HR-1993-4 - Rt-1993-17
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-01-13 |
| Publisert: | HR-1993-00004 - Rt-1993-17 (6-93) |
| Stikkord: | Strafferett, Arbeidsrett, Fallulykke, Foretaksstraff |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om en kommune som arbeidsgiver ikke i tilstrekkelig grad hadde ivaretatt arbeidstakeres sikkerhet, jf. Arbeidsmiljøloven (1977) § 14 annet ledd bokstav h.
Bakgrunnen for saken var at to vaktmestere ved en skole skulle skifte lysrør ved bruk av stillas. Begge falt av stillaset da det veltet og den ene (B) ble påført slag i hodet og venstre skulder som gjorde ham varig ufør. Høyesterett kom til at kommunen måtte frifinnes for overtredelse av Arbeidsmiljøloven (1977) § 87, jf. Straffeloven (1902) § 48a og § 48b. Uttalt at kommunen ikke hadde forsømt sin plikt som arbeidsgiver til å gjøre vaktmesterne kjent med de farer som var forbundet med det arbeidet som skulle utføres, eller å gi dem den opplæring og instruksjon som var nødvendig. Lovens bestemmelse var da ikke overtrådt og ordføreren, A, ble frifunnet. |
| Saksgang: | Moss byrett 04.09.1992 - Høyesterett HR-1993-00004, snr 214/1992 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (statsadvokat Vidar Helgheim) mot A (advokat Even Rønvik) |
| Forfatter: | Bugge, Holmøy, Backer, Gjølstad, Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §48a, §48b, Arbeidsmiljøloven (1977) §14, §87, §85 |
Dommer Bugge: Moss byrett avsa 4 september 1992 dom med denne domsslutning:
"1. A v/ordføreren dømmes i medhold av arbeidsmiljøloven §87 første ledd, slik denne var lydende i oktober 1989, jfr. §85 og §14 annet ledd litra h, til å betale en bot til statskassen kr 5.000,- - kronerfemtusen 00/00.
2. A v/ordføreren frifinnes for brudd på §12.0 i forskrift om arbeidsmiljøloven om stillaser, slik disse forskrifter var gjeldende i oktober 1989.
3. A v/ordføreren dømmes til å betale saks omkostninger til det offentlige med kr 1.000,- - kronerettusen 00/00."
Dommen har sin bakgrunn i en arbeidsulykke som inntraff 16 oktober 1989 på X ungdomsskole i Y. To kommunalt ansatte vaktmestre, B og C, var i ferd med å skifte lysrør i taket i gymnastikksalen. De arbeidet på et demonterbart rørstillas med låsbare hjul og hjuldeler, 3,65 meter høyt og med en arbeidsflate på 1,4 x 2,5 meter. Under arbeidet veltet stillaset, og de to falt i gulvet. C ble ubetydelig skadet, mens B ble påført slag i hodet og venstre skulder som har ført til at han er blitt varig ufør.
Årsaken til at stillaset veltet var, slik byretten har fremstilt det, at hjuldelene og hjulene ikke var blitt låst, og at C og B under arbeidet flyttet stillaset ved å trekke seg frem ved grep i taket. Under et slikt forsøk fra Bs side på å trekke stillaset sidelengs kom det ut av balanse, antagelig som følge av at hjulstillingen var på tvers av retningen det ble trukket i eller at hjulene stoppet mot gjenstander som lå på gulvet.
Ulykken førte til at Moss politikammer utferdiget forelegg mot kommunen for å ha overtrådt arbeidsmiljøloven §14 annet ledd bokstav h, bestemmelsen om at arbeidsgiveren for å sikre at hensynet til arbeidstakernes sikkerhet, helse og velferd blir ivaretatt på alle plan i virksomheten, skal
"sørge for at arbeidstakerne gjøres kjent med ulykkes- og helsefarer som kan være forbundet med arbeidet, og at de får den opplæring, øvelse og instruksjon som er nødvendig."
Forelegget bygget på at kommunen ved sin tekniske etat hadde overlatt til C og B å montere og bruke rørstillaset uten at de på forhånd hadde fått hverken praktisk eller teoretisk opplæring i montering eller anvendelse av stillaset, eller opplysninger om faremomentene ved dette. Det ble utferdiget etter dagjeldende §87 i arbeidsmiljøloven - nå avløst av straffeloven §48a og §48b - som gir hjemmel for å bøtelegge virksomheten som sådan - for eksempel en kommunal virksomhet - selv om ingen enkeltperson kan straffes.
Ved byrettens dom er A, så langt, blitt kjent skyldig i samsvar med forelegget. Et punkt i forelegget som gjaldt overtredelse av stillasforskrifter ved at stillaset ikke var utstyrt med adkomststige ble kommunen frifunnet for, jf domskonklusjonens pkt 2.
Byrettens dom er påanket av A, prinsipalt på grunn av uriktig lovanvendelse under skyldspørsmålet. Det anføres at kommunen, når man ser hen til de to vaktmestrenes arbeidserfaring og praksis, hverken har forsømt seg med hensyn til å gjøre dem kjent med de faremomenter som bruken av rørstillaset kunne medføre, eller når det gjelder å gi dem nødvendig opplæring og instruksjon. Risikoen ved å arbeide på stillaset med ulåste hjul og forflytte seg slik C og B gjorde, måtte være åpenbar for dem. Ulykken skyldtes deres egen uforsvarlige opptreden, som var upåregnelig for kommunen.
