HR-1997-62 - Rt-1997-1643
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-10-27 |
| Publisert: | HR-1997-00062 - Rt-1997-1643 (441-97) |
| Stikkord: | Strafferett, Sedelighetsforbrytelse, Saksbehandling |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om erstatnings- og oppreisningskrav i straffesak. |
| Saksgang: | Hålogaland Lagmannsrett LH-1996-998 M - Høyesterett HR-1997-00062, snr 23/1997 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (statsadvokat Monica Hansen Nylund) mot A (advokat Ole A Bachke jr) |
| Forfatter: | Schei, Gussgard, Stang Lund, Tjomsland, Holmøy |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §195, Straffeprosessloven (1981) §434, §257, §258, §52, §54, §63, Tvistemålsloven (1915) §386, Veitrafikkloven (1965) §17, §24, §31, Skadeserstatningsloven (1969) §3-3, §3-5 |
Ved Senja herredsretts dom av 28 oktober 1996 ble A dømt for overtredelser av straffeloven §195 første ledd, jf annet ledd. Han ble videre - og her i samsvar med egen erkjennelse - dømt for vinningsforbrytelser og en forseelse mot vegtrafikkloven. Straffen ble - som fellesstraff med en tidligere dom - satt til fengsel i ett år og ni måneder. De tre fornærmede ved de sedelighetsforbrytelser som han ble dømt for, ble i dommen hver tilkjent oppreisning på kr 60 000, jf skadeserstatningsloven §3-5 første ledd bokstav b og §3-3. Foreldrene til de fornærmede ble tilkjent erstatning med henholdsvis kr 15 824, kr 4 943 og kr 6 115.
Domfelte påanket herredsrettens dom til lagmannsretten. Ankeerklæringen betegnet seg som "Fullstendig ankeerklæring". Det het i erklæringen blant annet: "Saka ble forkynt for tiltalte den 11.11.96 og påankes fullstendig. Det påberopes spesielt feil ved bevisbedømmelsen i skyldspørsmålet." Lagmannsretten la under ankeprøvingen til grunn at anken rettet seg mot bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for domfellelsene etter straffeloven §195 første ledd, jf annet ledd, og at anken ikke gjaldt de forhold som var erkjent ved behandlingen i herredsretten. Anken ble henvist til ankeforhandling.
Ved ankebehandlingen svarte lagretten nei på de spørsmål som ble stilt etter tiltalen. Retten la lagrettens kjennelse til grunn. Verken retten eller noen av partene tok under forhandlingene opp de borgerlige rettskrav. Retten vurderte i dommen om den skulle behandle kravene om oppreisning og erstatning og uttalte blant annet at "... herredsrettens avgjørelse av de borgerlige rettskrav ikke er anfektet. Når som nevnt forholdet ikke har vært gjenstand for bevisførsel eller prosedyre, må herredsrettens avgjørelse av de borgerlige rettskrav anses rettskraftig avgjort."
Lagmannsrettens dom har for A denne domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1976 frifinnes for tiltalen om overtredelse av straffeloven §195 første ledd jfr. annet ledd.
2. A dømmes for overtredelse av straffeloven §258 jfr. §257, to overtredelser av straffeloven §257, en overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd jfr. §17 første ledd samt for en overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd jfr. §24 første ledd, alt sammenholdt med straffeloven §63 annet ledd, til en straff av fengsel i 36 -trettiseks- dager som gjøres betinget med en prøvetid på 2 -to- år, jfr. straffeloven §52.
Ved eventuell soning av straffen kommer 4 -fire- dager til fradrag, som domfelte har sittet i varetekt.
Dommen er en særskilt dom i forhold til Senja herredsretts dom av 28. juni 1994, jfr. straffeloven §54 nr. 3 i.f."
A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Det gjøres gjeldende at det var uriktig av lagmannsretten ikke å behandle erstatnings- og oppreisningskravene. Anken til lagmannsretten må anses for å omfatte også disse kravene, og under enhver omstendighet skulle de vært behandlet når han ble frifunnet. Oppreisning forutsetter straffellelse, og Høyesterett må i stedet for å oppheve kunne avsi frifinnelsesdom.
Jeg er kommet til at lagmannsrettens dom må oppheves for så vidt erstatnings- og oppreisningskravene ikke er avgjort.
Innledningsvis bemerker jeg at krav på erstatning og oppreisning er sivilrettslige krav undergitt partenes fri rådighet. Det vil være opp til partene om de ønsker å få overprøvd disse kravene. Om de ikke angripes, blir herredsrettens avgjørelse av oppreisningsspørsmålet stående, uten hensyn til utfallet av straffekravet ved behandlingen i lagmannsretten.
