HR-1994-1013 - Rt-1994-663
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-05-19 |
| Publisert: | HR-1994-01013 - Rt-1994-663 (183-94) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Dommeres habilitet |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om dommers habilitet. |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1994-01013, jnr. 419/1994. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Smith, Gjølstad, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §108, Straffeloven (1902) §162, §228, §229, §232, §257, §258, §54, §62, §63, §106, Fengselsloven (1958) §41, Legemiddelloven (1964) §22, §43, Straffeprosessloven (1981) §350, §360 |
Saken gjelder spørsmål om dommers habilitet, jf domstolloven §108. A ble 22 november 1993 satt under tiltale av statsadvokatene i Rogaland for overtredelse av straffeloven §229 jf §232, straffeloven §258 jf §257, straffeloven §162 første ledd, samt legemiddelloven §43 annet ledd jf §22 første ledd.
Den 14 mars 1994 avholdt Stavanger byrett hovedforhandling i saken. As forsvarer, advokat Håkon Helle, gjorde i sin prosedyre gjeldende at rettens formann, byrettsdommer Helge Bjørnestad, måtte anses inhabil i saken. Som rettslig grunnlag for påstanden anførte forsvareren domstolloven §106 nr 8, der det står at en dommer er ugild "naar han tidligere har hat med saken at gjøre som voldgiftsmand eller i lavere ret som dommer, lagrettemedlem eller retsskriver". Byretten drøftet i dommen av 14 mars 1994 inhabilitetsinnsigelsen slik: "Forsvareren har i den forbindelse vist til Stavanger byretts dom av 18. november 1993 hvor administrator ledet hovedforhandlingen i straffesaken mot tiltalte B som blant flere forhold også var tiltalt for legemsbeskadigelsen mot Svein Nilsen. Grunnen til dette er det som retten uttaler i nevnte dom på side 6, nemlig at "retten finner det klart bevist at både tiltalte og hans venn var fullt ut innforstått med at den behandling de ga fornærmede med sikkerhet ville påføre ham en legemsskade i lovens forstand, herunder bevisstløshet eller annen legemsskade".
Herunder hevdes det altså at administrator allerede har tatt stilling til den gang, ved nevnte utsagn, at tiltalte i nærværende sak, A, allerede var skyldig.
Den samlede rett kan ikke se at det her foreligger inhabilitet. I saken mot B var A innkalt som vitne uten at han den gang møtte, og det ble den gang ingen bevis ført mot A ut over at hans forklaring ble opplest til bruk i saken mot B.
Retten kan således på ingen måte se at det i dommen mot B er konkludert eller tatt stilling til noe strafferettslig skyldkrav for As del og inhabilitetsinnsigelsen tas derfor ikke til følge."
Stavanger byrett avsa deretter dom med slik slutning:
"A, født xx.xx.1964, dømmes for en forbrytelse mot straffeloven §229 første ledd 1. straffalternativ jfr. §232, for fire forbrytelser mot straffeloven §258 jfr. §257, for en forbrytelse mot straffeloven §162, første ledd og for en forseelse mot legemiddelloven §43 annet ledd jfr. §22 første ledd alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd og §63 annet ledd til en straff av fengsel i 1 -ett- år.
Straffen er en fellesstraff med resttiden på 79 dager etter løslatelsen fra soning av Stavanger byretts dom av 08. oktober 1992 jfr. fengselsloven §41, og straffeloven §54 nr. 3.
Til fradrag går 6 -seks- dager for utholdt varetektsfengsel."
