HR-1994-1064 - Rt-1994-667
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-05-26 |
| Publisert: | HR-1994-01064 - Rt-1994-667 (185-94) |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | Saken gjaldt kjæremål over lagmannsrettens beslutning om å nekte å forene flere saker relatert til overdragelse og omsetning av amfetamin.
Kjæremålsutvalget fant at kjøp og salg av amfetamin utgjør to handlinger og at lagmannsretten ikke hadde plikt til å forene sakene, jf. Straffeprosessloven (1981) § 13 første ledd 1. punktum. Saken inngår i sakskomplekset til den såkalte flydroppsaken, hvor hovedmannen senere ble dømt i sak LE-1994-432. |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1994-01064, jnr. 465/1994 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (hjelpestatsadvokat Bjørgulv Rygnestad) mot 1. [A-mann] (advokat Sveinung S. Johnsen), 2. [B-mann] (advokat Helge Sørhaug) |
| Forfatter: | Smith, Skåre, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §13, Straffeloven (1902) §162 |
Statsadvokatene i Agder har satt [B] og [A] under tiltale for å ha overtrådt straffeloven §162 første, annet og femte ledd. Grunnlaget forsåvidt angår [B] er at han ved ulike anledninger har ervervet amfetamin av C, D og E. [A] skal ved andre anledninger ha ervervet amfetamin fra E og F. Straffesakene mot [B] og [A] er berammet til behandling i uke 24, 1994. En større straffesak om innførsel av et stort kvantum amfetamin samt salg av amfetamin mot bl a C, E, D og F er ennå ikke endelig berammet til behandling, idet etterforskningen ikke er avsluttet. I brev av henholdsvis 14 april og 19 april 1994 har advokat Helge Sørhaug for [B] og advokat Sveinung S Johnsen for [A] under henvisning til straffeprosessloven §13 bedt om at sakene forenes til felles behandling med den større saken mot C med flere.
Ved Agder lagmannsretts brev av 4 mai 1994 ble [B]s og [A]s advokater meddelt bl a følgende:
"Konkret er det spørsmål om saka mot [B] og mot [A] skal opp for lagmannsretten saman med sak mot C m.fl.
Vilkåret for slik sams førehaving av sak mot fleire personar er etter §13 fyrste leden at dei er "medskyldige i samme handling". Det avgjerande er om dei har samvirka ved same handlinga, jf. Bjerke/Keiserud side 59.
[B] er tiltala for å ha overteke ("ervervet") amfetamin frå tre av dei personane som skal få saka si opp i veke 35, og [A] for overtaking frå to av dei. Dessutan er både [B] og [A] tiltala for sal til andre.
Jamvel om C m.fl. vert tiltala for overdraging mellom anna av dei same mengder amfetamin, kan lagmannsretten likevel ikkje sjå at C m.fl. i høve til straffeprosessloven §13 er medskuldige i same handling - erverv - som [B] eller [A]. Legg ein dette til grunn, inneheld lova ikkje noko påbod om at sakene skal førehavast under eitt.
Under alle omstende ser retten det slik at ei sams førehaving må seiast å føra til slik vesentleg vanske som nevnt i straffeprosessloven §13 fyrste leden. I motsetnad til [B] og [A] er C m.fl. dessutan skuldgjevne for innførsel eller medverking til innførsel av narkotika. Dersom sak skal fremjast under eitt mot åtte personar eller fleire, kan saka verta svært omfattande og uoversiktleg, ikkje minst for lagrettemedlemene.
Ein viser til det statsadvokatane har nemnt om dei prosessøkonomiske føremoner ved ei oppdeling av sakskomplekset. Det er fare for at saka mot C m.fl. må utsetjast dersom endå fleire sakgjevne skal takast med i den saka.
