HR-1997-39-B - Rt-1997-869
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-05-27 |
| Publisert: | HR-1997-00039-B - Rt-1997-869 (221-97) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Vitner, Anonyme vitner |
| Sammendrag: | Saken gjaldt adgangen til å føre politivitner om skyldspørsmålet uten å oppgi personalia i rettsmøtet, og slik at spørsmål om yrkeserfaring og andre spørsmål som kunne avdekke deres identitet ikke ble besvart. Se også Rt-1998-407. |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00039B, kjæremålssak snr 16/1997 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (statsadvokat Morten Bjone) mot 1. A (advokat Morten Kjensli), 2. B (advokat Tor Erling Staff) |
| Forfatter: | Stang Lund, Schei, Gussgard, Kst dommer Lødrup, Skåre |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §130, §123, §124, §125, §131, §18, §248, §26, §387, Plenumsloven (1926) §6, Straffeprosessloven (1887) §182, Domstolloven (1915) §126, §130, §48, §51, Endringslov til straffeloven (1995), Menneskerettsloven (1999) EMKN A6 |
Saken er en kjæremålssak som gjelder adgangen til å føre politivitner om skyldspørsmålet uten å oppgi personalia i rettsmøtet, og slik at spørsmål om yrkeserfaring og andre spørsmål som kan avdekke deres identitet ikke besvares.
Ved Oslo byretts dom 17 januar 1996 ble C og D blant annet domfelt for grovt tyveri av Edvard Munchs maleri "Skrik" fra Nasjonalgalleriet 12 februar 1994. De kjærende parter, A og B, ble dømt for grovt heleri i forbindelse med transport og oppbevaring, og bistand i forbindelse med forsøk på å avhende maleriet.
C, D, A og B har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Lagmannsretten besluttet 3 juli 1996 å fremme enkelte av bevisankene - herunder ankene fra de domfelte for så vidt angår grovt tyveri og grovt heleri vedrørende maleriet "Skrik" av Edvard Munch.
Tre britiske polititjenestemenn hadde bistått Oslo politikammer i arbeidet med å få maleriet "Skrik" tilbakeført til rette eier. To av tjenestemennene var etter det påtalemyndigheten har opplyst, på den tid tilbakeføringen av "Skrik" fant sted ansatt i kunst- og antikvitetsavsnittet i New Scotland Yard. Tjenestemennene ble avhørt ved bevisopptak for Bow Street Magistrates' Court i London 13-15 november 1995. Aktorene og for svarerne i saken for Oslo byrett, og A og B, var til stede. Personalia ble ikke oppgitt for tjenestemennene fra kunst- og antikvitetsavsnittet. Det oppsto uenighet mellom partene om bevisopptaket kunne dokumenteres for byretten fordi identiteten til to av vitnene ikke var kjent. Oslo byrett avsa 20 november 1995 kjennelse om at bevisopptaket kunne framlegges og dokumenteres, og bevisopptaket ble deretter opplest under hovedforhandlingen.
I bevisoppgave 10 september 1996 til lagmannsretten meddelte Oslo statsadvokatembeter blant annet at forklaringene til de to britiske polititjenestemenn fra kunst- og antikvitetsavsnittet ville bli dokumentert under pseudonymene "Sidney" (Walker) og (Chris) "Roberts". Forsvarerne for lagmannsretten framsatte innsigelser mot at forklaringene ble dokumentert, og krevde at politivitnene enten ble innstevnet til ankeforhandlingen og at personalia ble oppgitt i samsvar med straffeprosessloven §130, eller at de ble avhørt under deres rette navn i nytt bevisopptak i England. Forberedende dommer besluttet 12 februar 1997 å avholde rettsmøte under saksforberedelsen for å behandle spørsmålet om vitnene skulle tillates ført uten å oppgi sin identitet, og om bevisopptaket skulle tillates som bevis om vitneførselen ikke fant sted. Rettsmøtet ble holdt 14 mars 1997, og Borgarting lagmannsrett avsa 20 mars 1997 kjennelse med slik slutning:
"1. Vitnene "Chris Roberts" og "Sidney Walker" avgir forklaring under ankeforhandlingen i lagmannsretten uten å oppgi identitet.
