HR-1997-11 - Rt-1997-334

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1997-03-05
Publisert:	HR-1997-00011 - Rt-1997-334 (96-97)
Stikkord:	(Sola Havn-saken), Arbeidsrett, Boikott
Sammendrag:	Saken gjaldt prøving av lovligheten av varslet boikott.
Saksgang:	Gulating lagmannsrett LG-1995-469 - Høyesterett HR-1997-00011, nr 382/1995
Parter:	1. Sola Havn AS 2. Stavanger Havnelager AS (Advokat Johan Chr Bull) mot Norsk Transportarbeiderforbund (Advokat Einar Stueland)
Forfatter:	Gjølstad, Stang Lund, Tjomsland, Dolva, Skåre
Lovhenvisninger:	Boikottloven (1947) §2, §3, Tvistemålsloven (1915) §175, Konkurranseloven (1993) §1-1

Saken gjelder prøving av lovligheten av varslet boikott, jf boikottloven av 5 desember 1947 nr 1 §3.

Norsk Transportarbeiderforbund fremsatte høsten 1994 krav overfor Sola Havn AS og Stavanger Havnelager AS om tariffavtale for losse- og lastevirksomhet ved Sola havn som da var under etablering innerst i Risavika. Sola Havn AS er et driftsselskap som er etablert for å drive havnen. Stavanger Havnelager AS drev frem til 1995 virksomhet i Stavanger havn, men flyttet da til havneområdet til Sola Havn AS.

Det het i Transportarbeiderforbundets henvendelse til Stavanger Havnelager AS:

"OVERENSKOMSTFORHOLD - SOLA HAVN.

Det vises til gjeldende overenskomst mellom vårt forbund og NHO/Havne- og Terminaloperatørenes Landsforening for losse- og lastearbeidere i Stavanger havn - den såkalte Rammeavtalen om fastlønnssystemer. ...............

Vi er kjent med at Deres firma vil etablere Dem i havneområdet til Sola Havn A/S. Med dette krever vi tariffavtale for losse- og lastearbeidere gjort gjeldende ved Deres firma i Sola havn. Vårt forslag til slik avtale er gjeldende tariffavtale i Stavanger havn. Avtalen vil innebære at De fortsatt må bestille losse- og lastearbeidere fra Losse- og Lastekontoret i Stavanger.

Hvis De kan akseptere vårt forslag, ber vi Dem bekrefte dette. I motsatt fall vil det bli nødvendig med et forhandlingsmøte, eventuelt slik at vi oversender tariffkravet til Riksmeklingsmannen."

Et lignende brev ble sendt til Sola Havn AS. Bakgrunnen for henvisningen til bruk av losse- og lastearbeidere fra Losse- og Lastekontoret i Stavanger er §2 nr 1, 1. punktum i den såkalte Rammeavtalen, som lyder slik:

"For fartøyer på 50 tonn dw. og derover som går fra norsk havn - utenlandsk havn eller omvendt, skal losse- og lastearbeidet utføres av losse- og lastearbeidere."

Rammeavtalen gjelder for havnene i de større havnebyene, blant annet Stavanger havn. Avtalen gjelder således ikke for Sola havn.

Ordningen med losse- og lastekontor har bakgrunn i de særlige forhold for havnearbeiderne som i utgangspunktet var løsarbeidere. Ved tarifforhandlinger ble det på begynnelsen av 1970-tallet etablert et fastlønnssystem. Losseog lastekontorene er partssammensatte organer som skal gjennomføre tariffavtalebestemmelsene. Kontoret ansetter losse- og lastearbeidere som beordres til de steder hvor det er behov for slik arbeidskraft. Kontorene drives på selvkostbasis. Det er ikke noe slikt kontor i Sola.

Sola Havn AS og Stavanger Havnelager AS, som ikke er medlemmer av Næringslivets Hovedorganisasjon - NHO - avviste kravene om tariffavtale. Det ble deretter foretatt megling hos Kretsmeglingsmannen for Vestlandet. Den førte ikke frem.

