Rt-1991-888
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1991-08-30 |
| Publisert: | Rt-1991-888 (322-91) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 112B/1991, snr. 75/1991 |
| Parter: | Aktor: førstestatsadvokat Iver Huitfeldt mot A (Forsvarer: advokat Ole A. Bachke jr.). |
| Forfatter: | Backer, Skåre, Aasland, Holmøy, Schei |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §239, Veitrafikkloven (1965) §3, §52, §53, §54, §62, §31 |
Dommer Schei: Eidsvoll herredsrett avsa 1. februar 1991 dom med slik domsslutning:
"A, født xx.xx.1970, dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven §31, jfr. §3, til en bot stor kr. 5.000,- -femtusenkroner-, eller om boten ikke blir betalt fengsel i 10 - ti - dager. Han frifinnes for overtredelse av straffeloven §239."
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av herredsrettens dom.
Statsadvokatene i Eidsivating har anket over lovanvendelsen, saksbehandlingen - mangelfulle domsgrunner og straffutmålingen. Det er gjort gjeldende at herredsretten har lagt til grunn en uriktig aktsomhetsnorm når den har kommet til at domfeltes uaktsomhet ikke også omfattet dødsfølgen, slik at domfellelse etter straffeloven §239 var utelukket. Straffen er for mild. Etter påtalemyndighetens mening skulle det vært utmålt en ubetinget fengselsstraff, også om forholdet bare rammes av vegtrafikkloven §31 jf. §3.
Jeg er kommet til at anken over lovanvendelsen må tas til følge.
Om påkjørselen og hendelsesforløpet som ledet frem til denne, uttaler herredsretten:
"Den 4. oktober ca kl. 15.30 kom tiltalte kjørende nordover på E6 i X. Det var jevn tafikk nordover, og tiltalte kjørte med lovlig hastighet og innhentet etterhvert Bs Mazda. Han kjørte etter denne ca 500 meter i en fart mellom 70-80 km/t. Det ble en liten kø, 3-4 biler med Mazdaen først. Det var ingen forbikjøringer, heller ikke sydover hvor trafikken var mindre. Det var lyst og tørr vegbane. Tiltaltes radio begynte å skurre, og et kort øyeblikk så han ned for å trykke riktig knapp som automatisk finstilte radioen. Det var nok med et trykk på riktig knapp, han behøvde ikke lete etter stasjonen. Da han så opp igjen hadde Mazdaen stanset, eller nær stanset, inn til midtlinjen for å svinge av til venstre i en innkjørsel til Y. Denne avkjørsel var ikke i vanlig bruk lenger, idet den vanlige innkjørsel lå ca 30-50 meter lenger fram. Den tid tiltalte ikke hadde blikket mot vegbanen var kort, men da han så opp igjen var det ikke mulig å stanse eller unnvike Mazdaen, noe han forsøkte ved å styre til høyre. Han treffer Mazdaen i høyre bakkant med sin venstre front, med en overlapping på ca 40 cm, og dytter Mazdaen forover og slik at den går til venstre og ut i motkommende kjørebane. Der kommer samtidig en NSB-buss i mot og treffer Mazdaen og skyver den tilbake slik at den stanser med bakdelen i grøfta på vegens høyre side sett nordover. Bussen holdt lovlig fart. Sammenstøtet med bussen var kraftig og Mazdaen ble ødelagt og bussen påført store skader, dels også fordi den etterpå kom inn i noen trær på sin høyre side. Føreren av Mazdaen ble ifølge obduksjonsrapporten drept momentant av store hodeskader."
Retten legger til grunn at blinklysene og bremselysene på Mazdaen var i orden og i funksjon, men at det er uklart når blinklysene ble satt på. Det er mulig at dette først skjedde svært sent. Videre peker retten på at tiltalte var godt kjent på stedet og var vant til at man nå brukte "den offentlige" og ikke "den gamle og nedlagte" avkjørselen.
Når det gjelder vilkårene for fellelse etter straffeloven §239 utaler retten at:
"Det må være en viss påregnelig sammenheng mellom en uoppmerksomhet og dødsfølgen for at §239 skal kunne anvendes. Dødsfølgen må ligge innenfor det man kunne forutse som en mulighet og en verste følge av den utviste uaktsomhet."