2. Vitnene "Chris Roberts" og "Sidney Walker" avhøres for lukkede dører."
Da det var opplyst at vitnene ville møte om de ikke ble pålagt å oppgi identitet under ankeforhandlingen, fant lagmannsretten det ikke nødvendig å gå inn på om bevisopptaket skulle tillates dokumentert.
C, D, A og B har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålene retter seg mot lagmannsrettens bevisbedømmelse og lovanvendelse.
Høyesteretts kjæremålsutvalg traff 12 mai 1997 beslutning om at kjæremålene i sin helhet skulle avgjøres av Høyesterett i medhold av lov 25 juni 1926 nr 2 §6 annet ledd, jf straffeprosessloven §387 tredje ledd. Justitiarius besluttet 16 mai 1997 at partsforhandling skulle finne sted etter de regler som gjelder for ankesaker.
Forsvarerne har i brev 14 mai 1997 meddelt at det ikke er nødvendig å opprettholde C og D som kjæremålsparter. Kjæremålssaken er etter dette begrenset til A og B.
Jeg bemerker at Høyesterett har full kompetanse.
De kjærende parter, A og B, har for Høyesterett i hovedsak anført:
Tiltalte og hans forsvarer har en ubetinget rett til å få opplyst et vitnes personalia, og om nødvendig å spørre vitnet om omstendigheter som kan ha innflytelse på bedømmelsen av forklaringen, jf straffeprosessloven §130. Dette er vesentlige rettssikkerhetsgarantier av særlig betydning for tiltalte. Forbudet mot anonyme vitner kan ikke omgås ved å innhente og dokumentere bevisopptak fra andre land som på visse vilkår godtar anonyme vitner.
Lagmannsretten har forstått og anvendt straffeprosessloven på feil måte når den legger til grunn at loven ikke inneholder direkte hjemmel for løsningen av spørsmålet om anonym vitneførsel er tillatt. Straffeprosessloven §130 må forstås slik at rettens formann i rettsmøtet skal spørre et vitne om navn, fødselsår og -dag, stilling, bopel/arbeidssted og forholdet til siktede og fornærmede. Det følger av bestemmelsens ordlyd, formål og sammenhengen med bestemmelsene om vitneplikt i straffeprosessloven, at vitner ikke kan opptre under dekknavn. Forbudet i §130 underbygges av at et vitne kan spørres om andre omstendigheter som kan ha innflytelse på bedømmelsen av forklaringen når særlig grunn foreligger, jf bestemmelsens siste punktum. Lagmannsretten tar feil når retten har funnet at formålet med bestemmelsen er varetatt ved at retten kan være sikker på at rette vedkommende avgir forklaring, og at denne forutsetning er oppfylt ved at "Roberts" og "Walker" oppgir sin rette identitet til retten.
Lagmannsretten har feilaktig lagt til grunn at §130 siste punktum sett i sammenheng med §123 første ledd, gir støtte for ikke pålegge vitnene å besvare spørsmål som kan avsløre deres identitet. Straffeprosessloven §123 første ledd 2. punktum bestemmer at retten kan frita et vitne fra å svare på spørsmål når det ved fare for vesentlig velferdstap, og etter en vurdering av sakens art, forklaringens betydning for sakens opplysning og forholdene ellers, ville være urimelig å pålegge vitnet å forklare seg. Denne bestemmelse får imidlertid først anvendelse etter at et vitne har oppgitt personalia, og gir ingen støtte for at et vitne i rettsmøte kan opptre under dekknavn.
