Rt-1991-792
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-06-21 |
| Publisert: | Rt-1991-792 (250-91) |
| Stikkord: | Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 1168/1991, jnr 531/1991. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Holmøy, Halvorsen, Lund |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §171, Straffeloven (1902) §257, §258, §174, §385, §388 |
Politimesteren i Sarpsborg utferdiget 4. april 1991 siktelse mot blant andre A for overtredelse av straffeloven §257, jf §258 for natt til 5. mars 1991 å ha sprengt nattsafen i Kredittkassens filial i X Rådhus og tatt ca kr 30.000, og for natt til 11. mars 1991 å ha sprengt nattsafen i Kredittkassens filial i Y og tatt ca kr 490.000 i kontanter og kr 100.000 i sjekker.
Etter politiets begjæring ble varetektsfengslet med brevog besøkskontroll ved Sarpsborg forhørsretts kjennelse 4. april 1991 for et tidsrom av 4 uker. Ved Sarpsborg forhørsretts kjennelse 2. mai 1991 ble fengslingen forlenget med tre uker, men uten brev- og besøkskontroll. 23. mai 1991 ble siktelsen mot A utvidet til også å gjelde forsøk på sprengning av nattsafen til Sparebanken Nord på Z 4. mars 1991 og to tilfeller av bilbrukstyveri henholdsvis natt til 25. februar og 10. mars 1991.
Fengslingen av A ble forlenget med 1 uke ved Sarpsborg forhørsretts kjennelse 23. mai 1991.
Kristiansand politikammer overtok etterforskningen av saken mot A, og fremsatte 30. mai 1991 begjæring om fortsatt varetektsfengsel for ham for et tidsrom av 8 uker.
Kristiansand forhørsrett avsa 31. mai 1991 kjennelse med slik slutning:
"Siktede A, født xx.xx.1958 løslates."
Påtalemyndigheten påkjærte kjennelsen til Agder lagmannsrett, og kjæremålet ble gitt oppsettende virkning.
Agder lagmannsrett avsa 4. juni 1991 kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1958, kan holdes varetektsfengslet til torsdag 27. juni 1991 kl 15.00."
A har ved sin forsvarer påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil lovtolking. Han har blant annet vist til at når såvel han selv som hans to medsiktede har tilstått de tre grove tyveriene (hvorav ett er forsøk), er det feil tolking av loven å si at det foreligger fare for bevisforspillelse. Tyveriutbyttet er brukt opp slik at det heller ikke på dette punktet gjenstår mere å etterforske.
A løper heller ikke noen spesiell risiko for å gjenta straffbare handlinger. Den alminnelige gjentakelsesfare er ikke tilstrekkelig etter straffeprosessloven §171 første ledd nr 3. Han har en ordnet tilværelse og fast arbeid. Lagmannsretten har tolket bestemmelsen for strengt.
Fortsatt varetektsfengsling vil dessuten være et uforholdsmessig inngrep. Også i forhold til straffeprosessloven §174 har lagmannsretten anvendt en for streng norm.
A har nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt:
A løslates.
Subsidiært:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves."
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet, men har ikke avgitt noen uttalelse.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det dreier seg om et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset etter reglene i straffeprosessloven §388, jf §385 tredje ledd.
Utvalget finner at kjæremålet må tas til følge.
Lagmannsretten har funnet fortsatt varetektsfengsling påkrevet for å hindre at siktede på ny begår en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn fengsel i seks måneder. Ved sin vurdering legger retten til grunn at det utover de forbrytelser siktelsen gjelder, og som han med skjellig grunn mistenkes for - også må legges en viss vekt på at han tidligere har vært straffedømt flere ganger, til dels for grove forbrytelser, selv om disse forhold ligger en del år tilbake i tid. Deretter sies det:
"Han synes nå igjen å være inne i en uheldig utvikling med flere alvorlige forbrytelser på kort tid."
Denne uttalelsen reiser tvil om lagmannsrettens tolking av straffeprosessloven §171 første ledd nr 3 med henblikk på det beviskrav som her stilles. Bestemmelsen krever sterk sannsynlighetsovervekt for at siktede vil begå et nytt lovbrudd om varetektsfengslingen ikke skjer. Uttalelsen om at siktede ved de nye straffbare forhold synes å være inne i en uheldig utvikling, tyder på at lagmannsretten kan ha tolket loven beviskrav uriktig. Tvilen forsterkes ved at lagmannsretten ikke synes å ha vurdert betydningen av at domfelte siden de tidligere domfellelser har hatt fast arbeid og levet i ordnede forhold, og at han fra og med 13. mai 1991 har hatt tilbud om fast arbeid etter å ha vært permittert siden september 1990, forhold som er trukket frem i forhørsrettens kjennelse.
Den tvil som er til stede vedrørende lagmannsrettens tolking av straffeprosessloven §171 nr 3 har også betydning i relasjon til forholdsmessighetsvurderingen etter §174. Om det foreligger gjentakelsesfare i loven forstand eller ikke, må antas å påvirke denne vurdering.
Utvalget finner etter dette ikke grunn til å komme nærmere inn på lagmannsrettens tolking av straffeprosessloven §171 første ledd nr 2. Lagmannsrettens uttalelse om at siktedes "forklaring er ikke fullt overensstemmende med de forklaringer hans medskyldige har gitt" reiser imidlertid en viss tvil om den tolking som er lagt til grunn. Etter straffeprosessloven §171 første ledd nr 3 vil imidlertid ikke enhver uoverensstemmelse være relevant.
Slutning :
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.