Rt-1991-624
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1991-05-31 |
| Publisert: | Rt-1991-624 (203-91) |
| Stikkord: | Familierett, Barnevern, Omsorgsovertagelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 90B/1991, nr 223/1990 |
| Parter: | X (Advokat Stein Rønning - til prøve) mot Staten v/Barne- og familiedepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Gunnar Meyer). |
| Forfatter: | Schei, Sinding-Larsen, Backer, Tjomsland, Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Barnevernloven (1953) §16a, §19, Tvistemålsloven (1915) §482, §18, §53, Forvaltningsloven (1967) §35 |
Dommer Schei: Saken gjelder rettslig overprøving av vedtak etter barnevernsloven §16a jf §19 om omsorgsovertagelse for to barn.
Z barnevernsnemnd vedtok 17. mars 1989 i medhold av barnevernsloven §16a jf §19 å overta omsorgen for Xs to barn, S1 født xx.xx.1986 og S2 født xx.xx.1988. X hadde før omsorgsovertagelsen alene omsorgen og foreldreansvaret for barna.
X påklaget vedtaket til fylkesmannen. Under forberedelsen av klagesaken ble det oppnevnt to sakkyndige, psykologene Reidar Elde og Sverre Hoem. Deres utredning forelå 1. juni 1989. Den 7. juli 1989 stadfestet fylkesmannen barnevernsnemndas vedtak. X fremmet deretter ved stevning til Æ herredsrett krav om rettslig overprøving av vedtaket, jf barnevernsloven §53 og tvistemålsloven kapittel 33.
Etter at saken for Æ herredsrett var reist, fattet Z barnevernsnemnd, 28. august 1989, også vedtak om fratakelse av foreldreansvaret for de to barna. Etter klage stadfestet fylkesmannen vedtaket 19. oktober 1989. Søksmålet for Æ herredsrett ble utvidet til også å omfatte overprøving av dette vedtaket, men Sosialdepartementet vedtok 13. juni 1990 med hjemmel i forvaltningsloven §35 å omgjøre fylkesmannens vedtak vedrørende foreldreansvaret. Foreldreansvaret ble derved tilbakeført X, og det var utelukkende vedtaket om omsorgsovertagelse som ble overprøvd av herredsretten.
Æ herredsrett med settedommer oppnevnte som sakkyndige psykologene Anna Margrete Flåm og Trond Indregard. Disse avga hver sine skriftlige redegjørelser for retten henholdsvis 10. og 7. juni 1990 og avga også forklaring under hovedforhandlingen. Herredsretten, med den oppnevnte settedommer som enedommer, avsa 29. juni 1990 dom med slik domsslutning:
"Fylkesmannen i Ø vedtak av 7. juli 1989 om omsorgsovertakelse av S1 og S2, stadfestes."
X har påanket herredsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. Høyesterett har under saksforberedelsen oppnevnt to nye sakkyndige, Aase Frostad Fasting og Terje Galtung, begge spesialister i klinisk psykologi. De har avgitt en felles skriftlig uttalelse. De har dessuten møtt ved ankeforhandlingen og der utdypet og supplert den skriftlige redegjørelsen. Jeg nevner at det er avholdt bevisopptak til bruk for Høyesterett med avhør av den ankende part og fem vitner. To av vitnene er nye for Høyesterett. Det er fremlagt endel dokumenter som er kommet til etter herredsrettens behandling.
Den ankende part, X, har for Høyesterett i det vesentlige gjort gjeldende:
Barnevernsnemndas og fylkesmannens vedtak om omsorgsovertagelse er ugyldig dels på grunn av saksbehandlingsfeil og dels fordi de materielle vilkår for omsorgsovertagelse ikke forelå. Saksbehandlingen for barnevernsnemnda var særlig svak. Xs omsorgsevne var ikke tilstrekkelig utredet. Hennes angivelige psykiske problemer var ikke klarlagt, og det var heller ikke bragt tilstrekkelig klarhet i om det forelå skade eller fare for skade hos noen av barna på grunn av den påståtte omsorgssvikt. De ansatte på Z sosialkontor hadde under forvaltningssaken en rekke forskjellige roller, roller som dels var motstridende med henblikk på det å få en uhildet utredning av saken. Disse mangler ved barnevernsnemndas behandling smittet over på fylkesmannens vedtak, og manglene har også influert på det materiale de sakkyndige har bygget på. Feilene i saksbehandlingen må derfor lede til at fylkesmannens vedtak oppheves.