Langvarig praksis, uttalelser inntatt i forarbeidene i forbindelse med endring av §130 ved lov 7 april 1995 nr 15, Metodeutvalgets innstilling og den juridiske teori viser at norsk straffeprosess inneholder et forbud mot anonym vitneførsel, jf Ot.prp.nr.4 (1994-95) sidene 34-36, NOU 1997:15 sidene 20, 86 og 118-119 og Bjerke og Keiserud: Straffeprosessloven med kommentarer (2 utgave) bind I sidene 387-388. Det kreves lovendring for å gjennomføre anonym vitneførsel i Norge.
Så langt norsk rett inneholder et forbud mot anonym vitneførsel får den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon (EMK) og avgjørelser av den Europeiske Menneskerettighetsdomstol (EMD) ikke selvstendig betydning. Hvis imidlertid straffeprosessloven bestemmelser må forstås slik at anonyme vitner kan avgi forklaring for retten, anføres dette å være i strid med EMK artikkel 6 nr 1 og nr 3 og flere avgjørelser av EMD. Avgjørelsene fra EMD gjelder fare for represalier fra de tiltalte. I vår sak er det ikke anført at polititjenestemennene frykter represalier fra de tiltalte. Det er faren for å bli kjent i det kriminelle miljø i London og faren for represalier på grunn av aksjoner i andre saker som påberopes, og dette faller i alle tilfelle utenfor. Forsvarerne har særlig vist til EMD sak nr 10/1988/154/208 Kostovski mot Nederland (EMD=REF00000200), EMD sak nr 25/1989/185/245 Windisch mot Østerrike (EMD=REF00000228), EMD sak nr 54/1994/501/583 Doorson mot Nederland (EMD=REF00000557) og EMD sak nr 55/1996/674/861-864 Van Mechelen m fl mot Nederland (EMD=REF00000617).
De kjærende parter har sterkt understreket at troverdigheten til de britiske politivitner, og om de har gått for langt i forhold til norske regler om etterforskning med provokasjonstilsnitt, er av avgjørende betydning for om de kjærende parter har gjort seg skyldig i grovt heleri. Kjennskap til vitnenes identitet, deres tidligere erfaringer, eventuelle feilgrep i tidligere saker og kunnskap om hva som i Norge er tillatt under etterforskningen, er nødvendig for å bedømme om de i dette tilfellet har gått for langt og om forklaringene er troverdige. Det er verken tilstrekkelig eller betryggende at lagmannsretten henviser til at rettens samlete bevisbedømmelse vil danne grunnlag for den vekt forklaringene fra de anonyme vitner kan tillegges. Ved at forsvarerne ikke får vite vitnenes identitet, og avskjæres fra å stille spørsmål som kan avdekke identiteten, vil lagmannsretten ikke ha grunnlag for å etterprøve vitnenes troverdighet og om provokasjonstilsnittet går for langt.
De kjærende parter, A og B, har nedlagt slik påstand:
"Vitnene benevnt ved dekknavn "Chris Roberts" og "Sidney Walker" kan kun avgi forklaring ved ankeforhandlingen i lagmannsrett under oppgivelse av full identitet og også slik at vitnene for øvrig avhøres ut fra norske prosessregler vedrørende vitnepliktens omfang."
Påtalemyndigheten har for Høyesterett i hovedsak anført:
Utgangspunktet er at bruk av anonyme vitner i straffesaker ikke er tillatt i Norge, og at slik vitneførsel også vil være i strid med EMK artikkel 6 nr 1 og nr 3. Begrepene "anonyme vitner" og "anonym vitneførsel" omfatter imidlertid mange og til dels svært forskjelligartete situasjoner. Det er i vår sak ikke spørsmål om avhør av vitner ved bevisopptak, hvor de tiltalte og forsvarerne ikke kan observere de anonyme vitners atferd. Tvert om skal vitnene framstå åpent under ankeforhandlingen. De eneste begrensninger ligger i at vitnenes identitet ikke er kjent for andre enn rettens formann, og at spørsmål som kan avsløre identiteten ikke kan stilles.