A har i rett tid påanket dommen til Høyesterett. Han angriper lagmannsrettens saksbehandling, lovanvendelse og straffutmåling. Hva angår saksbehandlingen, fastholder A at byrettens administrator, dommer Bjørnestad, var inhabil i saken, jf domstolloven §108, og påstår at byrettens dom må oppheves. Om dette har han nærmere anført:
Byrettsdommer Bjørnestad ledet hovedforhandlingen da Stavanger byrett avsa dom av 18 november 1993, hvorved B ble dømt for legemsbeskadigelse. Dette er den samme legemsbeskadigelse som A er dømt for ved dommen av 14 mars 1994. Ved at byretten i dommen av 18 november 1993 fant det klart bevist at både B og A var fullt ut innforstått med at den behandling de ga fornærmede med sikkerhet ville påføre ham en legemsskade i lovens forstand, har den tatt stilling til de subjektive vilkårene for straff etter straffeloven §229, også for As vedkommende. A fremholder videre at han hadde en mer passiv rolle enn B i saken, og påsto for byretten at forholdet måtte bedømmes etter straffeloven §228, legemsfornærmelse med skade til følge. Han ser subsumsjonen under straffeloven §229 som et utslag av at dommer Bjørnestad allerede i den tidligere saken hadde tatt stilling til spørsmålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg finner at dommer Bjørnestad må anses å ha vært inhabil i saken mot A forsåvidt angår behandlingen av tiltalen for legemsbeskadigelse etter straffeloven §229, og at hele dommen med hovedforhandling må oppheves.
I dommen av 18 november 1993, hvor B ble dømt til to års fengsel, gir byretten med dommer Bjørnestad som formann på side 5 - 6 en beskrivelse av sakens faktum. Av domspremissene fremgår det at retten fant bevist at B og A ransaket fornærmede, dro ham ned fra en benk han satt på slik at han fikk bakhodet i bakken, og at de deretter slo og sparket fornærmede flere ganger i hodet, ansiktet, brystet og ryggen. Retten fant videre at A etter voldsutøvelsen uttalte at "fornærmede kunne være glad at han 'hadde ryggraden i behold'". Byretten uttaler videre på side 6:
"Retten finner det klart bevist at både tiltalte og hans venn var fullt ut innforstått med at den behandling de ga fornærmede med sikkerhet ville påføre ham en legemsskade i lovens forstand, herunder bevisstløshet eller annen legemsskade.
Retten finner også enstemmig at straffeloven §232 får anvendelse, idet handlingen er begått mot en forsvarsløs beruset person, og fordi den behandling fornærmede fikk har karakter av ren mishandling. Handlingen er også forøvet av tiltalte og hans kamerat i fellesskap, er fullstendig uprovosert og det må nærmest regnes som et lykketreff at det ikke oppsto langt alvorligere skadefølger."
Premissene omhandler både de objektive og subjektive vilkår for straff. Samlet har byretten langt på vei lagt grunnlaget for å statuere straffeskyld også for A selv om saken bare gjaldt B. Etter utvalgets syn foreligger det her en slik særegen omstendighet som er egnet til å svekke tilliten til dommer Bjørnestad i straffesaken mot A om samme voldshandling, jf domstolloven §108. Utvalget viser blant annet til Rt-1986-836.
Domstolloven §108 må forstås slik at dommeren ikke bare må være uhildet i subjektiv forstand. Retten må i et tilfelle som det foreliggende vurdere om det som er uttalt i den første dommen er egnet til å inngi tvil om dommerens uhildethet hos tiltalte og publikum, dersom han også er med i behandlingen av den senere saken. Det er således ikke avgjørende for om det foreligger inhabilitet etter domstolloven §108, at Stavanger byrett ikke i dommen mot B har konkludert eller uttrykkelig tatt stilling til noe strafferettslig skyldkrav for As del.
Byrettens dom må etter dette oppheves, jf straffeprosessloven §360 annet ledd nr 3. Avgjørelsen treffes av utvalget i medhold av straffeprosessloven §350 første ledd nr. 1. Etter omstendighetene finner kjæremålsutvalget at også de deler av dommen som gjelder andre poster enn legemsbeskadigelsen, og også hovedforhandlingen, bør oppheves.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Stavanger byretts dom med hovedforhandling oppheves.