HR-1998-16 - Rt-1998-407

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1998-03-11
Publisert:	HR-1998-00016 - Rt-1998-407 (120-98)
Stikkord:	(Skrik-dommen), Strafferett, Straffeprosess, Etterforskning med provokasjonstilsnitt, Heleri, Lovanvendelse, Saksbehandling, Straffutmåling
Sammendrag:	Saken gjaldt den strafferettslige betydning av at politiet ved etterforskningen etter tyveriet av Munchmaleriet "Skrik" fra Nasjonalgalleriet i Oslo, benyttet en etterforskningsmetode med provokasjonstilsnitt. Se også Rt-1997-869.
Saksgang:	Oslo byrett 1995-1720 m/65 - Borgarting Lagmannsrett LB-1996-1869 M - Høyesterett HR-1998-00016, snr 49/1997
Parter:	Påtalemyndigheten (statsadvokat Morten Bjone) mot A (advokat Morten Kjensli)
Forfatter:	Aarbakke, Coward, Holmøy, Aasland, Flock
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §317, §127, §183, §228, §270, §271, §279, §34, §49, §51, §52, §53, §54, §62, Straffeprosessloven (1981) §226

Saken gjelder den strafferettslige betydning av at politiet ved etterforskningen etter tyveriet av maleriet "Skrik" av Edvard Munch fra Nasjonalgalleriet i Oslo, benyttet en etterforskningsmetode med provokasjonstilsnitt.

Borgarting lagmannsrett avsa 23 august 1997 dom, som for A hadde slik domsslutning:

"6. A, født xx.xx.1967, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §317, tredje ledd, jf første ledd, jf straffeloven §49, sammenholdt med straffeloven §51, §62 og straffeloven §279 til en straff av fengsel i 3 - tre - år, som inkluderer den rettskraftige del av Oslo byretts dom av 17 januar 1996. Fra straffen trekkes 106 - etthundreogseks - dager for utholdt varetektsfengsel.

A frifinnes for post IV og V i tiltalebeslutning av 17 februar 1997. 7. A dømmes til å erstatte det offentlige sakens omkostninger med 10 000 - titusen - kroner."

Dommen er avsagt etter anke over Oslo byretts dom 17 januar 1996, som for A hadde denne domsslutning:

"A, født xx.xx.1967 dømmes for overtredelse av straffeloven §317, tredje ledd, jf første ledd, straffeloven §127, første ledd, 1 straffalternativ, straffeloven §228, første ledd, straffeloven §270, jf §271, første ledd nr 1 og straffeloven §183; alt sammenholdt med straffeloven §62 til en straff av fengsel i 4 - fire - år og 9 - ni - måneder. Til fradrag i straffen går 106 - hundre og seks - dager for utholdt varetekt.

A må i medhold av straffeloven §34 tåle inndragning til fordel for statskassen av kr 34 000.

Saksomkostninger idømmes ikke."

Den delen av byrettens dom som gjelder bedrageri og dokumentfalsk, er rettskraftig.

Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold viser jeg til dommene.

Domfelte har påanket lagmannsrettens dom, og påtalemyndigheten - Oslo statsadvokatembeter - har motanket. Domfeltes opprinnelige anke gjaldt prinsipalt lovanvendelsen og saksbehandlingen, subsidiært straffutmålingen. Anken over saksbehandlingen er senere frafalt, men forsvareren har for Høyesterett gjort gjeldende - nå subsidiært - at lagmannsrettens domsgrunner er mangelfulle. Påtalemyndighetens motanke gjelder straffutmålingen. Utenom anken har aktor anført at det er feil lovanvendelse når lagmannsretten har domfelt for forsøk på og ikke for fullbyrdet grovt heleri.

