Rt-1955-953
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1955-07-28 |
| Publisert: | Rt-1955-953 |
| Stikkord: | Fremmedlovgivning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 175 B/1955 |
| Parter: | Staten v/Justisdepartementet (regjeringsadvokat Henning Bødtker) mot Marie Jeanne Czardas og hennes 4 mindreårige barn (høyesterettsadvokat J. Chr. Mellbye). |
| Forfatter: | Justitiarius Grette, Soelseth, Holmboe |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §262, Fremmedloven (1927) §3, Tvistemålsloven (1915) §262, §404, §440, §248, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915), §1a, §5, Fremmedloven (1927) |
Justitiarius Grette og dommerne Soelseth og Holmboe.
Marie Jeanne Czardas som i det meste av sine første 6-7 leveår hadde oppholdt seg i Norge som norsk statsborger sammen med sine norske foreldre, kom på ny til landet sommeren
Side:954
1955 sammen med sin mann og fire mindreårige barn. Politimesteren i Lillehammer ga den 20. juni pålegg om at de straks skulle forlate Norge. Sentralpasskontoret forkastet anken 5. juli. Marie Czardas tok deretter ut stevning mot Staten v/Justisdepartementet ved Oslo byrett og påsto at beslutningen om å pålegge henne å forlate landet var ulovlig og måtte oppheves. Hun begjærte foretatt midlertidig forføyning for å hindre at hun ble transportert fra landet. Byretten tok ved kjennelse av 13. juli ikke begjæringen til følge.
Eidsivating lagmannsrett kom til et annet resultat og avsa kjennelse om at Staten v/Justisdepartementet pålegges uten opphold å føre Marie Czardas og hennes barn, som var transportert ut av landet, tilbake til Norge hvor de tillates å oppholde seg til spørsmålet om deres statsborgerforhold var avgjort ved Oslo byrett.
Høyesteretts Kjæremålsutvalg uttalte:
«Kjæremålsutvalget skal først behandle spørsmålet om hvorvidt tvangsfullbyrdelseslovens §262 gir adgang til å anvende midlertidig forføyning overfor forvaltningshandlinger som innebærer utøvelse av offentlig myndighet. Utvalget er her kommet til samme resultat som lagmannsretten. Loven selv inneholder ingen innskrenkning og legger den forståelse nærmest at midlertidig forføyning kan anvendes til sikring av gjennomførelse av ethvert krav som kan gjøres gjeldende ved domstolene. Det har vært nevnt at midlertidig forføyning bare kan anvendes overfor den mot hvem tvangsfullbyrdelse i tilfelle kan iverksettes, og derfor ikke kan brukes overfor utøvelse av offentlig myndighet. (Altens kommentar til tvangsfullbyrdelsesloven, anm. 1 til §262, hvortil Justisdepartementet har henvist). Dette er overensstemmende med den opprinnelige lydelse av §262, som etter den omredigering Stortingets Justiskomité hadde foretatt i den av sivilprosesskommisjonen i Ot. prp. 16/1911 foreslåtte lovtekst, bare ga adgang til midlertidig forføyning «for å sikre tvangsfullbyrdelsen». Men etterat lovstedet ved endringslov av 25. februar 1927 fikk sin nåværende ordlyd, kan midlertidig forføyning brukes også i tilfelle hvor det ikke blir spørsmål om tvangsfullbyrdelse (jfr. Ot. prp. nr. 1 - 1927 4 sp. 2). Noe annet er det at hvor det ikke er adgang til å anvende tvangsfullbyrdelse overfor det offentlige, jfr. tvistemålslovens §440, vil heller ikke en midlertidig forføyning kunne gå ut på anvendelse av tvang.
Heller ikke antar utvalget at en innskrenkende fortolkning av §262 i den retning som Justisdepartementet hevder, kan utledes av alminnelige rettsgrunnsetninger. All den stund domstolene har adgang til å prøve forvaltningshandlingers rettsgyldighet, liksom den enkelte har rett til å unnlate å etterkomme ulovhjemlede forvaltningsbeslutninger (Castberg Forvaltningsrett 2. utg. side 71. Rt-1949-797), finner man at de beste grunner taler for å anta at domstolene også er
Side:955
kompetente til ved midlertidig forføyning å hindre at en omtvistet forvaltningsbeslutning settes ut i livet hvor dette kan medføre vesentlig skade eller ulempe. På den annen side er det klart at midlertidig forføyning ikke kan brukes overfor en forvaltningsakt i tilfelle hvor domstolene ikke ville kunne sette den til side, enten fordi avgjørelsen etter sin art er unndratt fra domstolprøvning, eller fordi angrepet på den rettes mot administrasjonens skjønnsmessige avgjørelser.