Den 15 desember 1994 sendte Norsk Transportarbeiderforbund likelydende brev til Sola Havn AS og Stavanger Havnelager AS:

"OVERENSKOMSTFORHOLD - VARSEL OM BLOKADE. ...

Da meklingen ikke førte fram til enighet om opprettelse av tariffavtale, varsler vi Dem herved om at skipsanløp ved Sola Havn A/S vil bli blokkert fra og med mandag 2. januar 1995.

Bruk av kampmidler er godkjent av Landsorganisasjonen i Norge. ...."

Norsk Transportarbeiderforbund orienterte blant annet norske sjømannsorganisasjoner og Den Internasjonale Transportarbeiderføderasjon - ITF - om saken og anmodet om støtte.

Det ble opplyst at blokaden skulle gjennomføres som en håndteringsboikott, det vil si at de berørte på arbeidstakersiden ved alle lovlige midler ville søke å hindre at skipene ble losset eller lastet ved ankomst til Sola havn.

Ved stevning 4 januar 1995 reiste Norsk Transportarbeiderforbund sak for å få prøvd om den varslede boikott ville være lovlig. Den varslede boikott ble foreløpig ikke iverksatt.

Jæren herredsrett avsa 4 februar 1995 dom med slik domsslutning:

"1. Boikott/blokade som er varslet av Norsk Transportarbeiderforbund for å fremtvinge at Sola Havn AS og Stavanger Havnelager AS skal tiltre rammeavtale for losse- og lastearbeid er rettsstridig.

2. Norsk Transportarbeiderforbund dømmes til å erstatte Sola Havn AS og Stavanger Havnelager AS sakens omkostninger med kr 68347,50 - kroner sekstiåttetusentrehundreogførtisju 50/100.

Oppfyllingsfristen er 2 -to- uker."

Med utgangspunkt i prinsippet om avtalefrihet fant herredsretten at den varslede boikott hadde et rettsstridig formål - å monopolisere losse- og lastearbeidet - slik at den rammes av boikottloven §2 bokstav a).

Norsk Transportarbeiderforbund påanket herredsrettens dom til Gulating lagmannsrett som 2 oktober 1995 avsa dom med denne domsslutning:

"1. Boikotten som Norsk Transportarbeiderforbund har varslet mot Sola Havn AS og Stavanger Havnelager AS, er lovlig.

2. Sola Havn AS og Stavanger Havnelager AS dømmes til, en for begge og begge for en, å betale saksomkostninger til Norsk Transportarbeiderforbund med kr 218091,- - kronertohundreogattentusenognittien - innen 14 - fjorten - dager fra denne doms forkynnelse."

Lagmannsretten la til grunn at boikottens formål var å oppnå tariffavtale, et formål som ikke kunne anses rettsstridig selv om Rammeavtalen vil innebære en viss monopolisering av losse- og lastearbeidet. Heller ikke for øvrig ble den varslede boikott funnet å være rettsstridig.

Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter fremgår av dommene.

Sola Havn AS og Stavanger Havnelager AS har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Til bruk for Høyesterett har til sammen ni partsrepresentanter og vitner forklart seg - dels skriftlig og dels ved bevisopptak. Fire av vitnene er nye for Høyesterett. Det er også fremlagt en del nye dokumenter.

En måneds tid før ankeforhandlingen trakk Norsk Transportarbeiderforbund tilbake boikottvarslet mot Sola Havn AS. Grunnen er at Sola Havn AS ikke skal drive noen form for virksomhet som kommer inn under Rammeavtalen. Partene er enige om at saken skal heves i forhold til Sola Havn AS, men det er uenighet om omkostningsspørsmålet.

Stavanger Havnelager AS har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Vurderingen av lovligheten må skje på det tidspunkt og det grunnlag boikottvarslet ble fremmet. Videre må vurderingen ha som bakgrunn at boikott er et onde, jf i denne forbindelse uttalelsene i Rt-1928-93 på side 95-96.

