HR-1992-183-B - Rt-1992-1463
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1992-11-18 |
| Publisert: | HR-1992-00183-B - Rt-1992-1463 (510-92) |
| Stikkord: | Økonomisk utroskap, Tyveri, Lovanvendelse, Straffutmåling |
| Sammendrag: | Dissens: 3-2 |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1992-00183 B, Lnr 183B/1992, snr 140/1992. |
| Parter: | Aktor: kst førstestatsadvokat Einar Høgetveit mot A (Forsvarer: advokat Hans Stenberg-Nilsen). |
| Forfatter: | Schei, Aasland, Halvorsen, Mindretall: Sinding-Larsen, Smith |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §257, §258, §275, §276, §35, §37b, §37d, §62, §258 |
Dommer Sinding-Larsen: Bergen byrett avsa den 1. april 1992 dom med slik domsslutning:
"A, født xx.xx.1950, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §258, jfr. §257 til en straff av fengsel i 1 - ett - år og med fradrag av 25 - femogtyve - dager for utholdt varetekt. Han frifinnes for post II i tiltalebeslutning av 21. oktober 1991. I medhold av straffeloven §35, jfr. §37d inndras hos ham en Bosh borremaskin, en kangohammer, en Phillips videospiller og diverse tobakksvarer beslag i Fossekleiva 3 den 2. april 1991. I medhold av straffeloven §37b jfr. §37d inndras hos ham en Multiband politiradio, en NT-117 politiradio, et hjemmebrenningsapparat og 2 flasker destillert hjemmebrent. Han frifinnes for påstand om inndragning av en Alexis sportsbag og en dørklokke."
Når det gjelder saksforholdet og domfeltes personlige forhold, viser jeg til byrettens dom.
Statsadvokatene i Hordaland har påanket dommen. Det hevdes å foreligge uriktig lovanvendelse når byretten er kommet til at domfeltes forhold ikke rammes av straffeloven §276 jf §275. Det er videre anket over straffutmålingen idet det hevdes at den utmålte straff under enhver omstendighet er for lav.
Jeg er kommet til at anken over lovanvendelsen må forkastes, og at anken over straffutmålingen må tas til følge.
Domfelte, som da var ansatt som vekter i X A/S, foretok i årene 1985 - 1991 i alt ca 100 tyverier fra bedrifter der han eller andre vektere hadde vaktoppdrag for vaktselskapet. Totalt ble det stjålet for ca kr 100 000 fra mer enn 30 bedrifter. Saksforholdet svarer i alt vesentlig til det som ble pådømt ved Høyesteretts dom av 5 juni 1992, inntatt som kort referat i Rt-1992-919. Etter anke fra påtalemyndigheten satte Høyesterett her straffen til fengsel ett år og fire måneder.
Jeg behandler først lovanvendelsesanken.
Ved å foreta tyverier på steder der han hadde vaktoppdrag, har domfelte handlet både mot vedkommende bedrifts tarv og mot vaktselskapets tarv, og bestemmelsene i §275 og §276 kan tenkes anvendt i begge relasjoner hvis vilkårene for øvrig er til stede.
Domfelte har ført et tilsyn av rent faktisk art på de steder hvor han hadde vaktoppdrag. Også et slikt rent faktisk tilsyn vil kunne rammes av utroskapsbestemmelsene forutsatt at det dreier seg om tilsyn av en viss selvstendig karakter, jf Andenæs: Formuesforbrytelsene 5 utgave, side 132-33. Tiltalen gjelder imidlertid bare utroskap i forhold til arbeidsgiveren, X A/S, og jeg går derfor ikke nærmere inn på spørsmålet om utroskapsbestemmelsene ville ha vært anvendelige i forhold til de bedrifter hvor vaktoppdragene er utført.
