HR-1996-267 - Rt-1996-1032
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-07-09 |
| Publisert: | HR-1996-00267-S - Rt-1996-1032 (301-96) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett - Høyesterett HR-1996-00267 S, jnr 249/1996. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Bugge, Schei, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | EMK (1999), EMK (1999), Straffeprosessloven (1981) §172, §184, §185, §388, Legemiddelloven (1992) §24, §31 |
Kjæremålet gjelder spørsmålet om fortsatt fengsling.
A er av Follo politikammer siktet 19 juni 1996 for 10 overtredelser av straffeloven §162 tredje ledd jf første ledd jf femte ledd, og overtredelser av legemiddelloven §31 annet ledd jf §24 første ledd. Han ble pågrepet 27 mars 1996, og har sittet varetektsfengslet siden 28 mars 1996.
Indre Follo forhørsrett avsa 20 juni 1996 kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1954, varetektsfengsles inntil annet bestemmes av retten eller påtalemyndigheten, dog ikke ut over torsdag 15. august 1996 kl 15.00."
Fengslingen ble hjemlet i straffeprosessloven §184 jf §185 jf 172.
A påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett som 28 juni 1996 avsa kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1954, løslates mot meldeplikt frem til hovedforhandling, etter nærmere bestemmelse av påtalemyndigheten."
Follo politikammer har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det anføres at lagmannsretten har tolket straffeprosessloven §172 feil. Påtalemyndigheten forstår lagmannsrettens kjennelse dithen at vilkårene for fengsling etter straffeprosessloven §172 er oppfylt, men at Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 5 innsnevrer anvendelsesområdet for straffeprosessloven §172. Dette kommer til uttrykk i lagmannsrettens kjennelse ved at det refereres til Letellierdommen fra menneskerettighetsdomstolen (serie A nr 207) side 17 (EMD=REF00000263). Det virker som om lagmannretten, på bakgrunn av denne dommen, mener at et av kravene til varetektsfengsling er at en løslatelse vil forårsake at "public order remains actually threatened".
Det vises fra påtalemyndighetens side til Rt-1987-1285, hvor kjæremålsutvalget bemerker om EMK artikkel 5 bokstav c): "Etter utvalgets mening gir denne konvensjonsbestemmelse ikke grunnlag for noen innskrenkende tolking av straffeprosessloven §172." Det vises også til Johs Andenæs, Norsk straffeprosess, bind II, side 156.
Kjæremålet er 5 juli 1996 oversendt As forsvarer, advokat Knut Rognlien. Merknader til kjæremålet er ikke mottatt.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at dets kompetanse i det videre kjæremål etter straffeprosessloven §388 er begrenset til å prøve lagmannsrettens lovtolking og saksbehandling.
Til kjæremålet vil utvalget innledningsvis bemerke at straffeprosessloven §172 - som en rekke av lovens øvrige bestemmelser - må tolkes i lys av bestemmelsene i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK). Lagmannsretten har etter å ha slått fast at "minimumsbetingelsene for fengsling etter straffeprosessloven §172 foreligger" pekt på at det i tillegg må kreves "at fordelen ved å holde A fortsatt varetektsfengslet må vurderes opp mot ulempene for ham å være frihetsberøvet". Retten peker så på at skal fortsatt fengsling ha noen mening, må det innebære fengsling frem til hovedforhandlingen i oktober, som vil innebære varetektsfengsling i mer enn et halvt år. Deretter uttaler lagmannsretten:
"Etter lagmannsrettens mening er ikke de hensyn som er fremholdt av påtalemyndigheten i dette tilfelle tilstrekkelige til at de forsvarer fortsatt fengsling på grunnlag av straffeprosessloven §172 alene. Det er således ikke gjort sannsynlig at fortsatt fengsling vil forårsake at "public order remains actually threatened" som det uttales i EMD 207 Letellier, på 17 (EMD=REF00000263). Hensett til dette finner lagmannsretten at fortsatt fengsling vil representere et uforholdsmessig inngrep, og at A bør løslates mot meldeplikt frem til hovedforhandling, etter påtalemyndighetens nærmere bestemmelse."
Høyesteretts kjæremålsutvalg oppfatter lagmannsretten slik at den har foretatt en sammensatt - og konkret - vurdering av om fortsatt varetektsfengsel strider mot EMK artikkel 5 nr 3, slik det er gitt anvisning på i utvalgets kjennelser i lnr 13 og 220/1996 ( HR-1996-00013 S, HR-1996-00220 S) og Rt-1993-112. Under henvisning til at retten ikke fant sannsynliggjort at "public order remains actually threatened" kom man til at fortsatt varetektsfengsel ville representere et uforholdsmessig inngrep. At retten på denne måten tillegger spørsmålet om det samfunnsmessige behov en sentral plass i vurderingen, må være i samsvar med EMK artikkel 5 nr 3, slik denne bestemmelsen er forstått av Menneskerettighetsdomstolen, og representerer ingen uriktig tolking av straffeprosessloven §172. Den konkrete vurdering kan utvalget som nevnt ikke prøve.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet forkastes.