HR-1993-834-K - Rt-1993-1595
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-12-21 |
| Publisert: | HR-1993-00834-K - Rt-1993-1595 (567-93) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-01707K - Høyesterett HR-1993-00834K, jnr 504/1993 |
| Parter: | Avalon AS (advokat Marlow Lokshall) mot staten v/Finansdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Morten Søvik). |
| Forfatter: | Holmøy, Bugge, Halvorsen |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-1, Tvistemålsloven (1915) §180, §404, Merverdiavgiftsloven (1969) §59, §15-2, §4-1, §4-2, §6-5, §6-6, §7-2, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) |
Avalon AS fremmet den 4 februar 1993 begjæring om midlertidig forføyning mot staten v/Finansdepartementet ved Oslo namsrett. Oslo namsrett avholdt muntlig forhandling den 5 mars 1993, og Avalon AS nedla følgende påstand:
"1. Oslo fylkesskattekontors avgiftsvedtak av 14. januar settes ikke i verk før gyldigheten av vedtaket er rettskraftig avgjort.
2. Oslo fylkesskattekontor pålegges å anvise til utbetaling tidligere innsendte omsetningsoppgaver, tillagt renter i samsvar med merverdiavgiftsloven.
3. Avalon A/S tilkjennes sakens omkostninger."
Staten v/Finansdepartementet nedla prinsipalt påstand om at begjæringen skulle avvises, subsidiært at begjæringen ikke skulle tas til følge, og at staten v/Finansdepartementet skulle tilkjennes saksomkostninger.
Etter at ytterligere prosesskriv var utvekslet mellom partene avsa Oslo namsrett den 12 mai 1993 kjennelse med slik slutning:
"1. Begjæring om midlertidig forføyning av 4. februar 1993 tas ikke til følge.
2. Saken avvises hva angår påstandens pkt. 2.
3. I saksomkostninger betaler Avalon A/S til Staten v/Finansdepartementet kr 15000,- kronerfemtentusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."
Avalon AS påkjærte namsrettens kjennelse for så vidt angår slutningens punkt 1 og punkt 3 til Eidsivating lagmannsrett som den 2 november 1993 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Begjæringen om midlertidig forføyning avvises i sin helhet.
2. Avalon AS betaler til staten 15000 - femtentusen - kroner i saksomkostninger for namsretten og 2500 - totusenfemhundre - kroner i saksomkostninger for lagmannsretten innen 2 - to - uker etter at denne kjennelsen er forkynt."
Saksforholdet og partenes tidligere anførsler fremgår av namsrettens og lagmannsrettens kjennelser.
Avalon AS har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg og i hovedsak anført:
Det vises til forarbeidene til den nye tvangsfullbyrdelsesloven hvorav fremgår at det ikke er skjedd endringer i reglene om adgang til å begjære midlertidig forføyning. Bruk av midlertidig forføyning mot det offentlige er særskilt omtalt i Ot.prp.nr.65 (1990-91) 290 flg. Det går frem at den rettstilstand som ble etablert ved "Czardas-saken", Rt-1955-953, ikke er endret.
I nærværende sak går kravet ut på å stanse gjennomføringen av et forvaltningsvedtak, hvor den lov- og forskriftsforståelse samt den saksbehandling som vedtaket bygger, på bestrides å være korrekt.
Staten, som lagmannsretten slutter seg til, synes å hevde den antitese at hvor kravet kan bringes inn til prøvelse etter tvangsfullbyrdelsesloven §4-2 tredje ledd, kan det ikke bringes inn som midlertidig forføyning. Dette må være feil. Når den kjærende part kan sannsynliggjøre en sikringsgrunn, må den kjærende part kunne begjære midlertidig forføyning, uten passivt å avvente inndrivelsespågang fra kjæremålsmotparten.
Avregninger har hittil skjedd ved at den kjærende part, for de terminer hvor forholdet mellom avgiftsfri og avgiftspliktig omsetning tilsier et netto tilgodehavende av avgift, opplever motregning i forhold til det avgiftsvedtaket saken gjelder.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
"1. Eidsivating kjennelse av 2. november 1993 oppheves, og saken hjemvises til ny behandling ved lagmannsretten.
2. Den kjærende part tilkjennes sakens omkostninger ved alle retter."
Staten v/Finansdepartementet har i sitt kjæremålstilsvar hovedsakelig anført:
Eidsivating lagmannsretts lovtolkning er korrekt, og kjæremålet må derfor forkastes. Fra statens side anføres det samme som for lagmannsretten. I tillegg påpekes det at dersom det under tvangsfullbyrdelsen fremsettes innvending mot fullbyrdelsen, kan namsretten i henhold til tvangsfullbyrdelsesloven §6-5 beslutte at fullbyrdelsen helt eller delvis skal utsettes inntil namsretten har tatt standpunkt til innvendingen. Dette bestyrker ytterligere at adgangen til å motsette seg inndrivelsen av et pengekrav er uttømmende regulert i tvangsfullbyrdelsesloven regler om adgangen til å reise innvendinger mot en tvangsfullbyrdelse.
