Rt-1991-741
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1991-06-27 |
| Publisert: | Rt-1991-741 (232-91) |
| Stikkord: | Skatterett, Lovanvendelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 100B/1991, snr 108/1991 og snr 127/1991 |
| Parter: | Aktor: statsadvokat Pål S Berg mot 1. A 2. B (Forsvarer: advokat Hans Stenberg-Nilsen). |
| Forfatter: | Aasland, Bugge, Røstad, Backer, Smith |
| Lovhenvisninger: | Ligningsloven (1980) §12-1, Straffeloven (1902) §42, §52, §63, Straffeprosessloven (1981) §362 |
Dommer Aasland: Statsadvokatene i Troms og Finnmark utferdiget 9. august 1990 tiltale mot A for overtredelse av ligningsloven av 13. juni 1980 nr 24 §12-1 nr 1, med følgende gjerningsbeskrivelse:
"a) I selvangivelse datert 31. januar 1989 inngitt til Tromsø likningskontor for inntektsåret 1988 unnlot han å føre opp skattepliktig inntekt med kr 42.513,- og skattepliktig formue med kr 400.000,-, noe som førte til iligning av for lav skatt for året 1988.
b) I selvangivelse datert 31. januar 1990 inngitt til Tromsø ligningskontor for inntektsåret 1989 unnlot han å føre opp skattepliktig inntekt med kr 29.411,-, noe som kunne ført til iligning av for lav skatt for året 1989."
Videre utferdiget de samme statsadvokater 27. august 1990 tiltale mot B for overtredelse av samme bestemmelse i ligningsloven. Gjerningsbeskrivelsen var her sålydende:
"a) I januar 1989 i sin selvangivelse inngitt til Tromsø ligningskontor for inntektsåret 1988 unnlot han å føre opp skattepliktig inntekt med kr 72.500,- og skattepliktig formue med kr 1.000.000,-, noe som førte til at han for året 1988 ble ilignet for lav skatt.
b) I sin selvangivelse datert 30. januar 1990 inngitt til Tromsø ligningskontor for inntektsåret 1989 unnlot han å føre opp skattepliktig inntekt med kr 152.750,- og skattepliktig formue med kr 1.000.000,-, noe som kunne ført til iligning av for lav skatt for året 1989."
Jeg innskyter at det for begge tiltaltes vedkommende dreide seg om formue anbragt i banksertifikater og renteinntekt oppebåret ved innløsning av slike sertifikater. Banksertifikatene lød ikke på navn, og skulle ikke registreres i Verdipapirsentralen, men sertifikatene og de renteinntekter som fløt av dem, var skattepliktige på vanlig måte. Det er opplyst at skattemyndighetene har avdekket et betydelig antall tilfelle hvor slike sertifikater og renteinntekter av dem ikke er oppgitt til beskatning. Den foreliggende straffesak er visstnok den første som er kommet for domstolene.
Nord-Troms herredsrett forente sakene mot de to tiltalte til felles behandling. Herredsrettens dom av 20. mars 1991 har slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1953, dømmes for overtredelse av ligningsloven §12-1 nr. 2 til å betale en bot til statskassen på kr 15.000 (kronerfemtentusen) subsidiært 15 (femten) dager fengsel. Straffeloven §63 første ledd er anvendt.
2. B, født xx.xx.1915, frifinnes."
Herredsretten fant, for øvrig i samsvar med de tiltaltes erkjennelse, at de begge objektivt sett hadde opptrådt som beskrevet i tiltalen. Den fant imidlertid at A ikke hadde utvist forsett, men at hans skyld var begrenset til grov uaktsomhet, slik at forholdet måtte henføres under den mildere straffebestemmelse i ligningsloven §12-1 nr 2. For Bergans vedkommende fant herredsretten at det verken forelå forsettlig eller grovt uaktsom overtredelse, og at forholdet derfor ikke var straffbart.
Saksforholdet og de tiltaltes personlige forhold fremgår for øvrig av herredsrettens domsgrunner.
Statsadvokatene i Troms og Finnmark har erklært anke over lovanvendelsen, subsidiært over saksbehandlingen. Påtalemyndigheten hevder at en riktig rettslig bedømmelse av det saksforhold herredsretten har funnet bevist og lagt til grunn for dommen, tilsier at A skulle vært dømt i samsvar med tiltalen for forsettlig overtredelse, mens B skulle vært dømt etter ligningsloven §12-1 nr 2 for grovt uaktsom overtredelse. Det er på dette grunnlag nedlagt påstand om at Høyesterett avsier ny dom i medhold av straffeprosessloven §362 annet ledd. Subsidiært hevder påtalemyndigheten at domsgrunnene vedrørende de subjektive straffbarhetsvilkår er mangelfulle.
