Hopp til innhold

Rt-1991-905

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg
Dato: 1991-08-01
Publisert: Rt-1991-905 (329-91)
Stikkord: Sivilprosess, Verneting
Sammendrag:
Saksgang: L.nr. 386 K/1991, jnr. 295/1991
Parter: A (advokat Christian Fr. Wyller) mot B (advokat Dagny Kjøde).
Forfatter: Røstad, Langvand, Tjomsland
Lovhenvisninger: Tvistemålsloven (1915) §18, §180, §181, §404, LOV-1970-01-16-§7, Folkeregisterloven (1970) §7


I søksmål anlagt av A mot B med påstand om skilsmisse/separasjon, foreldreansvar og daglig omsorg for felles barn, underholdsbidrag til ektefelle og bruksrett til felles bolig, avsa Midhordland herredsrett 16. november 1990 kjennelse med denne slutning:

"Saken avvises fra Midhordland herredsrett for så vidt angår stevningens pkt. 1, pkt. 3 og pkt. 5 og tilsvarende for begjæring om midlertidig forføyning - de samme spørsmål.

Spørsmålet om saksomkostninger avgjøres i hovedsaken."

Stevningen pkt. 1, 3 og 5 gjaldt henholdsvis skilsmisse/ separasjon, underholdsbidrag til ektefelle og bruksrett til bolig.

A påkjærte herredsrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett som 21. juni 1991 avsa kjennelse med slik slutning:

"1. Herredsrettens kjennelse stadfestes.

2. I saksomkostninger for herredsretten betaler A kr. 1.500,- -kronerettusenfemhundre- til B .

I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A kr. 1.000,- - kronerettusen - til B.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen."

Det nærmere saksforhold fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens kjennelser. A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil lovtolking og feil saksbehandling. Hun har i det vesentlige gjort gjeldende at tvistemålsloven §18 må tolkes på bakgrunn av lov om folkeregistrering av 16. januar 1970 §7 slik at den som påstår å ha bopel i annen kommune enn han er registrert i, har bevisbyrden for dette. Folkeregistreringsadressen er et moment av betydelig vekt ved avgjørelsen av hvor saksøkte faktisk har bopel. Sterke reelle hensyn taler også for en slik tolking av tvistemålsloven §18. Subsidiært han hun gjort gjeldende at det av lagmannsrettens begrunnelse ikke er mulig å kontrollere om lovtolkingen er riktig.

A har nedlagt slik påstand:

"Prinsipalt:

Saken fremmes i sin helhet for Midhordland herredsrett.

Subsidiært:

Lagmannsrettens kjennelse oppheves og hjemvises til lagmannsretten for ny behandling.

I begge tilfeller:

A tilkjennes saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og kjæremålsutvalget."

B har tatt til motmæle i kjæremålet. Han hevder at han fra 1. august 1990 har hatt leiligheten i X som sin eneste bolig, og at dette var hans bopel i henhold til tvistemålsloven §181. Det er ikke bestemmelsen i §7 i lov om folkeregister som er avgjørende for han faktiske bopel.

B har nedlagt slik påstand:

"1. Gulating lagmannsretts slutning av 21. juni 1991 stadfestes.

2. B tilkjennes saksomkostninger."

Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:

Det foreligger videre kjæremål over lagmannsrettens kjennelse i en kjæremålssak. Kjæremålsutvalgets kompetanse er da begrenset etter reglene i tvistemålsloven §404.

Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens tolking av tvistemålsloven §18: subsidiært gjøres det gjeldende at lagmannsrettens begrunnelse er utilstrekkelig. Den kjærende parts syn er at tvistemålsloven §18 må tolkes på bakgrunn av folkeregisterloven §7. Utgangspunktet vil da være at "en person som er folkeregistrert i en annen kommune enn den han påstår å oppholde seg i, har både bevisføringsplikt og bevisbyrde på dette punktet".

Kjæremålsutvalget bemerker at det er den faktiske bopel og ikke registreringen i folkeregisteret som er avgjørende for hjemtinget etter tvistemålsloven §18. Registreringen i folkeregisteret vil i prinsippet utelukkende være et bevismoment i spørsmålet om hvor den faktiske bopel er. Lagmannsretten uttaler i kjennelsen at den finner det bevist at kjæremålsmotparten "før stevning og midlertidig forføyning ble tatt ut, hadde fraflyttet den tidligere felles bolig og tatt bolig i X". På grunnlag av denne bevisbedømmelse, er lagmannsretten kommet til at kjæremålsmotparten hadde hjemting i X da saken ble reist. Til grunn for dette ligger - etter utvalgets mening - en riktig tolking av tvistemålsloven §18. Utvalget finner grunn til å tilføye at deler av den kjærende parts argumentasjon for kjæremålsutvalget reelt sett gjelder lagmannsrettens bevisbedømmelse.

Kjæremålsutvalget kan ikke se at det er noen feil ved lagmannsrettens kjennelse at betydningen av registreringen i folkeregistet ikke uttrykkelig er drøftet.

Kjæremålet blir etter dette å forkaste. Kjæremålsmotparten tilkjennes saksomkostninger for kjæremålsutvalget, jf. tvistemålsloven §180 første ledd. Omkostningene settes til 1.000,- kroner.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Kjæremålet forkastes.

2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A 1.000,- - ettusen - kroner til B . Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.