Det tilføyes at når det under en eventuell tvangsfullbyrdelse er anledning for den kjærende part å fremme enhver innvending som kunne ha vært fremsatt under et søksmål, så kan det ikke anses å foreligge en sikringsgrunn etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-2.
Kjæremålsmotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Staten v/Finansdepartementet tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett med kr 1000."
Høyesteretts kjæremålsutvalg, som i dette videre kjæremål bare kan prøve saksbehandlingen ved lagmannsretten og lagmannsrettens tolking av en lovforskrift, jf tvistemålsloven §404 nr 2 og 3, bemerker:
Kjæremålet er angitt å rette seg mot lagmannsrettens rettsanvendelse og saksbehandling. Det er ikke angitt hvilken saksbehandlingsfeil lagmannsretten skal ha begått, og utvalget kan ikke se at det hefter noen feil ved lagmannsrettens behandling av saken. Den konkrete rettsanvendelse, subsumpsjonen, kan utvalget ikke prøve, men bare tolkingen slik det er nevnt innledningsvis.
Under henvisning til den kjærende parts anførsler bemerkes at det ikke kan gi noen utvidet adgang til midlertidig forføyning at det er tale om å hindre iverksetting av et forvaltningsvedtak. Det som det i realiteten er spørsmål om, er om det kan gis midlertidig forføyning for å hindre inndrivelse av et pengekrav.
I sin begrunnelse har lagmannsretten nøyet seg med å vise til statens anførsler, som i kjennelsen er gjengitt slik:
"Staten v/Finansdepartementet anfører at det ikke kan kreves midlertidig forføyning for at et pengekrav ikke skal inndrives. Tvangsfullbyrdelsesloven §15-1 fastslår at midlertidig forføyning kan kreves av den som har et krav som går ut på annet enn betaling av penger. Et krav som går ut på betaling av penger, kan således ikke begrunne midlertidig forføyning.
Etter Statens oppfatning må tilsvarende gjelde dersom kravet går ut på at det ikke er grunnlag for et påstått pengekrav.
Etter merverdiavgiftsloven §59 er avgiftskrav med tillegg av renter og omkostninger tvangsgrunnlag for utlegg. Dette gjelder selv om grunnlaget er påklaget eller innbragt for domstolene. I henhold til tvangsfullbyrdelsesloven §4-1 tredje ledd, jfr. §7-2 bokstav e, er avgiftskrav etter merverdiavgiftsloven §59 et særlig tvangsgrunnlag. I henhold til tvangsfullbyrdelsesloven §4-2 tredje ledd kan det under tvangsfullbyrdelse på grunnlag av et særlig tvangsgrunnlag eller et krav som er fremsatt i et særlig tvangsgrunnlag, fremsettes enhver innvending som kunne vært satt frem under et søksmål. Herunder kan påberopes gyldigheten av etterberegningsvedtaket. Tvisten om gyldigheten av etterberegningsvedtaket kan videre overføres til behandling i søksmåls former i henhold til tvangsfullbyrdelsesloven §6-6. Ved behandling i søksmåls form kan gyldigheten av kravet bringes inn til avgjørelse i henhold til tvangsfullbyrdelsesloven §6-6 tredje ledd. Statens syn er at adgang til motsettelse av inndrivelse av et pengekrav er uttømmende regulert i disse regler i tvangsfullbyrdelsesloven om adgangen til å reise innvendinger mot en tvangsfullbyrdelse. Det er ikke plass for og ikke behov for at det i tillegg skal være adgang til å begjære midlertidig forføyning for at et pengekrav ikke skal inndrives."
Etter utvalgets mening gir det her gjengitte uttrykk for en riktig tolking av tvangsfullbyrdelsesloven. Det må legges til grunn at det ikke er adgang til ved midlertidig forføyning å hindre inndrivelse av avgiftskrav. Heller ikke motregning i slike saker kan hindres gjennom midlertidig forføyning. Kjæremålet må derfor forkastes.
Kjæremålet har ikke ført frem, og Avalon AS bør etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd ilegges saksomkostninger for kjæremålsutvalget. Omkostningene settes til 1000 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Avalon AS til staten v/Finansdepartementet 1000 - ettusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.