Saken er en del av et større sakskompleks, som dreier seg om tyveriet av maleriet "Skrik" av Edvard Munch fra Nasjonalgalleriet i Oslo om morgenen lørdag 12 februar 1994 og den etterfølgende etterforskning og aktivitet for øvrig med sikte på å bringe maleriet tilbake og å oppklare tyveriet. Maleriet kom til rette i Åsgårdstrand 7 mai 1994, og A er dømt for forsøk på grovt heleri av maleriet, ved at han i forbindelse med tilbakeleveringen oppbevarte og transporterte maleriet med sikte på utbytte. Om saksforholdet finner jeg ellers grunn til kort å nevne følgende:

Etterforskningen etter tyveriet av maleriet "Skrik" ble ledet av politiinspektør Leif A Lier, Oslo politikammer, som rapporterte til kriminalsjef Ellen Holager Andenæs. Etterforskningen hadde fra politiets side som overordnet og primært mål å bringe maleriet i uskadet stand tilbake til Nasjonalgalleriet. I et møte 29 april 1994 mellom Nasjonalgalleriets styreleder, advokat Jens Kristian Thune, og en person som gjennom A hadde kontakt til tyvene, fikk politiet opplysninger om at tyvene var villige til å utlevere maleriet mot en løsesum, som først ble oppgitt til 3 000 000 kroner, senere til 3 150 000 kroner. Polititet besluttet da å iverksette en plan som var utarbeidet i et samarbeid med sjefsinspektør John Butler ved kunst- og antikvitetsavsnittet i New Scotland Yard i London. Gjennom kontaktpersoner ble det gitt melding til tyvene om at en amerikansk institusjon, Paul Getty Foundation, var interessert i å finansiere en løsesum for maleriet til fordel for Nasjonalgalleriet. En kunsthandler i Tønsberg ble koblet inn som mellommann. To engelske agenter, ledet av sjefsinspektør Butler, opptrådte under psevdonymene Sidney Walker og Chris Roberts som representanter for den amerikanske institusjonen, og hadde med seg løsepenger utlånt fra Bank of England. I et møte i Oslo 6 mai 1994, hvor A og en annen person opptrådte som kontaktmenn for tyvene, og hvor løsepengene ble vist frem av de engelske agentene, ble det avtalt at maleriet skulle utveksles mot løsesummen neste dag. Kunsthandleren i Tønsberg ble imidlertid kontaktet av A allerede om natten, og de to møttes ved en veikro i Vestfold. A hadde da maleriet til stede, og det ble transportert i kunsthandlerens bil til dennes sommersted i Åsgårdstrand, hvor det ble plassert midlertidig, mens A holdt seg sammen med kunsthandleren og overnattet hos denne i Tønsberg. Neste dag møttes kunsthandleren, A og den andre kontaktmannen for tyvene og de to engelske agentene i Lier. Derfra dro kunsthandleren og den ene engelske agenten til Åsgårdstrand, hvor kunsthandleren overleverte maleriet til agenten. Overleveringen av pengene skulle skje mest mulig samtidig på Grand Hotel i Oslo, fra den andre engelske agenten til A og den andre kontaktmannen for tyvene. På hotellet ble A pågrepet. - De to engelske agentene ville senere ikke røpe sin identitet, verken under et bevisopptak i London eller da det var aktuelt å føre dem som vitner for lagmannsretten i straffesakene mot blant andre A. De vilkår for vitneførsel og opplesning av bevisopptak som ble fastslått ved Høyesteretts kjennelse i Rt-1997-869, førte til at vitneprov fra de to engelske agentene ikke ble beviser i saken. Heller ikke rapport fra dem om aksjonen ble fremlagt.

Før jeg går inn på ankesaken finner jeg grunn til å understreke at den aksjon politiet iverksatte i "Skrik"-saken, hadde som overordnet og prisverdig mål å bringe maleriet i uskadet stand tilbake til Nasjonalgalleriet. Som redningsaksjon var politiets handlemåte vellykket, og jeg ser ikke noe ulovlig eller urettmessig ved den som redningsaksjon betraktet.

Jeg behandler så domfeltes anke over lovanvendelsen.

Domfeltes forsvarer har prinsipalt gjort gjeldende at domfelte må frifinnes allerede fordi politiet i etterforskningen etter tyveriet av "Skrik", ved den nevnte aksjon benyttet en etterforskningsmetode som ikke er tillatt i saker om vinningsforbrytelser.