Den varslede boikott er rettsstridig fordi den har et rettsstridig formål. Bedriften slutter seg her til herredsrettens vurderinger og konklusjon.

Transportarbeiderforbundet vil under trussel om boikott påtvinge bedriften en tariffavtale som verken den eller dens 29 ansatte ønsker. Bedriften er ikke medlem av NHO. To ansatte er organisert i forbundet, men ingen av de ansatte har fremsatt ønske om opprettelse av tariffavtale. Forbundets krav griper inn i avtalefriheten. Et slikt inngrep krever hjemmel i lov eller tungtveiende hensyn. Ingen av delene foreligger.

Hensikten med boikotten er å oppnå monopol eller iallfall fortrinnsrett til losse- og lastearbeidet for Losse- og Lastekontoret i Stavanger. Dette fremgår klart blant annet av boikottvarslet og stevningen. Det er ingen realitet i forbundets anførsel om at innholdet i tariffavtalen vil være et forhandlingsspørsmål. Dersom bedriften nekter å inngå en tariffavtale som tilgodeser Losse- og Lastekontoret i Stavanger, blir resultatet boikott. Man står ikke overfor underbetalte arbeidstakere eller sikkerhetshensyn. Bruk av Losse- og Lastekontoret i Stavanger må antas å medføre at arbeidet vil bli utført av studenter m v, som kontoret i stor utstrekning har benyttet de siste årene.

Rammeavtalen er geografisk begrenset og gjelder ikke for Sola havn. Det er intet grunnlag for å kreve at Stavanger Havnelager AS skal måtte tilkalle losse- og lastearbeidere fra Stavanger - nærmere 15 km unna.

Verken det rettslige eller faktiske grunnlag for å anvende Rammeavtalens bestemmelse om fortrinnsrett for Losse- og Lastekontoret er således til stede. Som støtteargument for anførselen om rettsstridig formål er påberopt prinsippet om fri konkurranse i konkurranseloven §1-1, jf bestemmelsene i artiklene 53 og 54 i EØS-avtalen.

Subsidiært er anført at den varslede boikott er ulovlig på grunn av usanne eller misvisende opplysninger, jf boikottloven §2 bokstav b). Bestemmelsen får ikke bare anvendelse ved iverksatt boikott. Retten må i en sak som denne vurdere de opplysninger som ble gitt i forbindelse med varslet, og kjenne boikotten ulovlig hvis opplysningene var usanne eller misvisende. De utsagn som konkret påberopes, er den uriktige opplysning om at boikott skulle skje til støtte for losse- og lastearbeidere i Sola havn, og videre uttalelsene om sosial dumping, fagforeningsknusing, utflagging, at Stavanger Havnelager AS vil unndra seg tariffmessig plikt, og at selskapets avslag på kravet om tariffavtale går ut over sikkerheten ved havnearbeidet.

Ytterligere subsidiært har bedriften påberopt seg boikottloven §2 bokstav c). Det gjøres gjeldende at den varslede boikott vil skade vesentlige samfunnsinteresser, at den vil virke utilbørlig, og at det ikke er noe rimelig forhold mellom den interesse som skal fremmes ved boikotten og den skade som den vil føre med seg.

En boikott vil skade tredjemenn ved siden av at den vil være ruinerende for bedriften og ramme dens ansatte. Trusselen om boikott har ført til at nye etableringer i Sola havn har uteblitt.

Sola havn er en moderne havn, hensiktsmessig lokalisert i forhold til Nordsjøen. Tilkalling av arbeidere fra Losse- og Lastekontoret i Stavanger i forbindelse med deler av virksomheten i havnen ved de 700 skipsanløp som Stavanger Havnelager AS årlig betjener, vil være helt uhensiktsmessig. Losse- og lastearbeiderne er heller ikke fagutdannede arbeidere. En tilslutning til Rammeavtalen vil føre til at bedriften må drive med høyere kostnader enn det som ellers er vanlig i området på Aker Base. Den vil da bli utkonkurrert.

