HR-1993-83-B - Rt-1993-982
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-09-03 |
| Publisert: | HR-1993-00083-B - Rt-1993-982 (367-93) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Vitneplikt, Medierett, Kildevern |
| Sammendrag: | Saken gjaldt pressens kildevern etter Straffeprosessloven (1981) § 125. |
| Saksgang: | Nordmøre forhørsrett 16.12.1992 - Frostating lagmannsrett LF-1992-767 K - Høyesterett HR-1993-00083B, snr 89/1993 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (kst statsadvokat Jens Petter Odberg) mot A (advokat Steingrim Wolland - til prøve) |
| Forfatter: | Hellesylt, Langvand, Gjølstad, Backer, Holmøy |
| Lovhenvisninger: | Plenumsloven (1926) §6, Straffeprosessloven (1981) §125, §388 |
Dommer Hellesylt: Saken gjelder pressens kildevern etter straffeprosessloven §125.
Sommeren og høsten 1992 ble det i X kommune innmeldt mange skader på sau som beitet i utmark. Skadene kunne være voldt av løshund eller ulv. En person tok i slutten av november kontakt med journalist A i - - - avis og viste fram skinn som skulle være av en ulv som var skutt i distriktet. Dette førte til oppslag i avisa om at en ulv var skutt, og en rekke videre oppslag i dagene deretter. A foreviste senere en flådd dyreskrott uten hode og et tilhørende skinn for rovdyrforsker Petter Wabakken. Dette skjedde på Z politikammer med politiet til stede. Wabakken mente at det sannsynligvis dreide seg om skrott og skinn av en ulv som lot til å være drept av et skudd.
Da ulv er en fredet dyreart, satte politiet i gang etterforskning av en antatt straffbar felling. A ville ikke gi politiet opplysning om sin kilde. Innkalt til rettslig avhør som vitne, nektet han å gi svar på spørsmål som kunne sette politiet på sporet av kontaktpersonen. Påtalemyndigheten begjærte da kjennelse for at han skulle pålegges å forklare seg.
Nordmøre forhørsrett avsa 16 desember 1992 kjennelse med slik slutning:
"A pålegges i forhold til straffeprosessloven §125 å forklare seg rettslig om alle forhold vedrørende sitt faktiske kjennskap til det angivelige "ulvedrapet" i X eller Y i oktober 1992, herunder om gjerningsmannens identitet."
A påkjærte kjennelsen til Frostating lagmannsrett som 25 januar 1993 avsa kjennelse med denne slutning:
"1. A er ikke forpliktet til å opplyse hvem som har vært hans kilde for artiklene om det angivelige ulvedrapet i X eller Y i oktober 1992.
2. I saksomkostninger betaler det offentlige v/politimesteren i Nordmøre kr 3.000,- - kroner tretusen 00/100 - til A v/advokat Steingrim Wolland, Oslo, innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."
Det nærmere saksforhold framgår av forhørsrettens og lagmannsrettens kjennelser.
Politimesteren i Nordmøre har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Utvalget har besluttet at kjæremålet skal avgjøres av Høyesterett og justitiarius at partsforhandling finner sted etter de regler som gjelder for ankesaker, jf lov 25 juni 1926 nr 2 om forandring i lovgivningen om Høiesterett §6 annet ledd. Det er tale om et videre kjæremål hvor Høyesterett har full kompetanse etter den særlige bestemmelse i straffeprosessloven §388 nr 4.
For Høyesterett har påtalmyndigheten prinsipalt anført at selv om det opprinnelig forelå en betroelse, utviklet saken seg slik at A etterhvert ble en mellommann mellom kilden og politiet på en slik måte at han ikke fullt ut kan påberope seg kildevernet etter straffeprosessloven §125. Subsidiært er anført at unntaksbestemmelsen om forklaringsplikt i §125 tredje ledd etter en avveining må få anvendelse.
Prinsipalt er anført at kilden, som sannsynligvis selv er saueeier, har brukt A for sine spesielle formål: å skaffe bevis for erstatningskrav etter rovdyrskade uten at lovbruddet blir avdekket. A har latt seg bruke til dette formål. Han har deltatt ved oppgraving av skrotten, og har fjernet bevis ved å skifte emballasje på skrotten før den ble framvist på Z politikammer. A har her ikke opptrådt som journalist, men som mellommann. Han plikter å forklare seg om de observasjoner han i denne sammenheng har gjort.