Bestemmelsene i EMK artikkel 6 nr 1 og nr 3 skal tilsikre de tiltalte en "fair" rettergang. Flere avgjørelser av EMD uttaler at om anonym vitneførsel skal tillates, beror på en interesseavveining. Menneskerettighetsdomstolen har lagt vekt på om de tiltalte har behov for å få opplyst vitnets rette identitet, om de spørsmål som avskjæres har betydning for tiltaltes forsvar og om forklaringene til de anonyme vitner har vært et avgjørende bevis i straffesaken. Disse hensyn avveies mot det anonyme vitnets behov for beskyttelse og faren ved å gi identiteten tilkjenne. Behovet for beskyttelse kan ikke som anført av forsvarerne, begrenses til faren for represalier fra de tiltalte. Det må også legges vekt på den generelle fare for represalier fra andre, som eksempelvis fra impliserte i tidligere saker og sikkerheten til informantene, jf EMK artikkel 8 som kommer inn ved avveiningen. Påtalemyndigheten har vist til de samme avgjørelser av Menneskerettighetsdomstolen som forsvarerne, og i tillegg har påtalemyndigheten særskilt påberopt EMDs avgjørelse i sak nr 17/1991/269/340 Lüdi mot Sveits (EMD=REF00000369). Det framheves at man ikke kan trekke slutninger til vår sak fra EMDs avgjørelse i Mechelensaken (EMD=REF00000617), som gjaldt bruk av bevisopptak av anonyme vitner i et tilfelle hvor spørsmålene ble stilt via en lydforbindelse, og hvor forsvarerne og de tiltalte aldri fikk se vitnene.
Påtalemyndigheten erkjenner at det etter straffeprosessloven §130 skal mye til for å tillate anonym vitneførsel. Formålet med bestemmelsen er imidlertid å sikre at retten kan være sikker på at rette vedkommende avgir forklaring, jf Ot.prp.nr.4 (1994-95) side 34 spalte 1. Dette er i vår sak tilsikret ved at de britiske polititjenestemenn oppgir personalia til rettens formann og bekrefter sin identitet. De anonyme vitnene er for øvrig kjent for de kjærende parter etter møtene i Oslo, og forsvarerne har under bevisopptaket i London fått bekreftet at det var disse tjenestemenn som var i Norge 5-7 mai 1994.
Det anføres at straffeprosessloven §123 gir støtte for at vitner i visse spesielle tilfelle kan unnlate å oppgi identitet. Når retten kan frita et vitne fra å svare på spørsmål når det er fare for vesentlig velferdstap, må vitne også kunne gjøre det mindre, nemlig å unnlate å oppgi personalia når dette vil medføre fare for represalier. Straffeprosessloven §123 må tolkes i lys av EMK artiklene 6 nr 1 og nr 3 og avgjørelsene fra Menneskerettighetsdomstolen. Den samme interesseavveining må være av betydning ved fortolkningen av §123.
Påtalemyndigheten tilbakeviser at de tiltalte og forsvarerne i denne saken har behov for å få opplyst vitnenes identitet. Under ankeforhandlingen for lagmannsretten kan forsvarerne stille spørsmål om alle sider ved tilbakeføringen av maleriet "Skrik", og herunder foreholde de anonyme vitner deres tidligere rapporter og andre bevis for å belyse nærmere kontakten med de tiltalte, om vitnenes framgangsmåte har hatt et for sterkt provokasjonstilsnitt og om forklaringene for så vidt angår saken er troverdige. Spørsmål om vitners alminnelige troverdighet kan bare stilles i begrenset utstrekning, jf straffeprosessloven §124.
