HR-1996-174 - Rt-1996-610
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-04-22 |
| Publisert: | HR-1996-00174 - Rt-1996-610 (193-96) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Dommeres habilitet, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | Saken gjaldt kjæremål over lagmannsrettens beslutning om å nekte anke fremmet i straffesak. |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1996-00174, jnr 101/1996 |
| Parter: | A mot Påtalemyndigheten |
| Forfatter: | Bugge, Langvand, Coward |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §108, Straffeprosessloven (1981) §171, §172, §321, Straffeloven (1902) §229, §232 |
Saken gjelder kjæremål over lagmannsrettens beslutning om å nekte å fremme anke i en straffesak, jf straffeprosessloven §321 annet ledd jf sjette ledd.
A, født xx.xx.1949, ble ved Brønnøy herredsretts dom av 31 august 1995 dømt for overtredelse av straffeloven §229 2. straffalternativ jf §232 til en straff av fengsel i to år og fem månder. Domfelte anket dommen til lagmannsretten. Anken gjaldt prinsipalt bevisvurderingen under skyldspørsmålet, subsidiært straffutmålingen. Ved Hålogaland lagmannsretts beslutning av 22 desember 1995 ble anken nektet fremmet i sin helhet i medhold av straffeprosessloven §321 annet ledd 1. punktum, idet lagmannsretten fant det klart at anken ikke vil føre fram.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens beslutning til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det anføres at det foreligger saksbehandlingsfeil ved at førstelagmannen var inhabil da han behandlet anken. Domfelte ble varetektfengslet av Brønnøy forhørsrett, siktet for drapsforsøk, og førstelagmannen ledet kjæremålsutvalget i lagmannsretten som behandlet domfeltes kjæremål over forhørsrettens kjennelse om forlenget fengsling. Selv om lagmannsretten ikke fant at siktelsen om drapsforsøk var tilstrekkelig godtgjort og løslot domfelte, framgår det av lagmannsrettens kjennelse at den i realiteten la til grunn det samme forhold som A ble dømt for av Brønnøy herredsrett og som anken ble rettet mot. Førstelagmannen hadde dermed ved behandling av anken 22 desember 1995 alt hadde tatt standpunkt i saken, og sto følgelig ikke fritt til å vurdere anken på et objektivt grunnlag. Det er lagt ned påstand om at lagmannsrettens beslutning oppheves.
Statsadvokatene i Nordland har gitt uttalelse til kjæremålet og anfører at førstelagmannens tidligere befatning med saken ved kjæremålet i fengslingsspørsmålet, ikke kan gjøre ham inhabil i forhold til spørsmålet om å nekte en senere anke over herredsrettens dom fremmet. Når det gjelder fengslingsspørsmålet, ble domfelte i forhørsretten besluttet varetektsfengslet under henvisning til straffeprosessloven §172. I kjæremålsomgangen ble domfelte løslatt, og lagmannsretten tok ikke stilling til om de særlige krav som stilles til bevissituasjonen etter straffeprosessloven §172, var oppfylt. Grunnlaget for stillingtagen i lagmannsrettens silingsutvalg var herredsrettens dom og samtlige dokumenter i saken, og det må betraktes som fjerntliggende at kunnskap om saken fra behandling av fengslingsspørsmålet kan ha hatt noe å si for standpunktet til den senere ankeerklæringen. Det er nedlagt påstand om at kjæremålet forkastes.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at realiteten i lagmannsrettens beslutning om å nekte en anke fremmet ikke kan angripes. Men beslutningen kan påkjæres på grunnlag av feil i saksbehandlingen, jf straffeprosessloven §321 sjette ledd, og det er det kjæremålet her gjelder.
Det er anført som saksbehandlingsfeil at førstelagmannen var inhabil fordi han tidligere hadde deltatt i avgjørelsen av et kjæremål over varetektsfengsling i forbindelse med samme sak. Forhørsretten hadde besluttet fengsling etter vilkårene i straffeprosessloven §172, som krever mistanke om forbrytelse med en særlig høy strafferamme, og dessuten at det foreligger "forhold som i særlig grad styrker mistanken". Lagmannsretten løslot den siktede ved kjennelse 28 juli 1994. Retten kom til at vilkåret i strpl §172 mht strafferammen ikke var oppfylt, og tok derfor ikke stilling til om det var slik skjerpet grunn til mistanke som strpl §172 krever. Når det gjelder kravet etter straffeprosessloven §171 om "skjellig grunn" til mistanke, heter det i kjennelsen:
"Som Brønnøy forhørsrett i kjennelse 30. juni 94, finner lagmannsretten skjellig grunn til mistanke om overtredelse av straffeloven §229 1. skadealternativ jf strl §232. Fornærmede er påført stikk mot mage- og brystregion, se ass. overlege Klems uttalelse 30. juni 94, dok 4/3, mens siktedes sår ikke synes å være følge av avverging, se journalutskrift 26. juni 94 fra distriktslege Carpenter, dok 4/1.
Fornærmede og siktedes forklaringer, sammenholdt med vitneforklaringer, støtter inntrykket av siktede som den aktive gjerningsmann."
Det rettslige utgangspunktet for vurderingen av inhabilitet her er domstolloven §108, som fastsetter at en dommer er inhabil når det foreligger "særegne omstendigheter ... som er skikket til å svekke tilliten til hans uhildethet". Etter rettspraksis vil en dommer som har besluttet varetektsfengsling etter vilkårene i straffeprosessloven §172, normalt være inhabil i en senere straffesak. Gode grunner kan tale for at vedkommende dommer da heller ikke bør delta i beslutning etter straffeprosessloven §321, når anken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Ved kjennelsen av 28 juli 1994 tok imidlertid lagmannsretten som nevnt ikke stilling til om det forelå slik kvalifisert mistanke som strpl §172 krever, men bare om det vanlige fengslingsvilkåret etter strpl §171 var oppfylt. Kjæremålsutvalget antar at det følger av praksis at dette ikke fører til inhabilitet for vedkommende dommer ved senere behandling av straffesaken. Det vises særlig til Rt-1994-1281 og Høyesteretts kjennelse 23 februar 1996 HR-1996-00033 B, jf også Justisdepartementets rundskriv G-140/89 med informasjon til domstolene om Hauschildtdommen ved Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD=REF00000085). Kjæremålsutvalget kan heller ikke se at den begrunnelse som ble gitt i lagmannsrettens kjennelse 28 juli 1994 vedrørende grunnlaget for varetektsfengsling kan føre til inhabilitet hos førstelagmannen.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
Kjæremålet forkastes.