Rt-1991-810
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-06-28 |
| Publisert: | Rt-1991-810 (261-91) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Gjenopptagelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 1231/1991, jnr 483/1991. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Holmøy, Gjølstad, Lund |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §391, Veitrafikkloven (1965) §17, §22, §24, §31, §385, §388, §392 |
Oslo byrett avsa 23. november 1989 dom med følgende domsslutning:
"A, født xx.xx.1960 dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven §31, jfr. §22 første ledd og vegtrafikkloven §31, jfr. §24 første ledd 1. pkt. til fengsel i 80 - åtti - dager. I tillegg ilegges han en ubetinget bot til det offentlige stor kr 10.000,- - titusen - eller hvis boten ikke betales, til fengsel i 10 - ti - dager. I saksomkostninger ilegges kr 500,- - femhundre -."
Ved skriv av 31. juli 1990 begjærte A saken gjenopptatt. Bakgrunnen for begjæringen var at B som eide bilen og som A var sammen med ved anledningen, var blitt frikjent for overtredelse av vegtrafikkloven §31 jf §17 annet ledd. I saken mot B uttalte Oslo byrett at det var "belagt med noe tvil" hvorvidt Bs bil var forflyttet med A som sjåfør. Oslo byrett behandlet gjenopptakelsesbegjæringen 7. desember 1990 og kom til at vilkårene for gjenopptakelse ikke var til stede. Byrettens kjennelse har slik slutning:
"Gjenopptagelsesbegjæring av 31. juli 1990 tas ikke tilfølge."
Etter kjæremål fra A avsa Eidsivating lagmannsrett 4. mars 1991 kjennelse med følgende slutning:
"Kjæremålet forkastes."
A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han gjør gjeldende at lagmannsretten har stilt for strenge krav til gjenopptakelse og har vist til straffeprosessloven §388 nr 3. I kjæremålserklæringen trekkes frem den tvil som hevdes å foreligge om A overhodet kunne ha rukket den omkjøring som han er dømt for. Dette må ha vært medvirkende når B ble frifunnet. A redegjør videre for de omstendigheter som førte til at han ikke kunne møte som vitne under rettssaken mot B, forhold som ikke kan belastes ham. A har for øvrig vist til sine anførsler overfor byrett og lagmannsrett.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse i kjæremålssak, og at utvalgets kompetanse er begrenset etter straffeprosessloven §388. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens tolking av straffeprosessloven §392 annet ledd.
Etter forarbeidene er bestemmelsen i §392 annet ledd en sikkerhetsventil som skal brukes med stor varsomhet. Utvalget finner ikke holdepunkter i lagmannsrettens premisser for at retten har tolket bestemmelsen feil.
For lagmannsretten påberopte A seg også straffeprosessloven §391 nr 3. Om dette sier lagmannsretten:
"Han har imidlertid hverken opplyst noen ny omstendighet eller vist til noe nytt bevis. Han anfører utelukkende at vurderingen av omstendigheter og bevis skulle ført til et annet resultat. Det prinsipale grunnlag kan derfor ikke føre frem."
Lagmannsretten synes å ha utelukket at den nye frifinnende dom i seg selv kan være en "ny omstendighet" etter §391 nr 3. Utvalget antar at en slik lovtolking er uriktig. En ny dom som vurderer bevisene annerledes enn en tidligere dom, vil etter forholdene kunne ses som en "ny omstendighet" i relasjon til bestemmelsen. Utvalget antar at dette må være situasjonen hvor det som her dreier seg om en ny dom avsagt av samme domstol ca et halvt år senere. Spørsmålet vil da være om domstolens vurdering av bevisene i den nye sak synes egnet til å føre til de rettsfølger som er nevnt i §391 nr 3. Dette spørsmål har lagmannsretten ut fra sin lovforståelse ikke vurdert.
Utvalget finner at lagmannsrettens kjennelse bør oppheves, jf straffeprosessloven §385 annet ledd annet punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.