Dersom Høyesterett skulle komme til at de britiske polititjenestemenn under ankeforhandlingen må oppgi personalia, vil vitnene ikke møte for lagmannsretten. Påtalemyndigheten er av den oppfatning at bevisopptaket av vitnene holdt i London 13-15 november 1995 i så fall kan framlegges for lagmannsretten og dokumenteres. Bevisopptaket er i samsvar med engelske prosessregler og er holdt i lovlige former. Det er da "feilfritt", og må kunne anvendes på samme måte som et bevisopptak for norske domstoler, jf domstolloven §48 femte ledd. Det tilføyes at de engelske regler om anonym vitneførsel antas ikke å være i strid med EMK artikkel 6 nr 1 og nr 3. De tiltaltes minimumsrettigheter etter EMK er ivaretatt, og også av denne grunn bør bevisopptaket kunne benyttes.
Påtalemyndigheten har nedlagt slik påstand:
"Kjæremålet forkastes."
Jeg finner at kjæremålene må tas til følge.
Innledningsvis bemerker jeg at anonym vitneførsel kan finne sted på forskjellige måter. Under ankeforhandlingen i den foreliggende sak skal vitnene fremstå slik at de kan iakttas. De skal svare på spørsmål etter de vanlige regler i norsk straffeprosess, men personalia skal bare oppgis til rettens formann. Konsekvensen av dette vil være at partene ikke får adgang til å stille spørsmål til vitnene som kan føre til at vitnenes virkelige identitet kan etterspores.
Straffeprosessloven §130 1. punktum bestemmer at rettens formann skal spørre vitnet om navn, fødselsår og -dag, stilling, bopel/arbeidssted og forhold til siktede og fornærmede. Bestemmelsen svarer i det vesentlige til den tidligere §182 annet ledd i straffeprosessloven av 1887, jf innstilling om rettergangsmåten i straffesaker side 210. Det ble imidlertid foreslått lovfestet at et vitne alltid skal spørres om sitt forhold til siktede og fornærmede, noe som tidligere ble gjort i praksis. Forslaget fra Straffeprosesslovkomitéen ble vedtatt uten endringer, jf Ot.prp.nr.35 (1978-79) side 149.
Et vitnes plikt til å gi personlia i rettsmøte har til formål å identifisere vitnet slik at retten kan være sikker på at rette vedkommende forklarer seg, jf Bjerke og Keiserud side 400. Opplysninger om personalia har imidlertid betydning ut over rettens kontroll av vitnets identitet. Vitnet skal alltid spørres om sitt forhold til siktede og fornærmede. Vitnet skal også spørres om andre omstendigheter som kan ha innflytelse på bedømmelse av forklaringen om særlige grunner foreligger, jf §130 4. punktum. Vitners identitet vil være av betydning for tiltaltes forsvar - blant annet for å kunne få fram deres bakgrunn og erfaringer for å kunne etterprøve forklaringens troverdighet i forhold til de spørsmål saken gjelder.
Opplysningene om personalia skal gis i rettsmøtet og før vitnet gir sin forklaring. Dette følger av fast praksis og kan også utledes av bestemmelsen om nedtegning av personalia i rettsbøker, jf straffeprosessloven §18 annet ledd nr 2. Vitnenes personalia skal være til gjengelig for partene, jf §26 første ledd. Sammenhengen med bestemmelsene om for maning i §131 og vitnenes adgang til å nekte og gi forklaring i visse tilfelle i §123, §124, §125, underbygger at personalia skal oppgis før retten tar stilling til om et vitne kan nekte å svare på spørsmål.
