HR-1995-157-B - Rt-1995-1777
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-11-24 |
| Publisert: | HR-1995-00157-B - Rt-1995-1777 (555-95) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Vitneplikt, Medierett, Kildevern |
| Sammendrag: | Saken gjaldt en journalists plikt til som vitne å oppgi kilden til at han kom i besittelse av et usladdet eksemplar av Oslo politikammers plakat om "Gjengangerprosjektet 1995".
Høyesterett kom til at journalisten ble pålagt å gi forklaring om hvordan han kom i besittelse av det usladdede eksemplaret av plakaten "Gjengangerprosjektet 1995", herunder hvem som var hans kilde. |
| Saksgang: | Eiker, Modum og Sigdal forhørsrett 14.02.1995 - Eidsivating Lagmannsrett LE-1995-602 K - Høyesterett HR-1995-00157B, kjæremålsak snr 149/1995 |
| Parter: | Gunnar Hultgreen (advokat Jon Christophersen) mot Det særskilte etterforskningsorgan i Eidsivating (advokat Gunnar K Hagen) |
| Forfatter: | Dolva, Gussgard, Schei, Sinding-Larsen, Holmøy |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §125, §387, §388, §61a |
Saken gjelder en journalists plikt til som vitne å oppgi kilden til at han kom i besittelse av et usladdet eksemplar av Oslo politikammers plakat om "Gjengangerprosjektet 1995".
Journalist Gunnar Hultgreen hadde nektet å gi forklaring blant annet om dette forhold under henvisning til pressens kildevern, jf straffeprosessloven §125.
Eiker, Modum og Sigdal forhørsrett avsa 14 februar 1995 kjennelse med denne slutning:
"1. Gunnar Hultgreen er ikke forpliktet til å forklare seg om sine kilder for artikler/reportasjer om "Oslos verste kriminelle" i Dagbladet for 9. og 10. november 1994.
2. I saksomkostninger betaler Det særskilte etterforskningsorgan for Eidsivating (SEFO) kr 4000,- kronerfiretusen- til Gunnar Hultgreen innen 2 - to - uker fra forkynningen av denne kjennelse."
Etter kjæremål fra Det særskilte etterforskningsorgan i Eidsivating - heretter kalt SEFO - avsa Eidsivating lagmannsrett 27 mars 1995 kjennelse med denne slutning:
"1. Gunnar Hultgreen pålegges å gi forklaring om hvordan han kom i besittelse av et usladdet eksemplar av plakaten Gjengangerprosjektet 1995. For øvrig forkastes kjæremålet.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Gunnar Hultgreen har påkjært kjennelsen. Høyesterett henviste kjæremålet til behandling i Høyesterett, jf straffeprosessloven §387 tredje ledd 2. punktum. Høyesteretts justitiarius har besluttet at partsforhandling skal finne sted etter de regler som gjelder for ankesaker.
Saken har for de tidligere retter også omfattet andre forhold, men er for Høyesterett begrenset til å gjelde forklaringsplikten vedrørende plakaten. Hultgreen har tidligere under henvisning til utbredelsen og arten av plakaten, gjort gjeldende at det ikke forelå brudd på taushetsplikt i saken. Denne innvendingen er ikke opprettholdt for Høyesterett.
Saken har følgende bakgrunn:
Ved Oslo politikammer ble det som ledd i "Gjengangerprosjektet 1995" utarbeidet en plakat med oversikt over de 100 antatt mest aktive gjengangere i det kriminelle miljø. Plakaten har som overskrift "Gjengangerprosjektet 1995" med angivelsen "Tjenestesak" ved siden av overskriften. Plakaten viser bilde, navn og fødselsnummer for den enkelte, samt navnene på ansvarlig politijurist og -etterforsker med interne telefonnumre. Nederst i plakatens høyre hjørne er det trykt:
"100 PÅ TOPP 1995 Hver dag blir åtte av gjengangerne anmeldt. Hver gjenganger pådrar seg et nytt forhold hver 12. dag. Det blir 30 saker på Stra-sak årlig. Hvor mye av den uoppklarte kriminaliteten står gjengangerne bak? Det er beregnet at de 100 gjengangerne står bak 16000 registrerte straffesaker årlig. Det betyr at en gjenganger i snitt begår et registrert forhold noe over annenhver dag."
Journalist Gunnar Hultgreen som arbeider med kriminalstoff i Dagbladet, henvendte seg 7 november 1994 til politiadjutant Jostein Bakke med anmodning om å få utlevert et eksemplar av plakaten, idet Dagbladet ønsket å bruke den i "sladdet" form i forbindelse med en artikkel. Etter at Bakke hadde konferert med politimesteren, fikk Hultgreen utlevert et eksemplar av plakaten, som av politiet var sladdet slik at alle personfølsomme opplysninger var fjernet. Hele ansiktet, navn og fødselsdata for personene var strøket over.
