Rt-1991-811
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-06-28 |
| Publisert: | Rt-1991-811 (262-91) |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse, Trekk i lønn |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 28. juni 1991 i l.nr 342 K/1991 |
| Parter: | Jan Erik Nygård (advokat Yngve Borthen) mot Oslobanken A/S (advokat Ulla Wangestad). |
| Forfatter: | Halvorsen, Gjølstad, Lund |
| Lovhenvisninger: | Dekningsloven (1984) §2-7, Tvistemålsloven (1915) §172, §179, §180, §404, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §2, §44, §73, Bidragsinnkrevingsloven (1955) §11, §2-10, §2-11, §2-3, §2-5, §2-6, §2-8 |
Oslobanken A/S begjærte 12. september 1990 utlegg ved trekk i lønn hos Jan Erik Nygård for gjeld til banken. Namsmannen i Bergen besluttet trekk i lønn ved utleggsforretning 30. november 1990. Trekket ble fastsatt til 2.000 kroner pr. måned.
Nygård påklaget namsmannens beslutning til Bergen namsrett som avsa kjennelse 5. februar 1991 med slik slutning:
"1. Oslobanken A/S gis utleggstrekk i Jan Erik Nygårds lønn hos Nye Vektertorget Foto A/S med kr. 1.000 pr. måned begrenset til 2 år fra 1. januar 1991 . - - -"
Nygård påkjærte namsrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett som avsa kjennelse 2. mai 1991 med slik slutning:
"1. Namsrettens kjennelse stadfestes. - - -"
Nygård har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han anfører at lagmannsrettens flertall har tolket dekningsloven §2-7 første ledd feil. Han viser til mindretallets votum. Det må legges vekt på bestemmelsens siste punktum som fastslår at det ved vurdering av debitors betalingsevne skal legges til grunn det som er tilbake av lønn etter at mulig trekk er foretatt bl.a. for underholdsbidrag som har prioritet foran alle andre krav, jf. Lov om innkreving av underholdsbidrag §11 femte ledd.
Det opplyses at det nå foretas trekk i Nygårds lønn for bidragsrestanse med 1.000 kroner pr. måned.
Nygård ber om at kjæremålet gis oppsettende virkning. - - -
I tilsvaret har Oslobanken anført at lagmannsretten har tolket dekningsloven §2-7 riktig. Det avgjørende ved vurderingen etter første punktum er hva som reelt er tilbake etter at eventuelle trekk faktisk er foretatt. Endringer i den økonomiske situasjon i ettertid kan påklages til namsmannen etter dekningsloven §2-7 annet ledd.
De nye opplysningene fra Nygård kan utvalget ikke ta stilling til.
Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 10. juni 1991 er kjæremålet gitt oppsettende virkning.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at saken gjelder lagmannsrettens avgjørelse av kjæremål over namsrettskjennelse. Ved et slik videre kjæremål er utvalgets kompetanse begrenset, jf. tvistemålsloven §404 sammenholdt med tvangsfullbyrdelsesloven §2. Kjæremålet er rettet mot lagmannsrettens tolking av §2-7 første ledd i lov om fordringshavernes dekningsrett (dekningsloven) av 8. juni 1984 nr. 59.
Utvalget antar at den lovbestemmelse som er avgjørende for saken her, er første punktum i dekningsloven §2-7 første ledd, som den samlede lagmannsrett ikke har funnet anvendelig. Det er på det rene at på tidspunktet for utlegget var lønnstrekk for lovbestemt underholdsbidrag for skyldnerens borteboende barn verken foretatt eller varslet. Annet punktum i paragrafens første ledd om at det ved vurderingen av hva der er til disposisjon av lønnskravet, bl.a. skal tas hensyn til "mulig trekk" for underholdsbidrag som ifølge særlig lovbestemmelse kan inndrives ved lønnstrekk, kommer da ikke til anvendelse.
Når vilkårene i dekningsloven §2-7 første ledd for øvrig foreligger, kan utlegg uten hinder av §2-5 tas i krav på lønn for så vidt ytelsen overstiger det som med rimelighet trengs til underhold av "skyldneren og dennes husstand". Når lagmannsretten, som tidligere nevnt, ikke anser denne bestemmelse anvendelig, forstår utvalget det slik at lagmannsretten fortolker bestemmelsen derhen at barna ikke går inn under skylderens "husstand" fordi de ikke bor sammen med ham.
Uttrykkene "skyldneren eller dennes husstand", "skyldneren eller noen av dennes husstand", "skyldneren og husstanden", "skyldneren og dennes husstand" er brukt i lovens §2-3, §2-6, §2-7 og §2-11, mens det i §2-10 om tvangssalg av skyldnerens bolig er brukt uttrykket "nødvendig bolig for seg og sin familie". I §2-6 om utleggsfrihet for penger, bankinnskudd m.v. er det, etter at det er foreskrevet at unntak skal gjøres for midler som er nødvendige til underhold av "skyldneren og husstanden", tilføyet: "Det skal tas hensyn til underholdsplikt som påhviler skyldneren."
Etter dette kunne det se ut som om lovgiveren har ment å skille mellom "familie" og "husstand". Forarbeidene til dekningsloven §2-7, hensynet til sammenhengen mellom denne lovs §2-6 og §2-7 og reelle hensyn tilsier imidlertid etter kjæremålsutvalgets oppfatning at uttrykket "husstand" i §2-7 må omfatte skyldnerens barn som han har underholdsplikt for, selv om de ikke hører til hans husstand i snevrere forstand.
