HR-1998-22 - Rt-1998-755
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-05-13 |
| Publisert: | HR-1998-00022-A - Rt-1998-755 (219-98) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Anke |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett LA-1997-00771 - Høyesterett HR-1998-00022 A, snr 11/1998 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: statsadvokat Erik Erland Holmen) mot A (Forsvarer: advokat Ole Jakob Bae) |
| Forfatter: | Coward, Matningsdal, Stang Lund, Dolva, Holmøy |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §331, §362, §41, Straffeprosessloven (1887), Straffeloven (1902) §229, §232, §62, Straffeprosessloven (1981), §289, §321, §343, §374, §40, LOV-1993-06-11-80, LOV-1995-06-02-26 |
Kristiansand byrett avsa 14 april 1997 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1974, dømmes for overtredelse av straffeloven §229, 2. straffalternativ og straffeloven §229, 1. straffalternativ jfr. §232 sammenholdt med straffeloven §62 første ledd til en straff av fengsel i 6 - seks - måneder.
2. A, født xx.xx.1974, dømmes til innen 14 dager fra dommens forkynnelse å betale erstatning, menerstatning og oppreisning til B med henholdsvis kr 2933, - totusennihundreogtrettitre - kr 69034, - sekstinitusenogtrettifire - og kr 25000, - tjuefemtusen -.
3. A, født xx.xx.1974, dømmes innen 14 dager fra dommens forkynnelse å betale kr 1300, - ettusentrehundre - til C."
Den domfelte anket til Agder lagmannsrett over domfellelsen for en av de to legemsbeskadigelsene som saken gjaldt. Han anførte at han ikke hadde begått handlingen. Lagmannsretten kom i dom 19 januar 1998 til at straffeloven §232 ikke kunne anvendes, mens domfellelsen ellers ble opprettholdt. Domsslutningen lyder slik:
"1. A, født xx.xx.1974, dømmes for overtredelse av straffeloven §229 1. straffalternativ. Straffen for dette forhold og det forhold som er endelig avgjort ved Kristiansand byretts dom av 14. april 1997, jfr. straffeloven §62 første ledd, settes til fengsel i 6 - seks - måneder.
2. A dømmes til å betale erstatning til C med 1.300 - ettusentrehundre - kroner innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse."
Den domfelte har anket til Høyesterett over saksbehandlingen. Høyesteretts kjæremålsutvalg besluttet 25 mars 1998 å fremme anken for ett av de punktene som var tatt opp - spørsmålet om det var en saksbehandlingsfeil at byrettens dom før hovedforhandlingen for lagmannsretten var sendt til alle dommerne i saken. Anken for øvrig ble ikke tillatt fremmet.
Den domfelte har anført at det er en saksbehandlingsfeil at meddommerne i lagmannsretten har fått tilsendt kopi av byrettens dom før behandlingen i lagmannsretten, og at feilen kan ha hatt betydning for utfallet, slik at dommen må oppheves.
Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem.
Straffeprosessloven har ikke noen bestemmelse som direkte regulerer spørsmålet om adgangen til på forhånd å oversende herreds- eller byrettens dom til meddommerne i lagmannsretten. Et forbud mot slik oversendelse måtte i tilfelle begrunnes i slutninger fra bestemmelser i straffeprosessloven om beslektede spørsmål, eventuelt i generelle straffeprosessuelle prinsipper.
Forsvareren har i første rekke vist til bestemmelsene som regulerer adgangen til å lese opp underinstansens dom, og i den forbindelse spesielt forarbeidene til en lovendring fra juni 1995. De nevnte reglene har vært endret flere ganger, og jeg skal redegjøre kort for utviklingen. Etter straffeprosessloven av 1887 var fornyet behandling for lagmannsretten rettsmiddelet ved angrep på herreds- eller byrettens bevisbedømmelse under skyldspørsmålet, og avgjørelsen hørte under lagretten. Paragraf 405 annet punktum i loven bestemte at bare slutningen i underrettens dom skulle leses opp under behandlingen i lagmannsretten. I Høyesteretts dom i Rt-1970-540 er dette oppfattet strengt; det ble ansett å være "... klart i strid med straffeprosessloven system å dokumentere eller sitere den tidligere retts domspremisser under den fornyede behandling i lagmannsretten". Jeg nevner at det i den saken var forsvareren som hadde ønsket slik dokumentasjon.