Også for Høyesterett har sakene mot de to tiltalte vært undergitt felles behandling.
Jeg er kommet til at anken i forhold til A må tas til følge på det subsidiære grunnlag, mens påtalemyndigheten må gis medhold på det prinsipale grunnlag i forhold til B.
Det er etter herredsrettens dom klart og uomtvistet at de to tiltalte i sine selvangivelser for 1988 og 1989 unnlot å føre opp inntekt og formue av banksertifikatene med de beløp som fremgår av tiltalen, til tross for at inntekten og formuen var skattepliktig, slik at de manglende opplysninger kunne føre til fastsettelse av for lav skatt. Ankesaken dreier seg således bare om de subjektive straffbarhetsvilkår. De to tiltalte påberoper seg å ha vært i villfarelse om at banksertifikatene og rentene på disse var skattepliktig formue og inntekt. Herredsretten har lagt til grunn at en slik villfarelse må anses som en situasjonsvillfarelse, som bedømmes etter straffeloven §42. Jeg er enig i dette; det har for øvrig heller ikke vært bestridt av påtalemyndigheten. Forutsetningen for domfellelse etter ligningsloven §12-1 nr 1 er således at det er utvist forsett med hensyn til det forhold at den ikke oppgitte formue og/eller inntekt var skattepliktig, mens det for domfellelse etter §12-1 nr 2 kreves grov uaktsomhet i så henseende.
Jeg behandler først anken vedrørende A, hvor spørsmålet er om han har utvist forsett. Herredsretten drøfter dette som et spørsmål om hvorvidt han var klar over skatteplikten. Den peker i sin drøftelse på flere forhold som kan tale for at han var klar over den. Noen av disse forhold er felles for de to tiltalte. Herredsretten fremholder således at for begge tiltaltes vedkommende utgjorde sertifikatene og renteinntekten av disse en betydelig del av formue og inntekt, og retten har "vanskelig for å skjønne at de kunne greie å tro" at dette var skattefritt. Når det særskilt gjelder A, påpeker retten "at det er påfallende at han ikke forsøkte å få klarhet i skatteplikten da han involverte seg i kjøp av banksertifikater, eller da selvangivelsene skulle settes opp". Retten finner dette spesielt vanskelig å forstå på bakgrunn av at A i retten sa at han nesten oppfattet ordningen "som for god til å være sann". Herredsretten konkluderer sin drøftelse av As forhold slik:
"Retten mener ut fra dette at mye taler for at A var klar over skatteplikten da selvangivelsen for 1988 og 1989 ble satt opp. Men de avgjørende holdepunkter for at han rent faktisk visste dette mangler, og han kan derfor ikke dømmes etter ligningsloven §12-1 nr. 1.
Men retten mener på den annen side at tiltaltes villfarelse med hensyn til skatteplikten i alle fall må betraktes som grovt uaktsom. Tiltalte må i det minste ha forstått at hans (påståtte) forståelse av skatteplikten var ytterst tvilsom, samtidig som det ikke kan ha fremstått som vanskelig for ham å få avklart skattespørsmålet.
Hvordan tiltaltes handlemåte videre skal forklares er ikke nødvendig å ta standpunkt til. Men enten må han ha valgt å stikke hodet i sanden: Han ville ikke vite. Eller så brydde seg ikke om å vite, fordi han regnet med forholdet ikke ville eller kunne oppdages.
A blir etter dette å dømme for overtredelse av ligningsloven §12-1 nr. 2."
Slik jeg allerede har vært inne på, tyder utformingen av herredsrettens begrunnelse på at retten har sett spørsmålet om A har utvist forsett, som et spørsmål om hvorvidt han var klar over skatteplikten. Retten har ikke funnet tilstrekkelig bevis for at han var klar over den, og dette er utslag av en bevisbedømmelse som Høyesterett ikke kan prøve. Imidlertid kan forsett forekomme i forskjellige former; jeg viser senest til den redegjørelse som er gitt i Høyesteretts dom i lnr 75/1991. Således vil det foreligge forsett dersom A, selv om han ikke positivt var klar over skatteplikten, holdt det for overveiende sannsynlig at det forelå skatteplikt. Dette forsettsalternativ har herredsretten ikke drøftet, til tross for at saken - i lys av herredsrettens begrunnelse for øvrig - skulle gitt foranledning til det. Videre vil overtredelsen være forsettlig - ut fra den såkalte positive innvilgelseslære - dersom A innså muligheten av skatteplikt og bestemte seg for å fortie banksertifikatene i selvangivelsene uansett om skatteplikt skulle foreligge. Det herredsretten uttaler i nest siste avsnitt i det jeg har gjengitt fra domsgrunnene, kan tyde på at retten har funnet at han inntok et slikt standpunkt. Herredsrettens uttalelse tar imidlertid ikke direkte sikte på forsettsspørsmålet, og både innledningen til avsnittet og sammenhengen gjør at jeg ikke finner tilstrekkelig grunnlag i herredsrettens domsgrunner for å konstatere forsett. Etter min mening hadde imidlertid retten klar foranledning til en nærmere drøftelse.