Denne anførselen kan etter min mening ikke føre frem. I forarbeidene til straffeprosessloven er det uttalt at "ekstraordinære etterforskningsmetoder" kan være aktuelle i "visse alvorlige saker", jf Ot.prp.nr.35 (1978-79) side 179. Som eksempel på slike saker er nevnt narkotikasaker, men i dette ligger ingen begrensning. I Rt-1984-1076, som riktignok var en narkotikasak, er det (på side 1080) i tilslutning til forarbeidene uttalt at ekstraordinære etterforskningsmetoder - også etterforskningsmetoder med provokasjonstilsnitt - kan aksepteres ved alvorlige lovovertredelser - som ikke er nærmere spesifisert der heller - forutsatt at vanlige etterforskningsmetoder må anses utilstrekkelige. Jeg viser også til drøftelsen i avgjørelsen i Rt-1993-473.

"Skrik"-sakens karakter av vinningsforbrytelse kan således ikke være avgjørende. Jeg finner det heller ikke tvilsomt at "Skrik"-saken for øvrig er en slik sak hvor det på grunn av alvoret og situasjonen var tillatt å bruke ekstraordinære etterforskningsmetoder. Maleriet har en særdeles høy både økonomisk og ideell verdi. Strafferammen for grovt tyveri er fengsel i seks år. Vanlige etterforskningsmetoder fremsto som utilstrekkelige slik saken lå an. Jeg peker her særlig på tidsmomentet og faren for at maleriet kunne bli ødelagt.

Forsvareren har dernest gjort gjeldende at domfelte må frifinnes fordi politiets aksjon provoserte domfelte til å begå den handling han er domfelt for.

Når det gjelder det hendelsesforløp som fant sted frem til pågripelsen av domfelte, har lagmannsretten lagt til grunn at domfelte helt fra morgenen 12 februar 1994 fikk opplysninger om tyveriet fra hovedmannen i dette og at han tok instrukser fra denne. Instruksene gikk blant annet ut på at maleriet skulle selges eller leveres tilbake mot en løsesum, hvor stor løsesummen skulle være og hvorledes en eventuell tilbakelevering av maleriet skulle gjennomføres. Da politiet fikk opplysninger om tyvenes planer, ble sjefsinspektør Butler og de to engelske agentene brakt inn i saken, og politiet la sammen med dem en felle hvor de to engelske agentene under dekke skulle spille de sentrale roller som representanter for Paul Getty Foundation som finansør av løsesummen. Domfelte var sammen med en annen person kontaktmann for hovedmannen i tyveriet i de forhandlinger med kunsthandleren i Tønsberg og de to engelske agentene som fant sted 6 mai 1994. Domfelte hadde maleriet i sin varetekt natten til 7 mai 1994, og det var han som overlot maleriet til kunsthandleren og holdt seg sammen med denne videre. Domfelte deltok også i de etterfølgende forhandlinger i Lier og i Oslo. Mye av dette ligger imidlertid utenfor tiltalen. Tiltalen og domfellelsen gjelder bare de forhold som i tiltalebeslutningen er beskrevet som en forsøkshandling slik:

"Lørdag 7. mai 1994 transporterte og oppbevarte han maleriet "Skrik" av Edvard Munch i den hensikt å avhende det for kr 3150000,-, til tross for at maleriet var stjålet fra Nasjonalgalleriet i Oslo lørdag 12. februar samme år."

Lagmannsretten har vurdert betydningen av politiets aksjon overfor domfelte på denne måten:

"At politiet ... la en felle som han og B gikk i med hensyn til overleveringen og utbetalingen av løsesummen, har ikke påvirket A i hans forbryterske handling, men bare omstendighetene omkring utførelsen av den. As hensikt har hele tiden vært å bidra til at maleriet ble utlevert mot løsesummen."

Etter rettspraksis må det legges til grunn at hvis domfelte ved politiets aksjon ble forledet til å foreta en handling han ellers ikke ville ha begått, var dette en rettsstridig bruk av en ekstraordinær etterforskningsmetode. Det må imidlertid godtas at politiet gir årsak til visse endringer i tid, sted og utførelse, og betydelig vekt må legges på hvem som tok initiativet til handlingen, jf Rt-1984-1076 (på side 1080). Hvis det foreligger forledelse utover en slik ramme, må domfelte etter rettspraksis frifinnes, jf Rt-1992-1088 (på side 1091). Det foreligger da brudd på grunnvilkåret for å gjøre bruk av ekstraordinære etterforskningsmetoder.

