Rt-1991-66
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-01-31 |
| Publisert: | Rt-1991-66 (25-91) |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse, Midlertidig forføyning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 41 K/1991, jnr 3/1991 |
| Parter: | Staten v/Arbeids- og administrasjonsdepartementet (regjeringsadvokaten v/advokatfullmektig Frode Elgesem) mot Fram Reklamebyrå A/S (advokatfirmaet Schjødt ANS v/advokat Einar Heiberg). |
| Forfatter: | Christiansen, Skåre, Lund |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §248, Tvistemålsloven (1915) §179, §386, §403, §404, §262, §268, §2 |
Kjennelse:
Fram Reklamebyrå A/S gikk ved stevning av 29. mai 1990 til søksmål mot Staten v/Arbeids- og administrasjonsdepartementet med påstand om at Statens Bygge- og Eiendomsdirektorat er bundet av de avtaler Fram Reklamebyrå A/S har inngått om utleie av reklamefelter for Oslo Vestbaneområde. Samtidig begjærte Fram Reklamebyrå A/S midlertidig forføyning med påstand om at Statens Bygge- og Eiendomsdirektorat forbys å fjerne reklamemateriell fra dette område. Etter muntlige forhandlinger avsa Oslo byrett den 31.juli 1990 kjennelse med slik slutning:
"1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
2. Saksomkostningskravet utstår"
Fram Reklamebyrå A/S påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett, som den 6. november 1990 avsa slik kjennelse med slik slutning:
"1. Under forutsetning av at Fram Reklamebyrå A/S stiller sikkerhet i form av bankgaranti stor 100.000,- - etthundretusen - kroner for erstatning for mulig tap forbys Statens Bygge- og Eiendomsdirektorat å fjerne reklamemateriell anbrakt på Oslo Vestbaneområde i henhold til følgende kontrakter:
1. Kontrakt mellom Norsk A/S Philips og Fram Reklamebyrå A/S av 21. august 1984.
2. Kontrakt mellom Hasco Motor A/S og Fram Reklamebyrå A/S av 25. februar 1987.
3. Kontrakt mellom Peking House A/S og Fram Reklamebyrå A/S av 19. august 1988.
4. Kontrakt mellom Appell A/S (A. Hartvig Larsen A/S) og Fram Reklamebyrå A/S av 5. desember 1988.
5. Kontrakt mellom Norgeskreditt og Fram Reklamebyrå A/S av 26. mai 1989.
6. Kontrakt mellom SAS Rutesektor Norge A/S og Fram Reklamebyrå A/S av 28. november 1989.
7. Kontrakt mellom A.S. Starsenter og Fram Reklamebyrå A/S av 4. januar 1990.
2. Avgjørelsen av kravet om saksomkostninger utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter hele saken."
Saksforholdet for øvrig fremgår av byrettens og lagmannsrettens kjennelser.
Staten v/Arbeids- og administrasjonsdepartementet har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at lagmannsretten har tolket tvangsfullbyrdelsesloven §248, annet ledd feil ved at det er ansett som tilstrekkelig at det er fare for forspillelse av vesentlige verdier og at det stilles sikkerhet. Det anføres at sterke hensyn taler for at det må stilles visse krav til sannsynliggjørelse av hovedkravet, særlig når Fram Reklamebyrå A/S har hatt tid til å fremskaffe de nødvendige bevis. Det anføres videre at det er en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har vurdert sannsynligheten av at hovedkravet vil vinne frem og at hensynet til statens interesser, herunder om sikkerhetsstillelse for skadeserstatning, er en rimelig og adekvat foranstaltning ikke er vurdert.
Staten v/Arbeids- og administrasjonsdepartementet har i kjæremålet nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
2. Staten v/Arbeids- og administrasjonsdepartementet tilkjennes sakens omkostninger for Høyesterett."
Fram Reklamebyrå A/S har i tilsvar til kjæremålet anført at lagmannsrettens lovtolkning er korrekt og at det ikke under noen omstendighet kan være en saksbehandlingsfeil at spørsmålet om sannsynligheten for at hovedkravet vil føre frem ikke er vurdert. Kjæremotparten fremholder videre at lagmannsretten ikke har hatt grunnlag for å vurdere statens interesser, idet Staten v/Arbeids- og administrasjonsdepartementet ikke har konkretisert hvorfor utnyttelsen av Vestbaneområdet ikke er forenlig med Fram Reklamebyrå A/S virksomhet. Staten v/Arbeids- og administrasjonsdepartementet har heller ikke konkretisert hvorfor sikkerhetsstillelse ikke er en adekvat og hensiktsmessig løsning. Fram Reklamebyrå A/S har nedlagt slik påstand:
"1. Prinsipalt: Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
Subsidiært: Saken henvises til ny behandling i lagmannsretten.
