Rt-1991-732
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1991-06-27 |
| Publisert: | Rt-1991-732 (229-91) |
| Stikkord: | Fiskerirett, Lovanvendelse, Rettsvillfarelse, Inndragning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 91/1991, snr 61/1991 |
| Parter: | aktor: statsadvokat Bente B Roshauw mot 1. A 2. Partsrederiet B (forsvarer: advokat Ole A Bachke jr). |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Hellesylt, Gussgard, Dolva, Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §57, Saltvannsfiskeloven (1983) §4, §53, FOR-1989-05-19-350-§1, FOR-1989-05-19-350-§5, FOR-1989-05-19-350-§7, FOR-1989-05-19-350-§9, FOR-1989-10-10-1094-§2, FOR-1989-10-10-1094-§2g, FOR-1989-10-10-1094-§3a, Saltvannsfiskeriloven (1955) §54, §54, §9 |
Dommer Sinding-Larsen: Nord-Troms herredsrett avsa den 22. november 1990 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.59, dømmes for overtredelse av lov om saltvannsfiske §53 jfr. §4 jfr. forskrift av 19. mai 1989 nr. 350 om stopp i fiske etter torsk med konvensjonelle redskaper, unntatt juksafiske nord for 62° i 1989 §7 og §1, §9 jfr. forskrifter 10. oktober 1989 nr. 1094 om oppgaveplikt for fiske og fangstfartøy §2g og forskrifter av 10. oktober 1989 nr. 1094 §3a og g til å betale en bot til statskassen stor kr 10.000,- - kronertitusen - subsidiært fengsel i 15 - femten - dager.
2. Partsrederiet B dømmes i medhold av lov om saltvannsfiskeriene §54 til å tåle inndragning til fordel for statskassen med kr 300.000,- kronertrehundredetusen.
3. A og Partsrederiet B dømmes in solidum til å betale saksomkostninger med kr 3.000,- - kronertretusen -."
A var fører av fiskefartøyet "B" tilhørende Partsrederiet B. Når det gjelder saksforholdet og A' personlige forhold, viser jeg til herredsrettens dom.
Dommen er påanket både av A og av Partsrederiet B.
Høyesteretts kjæremålsutvalg har nektet anken fremmet for så vidt gjaldt domfellelsen for overtredelse av forskrift av 10. oktober 1989 nr. 1094 om oppgaveplikt for fiske- og fangstfartøy §3a og g. For øvrig ble ankene henvist til Høyesterett.
Ankene gjelder lovanvendelsen, saksbehandlingen (domsgrunnene), straffutmålingen og inndragningen.
Når det gjelder anvendelsen av fiskestoppforskriftene av 19. mai 1989 nr. 350, er særlig fremhevet at det ble fisket etter annen fisk enn torsk, og at domfelte flyttet fartøyet til et nytt sted når det viste seg at fangsten inneholdt mer torsk enn tillatt etter forskriftenes §5. Herredsretten har etter domfeltes mening lagt en for streng aktsomhetsnorm til grunn. Når det gjelder domfellelsen etter §2g i forskriftene av 10. oktober 1989 nr. 1094- påbudet om føring av fangstdagbok - hevdes det å foreligge unnskyldelig rettsvillfarelse.
Jeg er kommet til at dommen må oppheves når det gjelder domfellelsen for unnlatelse av å føre fangstdagbok, og at inndragningsbeløpet bør settes noe ned. For øvrig finner jeg at anken fra A må forkastes.
Etter §1 i forskrift av 19. mai 1989 nr. 350 om stopp i fiske etter torsk, var det forbudt å fiske etter torsk med blant annet line. Etter forskriftenes §5 var det ved fiske etter annen fisk enn torsk forbudt å ha større bifangst av torsk enn 40 %. Ved anvendelsen av forskriftenes §1 må det legges til grunn at selv om hensikten har vært å fange annen fisk, vil det foreligge "fiske etter torsk" dersom fisket fortsettes etter at det har vist seg at fangsten faktisk vesentlig består av torsk, jfr Høyesteretts dom av 16. april 1991, lnr 52B/1991.
