HR-1996-43 - Rt-1996-769
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-05-30 |
| Publisert: | HR-1996-00043 - Rt-1996-769 (214-96) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Saksomkostninger |
| Sammendrag: | Saken gjaldt kjæremål over omkostningsavgjørelse i straffesak. |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1996-00043 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (førstestatsadvokat Lasse Qvigstad) mot 1. A, 2. B, 3. C (advokat Ole Jakob Bae) |
| Forfatter: | Backer, Gussgard, Schei, Hellesylt, Sinding-Larsen |
| Lovhenvisninger: | Plenumsloven (1926) §6, Straffeprosessloven (1981) §438, §441, Straffeprosessloven (1887), Straffeloven (1902) §233, §385, §442, Straffeprosessloven (1981) |
Saken gjelder kjæremål over omkostningsavgjørelse i straffesak.
Ved Eidsivating lagmannsretts dom av 3 juli 1970 ble D dømt til fengsel på livstid og sikring i 10 år for to overtredelser av straffeloven §233. Etter at saken var besluttet gjenopptatt, avsa Eidsivating lagmannsrett 21 november 1994 frifinnende dom. Senere fremmet D krav om erstatning for uberettiget forfølgning. Dette ble avgjort ved Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 21 mars 1995 og Høyesteretts kjennelse av 3 juli 1995. D ble tilkjent til sammen kr 13 470 000 i erstatning.
Den 3 juli 1995 sendte Ds to forsvarere inn arbeidsoppgave til lagmannsretten for arbeid i anledning av hovedforhandlingen 21 november 1994 og arbeid med erstatningssaken frem til lagmannsrettens kjennelse av 21 mars 1995. I samme brev ble det fremmet krav fra A og ekteparet B og C. De hadde nedlagt et meget omfattende arbeid for å få saken gjenopptatt, og begjærte godtgjørelse og dekning av omkostninger under henvisning til straffeprosessloven §438.
Den dommer som hadde vært rettens formann under hovedforhandlingen i gjenopptakelsessaken og under behandlingen av erstatningssaken, fastsatte de to forsvarernes salær overensstemmende med arbeidsoppgavene. Samtidig traff han i brev av 1 august 1995 beslutning om å avslå kravene om omkostninger til ekteparet B og C og A. Begrunnelsen var at §438 bare gjelder utgifter siktede er påført, og at D ikke hadde noen betalingsforpliktelse overfor A og ekteparet B og C, som hadde arbeidet med saken på eget initiativ. Det ble vist til at A og B og C heller ikke hevdet at de hadde noe krav mot D.
A og B og C har påkjært lagmannsrettens beslutning. Kjæremålet er begrunnet med at omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven, jf straffeprosessloven §442 2. punktum.
Høyesteretts kjæremålsutvalg besluttet 30 oktober 1995 å henvise kjæremålet til behandling i avdeling etter plenumsloven av 25 juni 1926 §6 annet ledd, og justitiarius besluttet senere at partsforhandling skal finne sted etter de regler som gjelder for ankesaker.
De kjærende parter har i det vesentlige anført:
Ved det meget omfattende arbeid som de har utført gjennom flere år, og som for ekteparet B og C går tilbake helt til 1970, har de lagt et grunnlag for gjenopptakelsesbegjæringen som forsvarerne har kunnet bygge på. Uten dette arbeid ville forsvarernes arbeid blitt meget mer omfattende og kostbart for staten. Reelle grunner taler for å tolke straffeprosessloven §438 slik at ikke bare siktede, men også andre som har hatt nødvendige utgifter i saken, kan få disse dekket uansett om siktede i rettslig forstand er forpliktet til å dekke utgiftene. Det er meget urimelig om personer som - på bekostning av egen økonomi - har satset så meget på å hjelpe D, skal stå uten dekning etter at gjenopptakelsessaken har ført frem. Det ligger en tilstrekkelig begrensning i at det bare er nødvendige utgifter som kan kreves dekket.
De kjærende parter har nedlagt slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til ny behandling i lagmannsretten."
Påtalemyndigheten har i det vesentlige anført:
Saksomkostningskravet er fremmet etter fristen i straffeprosessloven §441, og det skulle etter samme paragraf ha vært avgjort av tre dommere ved kjennelse. Disse feil påberopes imidlertid ikke. Lovteksten i §438 er klar med hensyn til at det er siktede - og ingen andre - som skal tilkjennes erstatning for saksomkostninger som han har hatt eller er rettslig ansvarlig for. Lovforarbeider, juridisk litteratur og avgjørelsen i Rt-1915-717 støtter så langt de rekker opp under dette. Det dreier seg her om krav hvis omfang og grunnlag det vil være vanskelig å fastlegge og det egner seg dårlig til å avgjøres etter straffeprosessloven forenklede regler.
Påtalemyndigheten har nedlagt slik påstand:
"Kjæremålet forkastes."
Jeg er kommet til at kjæremålet ikke kan føre frem.
Jeg nevner først at det er riktig, som anført av påtalemyndigheten, at det følger av §441 at et krav etter §438 skal avgjøres ved kjennelse av tre dommere, og ikke ved beslutning av rettens formann. Denne feilen er imidlertid ikke gjort til kjæremålsgrunn, og jeg finner etter det resultat jeg er kommet til når det gjelder sakens realitet, ikke at det er grunn til opphevelse av eget tiltak, jf straffeprosessloven §385 tredje og fjerde ledd. Etter det resultat jeg er kommet til, er det heller ikke grunn til å gå inn på det fristspørsmål som er nevnt av påtalemyndigheten.
Høyesteretts kompetanse er, på samme måte som Høyesteretts kjæremålsutvalgs, begrenset til å prøve om omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven, jf straffeprosessloven §442, 2. punktum.
Jeg kan i det vesentlige slutte meg til det lagmannsretten har sagt om forståelsen av straffeprosessloven §438. Det følger av bestemmelsens ordlyd at det er "siktede" som skal tilkjennes "erstatning av staten for nødvendige utgifter". Straffeprosessloven kapittel 30 om saksomkostninger omhandler bare saksomkostninger til sakens parter. Det er ikke noe som tyder på at andre skal kunne tilkjennes saksomkostninger. Det finnes heller ikke noen antydning om dette i lovforarbeider eller juridisk litteratur. Noen rettspraksis av betydning foreligger ikke. Kjennelsen i Rt-1915-717, som det er vist til, berører et beslektet spørsmål, men gjelder direkte spørsmålet om en siktet kan kreve erstatning for saksomkostninger som er blitt endelig dekket av andre. Salomonsen: Straffeproceslov med kommentar 2 utg II side 313, har når det gjelder den tilsvarende bestemmelse i den gamle straffeprosesslov, med støtte i avgjørelsen anført at siktede bare har krav på dekning for det han har betalt eller er forpliktet til å betale.
De kjærende parter har anført at reelle grunner taler for å tolke straffeprosessloven §438 rommelig når det gjelder spørsmålet om hvem som kan tilkjennes erstatning. Jeg kan være enig i at det kan anføres rimelighetsgrunner for at det bør kunne gis en viss dekning av omkostninger i et tilfelle som det foreliggende, men det er som nevnt et spørsmål som ligger utenfor det som er regulert i §438. Spørsmålet om hvorvidt, når og i tilfelle i hvilket omfang slike omkostninger bør dekkes, er så vidt komplisert at det i tilfelle bør løses ved ny lovgivning.
Kjæremålet blir således å forkaste.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Kjæremålet forkastes.