I straffeprosessloven av 1981 ble forbudet mot opplesning opprettholdt, men noe modifisert; det het i §374 2. punktum at "Som regel skal bare slutningen av den angrepne dom leses opp". Regelen var opprinnelig foreslått av Straffeprosesslovkomiteen, der flertallet hadde gått inn for at det skulle være meddommere - ikke lagrette - i lagmannsretten, men regelen ble opprettholdt uendret i proposisjonen, som beholdt lagretten. I 1989 gikk man over til meddomsrett ved fornyet behandling, uten at det ble gjort endringer i adgangen til å lese opp herreds- og byrettenes dommer.
Ved toinstansreformen - lov 11 juni 1993 nr 80 - ble opprinnelig opplesningsforbudet fra den tidligere §374 videreført, i §331 femte ledd. Men før reformen ble satt i kraft, skjedde en endring ved lov 2 juni 1995 nr 26, som innførte de reglene som nå gjelder. Forbudet mot å lese opp tidligere dommer ble opphevet når det gjelder ankeforhandling for meddomsrett. Derimot ble en slik bestemmelse satt inn som nytt tredje ledd i §362, som gjelder de ankesakene som behandles med lagrette. Opphevelsen av forbudet i §331 femte ledd skjedde i forbindelse med at det ble innført adgang for lagmannsretten til å henvise til underinstansens dom som ledd i domsbegrunnelsen, se §41 tredje ledd. I proposisjonen som lå til grunn for endringene - Ot.prp.nr.25 (1994-95) - heter det på side 18 blant annet:
"Etter dette fremmer departementet forslag om at høyere retter kan henholde seg til tidligere dommer i saken. Departementet understreker at en slik henvisningsadgang ikke innvirker på reglene om bevisførsel og prøving i lagmannsretten, men bare innebærer en teknisk forenkling ved utskriving av dommen. ... ... På grunn av sammenhengen i reglene er det etter departementets syn nødvendig å foreta endringer i reglene om opplesning av dommen. Dette følger av det grunnleggende prinsipp at den dømmende instans bare skal bygge på det som er fremkommet eller dokumentert under forhandlingene. Det er ikke innkommet avgjørende innvendinger mot å oppheve forbudet mot å referere fra dommen i de saker for lagmannsrett som ikke skal behandles med jury. Forslaget om å oppheve straffeprosessloven §331 femte ledd fremmes således. Når det gjelder forslaget om at andre deler enn slutningen som regel ikke skal kunne leses opp før juryens kjennelse i skyldspørsmålet foreligger, har departementet merket seg Advokatforeningens og høyesterettsadvokat Herrems synspunkter. ..."
I justiskomiteens innstilling - Innst.O.nr.35 (1994-95) - heter det på side 4 blant annet:
"Komiteen har merket seg departementets understrekning av at en slik henvis ningsadgang ikke innvirker på reglene om bevisførsel og prøving i lagmannsretten, men bare innebærer en teknisk forenkling ved utskrivning av dommen. Komiteen har merket seg at departementet på grunn av sammenhengen i reglene mener at det er nødvendig å foreta en endring i reglene om opplesning av dommen, og foreslår å oppheve straffeprosessloven §331 femte ledd. Advokatforeningen har et avvikende syn, og ønsker en endring av paragrafen i stedet. Komiteen legger vekt på departementets vurdering av at departementets forslag ivaretar de samme intensjonene som ligger i Advokatforeningens avvikende forslag. Komiteen vil i likhet med departementet og Advokatforeningen understreke at det er et grunnleggende prinsipp at den dømmende instans bare skal bygge på det som er fremkommet eller dokumentert under forhandlingene, og ikke skjele hen til underinstansens premisser."
