Rt-1991-828
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1991-05-31 |
| Publisert: | Rt-1991-828 (289-91) * |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 82/1991, snr 90/1991 |
| Parter: | aktor: statsadvokat Bjørn Kristensen mot A (forsvarer: advokat Hans Stenberg-Nilsen). |
| Forfatter: | Gussgard, Dolva, Røstad, Aasland, Smith |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §239, Veitrafikkloven (1965) §21, §3, §62, §63, §31 |
Dommer Gussgard: Sarpsborg byrett avsa 8. mars 1991 dom med slik domsslutning:
"A, født xx.xx.1968, dømmes for overtredelse av straffeloven §239, jfr. vegtrafikkloven §31 første ledd, jfr. §3 og §21 første ledd, alt sammenholdt med straffeloven §62 og §63 annet ledd, til fengsel i 1 - ett - år og 2 - to - måneder.
Han ilegges saksomkostninger til det offentlige med kr 2.500,- - kronertotusenfemhundre."
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene.
Domfelte har anket over straffutmålingen, som han finner for streng.
Jeg er kommet til at anken bør tas til følge.
Ulykken skjedde ca kl 1700 den 6. juli 1990. Ifølge domsgrunnene hadde domfelte kvelden og natten før vært på et diskotek og deretter sammen med en venn sett to videofilmer. Han hadde ikke sovet denne natten - bare tidvis duppet av. Etter arbeidstid kl 1500 ulykkesdagen hentet han vennen i sin bil. De kjørte først en tur for å besøke noen piker, men traff dem ikke. På tilbaketuren merket de at de var trette og snakket om å kjøre inn til veikanten for å hvile litt. Domfelte kjørte imidlertid videre. Det er opplyst at han på ulykkestidspunktet kjørte med en hastighet av ca 70 km/t og at veien, RV 109 i X, var sterkt trafikkert. I en svak høyrekurve må han ha sovnet. Bilen fortsatte rett frem og inn i motgående kjørebane. Den kolliderte først med en bil som ble sterkt skadet, dernest med en annen bil. Føreren av den siste bilen døde umiddelbart. Domfelte slapp fra ulykken med ubetydelige skader.
Ved straffutmålingen har byretten lagt til grunn at domfelte utviste en høy grad av uaktsomhet ved å fortsette kjøringen etter han forsto at han var trett og hadde behov for hvile. Dette er jeg enig i. Domfeltes konsentrasjonsevne må ha vært sterkt nedsatt, og kjøringen innebar utvilsomt en stor fare. Jeg slutter meg i det vesentligste til byrettens straffutmålingsbetraktninger, men er kommet til at straffen er satt noe for høyt, også i relasjon til det nivå som har dannet seg for overtredelser av straffeloven §239 etter lovendringen 8. juli 1988. Etter min mening kan straffen settes til fengsel i 10 måneder.
Jeg stemmer for denne dom :
I byrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 10 - ti - måneder.