Tiltalen omfatter tre linesetninger, hver gang med seks linestubber, i tiden 22. - 24. november 1989. Det ble fanget i alt 26,2 tonn fisk, hvorav 16,8 tonn torsk. Det er lagt til grunn at domfelte fisket etter blåkveite, og at han på forhånd var ukjent med fisket i området. Jeg forstår herredsrettens domsgrunner slik at retten har funnet at han ikke kan bebreides for uaktsomhet ved første linesetning. Når det viste seg at ca 2/3 av fangsten var torsk, burde han imidlertid etter herredsrettens mening "ha forflyttet seg så langt unna og eller til større dyp hvor han ville være rimelig trygg på at fangsten ville bestå av en overveiende andel av andre fiskearter". Den aktsomhetsnorm herredsretten her angir, må etter mitt syn være riktig. Retten har etter en konkret vurdering funnet at de forflytninger som ble foretatt, var utilstrekkelige, og har kommet til at domfelte ikke har vært tilstrekkelig aktsom. Jeg kan ikke se at det på dette punkt foreligger feil i rettsanvendelsen.
Det er på det rene at bestemmelsen om føring av fangstdagbok ikke er fulgt. Jeg må forstå herredsretten slik at den har godtatt at domfelte verken var kjent med bestemmelsen da han dro på fiske 10. november 1989 eller i den periode tiltalen gjelder. Det klare utgangspunkt må være at fører av et fiskefartøy må sette seg inn i de regler som gjelder for det fisket han driver, og sørge for å holde seg a jour. I dette tilfellet er det imidlertid uklart hvilke muligheter domfelte rent faktisk har hatt for å bli kjent med den aktuelle forskriftsbestemmelse. Etter den tidligere gjeldende forskrift av 16. desember 1986, omfattet påbudet om føring av fangstdagbok ikke et fartøy som "B" ved slikt fiske som domfelte foretok. Ved Fiskeridepartementets forskrift av 10. oktober 1989 nr. 1094 ble påbudet utvidet til å gjelde alle fartøyer over 27,5 m ved fiske også i norske farvann. De nye forskrifter ble tatt inn i melding fra Fiskeridirektøren først den 27. oktober 1989. Etter det som er opplyst under ankeforhandlingen, blir slike meldinger sendt blant andre til fiskernes organisasjoner, men det er ikke gitt noen opplysninger om hvorledes forskriftene videre gjøres tilgjengelige for fiskerne. Det er ikke opplyst om disse forskrifter ble gjort kjent på annen måte, f.eks. gjennom fiskerimeldingene i NRK. Av forskriftenes §3 fremgår at det må anskaffes en fangstdagbok utgitt av Fiskeridirektoratet. Dette er noe som i tilfelle må gjøres før fartøyet går fra land. Etter mitt syn er domsgrunnene på dette punkt så mangelfulle at dommen må oppheves.
Imidlertid er overtredelsen av fiskestoppbestemmelsen det helt dominerende ved straffutmålingen, og opphevelsen av dommen når det gjelder unnlatelsen av å føre fangstdagbok, bør derfor ikke få noen betydning ved straffutmålingen. Heller ikke ellers kan jeg se noen grunn til å nedsette boten.
Etter saltvannsfiskeloven §54 kan det foretas inndragning både av fangst, fartøy og redskap. Hvis den ulovelige fangst kan utskilles, er det bare denne del av fangsten som kan inndras, jfr §54 siste punktum og Høyesteretts dom av 16. april 1991. Jeg forstår det slik at det er på det rene hvor meget som totalt ble fanget 22. - 24. november 1991, men at det ikke foreligger noen fordeling på de enkelte linesetninger i denne perioden. Da må, slik herredsretten har lagt til grunn, hele fangsten eller dens verdi kunne inndras. Jeg er ikke enig med domfelte i at inndragningen bare kan omfatte torskeandelen av fangsten. Når fisket ikke kunne skje uten for stort innslag av torsk, skulle linene ikke ha vært satt, og hele fangsten må anses ulovlig fanget. Jeg finner i likhet med herredsretten at inndragningen også bør omfatte en del av verdien av båt og redskap, men antar at en inndragning av i alt kr 200.000 vil være passende.
Jeg stemmer for denne dom:
1. I herredsrettens dom, domsslutningens post 2, gjøres den endring at inndragningsbeløpet settes til 200.000 - tohundretusen - kroner.
2. Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt A er dømt etter lov om saltvannsfiske §53 jfr §9 jfr forskrift av 10. oktober 1989 nr. 1094 §2g.
3. For øvrig forkastes anken fra A.