Forsvareren har fremhevet uttalelsen om at det er tale om en teknisk forenkling ved utskriving av dommen. Men denne forarbeidsuttalelsen er knyttet til forslaget om å åpne adgang til å vise til tidligere dommer, og jeg kan ikke se at den endrer på det som lovteksten klart gir uttrykk for: Det gjelder ikke lenger noe forbud mot å lese opp herreds- eller byrettens dom ved meddomsrettsbehandling for lagmannsretten. Når lagmannsretten ønsker å vise til den tidligere dommen, må dette åpenbart også være den riktige løsningen, blant annet for å sikre at partenes argumenter mot det som er sagt i dommen, kan komme frem.
Jeg kan i det hele tatt ikke se at et forbud mot å lese opp den tidligere dommen i en meddomsrettssak skulle tilsies av alminnelige straffeprosessuelle prinsipper. Jeg kan heller ikke se at man kan slutte noe slikt forbud av straffeprosessloven §331 første ledd, som forsvareren har vist til. Det heter der at når ankeforhandlingen for lagmannsretten omfatter bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, skal det skje en "fullstendig ny behandling av saken".
Det kan likevel reises spørsmål om tidspunktet da meddommerne kan gjøres kjent med den tidligere dommen - kan de få dommen på forhånd, eller først under hovedforhandlingen? Det siste måtte i tilfelle begrunnes med at meddommerne ellers kunne bli utilbørlig påvirket av det som står i dommen.
Aktor har skaffet frem opplysninger fra alle lagmannsrettene om deres praksis når det gjelder å gi tilgang til den tidligere dommen. Det fremgår at praksis varierer: To lagmannsretter oppgir at de rutinemessig sender underrettens dom til fagdommere og meddommere på forhånd; én lagmannsrett oppgir at den tidligere dommen rutinemessig deles ut ved forhandlingenes begynnelse, unntaksvis på forhånd; én lagmannsrett oppgir at fagdommerne får dommen på forhånd, men ikke meddommerne; mens de to siste lagmannsrettene oppgir at de vanligvis ikke gir dommen på forhånd til verken fagdommere eller meddommere.
Når det gjelder forskjellsbehandling av fagdommere og meddommere, viser jeg til en uttalelse i høyesterettsavgjørelsen i Rt-1995-1730, der forholdet var at fagdommerne - men ikke meddommerne - hadde fått underinstansens dom på forhånd. Flertallet gir her uttrykk for at de dokumenter som brukes som grunnlag for den nye behandling av saken, "... som alminnelig regel (bør) være tilgjengelige på lik linje for fagdommerne og meddommerne". Samtidig er det på det rene at én eller flere av fagdommerne i lagmannsretten ofte kan ha lest den tidligere dommen på forhånd - ved avgjørelsen etter §321 av om anken skal fremmes, eller ved avgjørelser under saksforberedelsen. Argumentet om å unngå forskjellsbehandling taler derfor for at heller ikke meddommerne skal være avskåret fra å få den tidligere dommen på forhånd. Etter mitt syn innebærer det også en uriktig vurdering av meddommerne hvis man frykter at de ikke vil oppfatte at lagmannsretten skal foreta sin behandling ubundet av den tidligere dommen.
Jeg tilføyer at det etter min mening ikke kan trekkes noen slutninger for vårt spørsmål fra bestemmelsen i §289 annet ledd om hva aktors innledningsforedrag kan inneholde.
Min konklusjon er etter dette at loven ikke forbyr at meddommerne får den tidligere dommen på forhånd.
Slik jeg ser det, må det være opp til de enkelte lagmannsrettene å vurdere om de ønsker å gi meddommerne dommen på forhånd, og i tilfelle på hvilket tidspunkt. Jeg vil imidlertid peke på et orienteringsskriv som Eidsivating lagmannsrett sender ut sammen med den tidligere dommen, og som etter mitt syn redegjør meget nyttig både for formålet med utsendingen og for hvordan underrettens dom kan - og ikke kan - benyttes. Det heter blant annet:
"Anken gjelder blant annet herredsrettens bevisbedømmelse, og lagmannsretten skal foreta en fullstendig ny behandling av saken. Hvordan herredsretten har vurdert saken, er derfor i utgangspunktet uten betydning for lagmannsretten. Når De nå likevel får dommen oversendt forut for ankesaken, er det for at De skal ha samme bakgrunnsorientering om sakens problemstillinger som rettens øvrige dommere. Avhengig av hvordan lagmannsretten vurderer saken kan det også være aktuelt at lagmannsretten, i sin dom, henviser til deler av herredsrettens domsgrunner. Dette forutsetter at herredsrettens dom er kjent, også for meddommerne, på forhånd. ... For ordens skyld presiseres følgende: Lagmannsretten skal avgjøre saken utelukkende på grunnlag av det som kommer fram i retten under ankeforhandlingen. Det er ikke anledning til å bygge på ting som står i herredsrettens dom, dersom dette ikke blir anført under selve rettssaken for lagmannsretten. ..."