Regelen i dekningsloven §2-7 kom først inn i den identiske bestemmelse i §2-7 i dekningsloven av 13. juni 1975 nr. 37. i det opprinnelige utkast til bestemmelsen, som er inntatt i "Utdrag av innstilling fra den norske delegerte, sorenskriver Ole F. Harbek, ved nordisk samarbeid ved revisjon av loven om tvangsfullbyrdelse, avgitt i januar 1965", vedlegg 4 til NOU 1972:20 side 437, §44, er brukt uttrykket: "overstiger det som med rimelighet trenges til underhold av saksøkte og hans familie." I kommentarene på side 443, annen spalte, uttales bl.a.:
"I første ledd er adgangen til utlegg begrenset til den del av lønnen som overstiger det som med rimelighet trenges til underhold av saksøkte og hans familie, herunder også familiemedlemmer som ikke bor sammen med saksøkte, men som han forsørger fordi han har plikt til det"
I Konkurslovutvalgets utkast til denne lovregel i §2-6 på side 408 i NOU 1972:20 er uttrykket "saksøkte og hans familie" byttet ut med "skyldneren og hans husstand" uten at noen realitetsendring synes å ha vært tilsiktet. Tvert i mot uttales det i de spesielle kommentarer til bestemmelsen på side 258: "Regelen tilsvarer 1965-utk. §44."
I Ot. prp. nr. 27 (1974-75) er Konkurslovutvalgets utkast til §2-6 lagt til grunn for lovforslagets §2-7 (med enkelte endringer på andre punkter) som også ble den endelige lovtekst i dekningsloven av 1975, og som uforandret er blitt §2-7 i 1984-loven. På side 24 spalte 1 i proposisjonen heter det bl.a.:
"... Departementet ... fremmer forslag stort sett i samsvar med 1965- og 1972-utk."
Deretter følger sitat fra LO's høringsuttalelse til Harbek-innstillingens §44, hvor det bl.a. sies:
"Det må videre være en klar forutsetning at vedkommende i alle tilfeller får beholde det som er nødvendig for et forsvarlig underhold til seg selv og sin familie."
Proposisjonen fortsetter:
"Justisdepartementet viser til dette. Det fremgår av ordlyden at før slikt utlegg kan tas, må det som trengs til underhold av skyldneren og hans husstand dekkes,..."
Det kan i denne forbindelse virke litt forvirrende at lovgiveren har funnet det nødvendig i den foregående bestemmelse i dekningsloven - §2-6 om utleggsfrihet for penger m.m - å tilføye: "Det skal tas hensyn til underholdsplikt som påhviler skyldneren." Om denne tilføyelsen uttales det i Ot.prp. nr. 27 (1974-75) på side 23, spalte 2:
"Etter 1965- og 1972-utkastene omfatter unntaksretten det nødvendige til underhold for skyldneren og hans "husstand". Tvangsfullbyrdelsesloven §73 gjelder til fordel for skyldneren og hans "familie". Dette siste omfatter også underholdsberettigede. Selv om reglene i §2-8 gir utvidet adgang til utlegg for bidragskrav, bør det trolig også etter regelen her være adgang til å ta hensyn til underholdsplikt som påhviler skyldneren. Man har føyd til regler om dette".
Utvalget finner imidlertid ikke å kunne tillegge dette forhold utslagsgivende virkning. Det fremgår av proposisjonen at det etter dagjeldende rett (som nå) bare i meget begrenset omfang var adgang til å ta utlegg i uforfalt fordring på lønn. Når man nå åpnet adgang til i "særlige tilfeller" å ta utlegg i en slik formuesgjenstand som tradisjonelt har vært sterkere beskyttet enn de formuesgjenstander §2-6 verner om, ville det virke inkonsekvent om man ved anvendelsen av §2-7 skulle se bort fra skyldnerens underholdsplikt for borteboende barn, mens det etter §2-6 skal tas hensyn til denne plikt.
Også reelle hensyn taler etter utvalgets mening for denne forståelse av loven. Det ville være uheldig om kreditorene skulle kunne beslaglegge midler som er nødvendige for å oppfylle underholdsplikten overfor barna. Dersom skyldneren frivillig oppfyller denne plikten, ville et utlegg hvor det ikke ble tatt hensyn til dette, kunne hindre slik betaling av bidrag til barna. Det virker da lite heldig om man skulle måtte gå veien om pålegg om lønnstrekk for å gjøre betaling av barnebidragene mulig. Dette ville da igjen kunne medføre en ny behandling hos namsmannen av det opprinnelige utlegg i medhold av annet ledd i §2-7.
Etter dette finner utvalget at lagmannsrettens tolking av dekningsloven §2-7 første ledd er uriktig, og at lagmannsrettens kjennelse derfor må oppheves og hjemvises til ny behandling for lagmannsretten.
Den kjærende part har påstått seg tilkjent saksomkostninger for alle instanser. Kjæremålsutvalget finner i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum jf. tvangsfullbyrdelsesloven §2 at avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet for namsretten bør utsettes til den kjennelse som avslutter hele saken. Kjæremålet til Høyesteretts kjæremålsutvalg har ført frem, og saksomkostningspåstanden tas til følge for behandlingen for kjæremålsutvalget etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §172 første ledd sammenholdt med tvangsfullbyrdelsesloven §2.
Omkostningsbeløpet fastsettes til kr. 1.500,-.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til ny behandling ved lagmannsretten.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Oslobanken A/S til A 1.500,- - ettusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.
3. Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet for namsretten utsettes til den kjennelse som avslutter hele saken.