Lagmannsretten er difor komen til at det ikkje bør vera slik sams førehaving som forsvararane til [B] og [A] har kravt. - - -"
[B] har påkjært lagmannsrettens beslutning til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Hans prosessfullmektig, advokat Sørhaug, fastholder at straffeprosessloven §13 første ledd må forstås slik at [B] ved å kjøpe
Side:668
amfetamin er medskyldig i samme handling som selgerne C, E, D og F, med følgende begrunnelse:
"Poenget er at nevnte personer alle har samvirket i overtredelse av Straffeloven §162, annet ledd, jfr. første ledd. Det at nevnte bestemmelse skiller mellom de forskjellige ledd i befatningen med narkotika kan ikke ha betydning sålenge overdrager og erverver står i direkte kontakt med hverandre. Den som erverver samvirker samtidig i overdragelsen, mens den som overdrar samvirker i ervervet. Overdrager og erverver har med andre ord samvirket i samme handling."
Videre bestrider advokat Sørhaug at en utvidelse av saken mot C med flere vil bli særskilt omfattende og uoversiktlig, og foreningen vil etter hans oppfatning heller ikke medføre fare for at saken mot C med flere må utsettes. Det gjøres også gjeldende at lagmannsrettens avgjørelsesgrunner ikke er tilstrekkelige for å bedømme om straffeprosessloven §13 er tolket riktig.
[B] har nedlagt slik påstand:
"1. Prinsipalt: Agder lagmannsrett sak nr: 94-192 mot [B] og [A] utsettes, med henblikk på forening med sak mot C m. fl., forhåndsberammet til uke 35 flg.
2. Subsidiært: Agder lagmannsrett avgjørelse i sak nr. 94-192, datert 4 mai 1994, oppheves."
Statsadvokaten og [A]s advokat er orientert om kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det, med visse begrensninger som ikke er aktuelle i denne saken, kan prøve alle sider ved lagmannsrettens beslutning.
Strafferettslig forfølgning mot to eller flere medskyldige i samme handling skal forenes i en sak dersom foreningen ikke medfører vesentlig forsinkelse eller vanske, jf straffeprosessloven §13 første ledd, første punktum.
Kjæremålsutvalget er enig med lagmannsretten i at bestemmelsens ordlyd tilsier at det ikke er plikt til å forene saker som gjelder henholdsvis overdragelse og kjøp av amfetamin.
Lovens forarbeider gir ikke støtte ved tolkingen av bestemmelsen. Begrunnelsen for regelen må imidlertid finnes i blant annet rettssikkerhetshensyn og prosessøkonomiske hensyn. Slike hensyn må ha betydning også for forståelsen av bestemmelsens nærmere innhold. Men disse hensyn som straffeprosessloven §13 skal ivareta, gir ikke noen entydig veiledning om hvorvidt domstolene bør ha plikt til å forene forfølgelsen mot kjøpere og selgere av narkotika i en sak. De store individuelle ulikheter i saker om kjøp og salg av narkotika, også med hensyn til om de er egnet til å behandles i sammenheng, taler mot en for vidtgående plikt til å forene flere forhold i en sak.
Regelen i straffeprosessloven §13 første ledd, første punktum må videre leses i lys av bestemmelsen i annet ledd. Den fakultative adgang som der er gitt til å samtykke til forening av flere straffbare handlinger i en sak, gjør det mulig å avveie de aktuelle hensyn for og mot forening i den konkrete sak. Derved ivaretar bestemmelsen de nevnte behov for en individuell vurdering av saksforholdene.
Kjæremålsutvalget finner etter dette at straffeprosessloven §13 første ledd, første punktum må forstås slik at kjøp og salg av amfetamin utgjør to handlinger. Det forelå dermed ingen plikt for Agder lagmannsrett til å forene forfølgelsen mot [B] og [A] med den større sak mot C med flere, og det var unødvendig for lagmannsretten å vurdere om foreningen lot seg gjennomføre uten vesentlig forsinkelse eller vanske. En avgjørelse på dette grunnlag kan for øvrig ikke påkjæres, jf. Rt-1992-1371.
Lagmannsrettens avgjørelse etter straffeprosessloven §13 er fattet
Side:669
ved beslutning, og kravet til kjennelsesgrunner etter lovens §52 kommer ikke til anvendelse. Det er derfor ikke grunn til å gå nærmere inn på kjærende parts anførsel om at lagmannsrettens avgjørelsesgrunner er utilstrekkelige.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Kjæremålet forkastes.