Anførselen om at politiets aksjon var en rettsstridig bruk av en ekstraordinær etter forskningsmetode overfor domfelte, må etter min mening tas til følge. Lagmannsretten har funnet det klart at A ikke ble forledet av politiets aksjon til å foreta en handling som han ellers ikke ville ha begått, og at aksjonen ikke påvirket A i hans forbryterske handling, men bare i omstendighetene omkring utførelsen av denne. Dette gir uttrykk for en bevisvurdering som Høyesterett ikke kan prøve. Men det gis her også uttrykk for en rettslig vurdering av de krav som må stilles til den handling som er fremprovosert fra politiets side for at den skal anses straffbar. Denne vurdering kan jeg ikke slutte meg til. Det er ikke tilstrekkelig å vise til, slik lagmannsretten gjør, at As hensikt hele tiden var å bidra til at maleriet ble utlevert mot løsesummen. Om politiets aksjon tenkes borte, synes det helt uklart når og hvorledes en tilbakelevering mot en løsesum i tilfelle kunne vært gjennomført. Jeg peker på at det var politiet som foranlediget at den amerikanske institusjonen ble brakt inn i saken som mulig kjøper, og at løsepengene ble vist frem. Etter lagmannsrettens beskrivelse av saksforholdet synes det ikke å ha vært andre aktuelle kjøpere som var villige til å betale det angitte beløp så noenlunde der og da.

Etter dette finner jeg at grunnvilkåret for at den fremprovoserte handling kan anses straffbar, ikke er oppfylt, og at domfelte må frifinnes.

Selv om det således er unødvendig for å avgjøre saken, finner jeg grunn til å gå inn på den måten politiets aksjon ble gjennomført på, vurdert som etterforskning i en straffesak.

Jeg tar da utgangspunkt i Riksadvokatens instruks for bruk av ekstraordinære etterforskningsmetoder i narkotikasaker, idet jeg antar at denne bør ha tilsvarende betydning i andre saker hvor slike etterforskningsmetoder er aktuelle. Som det er fremhevet i Rt-1984-1076 og Rt-1992-1088, er instruksen ikke i noe tilfelle avgjørende for domstolene, slik at etterforskningen i et gitt tilfelle i alle fall må prøves ut fra alminnelige straffeprosessuelle prinsipper. Innholdet i instruksen er oppsummert i NOU 1997:15 Etterforskningsmetoder for bekjempelse av kriminalitet side 83-84, og jeg gjengir de mer generelle punkter som kommer i tillegg til det grunnvilkåret jeg har behandlet foran:

"1. Avgjørelse og samtykke

Den politimessige beslutning om å ta i bruk provokasjonslignende tiltak treffes av politimesteren, eventuelt av vedkommendes faste stedfortreder. (Ved Oslo politikammer gjelder særlige regler.) Men før operasjonen kan gjennomføres skal det innhentes samtykke fra statsadvokten.

2. Krav til mistankens styrke

Det skal foreligge sterk mistanke mot en eller flere personer. Skjellig grunn til mistanke er i utgangspunktet ikke nok. ...

6. Offentliges penger

Ved politioperasjoner er det bare aktuelt å fremvise penger som er fremskaffet av det offentlige. Private midler kan ikke benyttes. Det stilles krav om sikring av pengene.

7. Vanlig etterforsking ikke anvendelig

Vanlig, tradisjonell etterforsking må anses uhensiktsmessig. Utradisjonell etterforsking skal kun iverksettes hvor metoden er påkrevd for å avdekke de straffbare forhold.

8. Hvem kan fremstå som kjøper?

Dersom formålet med oprasjonen er å fremskaffe bevis med tanke på salgstiltale, kan kun polititjenestemenn settes inn i rollen som kjøpere ...

Riksadvokaten har oppstilt som ufravikelig krav at det skal foreligge en plan som dekker enhver fase i utviklingen, med særlig vekt på å sikre det personell som er involvert, og hindre at det skjer urett mot noen."