Som nevnt, var domfelte på gjerningstiden ansatt som vekter i X. Hans arbeid besto i mobilt vakthold. Han skulle foreta inspeksjon av en rekke bedrifter etter på forhånd fastlagte ruter hvor dels kontrollur måtte trekkes, og dels ble det på elektronisk måte kontrollert at oppdraget var utført. På de enkelte vaktlag var det ingen overordnet for vekterne, men selskapets vaktsentral var bemannet, og vekterne hadde radiosamband dit. Domfelte var ikke overordnet andre vektere, og hadde ingen kontrollfunksjon i forhold til dem.
Det er en forutsetning for anvendelse av utroskapsbestemmelsene at gjerningsmannen "styrer eller har tilsyn med en annens anliggender". Det er det andre alternativet som i tilfelle måtte være aktuelt her. I forhold til X var imidlertid domfelte etter det faktum som byretten har lagt til grunn, en ordinær arbeidstaker som ikke hadde tilsynsfunksjoner av noen art i sin arbeidsgivers bedrift. Ved bedømmelsen av om det foreligger utroskap i forhold til arbeidsgiveren, kan det etter mitt syn ikke være avgjørende at arbeidsgiverens virksomhet besto i tilsyn for andre, og at domfelte som underordnet arbeidstaker har deltatt i denne tilsynsvirksomhet.
Det fremgår av loven forarbeider at utroskapsbestemmelsene bare er ment anvendt på gjerningsmenn som har en stilling med en viss selvstendig karakter, jf Straffelovkommisjonenes motiver 1896 243. Rettspraksis bygger på dette utgangspunkt, selv om grensedragningen neppe er helt klar. Jeg viser til den gjennomgåelse av rettspraksis som foreligger i Stordrange: Strafferettslig utroskap, Den norske advokatforenings småskrifter nr 53, side 30 flg. Når domfeltes stilling i X var av helt underordnet karakter og helt undergitt arbeidsgivers instrukser, må den falle utenfor §275 og §276.
I det tilfellet som er omhandlet i Rt-1992-919, omfattet domfellelsen overtredelse også av straffeloven §276 jf §275. Domfelte hadde imidlertid ikke anket over lovanvendelsen, og spørsmålet var lite belyst under ankeforhandlingen. Høyesterett innskrenket seg til å peke på at spørsmålet var tvilsomt. Det kunne ikke ses å ha betydning for straffutmålingen hvor domfeltes tillitsbrudd både overfor sin arbeidsgiver og de bedrifter som det var stjålet fra, under enhver omstendighet ville komme sentralt inn.
Byretten har sett det slik at tyveriene utgjør ett sammenhengende straffbart forhold. Jeg antar at det må være riktig å anse tyveriene fra hver enkelt bedrift som en fortsatt forbrytelse, jf Rt-1985-520, og at det altså foreligger like mange tyverier som det er fornærmede bedrifter.
Ved straffutmålingen i denne sak må det på samme måte som i det tilfelle som er omhandlet i Rt-1992-919, legges vekt på at tyveriene er foregått over lang tid, at de var planlagt og organisert, og på at de innebar alvorlige tillitsbrudd. Som påpekt i dommen, tilsier disse forhold sammen med de allmennpreventive hensyn som her gjør seg sterkt gjeldende, en streng reaksjon, klart ut over det tyverier av tilsvarende verdier normalt blir straffet med. Jeg finner at straffen også for domfelte i denne sak bør settes til fengsel i ett år og fire måneder.
Da jeg etter konferansen vet at jeg er i mindretall i lovanvendelsesspørsmålet, former jeg ingen konklusjon.
Dommer Aasland: Jeg ser annerledes enn førstvoterende på spørsmålet om utroskapsbestemmelsen i straffeloven §275 kan anvendes i det foreliggende tilfelle.
Domfeltes atferd innebærer ikke bare en alvorlig rettskrenkelse overfor de bedrifter som er blitt bestjålet, men også overfor hans arbeidsgiver, X A/S. Det er åpenbart at også X må anses rammet av hans handlinger, og at han har handlet mot X' tarv. Dersom hans forhold likevel bare kan straffes som tyveri, betyr det at en vesentlig og straffverdig side ved forholdet ikke er belagt med straff.
