Rt-1991-757
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1991-06-28 |
| Publisert: | Rt-1991-757 (234-91) |
| Stikkord: | Narkotika, Straffutmåling, Inndragning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 94/1991, snr 101/1991 |
| Parter: | aktor: statsadvokat Lars Frønsdal mot 1. A (forsvarer: advokat Johan Hjort) 2. B (forsvarer: advokat Hans Stenberg-Nilsen). |
| Forfatter: | Gussgard, Dolva, Sinding-Larsen, Hellesylt, Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, §34, §37d, §54, §62 |
Dommer Gussgard: Eidsivating lagmannsrett avsa 9. mars 1991 dom med slik domsslutning for så vidt angår A og B:
"2. A, født xx.xx.1944, dømmes for overtredelse av straffeloven §162 annet ledd, jfr. første ledd, jfr. femte ledd, jfr. straffeloven §62, til en straff av fengsel i 7 - syv - år og 6 - seks - måneder med fradrag av 307 - trehundreogsyv - dager for utholdt varetektsarrest.
Han dømmes til å tåle inndragning av 300.000 - trehundretusen - kroner til fordel for statskassen, jfr. straffeloven §34, jfr. §37d.
3. B, født xx.xx.1964, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §162, første ledd og §162 annet ledd, jfr. femte ledd, jfr. straffeloven §62 til en straff av fengsel i 7 - syv - år og 6 - seks - måneder med fradrag av 306 - trehundreogseks - dager for utholdt varetektsarrest.
Dommen er en fellesstraff med den betingede del av Oslo byretts dom av 28. august 1987, jfr. straffeloven §54 nr. 3.
Han dømmes til å tåle inndragning av 300.000 - trehundretusen - kroner til fordel for statskassen, jfr. straffeloven §34, jfr. §37d."
Om saksforholdet og de domfeltes personlige forhold viser jeg til lagmannsrettens dom.
Både A og B har påanket dommen og gjort gjeldende at straffen er for strengt fastsatt og at inndragningsbeløpet er for høyt.
A er dømt for å ha innført til Norge i alt ca 67 kilo hasj i tidsrommet desember 1989 - mai 1990, og for å ha solgt i alt ca 30 kilo hasj til B. B er dømt for å ha medvirket til innførsel av ca 57 kilo hasj, for å ha ervervet ca 30 kilo hasj fra A og for å ha videresolgt det stoffet han ervervet.
As forsvarer for Høyesterett har anført at straffen for begge de domfelte er for streng, og videre at lagmannsretten burde fastsatt en lavere straff for A enn for B. A opptrådte i realiteten nærmest som en kurer. Det burde også i større grad vært lagt vekt på at han, i motsetning til B, bidro til å oppklare saken. Det er videre pekt på hans vanskelige personlige situasjon, samt på det forhold at han er statsborger i Nederland, der overtredelser av narkotikalovgivningen straffes adskillig mildere enn i Norge.
Bs forsvarer for Høyesterett har pekt på at lagmannsretten la til grunn at A har forestått innkjøp og innførselen av hasjen. Dette og Bs personlige forhold tilsier at han straffes mindre strengt enn A. B, og også hans familie, har måttet tåle en stor ekstrabelastning ved pressens interesse for saken som følge av at han er en kjent idrettsutøver. Også når han har sonet straffen, vil forholdet forfølge ham og gjøre hans liv vanskeligere enn vanlig etter soning av straff. At straffen derfor vil bli mer tyngende for B, er et moment som bør ha stor vekt ved straffutmålingen.
Jeg er kommet til at begge ankene over straffutmålingen må bli å forkaste. Saken gjelder meget grove overtredelser av straffeloven §162 annet ledd jf første ledd. Det dreier seg om organisert innførsel og omsetning av betydelige kvanta hasj i hensikt å oppnå økonomisk vinning. Gjennom en lang rekke rettsavgjørelser har Høyesterett lagt til grunn at lovovertredelser av denne art må straffes strengt, og jeg kan ikke se at det nivå lagmannsretten har lagt seg på, avviker fra det som er anvendt i sammenlignbare saker.
Jeg kan heller ikke se at det gjør seg gjeldende personlige forhold hos noen av de domfelte som kan medføre at straffen må anses uforholdsmessig. Lagmannsretten har etter en umiddelbar bevisførsel funnet at de bør bedømmes likt ved utmålingen av straff. De har begge spilt en fremtredende rolle i den virksomhet det her dreier seg om, og jeg finner ikke grunnlag for å fravike lagmannsrettens vurdering i denne henseende. Når det særlig gjelder den pressomtale B har vært utsatt for, vil jeg bemerke at han i forbindelse med tidligere straffbare forhold også var gjenstand for mediaomtale. Han måtte være fullt klar over at dette ville gjenta seg dersom han igjen involverte seg i straffbare handlinger. At domfelte er en kjent person i samfunnet, med den mediaomtale dette medfører, kan for øvrig etter min mening ikke tillegges særlig vekt ved utmåling av straff for grove forbrytelser av særlig samfunnsskadelig karakter.
Når det gjelder inndragningskravene, er det under ankeforhandlingen for Høyesterett bare lagmannsrettens skjønnsmessige vurdering som er angrepet. For As vedkommende er det bl a anført at han ikke har noen vinning i behold. De beløp han fikk fra B, ble, foruten bruk til vanlig livsopphold, investert i kjøp av den hasjen som ble beslaglagt. For så vidt gjelder B, er det anført at det må legges til grunn at han ikke selv har hatt midler til å finansiere hasjkjøpene, og at vinningen i realiteten er gått til dem som sto bak ham. Det er også pekt på at straffen og inndragningsbeløpet bør sees i sammenheng, slik at inndragningsbeløpet bør reduseres når det ilegges en så streng straff som her.
Lagmannsretten har for As vedkommende tatt utgangspunkt i salgssummen for de ca 30 kilo hasj som han solgte til B, basert på den pris A har oppgitt, 30.000 kroner pr kilo. Det er lagt til grunn at han har delt vinningen med medskyldige, og inndragningsbeløpet er skjønnsmessig fastsatt til 300.000 kroner. Også B er dømt for å ha solgt ca 30 kilo hasj. Hvor mange personer som har vært involvert på hans side, har lagmannsretten funnet usikkert, men har på skjønnsmessig grunnlag fastsatt inndragningen til 300.000 kroner. Aktor har pekt på at lagmannsretten i Bs favør har lagt innkjøpsverdien av hasjen til grunn, ikke videresalgsverdien.
Det dreier seg her om store kvanta hasj, der vinningen må antas å ha vært betydelig. Ut fra opplysningene i saken finner jeg ikke grunn til å fravike det skjønn lagmannsretten har utøvet når det gjelder inndragningens størrelse.
Ut fra dette må begge ankene bli å forkaste.
De domfelte har sittet i varetekt 111 dager etter lagmannsrettens dom. A tilkommer et samlet fradrag for varetektsfengsel på 418 dager, mens B tilkommer et samlet fradrag på 417 dager.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Ankene forkastes.
I straffen for A fragår i alt 418 - firehundreogatten - dager for varetektsfengsel.
I straffen for B fragår i alt 417 - firehundreogsytten - dager for varetektsfengsel.