Om forholdet til ILO-konvensjon nr 137 om havnearbeid er gjort gjeldende at bestemmelsene ikke kan benyttes til å skaffe havnearbeidere i et havnedistrikt enerett til havnearbeid i et annet distrikt.

Stavanger Havnelager AS har lagt ned denne påstand:

"1. I forhold til Stavanger Havnelager AS stadfestes Jæren herredsretts dom av 4. februar 1995 forsåvidt gjelder pkt. 1.

2. Norsk Transportarbeiderforund betaler saksomkostninger til Stavanger Havnelager AS for Jæren herredsrett med halvparten av omkostningsbeløpet, kr 34173,75.

3. Norsk Transportarbeiderforbund betaler saksomkostninger til Stavanger Havnelager AS med halvparten av de påløpte omkostninger for Gulating lagmannsrett kr 114262,25.

4. Norsk Transportarbeiderforbund betaler saksomkostninger til Stavanger Havnelager AS for Høyesterett."

Sola Havn AS har nedlagt slik påstand:

"1. Saken heves.

2. Norsk Transportarbeiderforbund betaler saksomkostninger til Sola Havn AS slik:

2.1. 1/2 salær m/omkostninger for herredsretten, jfr. utdrag III, s. 533 - 534, pkt. 3 kr 34173,75

2.2. 1/2 salær m/omkostninger for lagmannsretten, jfr. utdrag III, s. 534, pkt. 4 kr 114. 262, 25

2.3. Saksomkostninger for Høyesterett i h.t. omkostningsoppgave."

Norsk Transportarbeiderforbund har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Den varslede boikotten er ikke rettsstridig på noe punkt.

Boikott er et klassisk arbeidskampmiddel, det eneste aktuelle overfor uorganiserte arbeidsgivere. For fagbevegelsen er det viktig å få aksept for at man kan bruke boikott som middel for å få opprettet tariffavtale slik at losse- og lastearbeiderne kan beholde sine arbeidsplasser. De særlige hensyn ved losse- og lastevirksomhet ivaretas samlet sett best ved tariffavtale. Tariffavtale er også den måten man best kan oppfylle Norges internasjonale forpliktelser etter ILO-konvensjon nr 137 om havnearbeid.

Rammeavtalen er forbundets forslag til tariffavtale. Rammeavtalen forutsetter under enhver omstendighet tilpasninger, og er intet ultimatum. Det forliksforslag forbundet har fremmet, viser også at tariffavtalen kan utformes på forskjellig måte. Når avtalens innhold vil være gjenstand for forhandlinger, vil det være galt å knytte prøvingen av boikottens formål til et bestemt innhold. Prøvingen må derfor bygge på tariffavtalekravet uten nærmere spesifikasjon.

Rettspraksis fra før boikottloven - som loven bygger på - viser entydig at krav om tariffavtale er et rettmessig formål for boikott. Anførselen om manglende lovhjemmel er forfeilet. Konkurranselovgivningen og bestemmelsene i EØS-avtalen gjelder ikke for lønns- og arbeidsvilkår. Selv om bestemmelsene kunne anvendes, ville de ikke ramme fortrinnsretten for losseog lastekontorene.

Bestemmelsen om usanne og misvisende opplysninger i boikottloven §2 bokstav b) kommer ikke til anvendelse, den varslede boikott vil ikke skade vesentlige samfunnsinteresser, og heller ikke de andre alternativene i §2 bokstav c) er anvendelige.

En boikott vil nødvendigvis skape visse forstyrrelser i det økonomiske liv, visse skader for tredjemenn og skader for den som blir utsatt for boikott. Når det særlig gjelder skadevirkningene for Stavanger Havnelager AS, er det virkningen av den varslede boikott som må være tema. Under enhver omstendighet bestrider forbundet at anvendelse av Rammeavtalen vil være uhensiktsmessig eller bringe bedriften i en vanskelig økonomisk stilling. Transportarbeiderforbundets krav går ikke lenger enn gjengs tariffavtalevilkår. Utgifter forbundet med reisetiden for losse- og lastearbeiderne er frafalt av forbundet. Losse- og Lastekontoret i Stavanger har god kapasitet, og Stavanger Havnelager AS vil få like god betjening som om de hadde holdt til på Stavanger havn. Transportarbeiderforbundet har tilbudt en forliksavtale som, dersom den legges til grunn, vil føre til at bedriftens termi nalarbeidere kan fortsette. Blir Rammeavtalen lagt til grunn, må man finne en overgangsordning for de av bedriftens ansatte som blir berørt.