Under den subsidiære anførsel er framhevet at hensynet til å oppklare drap av ulv, som er en dyreart truet av utryddelse, er så viktig at forklaringsplikten må slå igjennom overfor kildevernet. Det er anført at det her ikke er tale om kildevernets kjerneområde.
Påtalemyndigheten har nedlagt denne påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
2. A pålegges å forklare seg rettslig om sitt kjennskap til det angivelige ulvedrapet i X/Y-området høsten 1992, herunder om gjerningsmannens identitet."
A mener at lagmannsrettens avgjørelse er riktig. Det foreligger en situasjon hvor han har rett til å nekte å avdekke sin kilde. Han mottok opplysninger fra kilden med sikte på publisering. Han har ikke på noe punkt gått kildens ærend, men har hatt sitt eget journalistiske motiv for det han har foretatt seg. Det var stor interesse blant avisens lesere om hvorvidt en ulv hadde herjet blant sauene og nå var blitt skutt.
Hans videre oppfølging av saken etter det første oppslaget har hatt verifiseringsformål. Dette er en viktig del av det journalistiske arbeid. A anfører at han ikke har arbeidet ut fra andre hensyn enn slike som er anerkjent journalistiske. Det er ikke riktig at han skal ha deltatt ved framgravingen av skrotten. Han skiftet pakning på skrotten etter beskjed fra avisens redaktør, for ikke å risikere at han ved framvisningen skulle komme i skade for å avdekke kilden. Hans egne observasjoner er en følge av den vernede betroelsessituasjon, og omfattes således ikke av vitneplikten.
Avveiningen etter straffeprosessloven §125 tredje ledd må falle ut i journalistens favør. Dette er en ordinær sak hvor den alminnelige fritaksregel må få anvendelse. Det foreligger ikke slike spesielle hensyn som må kreves for at det skal være grunnlag for pålegg om vitneplikt.
A har nedlagt slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse stadfestes."
Jeg finner at kjæremålet ikke kan føre fram.
Når det gjelder begrunnelsen, kan jeg i alt vesentlig slutte meg til lagmannsretten, men skal komme med noen tilføyelser.
Først vil jeg nevne at etter det A har forklart, støttet av et annet vitne, antar jeg det bygger på en misforståelse når politiet har ment at A deltok ved oppgravingen av dyreskrotten. Noen betydning for avgjørelsen av saken, kan jeg imidlertid ikke se at dette forhold har.
Etter de opplysninger som foreligger finner jeg å måtte legge til grunn at As befatning med saken har vært motivert av anerkjente journalistiske hensyn og således ikke har skjedd på vegne av kilden. Det ligger i dagen at det var sterk interesse i lokalsamfunnet for det påståtte ulvedrap. Spørsmålet om en ulv hadde herjet i saueflokkene hadde utvilsomt allmenn interesse. Oppgravingen av dyreskrotten og transporten av denne til rovdyrforsker Wabakken på Elverum hadde som formål å få verifisert kildens angivelse av at det var en ulv som var skutt. A hadde i en betroelsessituasjon fått hånd om skrott og skinn. Dette var bakgrunnen for at han skiftet emballasje på skrotten, som han, i den situasjon som forelå, ikke hadde plikt til å framvise for politiet.
Også As øvrige befatning med saken, f eks hans henvendelser for å få opplysninger om eiendomsretten til skrott og skinn i den situasjon som var oppstått, anser jeg for å ha vært journalistisk motivert.
Selv om det her ikke er tale om opplysninger som ligger i kildevernets kjerneområde, antar jeg som lagmannsretten at det ikke foreligger tilstrekkelig grunnlag til å pålegge vitneplikt. Med den sterke stilling kildevernet generelt er gitt etter loven slik den er tolket i Høyesteretts praksis, kan det heller ikke være avgjørende at det er meget viktig å oppklare drap på ulv for å redusere risikoen for utryddelse av denne truede rovdyrart.
Jeg stemmer for denne
Kjæremålet forkastes.