I Dagbladet 9 november ble plakaten - med sladding utført av Dagbladet - gjengitt over to sider inne i bladet - deler av plakaten var også gjengitt over avisas forside. Dagbladet hadde skaffet seg et usladdet eksemplar av plakaten, og selv sladdet over personenes etternavn, fødselsnummeret, unntatt de to sifrene som angir fødselsår, og personenes øye- og delvis neseparti, men slik at ansiktet for øvrig var synlig. Det som var gjengitt i Dagbladet viste således fornavn, fødselsår og en betydelig del av ansiktet, noe som ga mulighet for gjenkjennelse av den enkelte innen en ikke ubetydelig krets.
Etter anmeldelser og påtalebegjæringer fra flere av de personer som er avbildet på plakaten, innledet SEFO etterforskning for brudd på politiets taushetsplikt etter straffeprosessloven §61a. Også Dagbladet, dets ansvarlige redaktør og journalist Gunnar Hultgreen ble politianmeldt. Det er opplyst at Datatilsynet, Justisdepartementet og Riksadvokaten har henvendt seg til Oslo politikammer i anledning Dagbladets bruk av plakaten.
Gunnar Hultgreen ble som ledd i SEFOs etterforskning avhørt av SEFO 19 januar 1995 og av Eiker, Modum og Sigdal forhørsrett 7 februar 1995, men nektet å oppgi sine kilder under henvisning til pressens kildevern. Under sakens videre gang er det avsagt de kjennelsene som er sitert innledningsvis.
Gunnar Hultgreen har - kort gjengitt - anført:
De hensyn som generelt bærer pressens kildevern, veier tungt også ved den interesseavveining som skal skje etter §125 tredje ledd 4. punktum.
Dagbladet brukte plakaten for å lede folks oppmerksomhet mot en seriøs artikkel som behandlet et viktig samfunnsproblem. Det var viktig å bruke autentisk materiale for å fange interessen hos det lesende publikum. Det eksemplar av plakaten som politiet utleverte, var avpersonifisert og presentasjonsmessig uakseptabelt. Selv om gjenkjennelsesmuligheten var større ved Dagbladets sladding, var det viktig å få fram at det dreier seg om personer - det levendegjør problemene. Det må understrekes at Dagbladet hadde aktverdig grunn til å skaffe plakaten og bruke den som blikkfang for å formidle informasjon om et alvorlig problem.
Selv om det erkjennes at plakaten inneholder opplysninger som dekkes av taushetsplikten, må arten og tilgjengeligheten av opplysningene ha stor vekt. De aktuelle opplysningene ville i det vesentlige være tilgjengelige for publikum på annen måte, særlig i åpne rettsmøter, hvor det blant annet refereres detaljert fra strafferegisteret. Dessuten har politiet selv ikke hegnet særlig nøye om opplysningene - plakaten er trykt i 500 eksemplarer og spredt innen etaten - også på steder hvor andre enn politiets ansatte kunne se dem.
Selv om politiets ønske om å motvirke lekkasjer og brudd på taushetsplikten kommer inn, bør dette formål først og fremst realiseres gjennom tiltak internt i politiet. Ved interesseavveiningen må derfor pressens kildevern gis fortrinn i dette tilfellet.
Gunnar Hultgreen har nedlagt denne påstand:
"Eiker, Modum og Sigdal forhørsretts kjennelse av 14. februar 1995 stadfestes."
Det særskilte etterforskningsorgan i Eidsivating er enig i lagmannsrettens resultat og i det vesentlige av dens begrunnelse. Dagbladets handlemåte må ses på bakgrunn av at avisa - uten at personvernet ble krenket - fikk eller kunne få tilgang til det materialet som kunne belyse de spørsmål som avisa ønsket å ta opp. Hensynet til å få en sensasjonspreget førsteside veier da ikke tungt mot behovet for oppklaring av en sak hvor det er mistanke om straffbart forhold ved Oslo politikammer.
Kilden har gitt ut materiale om et stort antall personer som kunne bli identifisert som belastete kriminelle med de skadevirkninger dette har. Avgjørelsen har betydning ikke bare i den konkrete sak, men også for arbeidet for å motvirke ulovlige lekkasjer fra politiet generelt, noe som er et alvorlig problem.
Det særskilte etterforskningsorgan i Eidsivating har nedlagt denne påstand:
"Gunnar Hultgreen pålegges å gi forklaring om hvordan han kom i besittelse av et usladdet eksemplar av plakaten "Gjengangerprosjektet 1995", herunder hvem som er hans kilde."
Jeg er kommet til at kjæremålet ikke kan føre fram.
