloven §268, jfr. §267.
4. Saksomkostninger idømmes ikke."
I domskonklusjonen savner man en henvisning til straffeloven §63 annet ledd som må antas å ha vært hjemmel for straffastsettelse for forholdet henført under straffeloven §391a. Domskonklusjonen skulle ikke ha medtatt frifinnelse etter §268 jf §267, idet de påtalte forhold gav grunnlag for fellelse etter §229 og §391a. Ved bruk av samfunnstjeneste som vilkår for betinget dom skal prøvetiden ordinært settes til ett år.
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av herredsrettens dom.
Statsadvokatene i Eidsivating har anket over straffutmålingen. Det anføres at det i et tilfelle som dette - med gjentatt og uprovosert vold - ikke skulle ha vært brukt samfunnstjeneste. Det er her også pekt på at dommen ikke inneholder noen egentlig begrunnelse for bruk av samfunnstjeneste.
Under prosedyren for Høyesterett har både aktor og forsvarer pekt på flere og vesentlige mangler ved domsgrunnene. Det er blitt hevdet at disse mangler kan medføre delvis opphevelse, og en nedsubsumering.
Slik denne sak foreligger opplyst for Høyesterett, er jeg kommet til at del av dommen må oppheves utenfor ankegrunnen, jf straffeprosessloven §359 annet ledd nr 3. Jeg er også enig med aktor og forsvarer i at det forhold som er henført under straffeloven §229, etter omstendighetene må henføres under en mildere straffebestemmelse.
Til begrunnelse av mitt standpunkt vil jeg anføre:
Fellelsen for legemsbeskadigelse har i dommen fått følgende kortfattede begrunnelse:
"Her slo tiltalte til B i ansiktet med knyttet hånd, slik at B falt i bakken og mistet bevisstheten. ... Tiltalte har gjort seg skyldig i forbrytelse mot straffeloven §229 første straffalternativ."
Domsgrunnene mangler således enhver bemerkning om forsett i relasjon til §229, og er såvidt mangelfulle at de endog hindrer en nedsubsumering til §228 annet ledd. Derimot vil forholdet klart kunne henføres under §228 første ledd. Jeg kan ikke se at de hensyn som ellers kunne anføres mot en slik vesentlig nedsubsumering, gjør det betenkelig å foreta en sumbsumsjonsendring som det her blir tale om. Som jeg nedenfor vil omtale nærmere, dreier det seg her om legemskrenkelse hvor straffastsettelse kan foretas med hjemmel i §230, idet domfelte har flere fellelser for forbrytelse av voldsom art.
Fellelsen for naskeri er også blitt mangelfullt begrunnet idet premissene innskrenker seg til følgende bemerkninger:
"Mens B lå på bakken, tok tiltalte en hundrekroneseddel fra en av B sokker, hvor B hadde stukket de penger han hadde med seg. Pengeseddelen holdt tiltalte i hånden mens han prøvet å løfte B opp fra bakken. ...Deretter la tiltalte pengeseddelen i Bs jakkelomme."
Til bemerkninger om at tiltalte derved har gjort seg skyldig i forseelse mot §391a første ledd ble tilføyd: "...retten legger til grunn at tiltalte tilegnet seg pengeseddelen ved å ta den ut fra det sted hvor B oppbevarte den og holde den i hånden mens han forsøkte å reise B opp. At tiltalte så ga pengeseddelen tilbake medfører ikke at tilegnelsen ikke kan anses som utført før tilbakeleveringen."
Jeg leser denne del av domsgrunnene slik at retten her har fastslått at det foreligger forsettlig borttagelse uten å uttale seg om det forelå slik vinningshensikt som straffebudet stiller krav om. Denne vesentlige mangel ved domsgrunnene må lede til opphevelse på dette punkt.
Heller ikke for fellelsen etter §227 er det gitt noen begrunnelse for utvist skyld. På dette punkt hadde imidlertid tiltalte under hovedforhandlingen erklært seg straffskyldig. På et tidligere trinn av straffesakens behandling hadde han - for dette punkts vedkommende - avlagt en uforbeholden tilståelse og sagt seg villig til å la forholdet bli pådømt i forhørsrett. Slik pådømmelse bortfalt, da siktede begikk nye straffbare handlinger. Fellelsen etter §227 må kunne opprettholdes da skyld er erkjent.
Det forhold som ledet til fellelse etter §227 er nærmere omtalt i herredsrettens dom. Det er bemerket at tiltalte av en kamerat hadde fått låne en luftpistol, som hadde utseende som en 9 mm Beretta pistol. Dagen etter at tiltalte hadde fått låne pistolen, var han på pub og kom der til å sitte sammen med en 55 år gammel mann. Denne - C - var bestefar til en pike tiltalte da var forlovet med. Tiltalte ble sint på C, og - heter det i dommen: "...tok pistolen frem og rettet den på en truende måte mot Cs hals og hode på meget kort avstand. C ble alvorlig skremt. For ham fremtrådte pistolen som en 9 mm pistol. Men selv om han hadde oppfattet at våpenet var en luftpistol, var tiltaltes truende handling egnet til å fremkalle alvorlig frykt."
Som jeg alt har nevnt finner jeg at denne fellelse - tross manglende bemerkning om subjektiv skyld - kan opprettholdes. Jeg bedømmer denne trussel som et graverende forhold, og jeg ser strengere på dette forhold enn påtalemyndigheten gjorde da den i sin tid fremmet begjæring om pådømmelse av forholdet i forhørsrett.
Jeg er således kommet til at dommen må oppheves for så vidt angår fellelse etter §391a, at dommen opprettholdes for fellelse etter §227 og at fellelsen etter §229 endres til fellelse etter §228 første ledd.
Når straff skal fastsettes for overtredelse av §228 første ledd og §227, finner jeg grunn til å fremholde at legemsfornærmelsen har et klart preg av uprovosert vold, forøvd av en person som ved gjentatte anledninger har vist aggressive tilbøyeligheter.
Den deldom som domfelte fikk i 1988, omfattet - foruten brukstyveri og promillekjøring - en fellelse etter §228 annet ledd og to fellelser etter §228 første ledd. Etter at domfelte hadde utholdt den ubetingede del av straffen, har han gjort seg skyldig i de to forhold som det her skal fastsettes straff for, men han har også ved forelegg pådratt seg bot for overtredelse av §228 første ledd - en bot som han for øvrig har betalt. Overfor en lovbryter som således har gjort seg skyldig i gjentatt vold - slik at det er adgang til å anvende straffskjerpelsesbestemmelsen i §230 - og som dertil har gjort seg skyldig i en grov trussel, må det etter mitt syn anvendes ubetinget fengselsstraff.
Jeg er enig med påtalemyndigheten i at det her er grunnlag for å fastsette fellesstraff i medhold av straffeloven §54 nr 3, slik at fellesstraffen også innbefatter den betingede del av dommen i 1988, fengsel i 60 dager.
Jeg finner at fengselsstraffen - etter den foretatte nedsubsumering - passende kan settes til 120 dager. Jeg nevner at påstanden for herredsretten var fengsel i 5 måneder.
Jeg stemmer etter dette for denne dom:
A, født xx.xx.1970, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §228 første ledd og §227 jf §62 til en straff av fengsel i 120 - etthundreogtjue - dager. I straffen inngår den betingede del av fengselsstraffen etter Ringerike herredsretts dom av 24. oktober 1988, jf straffeloven §54 nr 3.
I straffen fragår 8 - åtte - dager for varetektsfengsel.
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt angår fellelsen etter straffeloven §391a.