HR-1995-1395 - Rt-1995-1228
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-07-11 |
| Publisert: | HR-1995-01395 - Rt-1995-1228 (395-95) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Medvirkning, Utlevering |
| Sammendrag: | Saken gjaldt videre kjæremål om utlevering av lovbrytere til Tyskland etter Utleveringsloven (1975). |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1995-01395, jnr 673/1995 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Christiansen, Backer, Aarbakke |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §233, Utleveringsloven (1975), Straffeloven (1902), Straffeprosessloven (1981) §388, Straffeprosessloven (1981) |
Saken gjelder videre kjæremål over Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 19 juni 1995 om utlevering til Tyskland etter lov av 13 juni 1975 nr 39 om utlevering av lovbrytere.
Det har vært avsagt flere kjennelser i saken. Det nærmere saksforhold fremgår av disse, blant annet av Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 12 januar 1995, inntatt i Rt-1995-149.
Eidsivating lagmannsrett avsa 2 mai 1995 under dissens kjennelse med slik slutning:
"A kan utleveres til Tyskland for straffeforfølgelse for de forhold hun er siktet for i siktelse av forhørsretten i Karlsruhe, med unntak av medvirkning til overlagt drap på flykaptein B i Aden den 16. oktober 1977, og for forsøk på drap på flypassasjerene og flybesetning i Mogadishu natten til 18. oktober 1977."
Både A og påtalemyndigheten påkjærte kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg som 7 juni 1995 avsa kjennelse med slik slutning:
1. Kjæremålet fra A forkastes.
2. Lagmannsrettens kjennelse oppheves for så vidt det er bestemt at A ikke kan utleveres til Tyskland for straffeforfølgelse for medvirkning til overlagt drap på flykaptein B i Aden den 16 oktober 1977."
Eidsivating lagmannsrett avsa deretter19 juni 1995 under dissens kjennelse med slik slutning:
"A kan ikke utleveres til Tyskland for straffeforfølgelse for medvirkning til overlagt drap på flykaptein B i Aden den 16. oktober 1977."
Eidsivating statsadvokatembeter har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det hevdes at lagmannsretten har tolket straffeloven §233 feil, jf straffeprosessloven §388 nr 3, og at kjennelsesgrunnene på ett punkt er mangelfulle, jf §388 nr 2. Påtalemyndigheten har i det vesentligste anført:
Lagmannsrettens flertall har lagt til grunn at det er avgjørende at A "ikke har påvirket det videre hendelsesforløp frem til C skjøt flykapteinen". Påtalemyndigheten anfører at medvirkningsalternativet i straffeloven §233 ikke forutsetter noen årsakssammenheng mellom medvirkers rolle og hovedmannens straffbare handling. Det er vist til Johs Andenæs: Alminnelig strafferett, 3. utgave, side 290 hvor det heter at "det ikke kreves til straffbarhet at medvirkningen har vært nødvendig for resultatet". Det vises også til de avgjørelser som der er referert, særlig Rt-1948-13 og Rt-1948-175 som gjelder tilfeller som er parallelle med denne saken. Selv om A ga uttrykk for at hun ikke ønsket kaptein B drept, fortsatte hun å medvirke i kapringsaksjonen. Andenæs fremholder på side 290:"Enhver som medvirker ved en slik fellesaksjon, er medansvarlig for følgene i den utstrekning de omfattes av forsettet".
Lagmannsrettens flertall har også drøftet hvorvidt A hadde en plikt til å gripe inn overfor hovedmannen. Det er vist til at Andenæs på side 291 fremholder at selv om en person har en spesiell plikt til å hindre den straffbare handling, vil en ren passivitet som regel ikke kunne straffes som medvirkning. Etter den beskrivelse lagmannsrettens flertall har gitt, mener påtalemyndigheten at As adferd ikke kan karakteriseres som ren passivitet. Flertallet legger til grunn at hun "gjenopptok sin rolle som flykaprer" - bevæpnet med håndgranater fortsatte hun å holde passasjerer og kabinpersonale i sjakk. Hennes rolle var således ikke på noen måte passiv.