Materielt sett var det ikke grunnlag for å frata moren omsorgen for barna. På tidspunktet for omsorgsovertagelsen var X sliten. Eneomsorgen for de to barna hadde tatt på. Det erkjennes at hun og barna derfor hadde behov for hjelp. Det ville imidlertid være fullt tilstrekkelig å yte hjelp etter reglene i barnevernsloven §16a jf §18, og det burde vært iverksatt hjelpetiltak ut over den begrensete hjelpen som ble ytet.
X kan fra tid til annen ha en noe spesiell væremåte. Men dette gir ikke grunnlag for fratagelse av omsorg. Det verken er eller skal være slik at den som på noen måte er annerledes, ikke skal ha rett til å dra omsorg for egne barn. Den ankende parts konklusjon er at vedtaket om å overta omsorgen var ugyldig ut fra forholdene på tidspunktet for fylkesmannens vedtak. Dette må lede til opphevelse av vedtaket.
Hvis det opprinnelige vedtak er gyldig, viser iallfall den etterfølgende utvikling at vedtaket ikke kan opprettholdes. De situasjonsbestemte vanskelighetene for X på tidspunktet for omsorgsovertagelsen er nå overvunnet. Idag har X et sosialt nettverk i form av familie og venner som vil tre støttende til og hjelpe henne etter en tilbakeføring av barna. Barna er veltilpasset, og det er ikke grunn til å tro at de ikke på en god måte vil takle problemene ved tilbakeføring. At det i en kortere overgangsperiode vil kunne oppstå vanskeligheter, er noe som alltid vil skje ved en tilbakeføring. X er imidlertid innstilt på å gjøre disse problemene så små som mulig. Hun vil blant annet medvirke til at begge barna får opprettholde kontakten med de nåværende fosterhjem.
I den grad Høyesterett finner det riktig å vurdere om barna vil få problemer i forbindelse med en tilbakeføring til moren, må det også legges vekt på at man ikke med sikkerhet kan regne med at fosterhjemsplasseringen i de nåværende fosterhjem vil bestå til barna ikke lenger trenger omsorg. Særlig for S1 har man ingen garanti mot at fosterforeldrene om noen år ikke lenger ønsker å opprettholde fosterforholdet. I så fall vil situasjonen for barna kunne bli langt vanskeligere enn de begrensete problemer de idag vil få ved en tilbakeføring.
Subsidiært krever den ankende part at omsorgsvedtaket oppheves for iallfall ett av de to barna. Den ankende part viser i denne forbindelse til den utredning og tilrådning som en av de sakkyndige for herredsretten, Anna Margrete Flåm, har gitt.
Den ankende part har for Høyesterett nedlagt slik påstand:
"Barnevernsnemndas omsorg for S1 født xx.xx.1986 og S2 født xx.xx.1988 oppheves."
Staten v/Barne- og familiedepartementet har gjort gjeldende at herredsrettens dom er riktig, og har i stor utstrekning vist til dommen og det materiale det er redegjort for i denne. Videre har staten sterkt poengtert at erklæringen fra de to sakkyndige for Høyesterett støtter opp under vedtaket.
Vedrørende den rettslige side av prøvingen, er det fremholdt at det er fylkesmannens vedtak som er gjenstand for prøving. Ved prøvingen skal Høyesterett bygge på det materiale man idag har vedrørende X og barna. Vedtaket om omsorgsovertagelse skal opprettholdes selv om de grunner som førte til omsorgsovertagelsen ikke lenger er til stede, dersom en tilbakeføring vil medføre en reell fare for skadevirkninger av betydning. Dette følger av en rekke dommer, blant annet avgjørelsen i Rt-1989-520.
Ankemotparten, staten v/Barne- og familiedepartementet, har for Høyesterett nedlagt slik påstand:
"Staten v/Barne- og familiedepartementet frifinnes."
Jeg er kommet til at vedtaket om omsorgsovertagelse må opprettholdes for S1 og S2.
Innledningsvis bemerker jeg at jeg ikke kan se at anførselen om at vedtaket om omsorgsovertagelse må oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil kan føre frem. Høyesterett skal etter tvistemålsloven §482 prøve alle sider ved saken. Det meget omfattende bevismateriale som er fremlagt for Høyesterett gir etter min mening et fullgodt grunnlag for å treffe en betryggende avgjørelse.