Jeg bemerker innledningsvis at Høyesterett har full kompetanse ved behandlingen av saken, jf straffeprosessloven §388 nr 4.
Det er for Høyesterett enighet om at opplysningene på plakaten omfattes av taushetsplikt, og det er reglene i straffeprosessloven §125 tredje ledd 4. punktum som kommer til anvendelse. Innholdet av denne regelen er nærmere behandlet i avgjørelsen i Rt-1986-1245. Etter en gjennomgåelse av lovens forarbeider, blant annet med henvisning til Justiskomitéens uttalelse i Innst.O.nr.72 (1984-85) side 17, uttales det i avgjørelsen på side 1249:
"Også hvor opplysningene må antas å være gitt ved straffbart brudd på taushets plikten, skal det foretas en konkret vurdering av om redaktøren skal pålegges å oppgi kilden. Men ved denne vurderingen skal det legges til grunn at forklaring alltid kan kreves med mindre vesentlige hensyn i den konkrete sak taler mot dette."
Som eksempel på fritak fra forklaringsplikt, nevnes i avgjørelsen først og fremst tilfeller hvor pliktbruddet har vært nødvendig for å få avdekket kritikkverdige forhold som det er i samfunnets interesse å få gjort kjent, men det nevnes også at bestemmelsen kan anvendes hvor det foreligger andre tungtveiende hensyn for kildebeskyttelse.
Lagmannsretten har etter dette tatt det rette utgangspunkt ved å spørre om det foreligger vesentlige hensyn som taler mot at Hultgreen pålegges å forklare seg om hvem som har gitt ham plakaten.
I det foreliggende tilfellet er det fra journalistens side særlig presentasjonsmessige hensyn som er trukket fram - ønskeligheten av å benytte autentisk materiale for å lede oppmerksomheten til stoff om et alvorlig samfunnsproblem. Det er således blikkfangverdien av materialet som her står sentralt, ikke informasjonsverdien vedrørende det tema som skulle behandles - at et begrenset antall kriminelle står for en forholdsvis betydelig del av "hverdagskriminaliteten". Jeg legger til grunn at alle opplysninger av relevans for selve temaet, slik som alder, kjønn, nasjonalitet og annet var eller kunne bli tilgjengelig for avisa på ordinær måte.
Når betydningen av de interesser som knytter seg til presentasjonsverdien av plakaten, skal veies mot de hensyn som beskyttes av taushetsplikten i det foreliggende tilfellet, finner jeg det klart at de førstnevnte må vike.
Det dreier seg her om benyttelse av materiale med personopplysninger som utsetter et stort antall personer for å bli identifisert som sterkt belastete kriminelle. I oppslaget på førstesiden betegnes de som "De 100 verste kjeltringene". Dette kan ha betydelige skadevirkninger både for deres egen rehabilitering, for deres nærstående og for tilliten til politiets evne til å behandle tjenesteopplysninger korrekt. Den forhåndskontakt som Hultgreen hadde med politiadjutant Bakke, som resulterte i at han bare fikk utlevert et sterkt sladdet eksemplar av plakaten, måtte understreke overfor ham betydningen av de personvernmessige hensyn i saken.
Jeg nevner at Hultgreen i sin forklaring for forhørsretten forklarte at:
"... et sekundært formål var at det kunne være interessant for avisen å bruke de opplysninger plakaten innebar ved senere anledninger. Det vil alltid være av generell interesse for en avis å skaffe seg mest mulig opplysninger som vil kunne bli brukt i senere reportasjer."
At en avis skaffer seg og lagrer taushetsbelagte personopplysninger på denne måten er meget uheldig ut fra personvernhensyn.
Jeg finner ikke å kunne tillegge det særlig vekt at plakatene med de aktuelle personopplysningene har hatt betydelig spredning innad i politiet. Dette er av tjenestlige grunner hensiktsmessig og nødvendig. Jeg kan ikke se at det som er opplyst om utbredelsen av plakaten kan få noen betydning for vurderingen i forhold til §125.
Både hensynet til oppklaring av bruddet på taushetsplikten i denne konkrete saken og betydningen av politiets taushetsplikt generelt har derfor full tyngde i saken.
Etter mitt syn forelå det ikke noe hensyn av vekt som kunne tilsi at Hultgreen skaffet seg et usladdet eksemplar av plakaten eller at noen skulle utlevere den til ham.
Jeg finner derfor at kjæremålet ikke kan føre fram. Slutningen bør utformes overensstemmende med SEFOs påstand slik at det klart framgår at forklaringsplikten omfatter opplysning om selve kilden.
Jeg stemmer for denne
Gunnar Hultgreen pålegges å gi forklaring om hvordan han kom i besittelse av et usladdet eksemplar av plakaten "Gjengangerprosjektet 1995", herunder hvem som er hans kilde.