Det er fremholdt at en slik adgang vil legge utilbørlige og skadelige hindringer i veien for øvrighetens myndighetsutøvelse. Herom bemerkes: Det er en generell innvending mot adgangen til midlertidige forføyninger, at det ifølge sakens natur alltid er en mulighet for at en slik forføyning kan medføre skade for den mot hvem den rettes. Det gjelder hva enten forføyningen rettes mot en privatmann eller mot administrasjonen, selv om det selvsagt er så at innvendingen har vesentlig større vekt når det er administrasjonens og dermed - i større eller mindre grad - samfunnets interesse som står på spill. For å begrense denne fare trekker loven snevre grenser for adgangen til å anvende slike forføyninger: Beslutning om midlertidig forføyning fattes av en domstol, og betingelsen er at motpartens atferd gir grunn til å frykte for at kravets forfølgning eller gjennomføring ellers ville bli forspilt eller i vesentlig grad vanskeliggjort, særlig ved en forandring i den bestående tilstand, eller at en midlertidig ordning av et omtvistet rettsforhold finnes nødvendig for å avverge vesentlig skade eller ulempe (tvangsfullbyrdelseslovens §262). Videre er det regelmessig en betingelse at kravet er sannsynliggjort. Er dette ikke tilfelle, kan en midlertidig forføyning bare besluttes hvis det er fare ved opphold og saksøkeren stiller sikkerhet for skadeserstatning (tvangsfullbyrdelseslovens §248, 2. ledd jfr. §268). Utvalget antar med lagmannsretten at disse kauteler, som altså er funnet tilstrekkelige til å beskytte den private motpart, også gir tilstrekkelig betryggelse mot at adgangen til å anvende midlertidig forføyning vil bli brukt på en måte som medfører skadevirkninger for forvaltningen. Det er neppe grunn til å frykte for at domstolene, når de skal treffe sin avgjørelse, ikke vil legge tilbørlig vekt på den ulempe forføyningen kan medføre for administrasjonen, sammenlignet med den skade som kan oppstå for saksøkeren hvis forføyningen ikke treffes. I denne forbindelse nevner man at det jo ikke er alle forvaltningssaker hvis hurtige gjennomførelse har like stor samfunnsmessig betydning.
Utvalget finner etter dette at den foran nevnte innvending mot adgangen til å bruke midlertidig forføyning overfor forvaltningshandlinger, ikke har den styrke at den gir grunnlag for en innskrenkende fortolkning av §262.
Til sammenligning anføres at i Danmark, hvor spørsmålet i teorien har vært ansett tvilsomt, har man nå i lov om Rettens
Side:956
Pleje av 1916 §646 uttrykkelig bestemmelse om at forbud kan brukes overfor «private Personer saavel som Repræsentanter for Stat eller Kommune i disses Egenskap som Ejere av faste Ejendomme eller som Medkontrahenter i kontraktsforhold», jfr. Munch-Petersen: Tvangsfuldbyrdelse (1937) side 318-319.