Straffeprosessloven §130 fikk ved lov 7 april 1995 nr 15 tilføyd nye annet og tredje punktum. Disse bestemmelser medfører at vitnet i stedet for bopel kan oppgi arbeidssted. Dersom det er nødvendig kan rettens formann pålegge vitnet å oppgi sin bopel til retten. Under høringen ved forberedelse av lovendringen uttalte Riksadvokaten (Ot.prp.nr.4 (1994-95)) side 35:
"Den foreslåtte endring berører et område av mer generell karakter, nemlig muligheten for i større eller mindre grad å anonymisere vitnene. Både fra Norge og fra de nordiske naboland har en erfaringer for at vitner nekter å forklare seg av frykt for represalier. I mange tilfelle gir en slik (reell) frykt rett til å nekte, jfr. straffeprosessloven §123. Er vitnets forklaring avgjørende for bevisførselen, kan dette lede til at straffesaken må henlegges eller ender med frifinnelse. I de tilfelle hvor vitnet er ukjent for tiltalte, kan fritak fra plikten til å oppgi bopelsadresse i kombinasjon med anvendelse av bestemmelsene i straffeprosessloven §248 første ledd og domstolsloven §126 første ledd og §130 gi en viss grad av anonymisering.
Som nevnt er dette en del av et større og prinsippielt vanskelig spørsmål, og riksadvokaten finner derfor ikke ved denne anledning grunn til å foreslå andre endringer i straffeprosessloven §130 enn de som er omhandlet i høringsnotatet."
Departementet uttalte seg ikke om anonyme vitner, jf proposisjonen side 35-36.
Spørsmålet om anonyme vitner er behandlet i NOU 1997:15 Etterforskingsmetoder for bekjempelse av kriminalitet, Delinnstilling II, avgitt av Metodeutvalget 4 mars 1997. Utvalget antar at det etter gjeldende rett ikke er adgang til å anvende anonyme vitner i norsk rett. Med anonyme vitner mener utvalget de tilfelle hvor tiltalte ikke får vite vitnenes identitet. Jeg viser til innstillingen side 20 og side 118. Utvalgets syn på gjeldende rett har støtte i teorien, jf Bjerke og Keiserud sidene 387-388.
Jeg finner at straffeprosessloven §130 ikke gir adgang til i rettsmøte å motta forklaring fra vitner uten at vitnenes personalia oppgis i rettsmøtet og nedtegnes i rettsboka. Verken forarbeider eller juridisk teori gir holdepunkter for å fortolke bestemmelsen innskrenkende. Det kan heller ikke ut fra bestemmelsens formål innfortolkes en begrensning fordi formålet går ut over en ren identifikasjon av vitnet.
Paragraf 123 første ledd om et vitnes adgang til å nekte å svare på spørsmål når det fore ligger fare for vesentlig velferdstap, omhandler ikke vitnets plikt til å oppgi personalia. Dette reguleres uttømmende i §130. Fritakelse for å svare på spørsmål etter §123 blir først aktuelt etter at vitnet har oppgitt personalia.
Metodeutvalget peker på vanskelige avveininger i tilfelle et vitne skal opptre anonymt i straffesaker, jf NOU 1997:15 sidene 118-119. Dette framgår også av flere avgjørelser av Menneskerettighetsdomstolen om forståelse og anvendelse av EMK artikkel 6 nr 1 og nr 3. Det er særlig artikkel 6 nr 3 bokstav d om tiltaltes rett til å avhøre eller la avhøre vitner som ble ført mot ham sett i sammenheng med de generelle prinsipper om "fair trial" i samme bestemmelses nr 1, domstolen har lagt vekt på i tilfeller hvor anonyme vitner har gitt forklaring i saker om straff. De foreliggende avgjørelser må forstås slik at EMK ikke forbyr enhver bruk av anonyme vitner, jf EMD sak 17/1991/269/340 Lüdi mot Sveits (EMD=REF00000369) sidene 20-21 paragraf 49, EMD sak 54/1994/501/583 (EMD=REF00000557) Doorson mot Nederland sidene 23-24 paragraf 69 og EMD sak 55/1996/674/861-864 (EMD=REF00000617) Van Mechelen m fl mot Nederland side 20 paragraf 52. Hvorvidt tiltaltes rettigheter etter EMK artikkel 6 nr 1 og nr 3 krenkes beror på en helhetsvurdering, hvor hensynet til vitnets sikkerhet må avveies mot tiltaltes praktiske muligheter til å føre et effektivt forsvar, og ved denne avveining er det viktig at rettergangen gjennomføres på en måte som mest mulig avhjelper de ulemper en anonymisert vitneførsel medfører, jf Doorsonsaken side 24 paragraf 72 og Mechelensaken side 21 paragraf 54. Dersom polititjenestemenn skal avgi forklaring vil anonym vitneførsel bare kunne finne sted i ekstraordinære tilfelle på grunn av tjenestemennenes tilknytning til påtalemyndigheten, og fordi hensynet til tiltalte medfører at bare helt nødvendige begrensninger i tiltaltes rettigheter kan godtas, jf Mechelensaken side 21 paragrafene 56 og 57.