Dette er et riktig rettslig utgangspunkt. Om den konkrete vurderingen uttaler retten så:
"Det gjelder en helt kortvarig uoppmerksomhet, som enhver gjør seg skyldig i fra tid til annen. For tiltalte fikk det de alvorligste konsekvenser ved at uhellet fikk en helt spesiell følge som ingen kunne forutse som en mulighet. Tiltalte kjørte hele tiden normalt og korrekt inntil uhellet skjedde. Mens han så på radioknappen bestemte Mazda-føreren seg for å stanse på et uvanlig sted, ved en ikke offentlig åpen avkjøring til sitt arbeidssted. Tiltalte forsøkte å stanse og å unnvike, men han greide det ikke. I stedet for å bli dyttet rett fram ble Mazdaen dyttet ut til venstre i motkommende kjørebane, formentlig fordi Mazdaen hadde dreiet hjulene for å ta av. Trafikken i den motkommende banen var beskjeden, men akkurat idet Mazdaen ble dyttet ut kom en bil i mot. Til overmål var det en tung buss som kom. En vanlig bil ville nok forvoldt alvorlig skade, men ikke knust Mazdaen slik bussen gjorde med sin tyngde. Denne rekke av tilfeldigheter og maksimalt uhell må etter rettens mening ligge utenfor rekkevidden av §239."
Denne aktsomhetsvurderingen i forhold til straffeloven §239 er jeg ikke enig i. Domfelte utviste uaktsomhet ved sin kortvarige uoppmerksomhet som, blant annet ved oppbremsing av forankjørende bil, kunne føre til sammenstøt. Det er uklart nøyaktig hvor lenge uoppmerksomheten varte, men jo kortere domfelte hadde sin oppmerksomhet konsentrert om annet enn bilkjøringen, dess tettere må han ha ligget etter den forankjørende Mazdaen. Ved sammenstøt i hastigheter på 70-80 km/t vil det være fare for betydelig personskade, og det vil ikke være upåregnelig med dødsfølge. Det var nok i dette tilfelle et sammentreff av flere uheldige omstendigheter, men hendelsesforløpet hadde ikke en så ekstraordinær karakter at man av den grunn kan si at uaktsomheten ikke omfattet dødsfølgen. Forholdet rammes av straffeloven §239, og det må være grunnlag for å avsi ny dom for dette.
Når det gjelder straffutmålingen, er jeg enig med påtalemyndigheten i at den fastsatte straff er vesentlig for mild. Jeg er imidlertid i atskillig tvil om hva som her er en riktig straffereaksjon. At det må utmåles en fengselsstraff synes klart. Spørsmålet er om fengselsstraffen må være ubetinget.
Domfeltes uaktsomhet består i at han "helt kortvarig" ikke hadde sin oppmerksomhet konsentrert om kjøringen, men om noe som var kjøringen uvedkommende - nemlig å stille på bilradioen. Oppbremsingen av den forankjørende bil kom overraskende på ham, idet Mazdaen benyttet den gamle og nedlagte avkjørsel til Y. Jeg må også legge til grunn at det er en mulighet for at blinklyset på Mazdaen først meget sent ble slått på. På den annen side må en bilfører alltid regne med at det er en viss mulighet for at forankjørende bil uventet bremser opp, og det vil ofte være slik at et forvarsel om manøvrering vil komme senere enn ønskelig.
Men ut fra en helhetsbetraktning hvor jeg legger atskillig vekt på at domfeltes forhold ikke fremtrer som hensynsløst eller spesielt graverende, er jeg kommet til at det her må være forsvarlig å gi betinget fengsel. I denne helhetsvurderingen har jeg også lagt vekt på at det nå er gått praktisk talt 23 måneder siden det straffbare forhold fant sted, uten at domfelte for noen del kan belastes tidsforløpet. Jeg finner at straffen passende kan fastsettes til betinget fengsel i 90 dager. Den idømte bot bør bli stående.
Jeg stemmer for denne dom:
A, født xx.xx.1970, dømmes for overtredelse av straffeloven §239 første straffalternativ og vegtrafikkloven §31 første ledd jf §3, alt sammenholdt med straffeloven §62 til en straff av fengsel i 90 - nitti - dager og en bot på 5.000,- - femtusen - kroner, subsidiært fengsel i 15 - femten - dager.
Fullbyrdelsen av fengselsstraffen utsettes etter reglene i straffeloven §52, §53 og §54 med en prøvetid på 2 - to - år.