Jeg går så over til å se nærmere på bakgrunnen for og grunnlaget for omsorgsovertagelsen. I atskillig grad vil jeg i mine bemerkninger vise til den erklæring de sakkyndige for Høyesterett har avgitt. Jeg nevner at deres anbefalinger forsåvidt gjelder omsorgen er i overensstemmelse med anbefalingene fra de sakkyndige for fylkesmannen og fra den ene av de to sakkyndige for herredsretten. Den andre av de sakkyndige for herredsretten anbefalte opphevelse av vedtaket om omsorgsovertagelse for S1, men opprettholdelse for S2. Det ble imidlertid stilt opp en rekke forutsetninger for en slik delvis opphevelse, forutsetninger jeg delvis finner urealistiske. Dertil kommer, og det er for meg avgjørende, at de mer fundamentale og varige personlighetstrekk hos X som er bakgrunnen for omsorgsovertagelsen, tilsier at vedtaket opprettholdes for begge barna.
S1 ble som nevnt født xx.xx.1986. Etter de opplysninger som foreligger i saken, må det legges til grunn at det ikke var noe påfallende med hensyn til hans utvikling de første par månedene. Fra han var ca to måneder gammel fikk han av og til noen anfall som ble diagnostisert til "affektkramper". Han stivnet, gikk "nærmest i bro" og ble blå rundt munnen. Men bortsett fra disse affektanfallene blir han beskrevet som "åpen, blid, fornøyd og tillitsfull" - i det hele lite påfallende. Men etterhvert oppsto problemer og særlig fra høsten 1988 blir det registrert påfallende atferd - atferdsproblemer som var uttalt på tidspunktet for omsorgsovertagelsen i mars 1989. Atferdsproblemene er i sakkyndigerklæringen for Høyesterett beskrevet som "...sterke sinne, stivhet når han blir sint, papegøyespråk, angst/fortvilelse når han forårsaker uhell, episodisk vanskelig å få kontakt med, uvilje mot å reise hjem fra avlastningshjemmet og redsel for ulike gjøremål."
Vedrørende S1's problemer på tidspunktet for omsorgsovertagelsen har de sakkyndige for Høyesterett følgende vurdering:
"Det er for de nåværende sakkyndige noe uklart hvor store og alvorlige problemer S1 egentlig har hatt. Det går ikke klart fram av dokumenter hvilket grunnlag som vurderingene egentlig bygger på. Affektkrampene har sannsynligvis vært medvirkende til at det for moren er blitt vanskelig å stille krav og sette grenser for ham. Tåspiss-gåingen bør iflg. dr. BeckNicolaysen ikke tillegges vekt i denne sammenheng. Men det er tydelig at han sosialt og følelsesmessig fra 2 års alder (høsten 1988 - vinteren 1989) har hatt det vanskelig. Dette var samtidig den perioden da besøkshjemsordningen ble iverksatt og broren var nyfødt."
S2 ble født xx.xx.1988. Han beskrives som en "blid" og "fin unge", "spenstig og kvikk" (sakkyndig-erklæringen for Høyesterett). Det var ikke uttalte symptomer på psykiske skader ved omsorgsovertagelsen. Om dette uttaler de sakkyndige for Høyesterett:
Så langt er det ikke påvist psykiske skader hos S2 av den mulige omsorgssvikten som han har vært utsatt for. Det er heller ikke i den dokumentasjon om den daglige tilværelsen beskrevet forhold som gir grunn for å beskrive ham som et skadet barn. Tvert imot er flere av beskrivelsene av ham preget av en oppfatning av ham som et normalt aktivt, robust og sympatisk barn."
X hadde eneomsorgen for barna frem til omsorgsovertagelsen. Hun hadde ingen hjelp eller støtte eller for den saks skyld kontakt av betydning med noen av barnefedrene etter fødslene. Heller ikke familie eller venner hadde hun da vesentlig støtte av.
Det er på det rene at X utførte selve stellet av barna godt. X opplevde eneomsorgen for barna som belastende, og hun ga ved en rekke anledninger uttrykk for dette, blant annet til personer i det sosiale hjelpeapparatet. Det ble etterhvert etablert en rekke støtte- og avlastningsordninger for henne og barna. Tiltakene var nødvendige av hensyn til barnas utvikling, og støttetiltakene ble truffet med hjemmel i barnevernsloven §16a jf §18. De sentrale hjelpetiltakene var: Våren 1987 ble det etablert et besøkshjem for S1. Fra januar 1988 fikk han heldagsplass i barnehage. Fra høsten 1988 ble en tilsvarende avlastningsordning med besøkshjem etablert for S2. I forbindelse med nedkomsten av S2 hadde X hjemmehjelp i 15 uker. Det var også forskjellige andre hjelpetiltak. Jeg legger til at de besøkshjemmene som ble etablert senere er blitt fosterhjem for de to barna.