Norsk Transportarbeiderforbund har nedlagt denne påstand:

"I søksmålet mot Stavanger Havnelager AS:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger.

I søksmålet mot Sola Havn AS:

1. Saka heves for Sola Havn AS sitt vedkommende.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Mitt syn på saken:

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.

Etter at varslet om boikott overfor Sola Havn AS nå er trukket tilbake, gjelder prøvingen for Høyesterett bare lovligheten av den varslede boikott overfor Stavanger Havnelager AS. Saken har angått samme spørsmål for begge selskapene, og begrensningen i partsforholdet begrenser ikke prøvingstemaene. Saksomkostningsspørsmålet i forhold til Sola Havn AS vil jeg ta standpunkt til avslutningsvis.

Jeg peker innledningsvis på at det som er gjenstand for prøving, er en varslet boikott - ikke en iverksatt boikott. Varslet om boikott ble gitt 15 desember 1994. Etter dette har det skjedd endringer i de faktiske forhold. Blant annet har Stavanger Havnelager AS flyttet til Sola. Det har også vært en viss utvikling i de synspunkter som gjøres gjeldende. I forhold til alle de aktuelle prøvingstemaene i boikottloven - §2 bokstav a), b) og c) - oppstår spørsmålet om det er forholdene ved varslet som skal legges til grunn eller om den etterfølgende utvikling kan trekkes inn. Dette kan etter min mening ikke besvares generelt.

Det som etter §3 første ledd kan prøves ved søksmål er "den" boikott som er varslet. Den som blir utsatt for boikott, skal gis fyllestgjørende orientering om grunnen til boikotten. Dette mener jeg må følge av bestemmelsen i §2 bokstav d). I disse bestemmelsene ligger det iallfall en viss ramme for prøvingen.

Formålet med bestemmelsen i §3 første ledd om prøving av en varslet boikott er at partene skal kunne få en forhåndsvurdering. Dette tilsier at man når det gjelder de faktiske forhold som varslet skal vurderes i forhold til, bør legge til grunn forholdene på domstidspunktet. Særlig under drøftelsen av boikottloven §2 bokstav c) vil det ha liten mening og ikke gi partene den tilsiktede avklaring, dersom man skulle bygge på forhold som ikke lenger er til stede. De særlige spørsmål knyttet til bestemmelsen i boikottloven §2 bokstav b) kommer jeg tilbake til.

Stavanger Havnelager AS har anført at den varslede boikott har et rettsstridig formål og rammes av boikottloven §2 bokstav a), alternativet "rettsstridig formål". Rettsbruddsalternativet er ikke påberopt. Det er naturlig først å ta stilling til hva som konkret kan sies å være formålet med den varslede boikott i forhold til bestemmelsen. Mens Transportarbeiderforbundet gjør gjeldende at formålsvurderingen må gjelde kravet om tariffavtale uten nærmere angivelse av innholdet, mener bedriften at prøvingen må bygge på at formålet er å oppnå fortrinnsrett til losseog lastearbeidet for Losseog Lastekontoret i Stavanger.