Som det har fremgått, foreligger det etter mitt syn ikke noen saksbehandlingsfeil, og jeg stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Matningsdal: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende, men har et annet syn på sakens hovedspørsmål.
Jeg er enig med førstvoterende i at straffeprosessloven ikke oppstiller forbud mot opplesing av herreds- eller byrettens dom i meddomsrettssaker, og at det er adgang til å gi meddommerne kopi av dommen umiddelbart før ankeforhandlingen. For fagdommernes vedkommende må det videre være klart at de kan gis kopi en tid forut for ankeforhandlingen. Jeg er også enig i at fagdommere og meddommere som utgangspunkt bør behandles likt. Men det kan reises spørsmål om dette gjelder ubegrenset, eller om det i enkelte relasjoner må sondres mellom de to kategorier dommere.
Spørsmålet i denne saken er om dommen også kan oversendes meddommerne en viss tid forut for ankeforhandlingen. I denne sammenheng framhever jeg at også etter at juryordningen i 1989 var avskaffet ved fornyet behandling, fastsatte straffeprosessloven fortsatt i §374 2. punktum at "Som regel skal bare slutningen av den angrepne dom leses opp". Denne bestemmelsen måtte være til hinder for at underrettsdommen som fast regel ble oversendt meddommerne. Ved vedtakelsen av toinstansreformen ble bestem melsen videreført i §331 femte ledd. Under høringen hadde alle lagmannsrettene foreslått bestemmelsen opphevet, men departementet fastholdt forslaget fra Toinstansutvalget og uttalte, jf Ot.prp.nr.78 (1992-93) side 89:
"Departementet foreslår ikke å oppheve juryordningen. Bestemmelsen i gjeldende §374 2. punktum bør derfor uansett beholdes for jurysakene. Departementet går heller ikke inn for at dommen uten begrensninger skal kunne brukes som bevis i meddomsrettssaker. Etter departementets syn kan dommen brukes i de tilfeller hvor det er størst praktisk behov for det, jf over. Poenget med ankebehandlingen er at saken skal undergis en ny selvstendig behandling. På bakgrunn av bevisførselen i lagmannsretten kan saken fremstille seg helt annerledes enn for herreds- eller byretten. Det kan da virke direkte villedende å sitere byrettens dom. Saken kan ikke stille seg vesentlig annerledes om alle eller noen av fagdommerne har sett dommen i forbindelse med spørsmålet om anken skal fremmes. Å være kjent med underrettens dom er én ting, å kunne legge dommen til grunn som bevis er noe annet."
Selv om drøftelsen direkte gjelder spørsmålet om dommen skulle kunne brukes som bevis, etterlater den også inntrykk av at departementet var skeptisk til å gi dommerne generell adgang til dommen.
Da §331 femte ledd ble opphevet ved lov 2 juni 1995 nr 26, var den direkte begrunnelsen behovet for å gi lagmannsrettene adgang til å vise til underrettens dom ved domsskrivingen. Spørsmålet om oversendelse av dommen til meddommerne er overhodet ikke drøftet. Men også ved denne lovendringen kom det til uttrykk holdninger som etter min vurdering har betydning for det foreliggende spørsmålet. Jeg viser særlig til at Justiskomiteen i Innst.O.nr.35 (1994-95) side 4 uttaler at "Komiteen vil i likhet med departementet og Advokatforeningen understreke at det er et grunnleggende prinsipp at den dømmende instans bare skal bygge på det som er fremkommet eller dokumentert under forhandlingene, og ikke skjele hen til underinstansens premisser".