De vanskelige avveiningsspørsmål som Metodeutvalget peker på, og som framgår av flere av Menneskerettighetsdomstolens avgjørelser, taler også mot at domstolene gjennom en innskrenkende fortolkning av straffeprosessloven bestemmelser skal åpne adgang til å føre anonyme vitner. I hvilken utstrekning anonym vitneførsel bør tillates etter norsk rett hører det etter min mening under lovgiveren å ta stilling til.
Aktor har for Høyesterett opplyst at dersom kjæremålet fører fram, vil han framsette en begjæring til lagmannsretten om at bevisopptaket i London 13-15 november 1995 skal dokumenteres under ankeforhandlingen. Forsvarerne motsatte seg dette. Foranlediget av dette vil jeg bemerke:
Domstolloven §48 femte ledd fastslår at bevisopptak i utlandet skal anses som "feilfrie" dersom enten den fremmede retts eller den norske retts former er iakttatt. Bestemmelsen var før endringslov 17 juni 1966 nr 8 tatt inn i samme lovs §51. Ved behandlingen av rettergangslovgivningen uttalte Stortingets forsterkede justiskomité om bestemmelsen (Innst.O.XV (1912) side 13):
"At bevisoptagelsen efter §51 (P. §52) skal betragtes som "feilfri", har selvfølgelig kun formel betydning, f.eks. ved avgjørelsen av, om den skal ansees for retslig, men medfører ingen indskrænkning i rettens frie bedømmelse av bevisets vegt."
Jeg finner det etter dette klart at domstolloven §48 femte ledd bare gjelder spørsmålet om et bevisopptak i utlandet formelt sett kan likestilles med et bevisopptak holdt for norske domstoler. Dersom prosessreglene i det land bevisopptaket er holdt gir adgang til å beskytte vitnets identitet på en måte som ikke følger av norsk straffeprosesslov, hører det under de norske domstoler å ta stilling til om bevisopptaket likevel kan tillates framlagt og dokumentert.
Ut fra min forståelse av straffeprosessloven §130 må et vitne som avhøres i bevisopptak for norske domstoler oppgi personalia som inntas i rettsboken for bevisopptaket. Jeg ser det slik at når det etter straffeprosessloven ikke kan føres anonyme vitner direkte eller ved bevisopptak for den dømmende rett, kan det ikke være adgang til å dokumentere et utenlandsk bevisopptak med forklaringer av vitner som ikke oppgir personalia. Støtte for dette syn finner jeg i Rt-1996-666 på sidene 668-670 og i Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt-1995-582. Bevisopptak av de britiske polititjenstemenn under pseudonymene "Chris Roberts" og "Sidney Walker" kan etter min mening ikke legges fram og dokumenteres under ankeforhandlingen for Borgarting lagmannsrett.
Jeg stemmer for denne
Vitnene "Chris Roberts" og "Sidney Walker" tillates ikke å avgi forklaring for Borgarting lagmannsrett med mindre de oppgir riktig navn, fødselsår og -dag, stilling og bopel eller arbeidssted.