Lovanvendelsesspørsmålet har riktignok ingen vesentlig praktisk betydning i det foreliggende tilfelle, hvor tillitsbruddet overfor X er et klart straffskjerpende moment ved straffutmålingen for tyveriene. Men det generelle spørsmål om en vekter i domfeltes situasjon kan straffes for utroskap overfor arbeidsgiveren, kan tenkes å få større praktisk betydning i andre saksforhold.
Etter min mening er det altså behov for å kunne anvende utroskapsbestemmelsen i straffeloven §275 på en vekter som gjør seg skyldig i slikt forhold som der beskrevet, overfor sin arbeidsgiver. At bestemmelsen bør ramme et slikt forhold, er imidlertid selvsagt ikke ensbetydende med at den gjør det. Men de reelle hensyn som taler for å gi bestemmelsen anvendelse, bør etter min mening anses avgjørende dersom ordlyden ikke er til hinder for det.
Utroskapsbestemmelsen rammer bare den som "styrer eller har tilsyn med" en annens anliggender. Det er vanlig å oppfatte den slik at den bare tar sikte på den som har en stilling med en viss selvstendig karakter, jf førstvoterendes bemerkninger. En slik oppfatning er åpenbart treffende når det gjelder den som "styrer" en annens anliggender. Derimot bør det neppe stilles krav om noen høy grad av selvstendighet for den som har i oppdrag å føre tilsyn med en annens anliggender, og som herunder forgår seg som beskrevet i §275. Lovens ordlyd kan ikke sees å oppstille noe slikt krav, og straffverdigheten følger klart av at vedkommende i vinnings hensikt tilsidesetter sin tilsynsforpliktelse.
Jeg finner på denne bakgrunn at dersom domfelte i vår sak hadde påtatt seg en tilsvarende tilsynsoppgave direkte overfor bedriftene, ville han måtte anses som den som hadde tilsyn med bedriftenes anliggender. Jeg innser at det kan virke noe mer anstrengt å se det slik at han hadde tilsyn med X' anliggender, når disse anliggender nettopp gikk ut på å øve tilsyn. Men etter min mening er ordlyden i §275 ikke til hinder for en slik betraktningsmåte. Og da domfeltes forhold etter min mening har samme karakter og samme straffverdighet som de mer utvilsomme utroskapsforbrytelser, er jeg kommet til at forholdet rammes av §275.
Byretten har - ut fra en analogisk anvendelse av §275 tredje ledd - funnet at det ikke er adgang til å dømme for utroskap når forholdet er å anse som tyveri. Jeg finner at en slik kombinasjon iallfall må være på sin plass i et tilfelle som det foreliggende, hvor tyveriet og utroskapen rammer forskjellige fornærmede.
Når det legges til grunn at domfeltes forhold rammes av §275, kan det ikke anses tvilsomt at det er tale om grov utroskap, som går inn under §276.
Mitt syn på lovanvendelsen bør - slik jeg ser det - ikke få noen betydning for straffutmålingen, hvor jeg er enig med førstvoterende.
Jeg stemmer for denne dom:
A, født xx.xx.1950, dømmes for forbrytelser mot straffeloven §258 jf §257 og for forbrytelse mot straffeloven §276 jf §275, sammenholdt med straffeloven §62, til en straff av fengsel i 1 - ett - år og 4 - fire - måneder med fradrag av 25 - tjuefem - dager for varetektsfengsel.
Dommer Schei: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Aasland.
Dommer Halvorsen: Likeså.
Justitiarius Smith: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Sinding-Larsen.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:
A, født xx.xx.1950, dømmes for forbrytelser mot straffeloven §258 jf §257 og for forbrytelse mot straffeloven §276 jf §275, sammenholdt med straffeloven §62, til en straff av fengsel i 1 - ett - år og 4 - fire - måneder med fradrag av 25 - tjuefem - dager for varetektsfengsel.