Det var i anken til lagmannsretten anket over bevisbedømmelsen vedrørende skyldspørsmålet. Anken var henvist til ankeforhandling. Etter straffeprosessloven §434 første ledd kan partene da kreve ny behandling også av de borgerlige krav. Spørsmålet er om et slikt krav var fremmet - om ankeerklæringen må oppfattes også som et krav om overprøving av herredsrettens avgjørelse om erstatning og oppreisning.
Jeg finner det ikke særlig tvilsomt at ankeerklæringen naturlig må forstås slik at den også retter seg mot avgjørelsen av de borgerlige krav. Erstatnings- og oppreisningsavgjørelsene er riktignok ikke nevnt direkte, og det er kanskje begrenset hva som språklig kan utledes av betegnelsen "fullstendig ankeerklæring". Men her var forholdet at domfelte benektet utuktig omgang med noen av de fornærmede. Med hans standpunkt til skyldspørsmålet ville det - sett fra hans synsvinkel - være nokså meningsløst ikke også å angripe herredsrettens dom om erstatning og oppreisning. En naturlig forståelse av den "fullstendige ankeerklæring", tilsier ut fra dette at også erstatnings- og oppreisningsavgjørelsene var angrepet og derfor skulle behandles og avgjøres av lagmannsretten, jf i denne forbindelse Rt-1996-1230 om et nokså parallelt tilfelle. Jeg viser også til Magnus Matningsdal: Inndragning 537 om tilfeller hvor det ikke eksplisitt er angitt om en ankeerklæring gjelder både straff og inndragning. Det heter her blant annet:
"Umiddelbart synes det naturlig på grunnlag av en tolking av ankeerklæringen å legge til grunn at anken omfatter begge reaksjonene. Når f.eks. domfelte hevder at det ikke foreligger en straffbar handling, er det nokså åpenbart at han også bestrider at inndragningsavgjørelsen er riktig. Det er nemlig selve fundamentet for den han angriper."
Min konklusjon er altså at anken omfattet herredsrettens avgjørelse av erstatnings- og oppreisningskravene. At dette var partenes oppfatning fremgår også forutsetningsvis av at både tiltalebeslutningen og bevisoppgaven for lagmannsretten omtaler oppreisningskravene.
Partene kan nok i noen grad bebreides for at de ikke tok opp de borgerlige krav under ankeforhandlingen. Jeg kan imidlertid ikke se at dette gjorde det berettiget av lagmannsretten uten noen avklaring å legge til grunn at tiltalte godtok herredsrettens dom på dette punkt. Krav om endring av herredsrettens erstatnings- og oppreisningsavgjørelse måtte som påpekt anses fremmet for lagmannsretten. Det var da rettens plikt å sørge for at kravene ble avgjort i realiteten. Feilen må føre til at lagmannsrettens dom oppheves, slik at lagmannsretten kan avgjøre erstatnings- og oppreisningskravene.
Nå har den ankende part anført at det er et vilkår for å ilegge oppreisning for krenkelser av den karakter som omfattes av straffeloven §195, at tiltalte er straffedømt for forholdet. Dette følger - anføres det - av skadeserstatningsloven §3-5 og dom i Rt-1996-216. Lagmannsretten skulle derfor avsagt frifinnelsesdom for oppreisningskravene, og da må Høyesterett for disse kravene kunne frifinne uten at man går veien om opphevelse og hjemvisning.
Jeg finner denne anførselen klart uholdbar. Det er sikker rett at avgjørelsen av et borgerlig rettskrav som krav om oppreisning ikke er avhengig av utfallet av straffekravet, jf som eksempel Rt-1996-864. At skadeserstatningsloven §3-5 skulle kreve straffellelse for å tilkjenne oppreisning, er uten støtte i bestemmelsen og ville være i direkte strid med den høyesterettsdom jeg nettopp har nevnt. Når det ikke ble ilagt oppreisning i det tilfellet som er omhandlet i Rt-1996-216, var dette begrunnet i at det på det tidspunktet da handlingene ble foretatt ikke var hjemmel for å tilkjenne oppreisning for den aktuelle type krenkelse. Adgang til å tilkjenne oppreisning for slike krenkelser var først åpnet ved en lovendring som var trådt i kraft senere.
Den videre behandling av erstatnings- og oppreisningskravene i lagmannsretten skal skje etter tvistemålsloven regler, og saken må hjemvises til lagmannsretten etter tvistemålsloven §386 annet ledd, jf om disse spørsmålene Rt-1996-1230.
Jeg stemmer etter dette for denne kjennelse:
1. Lagmannsrettens dom oppheves for så vidt erstatnings- og oppreisningskravene ikke er avgjort.
2. Saken hjemvises til fortsatt behandling i lagmannsretten.