Lagmannsretten har lagt til grunn at punkt 1 i Riksadvokatens instruks ikke ble fulgt ved politiets aksjon i "Skrik"-saken. Verken Riksadvokaten eller statsadvokaten behandlet saken, selv om statsadvokaten ble holdt orientert av kriminalsjefen i Oslo. Noen detaljert plan for aksjonen er ikke dokumentert, men lagmannsretten har funnet at aksjonen rent faktisk fulgte en plan som politiet hadde lagt i samarbeid med sjefsinspektør Butler, som leder for de to engelske agentene. I opplegget lå imidlertid blant annet at de personene som opptrådte som representanter for den angitte kjøper, ikke var norske polititjenestemenn, og dessuten at de pengene som ble fremvist som løsepenger, ikke var norske offentlige midler. Opplegget medførte at vitneprov og rapporter fra de personene som opptrådte som representanter for den angitte kjøper, ikke kunne bli bevis i straffesaken, jf om Høyesteretts kjennelse i Rt-1997-869 foran. Lagmannsretten har imidlertid funnet å kunne falle tilbake på en totalvurdering, og har ved denne ansett det avgjørende at det ikke ville være utilbørlig overfor A å bygge på det resultat som fulgte av aksjonen.

Forsvareren har i forbindelse med dette gjort gjeldende at politiets aksjon ikke bare var i strid med Riksadvokatens instruks - særlig ved at en detaljert plan manglet - men at gjennomføringen var utenfor politiets kontroll. Den manglet dessuten notoritet, slik at tiltalte og hans forsvarer ikke har kunnet gis innsyn i det som skjedde. Aksjonen og de to engelske agentenes rolle er således ikke belyst ved forklaringer eller rapporter fra dem. Vesentlige rettssikkerhetshensyn ble dermed tilsidesatt ved at den del av etterforskningen som aksjonen representerer, ikke har kunnet etterprøves og ved at det ikke fra aksjonen ble sikret bevis i form av prov fra politivitner og rapporter som kunne brukes i en eventuell straffesak.

Aktor har anført at det ble gjennomført en ordinær etterforskning etter at politiets aksjon var avsluttet, blant annet ved opptak av forklaringer fra domfelte og flere vitner. Dessuten har de samme personer forklart seg for lagmannsretten. Svakhetene ved politiets aksjon som etterforskningsskritt er derved reparert.

Ved den nærmere vurdering viser jeg til straffeprosessloven kap 18 - særlig til §226 om formålet med etterforskning - med kommentarer i H K Bjerke/E Keiserud: Straffeprosessloven II, 2 utgave 1996 597 flg. Jeg viser videre til påtaleinstruksens bestemmelser om rapportskrivning i forbindelse med etterforskning, og også til det som er sagt spesielt om etterforskning med provokasjonstilsnitt i J Andenæs: Norsk straffeprosess I, 2 utgave 1994 253 flg, NOU 1997:15 side 120 og Ragnar L Auglend m fl: Politirett, 1998 535 flg. Jeg viser særlig til uttalelser i den grunnleggende dommen om etterforskning med provokasjonstilsnitt i Rt-1984-1076. Der er det (på side 1080) fremhevet at det ved bruk av ekstraordinære etterforskningsmetoder er "grunn til å stille nærmere krav til utførelsesmåten, og likeledes til den beslutningsprosess og kontroll som finner sted innenfor påtalemyndigheten". Det som i dommen er sagt om påtalemyndigheten, har ikke mindre gyldighet for politiet, noe som for øvrig fremgår av Riksadvokatens instruks.

Jeg finner at den delen av etterforskningen i "Skrik"-saken som politiets aksjon representerer, er beheftet med så alvorlige mangler og betenkeligheter at den ikke bør godtas som grunnlag for en domfellelse. Jeg viser særlig til at den måten etterforskningen ble gjennomført på, kan tenkes å ha hatt betydning for hvorvidt A ble styrket i sitt forsett på en slik måte at han overskred grensen for straffrie forberedelseshandlinger og også for muligheten for tilbaketreden fra forsøk. Disse manglene kan ikke repareres gjennom en utilbørlighetsvurdering slik lagmannsretten har gjort, og heller ikke av de etterfølgende etterforskningsskritt som er nevnt av aktor. De to engelske agentenes opptreden i saken og dennes betydning for spørsmålet om domfelte har begått et forsøk på heleri, var ikke i tilstrekkelig grad under kontroll av politiet, og aksjonen er ikke dokumentert eller belyst på den måten bruk av en så vidt ekstraordinær etterforskningsmetode bør være.

Jeg kan ikke se annet enn at vi her står overfor en ulovfestet frifinnelsesgrunn, slik at A må frifinnes også på dette grunnlag.

