HR-1998-23 - Rt-1998-761

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1998-05-14
Publisert:	HR-1998-00023 - Rt-1998-761 (220-98)
Stikkord:	(Kina-Hansen-dommen), Avtalerett, Bankrett, Erstatningsrett
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om erstatningskrav fra en bankkunde mot banken begrunnet i at bankens finansiering av kunden ikke ble videreført. Spørsmålet var om banken hadde bundet seg muntlig eller ved annen atferd.
Saksgang:	Agder lagmannsrett LA-1995-417 - Høyesterett HR-1998-00023, nr 238/1997
Parter:	1. Bjørn Hansen Invest AS 2. Bjørn Hansen AS 3. Bjørn Hansen 4. Kari Thorbjørnsen 5. Synnøve Hansen (Advokat Morten Steenstrup) mot Christiania Bank og Kreditkasse ASA (Advokat Ivar Sagbakken jr - til prøve)
Forfatter:	Coward, Bruzelius, Oftedal Broch, Tjomsland, Dolva
Lovhenvisninger:	Avtaleloven (1918) §33, §36

Hovedspørsmålene i saken gjelder erstatningskrav fra en bankkunde mot banken begrunnet i at bankens finansiering av kunden ikke ble videreført.

Bjørn Hansen drev i 1980-årene som entreprenør i Sandefjord. Hans bankforbindelse var Sandefjordavdelingen av Christiania Bank og Kreditkasse ASA - i det følgende stort sett omtalt som Kreditkassen eller banken. Entreprenørvirksomheten gikk i årene 1986 til 1988 med store overskudd, og Hansen hadde betydelige innskudd i banken. Virksomheten ble drevet gjennom aksjeselskapene Bjørn Hansen AS og Bjørn Hansen Invest AS. Bjørn Hansen er eneaksjonær i Bjørn Hansen Invest AS, mens aksjene i Bjørn Hansen AS eies av Bjørn Hansen og Bjørn Hansen Invest AS. For saken her er det i liten grad nødvendig å sondre, og jeg bruker i det følgende vanligvis bare betegnelsen Hansen både om Bjørn Hansen personlig og de to selskapene.

Etter hvert satset Hansen mer og mer på det såkalte Kinaprosjektet, som tok sikte på salg på verdensmarkedet av kinesisk produserte borekroner. Han hadde fra begynnelsen av 1980-årene etablert kontakter med kinesiske fabrikker som produserer borekroner for olje- og gassvirksomhet og for gruvedrift. I 1985 hadde han fått sin første avtale om enerett til å selge slike borekroner i enkelte land, og fra 1989 fikk han ytterligere avtaler om eksklusiv rett til salg utenfor Kina. Han oppnådde kontakter på meget høyt nivå i Kina, ble invitert til OPEC-møter og fikk stor medieomtale, blant annet var han omtalt i Financial Times. Flere internasjonale selskaper tok kontakt med ham og ønsket samarbeid.

I 1989 innledet Hansen arbeid med å finne distribusjonsselskaper og var stadig på reisefot. Entreprenørvirksomheten ble trappet ned og opphørte etter hvert. Det var på denne tiden generelt vanskeligere tider i entreprenørbransjen. Hansens virksomhet ble finansiert dels ved lån i Kreditkassen mot pant i selskapenes aktiva, og dels ved egne midler. I mai 1990 hadde Hansen en gjeld til banken på ca ti millioner kroner, av det var antakelig omtrent halvparten relatert til Kinaprosjektet.

I begynnelsen av juni 1990 fremmet Hansens daværende advokat en søknad til banken om utvidet kreditt på 4,25 millioner kroner mot sikkerhet i KS-andeler, verdifulle biler og varelageret av borekroner. Da Hansen i en telefonsamtale med banksjef Thor Hagberg i bankens Sandefjordavdeling fikk opplyst at det kunne ta noe tid å behandle søknaden, reagerte han 14 juni 1990 med muntlig å si opp forholdet til banken. Senere kontakt mellom Hagberg og Hansen førte til at dette ble omgjort.

Antakelig etter sommerferien 1990 var det et møte mellom Hansen og Hagberg, muligens også Bjørn Gåsholt fra banken. Partene er uenige om hva som da skjedde og om hvilke løfter som banken ga når det gjaldt finansiering av Kinaprosjektet.

Kort tid etter møtet ble det internasjonale konsulentselskapet Price Waterhouse engasjert til å evaluere Kinaprosjektet, og selskapet startet opp dette arbeidet i slutten av august 1990. Banksjef Hagberg ble holdt løpende orientert om evalueringsarbeidet. I løpet av høsten 1990 og januar og februar 1991 kom rapporter fra Price Waterhouse. Den avsluttende rapporten - som avvek lite fra de tidligere - forelå i mai/juni 1991. Rapportene konkluderte med at prosjektet kunne ha et meget stort potensiale, men viste også til problemer som måtte overvinnes, og forutsetninger som måtte oppfylles. En verdivurdering av prosjektet ble i mars 1991 bestilt fra konsulentselskapet MTM Consulting Ltd. - i det følgende kalt MTM. En første rapport fra MTM forelå i april 1991. Ut fra forutsetningene i Price Waterhouserapporten beregnet MTM verdien av prosjektet til US $ 200 millioner.