Et krav om tariffavtale - med mer eller mindre spesifisert forslag til innhold - vil i utgangspunktet være et forhandlingsutspill. Å forskuttere innholdet vil være i strid med selve det system som inngåelse av tariffavtale bygger på. I dette tilfellet står vi imidlertid overfor et krav som er spesifikt knyttet til en bestemt og særegen tariffavtalebestemmelse. Helt fra boikottvarslet ble gitt, har det fremgått klart at det er Rammeavtalen §2 nr 1, eller iallfall ivaretakelse av de hensyn som ligger bak bestemmelsen, forbundet her er ute etter å få avtalefestet. Dette uttales også direkte i stevningen. Når det er tilknytning til Rammeavtalen som utvetydig tilsiktes oppnådd ved boikottvarslet, kan ikke prøvingen av varslet begrenses til det formelle krav om tariffavtale. Men det må samtidig tas i betraktning at Rammeavtalen forutsetter tilpasning, utfylling og presiseringer.

Boikott har vært brukt i atskillig utstrekning i arbeidsforhold og er anerkjent som et lovlig kampmiddel i arbeidsretten. Jeg oppfatter boikottloven og dens forarbeider - Ot.prp.nr.70 for 1947 som blant annet bygger på rettspraksis fra mellomkrigstiden - slik at loven bygger på at en boikott fra en arbeidstakerorganisasjon overfor en bedrift med det formål å oppnå tariffavtale, generelt sett vil ha et lovlig formål. At Stavanger Havnelager AS og de fleste av dens ansatte ikke er organisert, kan jeg ikke se er noe avgjørende moment i denne forbindelse. Formålet er ikke å presse bedriften eller de ansatte til å organisere seg.

Formålet i dette tilfellet er ikke bare å få tariffavtale, men også å få avtalefestet Rammeavtalen §2 nr 1 eller prinsippene i den. Dette er som jeg har nevnt, en særegen tariffavtalebestemmelse. Den tar ikke sikte på å bedre lønnsog arbeidsvilkårene for bedriftens ansatte, men å gi visse arbeidere utenfor bedriften fortrinnsrett til en del av bedriftens arbeidsoppgaver. Når jeg likevel mener at dette ikke kan føre til at formålet med boikotten kan anses rettsstridig, skyldes det følgende forhold:

Rammeavtalen med bestemmelsen i §2 nr 1 er en alminnelig anerkjent tariffavtale med tradisjon i havnebyene. Den har bakgrunn i de særlige forhold for arbeiderne i havnene, som opprinnelig var løsarbeidere uten sikkerhet for arbeid og lønn. Bakgrunnen for bestemmelsen og utviklingen i tariffsystemet for havnearbeidere fremgår nærmere av lagmannsrettens dom. Jeg tilføyer at bestemmelsen i Rammeavtalen §2 nr 1 har vært ansett som ledd i oppfyllelsen av Norges forpliktelser etter ILOkonvensjon nr 137 om havnearbeid. Etter artikkel 3 i konvensjonen skal registrerte havnearbeidere ha fortrinnsrett til havnearbeidet.

Bedriftens henvisning til konkurranselovgivningen kan jeg vanskelig se kan ha noen betydning i en slik sak. Arbeidsog lønnsforhold er unntatt fra denne lovgivningen, nettopp fordi systemet med tariffavtaler forutsetter begrensninger i konkurransen. Som nevnt innledningsvis er losse- og lastekontorene partssammensatte organer opprettet for å gjennomføre bestemmelsene i Rammeavtalen. Kontorene stiller ansatte til rådighet for å utføre losse- og lastearbeidet i vedkommende havn. Formålet er ikke å oppnå fortjeneste for kontorene, som drives ut fra selvkost.

Jeg går så over til å behandle innsigelsen vedrørende boikottloven §2 bokstav b). Etter denne bestemmelsen er en boikott rettsstridig blant annet "når den blir foretatt eller holdt vedlike ...... ved usanne eller misvisende opplysninger". Stavanger Havnelager AS har trukket frem en rekke utsagn som hevdes å være uriktige, eller iallfall misvisende. Transportarbeiderforbundet har for Høyesterett erkjent at enkelte av utsagnene ligger på grensen av hva som er tillatt, men vist til at de nå ligger tilbake i tiden og må antas å være glemt. Forbundet har fremholdt at det vil sette alt inn på å unngå uriktige eller misvisende opplysninger ved iverksettelse av en boikott.