Når A frifinnes for forsøk på heleri av maleriet "Skrik", må det fastsettes en straff for de forhold han er dømt for ved Oslo byretts rettskraftige dom 17 januar 1996. Dette er et tilfelle av grovt bedrageri mot en bank til fordel for en annen person og et tilfelle av dokumentfalsk ved at A ved bedrageriet benyttet et forfalsket bankkort. Bedrageriet gjaldt 400 000 kroner, og A fikk 35 000 kroner for sin medvirkning. Ved straffutmålingen har byretten i formildende retning fremhevet at rutinene i banken var nærmest utrolig dårlige, og at A har gitt en uforbeholden tilståelse. For Høyesterett har forsvareren i tillegg fremhevet at helerisaken har tatt lang tid og gjort gjeldende at dette må få betydning for straffutmålingen i bedragerisaken.

Jeg finner at straffen passende kan settes til fengsel i 8 måneder. Jeg finner videre at fullbyrdelsen av 4 måneder av den gjenstående del av straffen kan utstå med en prøvetid på 2 år. Domfelte tilkommer fradrag for 106 dager utholdt varetektsfengsel. Dette gjelder selv om den vesentligste delen av varetektsoppholdet gjelder det forhold han nå er frifunnet for, jf blant annet Rt-1982-812. Den ubetingete del av straffen anses utholdt ved varetektsoppholdet. Saksomkostninger for lagmannsretten bør ikke ilegges.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. A, født xx.xx.1967, frifinnes for det forhold som er omhandlet i tiltalebeslutningen post II a.

Han frifinnes også for kravet om saksomkostninger for lagmannsretten.

2. Fengselsstraffen etter den rettskraftige del av Oslo byretts dom 17 januar 1996 settes til 8 - åtte - måneder.

Fullbyrdelsen av 4 - fire - måneder av straffen utsettes etter reglene i straffeloven §52, §53, §54 med en prøvetid på 2 - to - år. Den ubetingete del av straffen anses utholdt ved varetektsfengsel.

Dommer Aasland: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende, men med en noe avvikende begrunnelse. Etter min mening kan det ikke legges til grunn at politiet ved å iverksette aksjonen for å skaffe maleriet tilbake under foregivende av at løsesummen ville bli betalt av Paul Getty Foundation, har fremkalt en straffbar handling som ellers ikke ville blitt begått. Det fremgår av lagmannsrettens dom at det var A som i samarbeid med hovedmannen tok initiativet til tilbakelevering av maleriet mot betaling av løsesummen. A må - etter den beskrivelse som er gitt i dommen - sies å ha fremsatt, eller iallfall antydet, et tilbud som forutsatte en helerihandling fra hans side, og politiet trådte inn i dette tilbudet. Jeg kan ikke se at det derved oppsto en situasjon som gir grunnlag for å anse en slik helerihandling fremprovosert av politiet. Det kan nok være så at det i den konkrete situasjon ikke var andre aktuelle kjøpere som ville ha reflektert på tilbudet. Men jeg kan ikke se at et slikt forhold - som fremstår som irrelevant for gjerningsmannens straffeskyld - kan tillegges betydning ved bedømmelsen av om politiet i rettslig henseende kan sies å ha fremkalt en straffbar handling som ellers ikke ville ha blitt begått.

Derimot er jeg enig med førstvoterende i at den måten politiets aksjon ble gjennomført på, er forbundet med slike betenkeligheter at den ikke bør godtas som grunnlag for en domfellelse. Jeg slutter meg her i det vesentlige til den begrunnelse førstvoterende har gitt.

Dommer Flock: Som annenvoterende, dommer Aasland.

Dommer Coward: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Aarbakke.

Dommer Holmøy: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

1. A, født xx.xx.1967, frifinnes for det forhold som er omhandlet i tiltalebeslutningen post II a.

Han frifinnes også for kravet om saksomkostninger for lagmannsretten.

2. Fengselsstraffen etter den rettskraftige del av Oslo byretts dom 17 januar 1996 settes til 8 - åtte - måneder.

Fullbyrdelsen av 4 - fire - måneder av straffen utsettes etter reglene i straffeloven §52, §53, §54 med en prøvetid på 2 - to - år. Den ubetingete del av straffen anses utholdt ved varetektsfengsel.