2. Fram Reklamebyrå A/S tilkjennes sakens omkostninger for Høyesterett."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det dreier seg her om et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset etter reglene i tvistemålsloven §404, jf tvangsfullbyrdelsesloven §2. Utvalget kan således bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og dens tolking av en lovforskrift.
Det er ikke tvist mellom partene om forståelsen av tvangsfullbyrdelsesloven §262, men det er fra den kjærende parts side hevdet at det foreligger feil ved lagmannsrettens lovtolking og saksbehandling når det gjelder kravene etter tvangsfullbyrdelsesloven §248 annet ledd, jf §268.
Når det gjelder lovtolkingen, er det anført at lagmannsretten uriktig uten videre har lagt kjæremotpartens pretensjon til grunn når det gjelder hovedkravet. Det hevdes å følge av tvangsfullbyrdelsesloven §248, annet ledd at en viss sannsynliggjøring av kravet er nødvendig. Den kjærende part hevder videre at lagmannsretten ved sin beslutning overhodet ikke har vurdert hensynet til statens interesser og om sikkerhetsstillelse er en rimelig og adekvat ordning, slik at det her foreligger en saksbehandlingsfeil.
Kjæremålsutvalget bemerker at tvangsfullbyrdelsesloven §248 annet ledd ikke krever slik sannsynliggjæring av hovedkravet som etter første ledd. Dette innebærer imidlertid ikke at alene pretensjonen om et krav vil være tilstrekkelig grunnlag for en arrest etter annet ledd. I det skjønn som kan-regelen i annet ledd forutsetter, må under enhver omstendighet inngå at det ikke er utelukket at hovedkravet kan føre frem, jf blant annet kjennelse i Rt-1984-398. I skjønnet må videre partenes interesser i en midlertidig løsning av konflikten veies mot hverandre, jf ordene "fare ved opphold". Her må det tas hensyn til konsekvensene av avgjørelsen, herunder om sikkerhetsstillelse vil representere en adekvat og rimelig midlertidig løsning, jf blant annet kjennelsen i Rt-1983-1551. Utvalget nevner i den forbindelse at ifølge den kjærende parts prosedyre for lagmannsretten, jf kjennelsen 5, ble det blant annet gjort gjeldende at kjæremotpartens virksomhet ikke var forenlig med statens planer om utnyttelsen av Vestbaneområdet.
Lagmannsretten fant det ikke nødvendig å vurdere sannsynligheten av kjæremotpartens krav, og uttaler videre:
"Lagmannsretten er nemlig av den oppfatning at det ville være fare for forspillelse av vesentlige økonomiske verdier hvis ikke SBED blir pålagt å unnlate å fjerne reklamemateriellet fra Vestbanebygningen inntil det foreligger dom i saken.
Lagmannsretten finner under henvisning til tvagsfullbyrdelsesloven §248 annet ledd, jfr. §268, at midlertidig forføyning bør besluttes mot at Fram stiller sikkerhet for skadeserstatning for det tap som SBED eventuelt vil lide ved å måtte avvente dom i hovedsaken.
Fram har i stevningen på side 8 erklært seg beredt til å stille en sikkerhet på opptil kr 100.000,- og om nødvendig for mer efter nærmere avtale om dette.
Lagmannsretten finner at en sikkerhetsstillelse på kr 100.000,- vil være passende."
Kjæremålsutvalget finner at den begrunnelse lagmannsretten har gitt er for knapp til å se om retten har forstått tvangsfullbyrdelsesloven §248 annet ledd riktig, og herunder tatt stilling til de spørsmål som var reist i saken om den midlertidige forføyning.
Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å oppheve og saken må hjemvises til lagmannsretten for ny behandling, jf tvistemålsloven §403 annet ledd og §386 annet ledd.
I medhold av tvistemålsloven §179 første ledd siste punktum utstår saksomkostningsspørsmålet til den dom eller kjennelse som avslutter hele saken.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til lagmannsretten til ny behandling.
Saksomkostningsspørsmålet utstår i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd siste punktum.