De hjelpetiltakene som ble etablert, avlastet moren, og har ganske sikkert virket gunstig inn på guttenes utvikling. Hjelpetiltakene var imidlertid ikke tilstrekkelige til å sikre en tilfredsstillende psykisk utvikling for S1 og til å forebygge mulige senere skader av psykisk art hos S2. Dette har sammenheng med at S1's psykiske problemer og faren for skadevirkninger hos S2 må ses på bakgrunn av helt fundamentale personlighetstrekk hos X. Dette er først og fremst hennes "sosiale væremåte og kommunikasjonsform". Om dette uttaler de sakkyndige for Høyesterett blant annet:
"7. mars. 2. Morens sosiale væreform og kommunikasjonsform. Så lenge en situasjon er enkel, ukomplisert og uten motsetninger er morens oppførsel adekvat og normalt tilpasset situasjonen. Da kan hun være nær og kjærlig mot sine barn, og hun kan delta i saklige samtaler.
Når temaene blir påtrengene, spørsmålene mer kritiske, blir hun straks mer følelsespreget og virker langt mindre adekvat og fornuftig i sine reaksjoner. Hun blir da svært brå og høyrøstet, virker sint og kommer med fordreide påstander om hva som er sagt og ment. Måten hun i slike situasjoner framfører sine oppfatninger på er så spesielle, at de lett kan vekke motreaksjoner i form av engstelse, uforståenhet eller sinne hos de tilstedeværende. Det synes som hun uten reservasjoner da opplever urettferdighet rettet mot seg selv, og ikke er i stand til å se sin delaktighet i samspillet. Hun ser de ondsinnete intensjoner, utsagn og handlinger fra andre, mens hun selv er et uskyldig offer, som bare har oppført seg på en rimelig, normal og naturlig måte.
Våre erfaringer med hensyn til slike sterkt negative og affektive reaksjoner kan komme som plutselige reaksjoner på små hendelser eller utsagn fra andre, som ikke tilsvarende alltid forstår hva hun reagerer så sterkt på. På denne måten kan det skapes usikkerhet og negativitet overfor henne.
Sterkt beklagelig er det at hun ikke synes være i stand til å vurdere tid eller sted for slike reaksjoner. Således kan barna være tilskuere til at hun lar sine reaksjoner gå ut over personer som de er glad i (fosterforeldrene). Selv synes hun da å oppleve at hun oppfører seg rett og rimelig, og ute av stand til å se situasjonen og hennes atferd fra barnas side. Således må dette ses som et klart tegn på hennes manglende evne til selv-observasjon.
Vi så eksempler på slike episoder ved fosterforeldres henting av barna hos mor.
En slik holdning kan ses som en reaksjon på den "urettferdighet" hun opplever ved at barna er tatt fra henne, og at hun selv føler seg trakassert. Hvis så er tilfelle, er det rimelig å regne med at den vil forta seg straks hun eventuelt får barna tilbake. Men beskrivelser av hennes adferd før hun fikk barn og før disse ble tatt fra henne i 1989, gir klare indikasjoner på at dette er mer permanente holdninger og reaksjonsmønstre hos henne. F.eks. synes hun å legge ansvaret for at graviditet nr. 2 ikke ble oppdaget før abortgrensen var overtrådt på helsevesenet. Måten hennes forurettede holdning framstår på nå, med en klar blokkering m.h.t. å se seg selv utenfra, tyder også på at dette er bestandige trekk ved hennes personlighet.
Det virker som moren har store vansker med å bevare en realistisk oppfatning av hva som foregår og sies når situasjonen på noen måte blir truende."
Om virkningen av dette på barna, uttaler de sakkyndige:
"Men straks hun opplever en liten eller stor provokasjon, blir all hennes oppmerksomhet rettet mot denne, og det virker ikke som hun har øyne for hvordan hennes reaksjoner kan oppleves av barna. Når dette tas opp med henne, viser det seg igjen at hun er sentrert om sin egen opplevelse, og ikke hvordan gutten kan ha opplevd situasjonen. Da kan det virke dels som hun mener at guttene - spesielt S1 - nok opplever det samme som henne, og dels at hennes form var helt adekvat og dermed ikke ga foranledning til engstelse hos barnet."
Videre uttaler de:
"Men når situasjonen blir noe mer komplisert eller provoserende, griper hun fort til mer affektive kommunikasjonsformer. Hun blir brå og høyrøstet og virker sint både i ord og handling. Problemene i denne sammenheng er at:
- provokasjonen kan være liten, eventuelt bare representert ved visse personers tilstedeværelse,
- de tilstedeværende forstår ofte ikke hva det er hun reagerer på,
- hun tillegger andre personer negative meninger om seg selv, og reagerer ut fra disse.