De opplysninger bedriften har underbygget denne anførselen med, må etter mitt syn langt på vei anses misvisende, uten at jeg finner grunn til å gå nærmere inn på de enkelte utsagn. Slik §2 bokstav b) er formulert, retter den seg mot iverksatte boikotthandlinger. Jeg mener at man ved den forhåndsvurdering som skal skje i denne saken - etter det forbundet har anført - ikke har tilstrekkelig grunnlag for å bygge på at den varslede boikott vil bli iverksatt ved usanne eller misvisende opplysninger. Den kan da etter min mening ikke kjennes rettsstridig etter boikottloven §2 bokstav b) ved en forhåndsvurdering.

Endelig har bedriften påberopt seg boikottloven §2 bokstav c). Etter denne bestemmelsen er en boikott rettsstridig "når den vil skade vesentlige samfunnsinteresser eller virke utilbørlig, eller når det ikke er noe rimelig forhold mellom den interesse som skal fremmes ved boikotten og den skade som den vil føre med seg". Bestemmelsen angir hvor handlefriheten går på dette området. Om bestemmelsen heter det i forarbeidene, jf Ot.prp.nr.70 for 1947 på side 15:

"Som fremholdt foran under avsnitt IV fyller boikott i mange tilfelle en samfunns messig oppgave, men dette kampmiddel kan også misbrukes. Det er slike misbruk som skal rammes ved bestemmelsene under bokstav c"

Jeg finner det klart at alternativet "skade vesentlige samfunnsinteresser" ikke kan komme til anvendelse. Skip vil kunne anløpe andre havner i området, og en boikott vil ikke føre til vesentlige samfunnsmessige forstyrrelser.

Det er alternativet "ikke ...noe rimelig forhold mellom den interesse som skal fremmes ved boikotten og den skade som den vil føre med seg" som her må drøftes nærmere. Bestemmelsen legger opp til en bred vurdering av interessene på begge sider og mulige virkninger for andre. I den foreliggende sak har alternativet "utilbørlig" etter min mening ikke noen selvstendig betydning i tillegg til dette.

Det er uten videre klart at de økonomiske konsekvensene av en boikott kan bli meget betydelige for Stavanger Havnelager AS. Også Sola Havn AS antas å bli skadelidende som følge av tapte havneavgifter. Slike skadevirkninger vil imidlertid i alminnelighet inntre ved bruk av lovlige kampmidler, og jeg kan ut fra det som er opplyst i saken ikke se at virkningene her vil gå utover det man må finne seg i.

Stavanger Havnelager AS har videre anført at anvendelse av Rammeavtalen vil være helt uhensiktsmessig og ruinerende for bedriften. De økonomiske konsekvenser er underbygget ved henvisning til materiale fra anbudskonkurranse hvor Losse- og Lastekontoret i Stavanger har hatt anledning til å inngi anbud, men ikke har gjort det.

Med moderne tilkallingsmetoder og korte avstander kan jeg vanskelig forstå at bruk av arbeidere fra Losse- og Lastekontoret i Stavanger vil være nevneverdig mer tungvint ved Sola havn enn ved Stavanger havn. Det er antydet at Rammeavtalen bygger på et system for losseog lastevirksomhet som utviklingen er i ferd med å løpe fra. Dette er ikke nærmere underbygd. Det kan i den forbindelse være grunn til å nevne at det geografiske området for Rammeavtalen er blitt utvidet ved de siste tariffrevisjoner. - Heller ikke de økonomiske konsekvenser kan påregnes å bli vesentlig forskjellige fra konsekvensene for bedriftene i Stavanger havn, når kravet om dekning av utgifter til reise og reisetid er frafalt.