Angående fremmedlovens §3 tredje ledd anføres i det nevnte prosesskrift av 27. juli:
«Motparten ankom til Norge (Bergen) 6. juni 1955 sammen med Alfons Petrebost og deres fire mindreårige barn. Samtidig ankom en annen sigøynerfamilie på åtte personer. De kom alle fra Belgia på ordinært fransk reisepass. Bortsett fra Alfons Petrebost, har samtlige opplyst at de har mistet sine pass etterankomsten til Norge. Ingen av følget har fått oppholdstillatelse i Norge. Dette er unødvendig, jfr. fremmedl. §5, for opphold under tre måneder. - - -
Det som således er skjedd er, at den kjærende part og hennes barn er nektet adgang til landet (avvist), jfr. fremmedl. §3. Hun har ikke fått oppholdstillatelse, og det er ikke tale om utvisning, jfr. kjæremålserklæringen av 18. ds. For så vidt står saken i samme stilling som om motparten var blitt avvist umiddelbart etter ankomsten til Bergen. Den omstendighet at hun ved den rutinemessige passkontroll i Bergen på grunnlag av sitt franske pass har fått adgang til å passere grensen, slik at hun oppholdt seg i landet i 14 dager før avvisningsbeslutningen ble truffet, kan ikke medføre noen innskrenkning i politiets myndighet og i Marie Jeanne Czardas' status i relasjon til fremmedlovens §3 tredje ledd. - - -
Etter bestemmelsen i fremmedlovens §3 tredje ledd, skal sigøynere og andre omstreifere som ikke godtgjør å ha norsk statsbergerskap, nektes adgang til riket. Det må være klart at uttrykket «godtgjøre» i §3 tredje ledd (og for så vidt også i §1a), innebærer noe annet enn «å gjøre rede for de faktiske forhold som er avgjørende for statsborgerretten», som motparten påstår. Uttrykket «godtgjøre» kan heller ikke forståes som «sannsynliggjøre», som lagmannsretten synes å ha vært inne på. Uttrykket «godtgjøre» kan likestilles med «bevise», «dokumentere», og det er ganske på det rene at noe bevis eller noen dokumentasjon av den påståtte statsborgerrett ikke er foretatt fra Marie Jeanne Czardas' side.»
Til dette skal Kjæremålsutvalget bemerke:
Spørsmålet om det her er tale om en «avvisning» etter §3, 3. ledd, får bare betydning hvis man forstår det i dette lovsted anvendte uttrykk «godtgjøre» slik at loven stiller særskilte krav til det bevis som vedkommende må føre for sitt norske statsborgerskap. Utvalget finner imidlertid ikke at så er tilfellet. Uttrykket betyr i og for seg ikke annet enn at vedkommende skal fremlegge opplysninger som viser at han er norsk statsborger. Er det spørsmål om hvorvidt en tilreisende ved sin ankomst skal «nektes adgang til landet» kan det være større
Side:957
grunn å kreve at han på stående fot legitimerer sitt norske statsborgerskap, enn når det gjelder en tilreisende som åpenlyst og uten at myndighetene har gjort innvending, er kommet inn i landet. Hvilke krav det i det enkelte tilfelle skal stilles til arten av bevismidler, er et spørsmål som retten må ta i betraktning når den skal avgjøre om en midlertidig forføyning skal treffes.
I det foran nevnte prosesskrift anføres videre:
«Motparten sier i prosesskrift av 22. ds.:
«At Justisdepartementet ikke er enig i denne bevisvurdering er så, men det er bare relevant hvis departementet har en av domstolene helt uavhengig rett til å anvende fremmedloven inntil statsborgerretten er vurdert ved rettskraftig dom. Dette beror da på en fortolkning av tvangsfullbyrdelsesloven, ikke på fortolkning av fremmedloven.»
Det er nettopp en slik uavhengig rett departementet mener å ha, og som man må anta at lovgiverne har ment at departementet skulle ha, og sakens avgjørelse beror da på en fortolkning av fremmedloven og ikke på en fortolkning av tvangsfullbyrdelsesloven, som motparten hevder.»
Kjæremålsutvalget finner det klart at loven ikke kan forståes slik at den tillegger departementet en av domstolene uavhengig rett til å avgjøre om de materiellrettslige betingelser for å utferdige pålegg om å forlate landet er til stede, og man kan da heller ikke finne grunnlag for å fortolke loven slik at den utelukker midlertidig forføyning, jfr. det som er sagt foran.
Kjæremålsutvalget finner således ikke at lagmannsrettens avgjørelse er bygget på en uriktig fortolkning av de nevnte lovsteder. Lagmannsrettens bedømmelse av den faktiske situasjon og rettens anvendelse av loven på denne kan utvalget ikke prøve, jfr. tvistemålslovens §404.
At lagmannsretten ikke særskilt har drøftet de foran nevnte spørsmål vedkommende fremmedlovens §3 tredje ledd, kan ikke ansees som noen feil ved saksbehandlingen. Spørsmålene var heller ikke reist for lagmannsretten, og det fremgår ikke av dokumentene at det i politimesterens beslutning var henvist til noe lovsted.
Kjæremålet vil etter dette bli å forkaste. Saksomkostninger er ikke påstått.
Avgjørelsen er enstemmig.»
Side:958