Påtalemyndigheten hevder derfor at den beskrivelse som lagmannsretten har lagt til grunn, er å betrakte som straffbar medvirkning i objektiv forstand. Lagmannsretten har således feiltolket straffeloven §233 på dette punkt.
Videre synes flertallet å legge til grunn at selv om A hadde argumentert mot at kapteinen skulle drepes, var hun klar over at det var en mulighet for at han ville bli drept, og hun fortsatte likevel å medvirke i aksjonen. Påtalemyndigheten mener at dette er tilstrekkelig for å kunne konstatere forsett, da denne beskrivelse dekkes av den såkalte positive innvilgelse i forsettsbegrepet. Det er vist til Andenæs side 277 og til Rt-1980-979.
Etter dette fyller flertallets beskrivelse av hendelsesforløpet etter påtalemyndighetens mening både de objektive og subjektive vilkår for å konstatere straffansvar etter straffeloven §233. Når lagmannsretten likevel har kommet til at hun ikke kan mistenkes for dette, må den ha feiltolket §233 i både objektiv og subjektiv henseende.
Flertallet har, som nevnt, lagt til grunn at A handling "ikke har påvirket det videre hendelsesforløp frem til C skjøt flykapteinen". Det bemerkes her at flertallet ikke har vurdert nærmere hvorvidt det kan sies å foreligge "skjellig grunn" til mistanke om at det motsatte var tilfelle. Når flertallet har sett på dette som et avgjørende moment, burde de også nærmere ha drøftet dette sentrale poeng. Subsidiært gjøres det derfor gjeldende at kjennelsesgrunnene er mangelfulle på dette punkt.
Påtalemyndigheten har nedlagt slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse oppheves."
A har i kjæremålstilsvaret i det vesentligste anført:
Selv om årsakssammenheng ikke er noe vilkår for medvirkningsansvar, kreves det i alle fall det som Andenæs betegner som et "medvirkende årsaksforhold". Det synes å være dette vilkår som lagmannsrettens flertall mener ikke foreligger. Det er også vist til det Henry J Mæland skriver i kommentarutgaven til straffeloven I om at "medvirkningen må ha hatt en eller annen funksjon i forbindelse med forbrytelsen". Videre er det vist til Erling Johannes Husabø: Rett til sjølvvalt livsavslutning (1993) hvor medvirkningsbegrepet i straffeloven §233 er grundig drøftet.
Når det gjelder henvisningen til det Andenæs uttaler om fellesaksjoner, bemerkes at "fellesaksjonen" her ikke gikk ut på å drepe flykapteinen, men å kapre flyet. Det vises til at flertallet presiserer at drapet var en "selvstendig handling, adskilt fra selve flykapringen".
Det hevdes at flertallets begrunnelse ikke er mangelfull i og med at det fastslås at A ikke har påvirket hendelsesforløpet. Det kan da heller ikke foreligge skjellig grunn til mistanke om dette, noe som - etter den betydning dette uttrykk har - innebærer at det må være en sannsynlighetsovervekt for at mistanken er berettiget.
Lagmannsrettens flertall har kommet til at A ikke styrket lederen i hans forsett eller på annen måte medvirket. Påtalemyndighetens angrep på dette punkt må sies å gjelde bevisbedømmelsen og ikke lovtolkingen.
Også når det gjelder spørsmålet om A hadde plikt til å hindre lederen i å begå drapet, hevdes det at påtalemyndigheten angriper lagmannsrettens bevisbedømmelse. Det er en bevisbedømmelse av de faktiske forhold som rådet i kabinen, som ligger til grunn for flertallets oppfatning om at A ikke hadde en særlig plikt til å foreta seg mer overfor lederen enn det hun gjorde. Den begrunnelse som lagmannsrettens flertall her har gitt, må være tilstrekkelig. Det er i tilsvaret nærmere redegjort for hvorfor det fremsto som umulig for A å gripe inn overfor lederen.
Når det gjelder skyldkravet etter straffeloven §233, vises det til at lagmannsrettens flertall har bygget på at A ikke har utvist drapsforsett, og det er ikke grunnlag for å anta at retten har misforstått lovens forsettsbegrep.