Et moment som etter min mening har større vekt, er hensynet til Stavanger Havnelager AS' egne ansatte. Hvis arbeidere fra Losseog Lastekontoret i Stavanger skal overta en del av det arbeid som bedriftens terminalarbeiderne i dag utfører, vil dette resultere i at terminalarbeiderne vil miste arbeidsoppgaver, slik at det må påregnes oppsigelser. Transportarbeiderforbundet har pekt på at partene i forhandlinger bør kunne finne frem til en ordning som gjør at bedriftens arbeidere ikke blir skadelidende. Iallfall mener forbundet at det må kunne etableres en overgangsordning for de som arbeider ved bedriften. Ved forhåndsprøvingen - hvor partene overhodet ikke har inngått i forhandlinger om en tariffavtale - kan jeg vanskelig se annet enn at man må bygge på dette, jf Rt-1934-388.

Transportarbeiderforbundets interesse i saken er å få opprettet tariffavtale med bedriften med sikte på at losse- og lastearbeiderne skal kunne beholde sine arbeidsplasser. Ved vurderingen av denne interessen har det som et moment vært nevnt at forbundet - dersom dette var så viktig - burde ha krevd tilslutning til Rammeavtalen tidligere mens Stavanger Havnelager AS drev i Stavanger havn. Jeg er enig i at dette er et moment, selv om bedriften da i noen utstrekning benyttet losse- og lastearbeidere fra Losse- og Lastekontoret i tillegg til deres egne ansatte.

Jeg er likevel blitt stående ved at heller ikke interesseavveiningen kan føre til at den varslede boikott kan anses rettsstridig. Jeg legger vekt på det som er uttalt i forarbeidene om formålet med bestemmelsen. En avgjørende premiss for mitt standpunkt er forutsetningen om en ordning som ivaretar interessene til bedriftens egne ansatte.

Lagmannsrettens dom - domsslutningens punkt 1 - må etter dette bli å stadfeste i forhold til Stavanger Havnelager AS.

Jeg går så over til å behandle saksomkostningsspørsmålene og ser først på forholdet mellom Transportarbeiderforbundet og Stavanger Havnelager AS.

Anken har ikke ført frem. Saken har imidlertid reist spørsmål om boikottlovgivningen som ikke er avklart i rettspraksis tidligere. Jeg legger ved omkostningsavgjørelsen også vekt på de misvisende opplysninger som er gitt utad fra Transportarbeiderforbundet og som antas å ha medvirket til at det har vært vanskelig å nå frem til en løsning mellom partene. Jeg mener derfor at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans.

Når det gjelder forholdet mellom Transportarbeiderforbundet og Sola Havn AS, har forbundet trukket tilbake boikottvarslet fordi selskapet ikke vil drive noen virksomhet som kommer inn under Rammeavtalen. Forbundet bygger her på det som ble opplyst av styreformannen i selskapet under bevisopptaket for Høyesterett og hevder at dette er en ny opplysning. Sola Havn AS har vist til en rekke uttalelser for å underbygge at dette ikke er noe nytt, men at det har vært opplyst helt fra starten.

Boikottvarslet tok sikte på den virksomhet som i fremtiden skulle drives ved Sola havn. Det er riktig at det hele tiden har vært opplyst at Sola Havn AS er et nystiftet driftsselskap med bare en ansatt. Derimot mener jeg at det har vært naturlig å oppfatte det som er anført fra selskapets side helt fra kravet om tariffavtale ble fremsatt, slik at det kunne være aktuelt med egne ansatte havnearbeidere. Slik var det også naturlig å forstå tilsvaret, jf også selskapets anbudsinnhentelse.

Omkostningsspørsmålet skal avgjøres etter bestemmelsen i tvistemålsloven §175 første ledd. Ut fra de opplysninger som forelå, finner jeg at Transportarbeiderforbundet hadde fyllestgjørende grunn til å bygge på at saken også hadde aktualitet i forhold til Sola Havn AS. Jeg finner at saksanlegget overfor Sola Havn AS ikke kan legges Transportarbeiderforbundet til last, og mener at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes i forholdet mellom disse.

Jeg stemmer etter dette for denne dom og kjennelse:

I forhold til Stavanger Havnelager AS:

1. Lagmannsrettens dom - domsslutningens punkt 1 - stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.

I forhold til Sola Havn AS:

1. Saken heves.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.