- hennes reaksjoner avpasses dårlig i forhold til hva en vanlig forventer av voksen atferd.
- Hun ser ikke hvordan hennes væremåte er med på å skape/øke motsetningene til andre.
- Hun tar ikke hensyn til hvordan situasjonen og hennes atferd oppleves av barna."
Også et annet personlighetstrekk hos moren er trukket frem med hensyn til barnas psykiske utvikling. Det er morens tendens til å bruke S1 som en voksen samtalepartner. Om dette uttaler de sakkyndige blant annet:
"Det er vanskelig å ha noen klar formening om i hvilken grad hun uttrykker egne meninger gjennom S1, eventuelt bruker han som en voksnere samtalepartner enn svarende til hans alder. Vi har i våre observasjoner av samværene ikke registrert tegn i denne retning. Samtidig er dette trekk ved hennes samliv med barna som flere har observert, og det synes derfor rimelig å anta at det har funnet sted."
Xs sentrale personlighetstrekk setter de sakkyndige for Høyesterett direkte i sammenheng med S1's psykiske problemer som forelå på tidspunktet for omsorgsovertagelsen. Jeg er enig i denne vurderingen og finner det også klart at S1's psykiske tilstand var slik at det var riktig å frata henne omsorgen for ham. Det var også grunnlag for å fatte et slikt vedtak i forhold til S2. Selv om det ikke kunne påvises psykiske skader hos ham, var det etter min mening ikke riktig å utsette ham for den risiko det måtte være for at han kunne få psykiske problemer av samme art som S1.
De grunnleggende personlighetstrekk hos X som nødvendiggjorde omsorgsovertagelsen, tilsier også at det nå ikke er grunnlag for tilbakeføring. Jeg viser her til de sakkyndiges redegjørelse for Høyesterett. Det heter om tilbakeføring blant annet:
"Det er ingenting som tyder på at det har foregått noen modnings- eller utviklingsprosess i moren. Slik sett er det sannsynlig at hun vil fungere som den samme omsorgspersonen grunnleggende sett, som før omsorgsovertakelsen. Guttene på sin side er nå to år eldre, og stiller på visse områder mindre krav og på andre områder større krav til henne. Det er sannsynlig at det daglige strevet som mor vil virke mindre uttømmende på kreftene, guttene er nå blitt mer selvstendige. Som mer selvstendige vil de også representere andre utfordringer som vil kunne bli vanskelig for X å takle, f.eks andre meninger og forhold enn henne til andre mennesker, trang til løsrivelse m.v. Det vil være fare for at hun i større grad enn tidligere vil bruke S1 som en for "voksen samtalepartner" for seg selv.
I forhold til utenverden vil det i større grad bli nødvendig at moren deltar som mor. I forhold til naboer, guttenes lekekamerater/uvenner, barnehage og skole vil morens i visse situasjoner avvikende væremåte i økende grad kunne bli en belastning for guttene. Det er sannsynlig at guttene selv kan komme til å ta modell av moren, og samtidig bli møtt av andre med forventning av hvordan moren deres er. Dermed kan lett en ond sirkel være i gang når det gjelder guttenes utvikling. Om dette påny kan skape en §16 a- eller d- situasjon kan ikke utelukkes."
Med hensyn til det siste bemerker jeg at den ene sakkyndige for Høyesterett, psykolog Galtung, i sin muntlige redegjørelse uttalte at det etter hans skjønn var sannsynlig at barna etter en eventuell tilbakeføring til moren ville utvikle seg slik at det ville oppstå spørsmål om ny omsorgsovertagelse etter barnevernsloven §16, jf §19. Dette er en vurdering jeg ut fra sakens opplysninger finner rimelig, og etter min mening kan det derfor ikke nå være riktig å oppheve vedtaket om omsorgsovertagelse.
Jeg nevner at det også ut over det jeg har redegjort for, er forhold som taler mot en tilbakeføring. Jeg tenker særlig på de problemer det i seg selv vil føre til for guttene om de må bryte opp fra sine nåværende fosterhjem. Men slik saken ligger an, finner jeg ikke grunn til å gå nærmere inn på dette.
Jeg finner heller ikke grunn til å drøfte nærmere det subsidiære krav om at omsorgen for iallfall ett av barna må tilbakeføres. Det grunnlag som tilsier opprettholdelse av vedtaket om omsorgsovertagelse, nødvendiggjør at dette skjer for begge barna.
Jeg stemmer for denne dom:
Staten v/Barne- og familiedepartementet frifinnes.