Det følger av det jeg har sagt, at jeg ikke finner herredsrettens domsgrunner for As vedkommende tilstrekkelige til at lovanvendelsen kan prøves. Dette må lede til at dommen oppheves for så vidt gjelder A.
Når det gjelder B, er spørsmålet om han har utvist grov uaktsomhet. Herredsretten har lagt til grunn at han har bygget sin oppfatning om manglende skatteplikt på opplysninger han fikk fra en bankfunksjonær da han første gang kjøpte banksertifikat. B, som er minstepensjonist, overlot til en funksjonær ved ligningskontoret å sette opp selvangivelsen for seg, og nevnte da ikke noe om formue og inntekt fra banksertifikater. Ved sin bedømmelse av Bs forhold har herredsretten lagt til grunn at han "kan ha hatt en særlig lav forståelse for økonomi og skatt". Retten finner at han kan bebreides, men ikke at han har opptrådt grovt uaktsomt.
Jeg er ikke enig i denne vurdering. Den formue B unnlot å oppgi til beskatning, utgjorde både for 1988 og 1989 1.000.000 kroner, mens de uoppgitte inntektene for de to år var på henholdsvis kr 72.500 og kr 152.750. Den formue han oppga i selvangivelsen, utgjorde for de to år henholdsvis ca kr 326.000 og ca kr 171.000, mens bruttoinntekten i selvangivelsen var på henholdsvis ca kr 71.000 og ca kr 78.000. Tallene i selvangivelsene er ikke direkte nevnt i herredsrettens dom, men de er vitterlige, og retten fremholder, som tidligere nevnt, at sertifikatene og inntektene av disse utgjorde en vesentlig del av hans formue og inntekt. Ut fra de store beløp det var tale om, måtte B ha en særlig oppfordring til å forvisse seg om at hans oppfatning om skattefrihet virkelig medførte riktighet. Slik jeg forstår herredsretten, har vedkommende bankfunksjonær ikke gitt uttrykk for at sertifikatene og rentene var skattefri, men kan ha latt falle noe tvetydige uttalelser om at B "ikke trengte" å føre beløpene på selvangivelsen. B burde imidlertid ha sørget for å få sikre opplysninger på dette punkt. Han hadde også både anledning og oppfordring til dette når han fikk hjelp av ligningskontoret til å sette opp selvangivelsene. At han hadde mangelfull innsikt i økonomi og skatt, kan etter min mening i liten grad tjene som unnskyldning for ikke å ta opp dette sentrale spørsmål, som meget lett lot seg avklare når han hadde kontakt med vedkommende ligningsfunksjonær. Jeg kan ikke se annet enn at B har holdt seg i uvitenhet på en måte som må betegnes som grovt uaktsom.
Slik jeg ser det, gir altså herredsrettens domsgrunner tilstrekkelig grunnlag for å avsi ny og fellende dom i forhold til B, jf straffeprosessloven §362 annet ledd. Overtredelse av ligningsloven §12-1 nr 2 straffes med bøter, men dersom handlingen kunne ha ført til at et betydelig skatte- eller avgiftsbeløp ville bli unndratt, kan det i stedet for eller i tillegg til bøter idømmes fengsel inntil ett år. I det foreliggende tilfelle er det opplyst at unndratt skattebeløp for 1988 ville utgjøre ca kr 37.000, mens det for 1989 ville utgjøre ca kr 72.000. Jeg finner at det i dette tilfelle er grunnlag for å idømme bot og fengselsstraff. I betraktning av domfeltes alder og personlige forhold finner jeg imidlertid at det bør gis domsutsettelse, kombinert med bøtestraff. Boten kan settes til 20.000 kroner.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt gjelder A.
2. B, født xx.xx.1915, kjennes skyldig i overtredelse av ligningsloven §12-1 nr 2.
Fastsettelse av fengselsstraff utsettes med en prøvetid på 2 - to - år, jf straffeloven §52 nr 1.
B idømmes en ubetinget bot på 20.000 - tyvetusen - kroner, subsidiært fengsel i 10 - ti - dager.
Dommer Bugge: Jeg er enig med førstvoterende, dog slik at jeg ikke tar standpunkt til om det ville være grunnlag for å reagere med fengselsstraff overfor B. Etter min mening er under enhver omstendighet bøtestraff tilstrekkelig i hans tilfelle.
Dommer Røstad: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Aasland.
Dommer Backer: Likeså.
Justitiarius Smith: Likeså.