Subsidiært anføres det at byretten uriktig har unnlatt å foreta noen vurdering av om det er tilstrekkelig grunn til å bøtelegge kommunen i medhold av den fakultative bestemmelse i arbeidsmiljøloven §87, og - ytterligere subsidiært - at domsgrunnene er utilstrekkelige til å fastslå om lovanvendelsen er riktig.
Jeg finner byrettens domsgrunner tilstrekkelige til å prøve anvendelsen av arbeidsmiljøloven §14 annet ledd bokstav h, og jeg er kommet til at anken må tas til følge.
Byretten uttaler at arbeidsmiljøloven må håndheves "med nødvendig strenghet for best mulig å unngå ulykker i arbeidslivet". Dette er jeg enig i, og det gjelder ikke minst en plikt som den som påhviler arbeidsgiveren til å sørge for at arbeidstakerne er kjent med ulykkes- og helsefarer og at de får den nødvendige opplæring og instruksjon. Men de krav som her skal stilles til arbeidsgiveren, må nødvendigvis utformes konkret. De må for det første avpasses etter arten av det arbeid eller den arbeidsoperasjon det er tale om; om den er enkel, eller om den er spesialisert og kompleks, og om faremomentene er oversiktlige eller uoversiktlige. Og for det annet må kravene avpasses etter den utdannelse, yrkeserfaring og innsikt vedkommende arbeidstakere selv allerede innehar, jf eksempelvis kjennelse i Rt-1984-337. Alderen kan også ha betydning.
De to arbeidstakerne det er tale om i vår sak, var som nevnt ansatt i A som vaktmestre; de var tilknyttet teknisk etats vedlikeholdskorps, som besto av 5 fagarbeidere inklusive formann, og som utførte vedlikeholds- og vaktmesteroppgaver på kommunale eiendommer og institusjoner. De var henholdsvis 60 og 54 år gamle. C hadde i 1989 vært ansatt som skolevaktmester i 12-13 år, og B i 10 år. Byretten har lagt til grunn at C 3-4 ganger tidligere hadde arbeidet på det samme stillaset som ulykkesdagen 16 oktober, og at han ved en eller to anledninger hadde vært sammen med en foresatt og tatt del i monteringen av stillaset. B hadde en gang tidligere arbeidet på et slikt stillas stilt opp utendørs, men hadde ikke tidligere deltatt i monteringen. Begge opplyste i retten at de aldri hadde fått noen spesiell orientering eller instruksjon om montering og bruk av stillaset. Byretten refererer imidlertid Cs uttalelse om at han selv mente at han ikke trengte noen instruksjon; stillaset "var lett å montere, det ga seg selv, og det var greit å bruke". B ga uttrykk for at han "på forhånd ikke trodde det ville være noen særlige farer eller problemer forbundet med å arbeide på et slikt stillas på den aktuelle høyde".
Ut fra dette, og ut fra de opplysninger som ellers foreligger for Høyesterett om det aktuelle rørstillaset, må jeg legge til grunn at monteringen av det er relativt enkel, og at også nødvendigheten av å sikre stabiliteten under arbeid i større høyder fremstår som temmelig innlysende. I en monteringsanvisning som benyttes av et utleiefirma i bransjen og som er fremlagt av aktor, er låsinnretningen for hjul og hjuldeler nærmere beskrevet, og det fremgår at hjulene må være låst før stillaset entres. Komponentene til det stillaset som var i bruk ulykkesdagen, var kjøpt inn av A i 1983. Det er ikke opplyst om det i kommunens tekniske etat forelå noen tilsvarende monterings- eller bruksanvisning.
Det er på det rene at stillaset ved anledningen var montert av C og B selv. Jeg kan ikke se det annerledes enn at den risiko de utsatte seg for ved å arbeide på det - og flytte det rundt - med ulåste hjul fra en slik høyde som det er tale om, måtte være åpenbar for dem begge.
I byrettens domsgrunner heter det for øvrig at det under hovedforhandlingen kom klart frem at det "nok ikke var helt uvanlig at brukere av stillaset gjorde som B og C gjorde, at de flyttet stillaset ved å trekke seg fremover ved grep i taket"; det antydes at det ble gjort slik ut fra makelighetshensyn. Etter byrettens mening må kommunen bebreides for ikke å ha gitt klar instruks om at stillaset ikke måtte flyttes på den måten. Til dette bemerker jeg at vi ikke har opplysninger om at teknisk etat eller noen annen i kommunens ledelse var kjent med en slik praksis. Jeg må bygge på at forholdet ikke var kjent for Cs og Bs foresatte.
Etter dette må jeg gi kommunen medhold i at den - i forhold til de arbeidstakere det gjelder - ikke har forsømt sin plikt som arbeidsgiver til å gjøre dem kjent med de farer som var forbundet med det arbeidet som skulle utføres, eller å gi dem den opplæring og instruksjon som var nødvendig. Lovens bestemmelse er da ikke overtrådt.
A har nedlagt prinsipal påstand om at Høyesterett skal avsi frifinnelsesdom. Etter byrettens beskrivelse av saksforholdet, slik jeg har gjengitt den, anser jeg det ubetenkelig å ta påstanden til følge, og jeg stemmer for denne
A frifinnes.