A har nedlagt slik påstand:
"Kjæremålet forkastes."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Som det fremgår av det som tidligere er sagt, er dette tredje gang kjæremålsutvalget behandler denne saken, og annen gang utvalget behandler den i tilknytning til spørsmålet om A med skjellig grunn kan mistenkes for medvirkning til drapet på flykaptein B.
Under sin behandling er utvalget, som tidligere, bundet av de kompetansebegrensninger som følger av straffeprosessloven §388.
Et kjernepunkt i saken er om drapet kan sees i sammenheng med selve flykapringen. Utvalget viser i den forbindelse til det som er anført i den tyske pågripelsesbeslutning av 18 august 1994 om at drapet "skjedde for å skremme passasjerene og besetningsmedlemmene og for å understreke gjerningsmennenes krav". Det vises også til det som ellers anføres i pågripelsesbeslutningen om bakgrunnen for flykapringen og om at det gjentatte ganger ble truet med å ta livet av samtlige passasjerer og besetningsmedlemmer hvis flykaprernes krav ikke ble innfridd. Disse krav omfattet løslatelse av ni tyske terrorister og betaling av 15 millioner dollars i løsepenger. For å fremtvinge at flyet startet igjen etter et lengre opphold i Bahrein før det fløy til Aden, der drapet fant sted, ble det utrykkelig truet med å drepe flykapteinen og noen av passasjerene.
På denne bakgrunn er det forbausende når lagmannsrettens flertall uttaler:
"Selv om drapet fant sted mens flyet var kapret, ser flertallet drapet som en selvstendig handling, atskilt fra selve flykapringen.
Drapshandlingen fremtrer hverken som et nødvendig eller rasjonelt begrunnet ledd i å opprettholde kaprersituasjonen eller i å oppnå flykaprernes bakenforliggende mål. C var alene om såvel beslutningen om å ta kapteinens liv som selve drapshandlingen."
Utsagnet har både rettslige og bevismessige implikasjoner.
Når det gjelder medvirkeransvaret etter straffeloven §233, er det kjæremålsutvalgets oppfatning at de som deltar i en flykapring - eller iallfall en flykapring av den karakter som det her dreier seg om - må ha et medvirkeransvar for drap som skjer under kapringen med mindre det foreligger spesielle omstendigheter som peker i motsatt retning. Utvalget viser til de avgjørelser som er referert i Andenæs: Alminnelig strafferett side 290 nederst om det strafferettslige medvirkeransvar ved ulovlige eksekusjoner og andre aksjoner med drap til følge under den annen verdenskrig. Den enkelte deltaker kan ikke fralegge seg sitt ansvar ved å underordne seg en leder, som har absolutt kommandomyndighet.
De bevismessige sider av saken kan utvalget ikke prøve. Man vil allikevel peke på at det synes å være enighet mellom partene om de viktigste faktiske forhold. Slik disse er beskrevet, har det ikke her foreligget spesielle omstendigheter som kan utelukke medvirkeransvar.
Både i forhold til sakens rettslige og bevismessige spørsmål er det tilstrekkelig at det foreligger skjellig grunn til mistanke. Man bør ved anvendelsen av dette kriterium se hen til straffeprosessloven regler om pågripelse og fengsling, der det samme begrep er brukt. Det vil si at det på dette stadium av saken kreves adskillig mindre enn for domfellelse her i landet på grunnlag av de opplysninger som foreligger. Den nærmere vurdering av sakens bevismessige sider må de norske domstoler overlate til den dømmende rett i utlandet.
På bakgrunn av det som her er sagt, finner kjæremålsutvalget at den begrunnelse som lagmannsrettens flertall har gitt for sitt standpunkt, er utilstrekkelig og uttrykk for en uriktig lovtolking.
Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å oppheve. Slik denne sak har utviklet seg, bør lagmannsretten ved ny behandling settes med nye dommere. Det er for øvrig et helt nytt kjæremålsutvalg som behandler saken.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.