For vurderingen av det aktuelle spørsmålet er det grunnleggende at selv om det foretas en fullstendig, og som i denne sak utvidet, ny bevisførsel i lagmannsretten, er det svært viktig at tiltalte opplever at han får en fordomsfri overprøving av bevisene. Når det da ved innledningen til ankeforhandlingen opplyses at meddommerne har fått oversendt underrettens dom på forhånd, vil dette lett kunne skape frykt hos tiltalte om at han møter en forutinntatt rett. Selv om alle meddommerne i denne saken hadde gjort tjeneste tidligere, viser jeg dessuten til at det er relativt vanlig blant meddommerne at noen deltar for første gang og dermed ikke har erfaring i å forholde seg til tidligere avgjørelser.
Videre viser jeg til at oversendelse av dommen gir dårlig harmoni med de krav som i Rt-1995-1191 er stilt til aktors innledningsforedrag. Her uttaler førstvoterende ved anke over byrettens dom at "en detaljert fremstilling av det saksforholdet påtalemyndigheten mener bør legges til grunn eller en nærmere redegjørelse for hva vitner har forklart, gir straffeprosessloven §289 annet ledd ikke hjemmel for, medmindre dette unntaksvis skulle være helt nødvendig for rettens forståelse av bevisførselen". Når Høyesterett i denne saken oppstilte såpass snevre grenser for aktors innledningsforedrag selv om forsvareren umiddelbart får anledning til å kommentere aktors innlegg, tilsier dette at man bør være enda mer forsiktig med å oversende meddommerne dommen forut for ankeforhandlingen. Dette bestyrkes av at det ved toinstansreformen i §40 femte ledd er innført plikt til å angi hovedpunktene i rettens bevisvurdering. På denne måten vil meddommerne, som i dette tilfellet hvor byretten gav en relativt grundig begrunnelse for bevisresultatet, både kunne få adgang til hva sentrale vitner har forklart og underrettens vurdering av disse forklaringene. Selv om også ankeerklæringen ble oversendt, er dette etter min vurdering ekstra betenkelig.
På bakgrunn av disse motforestillingene må det kreves en sterk begrunnelse for at dommen skal kunne oversendes meddommerne forut for ankeforhandlingen. Jeg kan ikke se at en slik praksis kan begrunnes i behovet for å likestille de to dommerkategoriene. Selv om det er viktig å understreke at meddommerne er likeverdige med fagdommerne, er det likevel en praktisk viktig forskjell: I lagmannsrettene kan det av ulike årsaker være viktig å utforme dommen samme dag som ankeforhandlingen avsluttes. Da saken også kan aktualisere juridiske spørsmål, kan fagdommerne ha behov for å orientere seg på forhånd om hva saken gjelder. Selv om også meddommerne må ta stilling til juridiske spørsmål, er deres ansvarsområde for så vidt gjelder avgjørelsen av skyldspørsmålet likevel i realiteten primært å vurdere bevisene. De har derfor ikke samme behov som fagdommerne for å orientere seg på forhånd i saken. Jeg kan i det hele ikke se at meddommerne normalt har noe praktisk behov for å få tilsendt dommen på forhånd. På bakgrunn av de vektige motforestillingene av prinsipiell karakter som jeg har framhevet foran, har jeg kommet til at det var en saksbehandlingsfeil å oversende dommen til meddommerne forut for ankeforhandlingen.
Jeg presiserer at slik denne saken ligger an, finner jeg ikke grunn til å gå inn på om det kan tenkes tilfeller hvor også meddommerne bør få dommen oversendt forut for ankeforhandlingen.
Feilen kan likevel ikke føre til opphevelse da det ikke kan antas at den kan ha innvirket på dommens innhold, jf straffeprosessloven §343 første ledd. I denne sammenheng nøyer jeg meg med å vise til at saken ble undergitt en langt mer omfattende bevisførsel i lagmannsretten enn i byretten. Videre viser jeg til at alle meddommerne hadde gjort tjeneste før.
Dommer Stang Lund: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Coward.
Dommer Dolva: Likeså.
Dommer Holmøy: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne kjennelse:
Anken forkastes.