Hansen hadde utover høsten 1990 og vinteren og våren 1991 fått stadig utvidet kreditt over kassekredittkontoen i banken, mot sikkerhet i faste eiendommer, varelager, biler og KS-andeler. I dokumentene som Hansen undertegnet i forbindelse med sikkerhetsstillelsene, var det angitt korte tidsfrister for innfrielse av kreditten. Verken lånesøknader eller skriftlige tilsagnsbrev fra banken forelå.

I første del av 1991 var det atskillig aktivitet fra Hansens side i forbindelse med finansieringen av Kinaprosjektet - både i forhold til Kreditkassen og overfor andre. Partene har forskjellig syn på disse hendelsene, og jeg kommer tilbake til dem i redegjørelsen for mitt syn på saken. Hansens gjeld til banken økte stadig. Det var påløpt store utgifter - ca fire millioner kroner - til konsulentrapporter og reiser; og det påløp også store rentebeløp, samtidig som det ikke var inntekter av betydning på Kinaprosjektet. I mai 1991 var gjelden på ca 20 millioner kroner.

Fra 1989 til 1991 var det skjedd store endringer internt i Kreditkassen. Banken hadde i 1989 visjoner om betydelig ekspansjon. Allerede høsten 1990 ble det imidlertid avdekket en dramatisk tapsutvikling i banken, og utover i 1991 var det stor uro og usikkerhet internt.

Banksjef Hagberg ble i februar/mars 1991 pålagt å redegjøre overfor sine overordnede for engasjementene med Hansen.

Den 29 mai 1991 ble det holdt et møte i Sandefjord mellom Hansen, Hagberg og distriktskredittsjef Ole Wathne for banken og representanter for MTM. Partene er uenige både om formålet med møtet og om hva som nærmere skjedde der.

I dagene umiddelbart etter dette møtet ble det utarbeidet to kredittinnstillingsnotater i banken om engasjementene med Hansen - ett datert 30 mai fra Hagberg og Gåsholt til Wathne og ett datert 3 juni fra Wathne til distriktsbanksjef Finn Haugen. Begge notater innstilte på å gi Hansen ytterligere lån. Haugen ønsket å få råd fra medarbeidere i banken sentralt med internasjonal bankerfaring, og det ble holdt et møte i Oslo 4 juni 1991 der også Wathne og Hagberg deltok. Umiddelbart etter møtet besluttet Haugen å stoppe videre finansiering av Kinaprosjektet med øyeblikkelig virkning. Dette fikk Hansen beskjed om muntlig samme dag og dessuten i brev to dager senere fra Haugen. Samtidig fratrådte Hagberg i banken. Fratredelsen hadde sammenheng med overskridelse av fullmakter ved kredittgivingen til Hansen. Den 27 juni 1991 undertegnet Hansen en såkalt "frysavtale" med banken, der banken forpliktet seg til ikke å kreve inn forfalte renter og avdrag før 15 desember 1991, mens Hansen forpliktet seg til å bruke tilførte midler til å nedbetale gjelden, og til å holde banken løpende orientert om utviklingen i prosjektet. Avtalen ble senere forlenget flere ganger.

Etter at videre finansiering fra banken i utgangspunktet var stoppet, gjorde Hansen flere forsøk på å bringe Kinaprosjektet videre på annen måte. Han fikk i juli 1991 et lån på tre millioner kroner fra en venn, og han fikk også en viss støtte fra banken. Det lyktes imidlertid ikke å bringe prosjektet i havn. I begynnelsen av juni 1993 meddelte Hansen at han ikke lenger ville holde banken informert om utviklingen i prosjektet. Den 22 juni 1993 sa Kreditkassen opp samtlige engasjementer med ham. Bankens krav mot Hansen var da oppgitt til vel 25 millioner kroner. Senere har imidlertid banken tilbakeført 1,2 millioner kroner, som var beregnet for mye i renter.

Den 8 november 1993 begjærte banken tvangssalg av de pantsatte eiendommene gnr 102 bnr 17 - Vesterøyveien 371 - og gnr 45 bnr 14 - Breidablikkveien 17 - i Sandefjord. Som saksøkte var oppgitt Bjørn Hansen og Bjørn Hansen AS, og dessuten Bjørn Hansens samboer Kari Thorbjørnsen og hans mor Synnøve Hansen, som bor i Breidablikkveien 17 og har hjemmel til en ideell halvpart av eiendommen. Etter begjæring fra Bjørn Hansen m.fl. ble sakene overført til behandling i søksmåls former for Sandefjord namsrett med de nevnte parter og dessuten Bjørn Hansen Invest AS som saksøkere. Motkrav som saksøkerne mener å ha mot banken, ble innbrakt til selvstendig pådømmelse. Namsretten avsa 3 mars 1995 dom der banken fikk medhold. Domsslutningen lyder slik:

"1. Christiania Bank og Kreditkasse AS frifinnes.

2. Sak nr. 93 - 687 C og sak nr. 93 - 688 C for Sandefjord namsrett fremmes.

3. Bjørn Hansen plikter å betale Christiania Bank og Kreditkasse AS 19260225,- - nittenmillionertohundreogsekstitusentohundreogtjuefem - kroner med tillegg av 13 - tretten - prosent årlig rente fra 22. juli 1993 og til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

4. Bjørn Hansen Invest AS, Bjørn Hansen AS, Bjørn Hansen, Kari Thorbjørnsen og Synnøve Hansen plikter i fellesskap å erstatte Christiania Bank og Kreditkasse AS' saksomkostninger med 186709,- - etthundreogåttisekstusensyvhundreogni - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom."

Bjørn Hansen m.fl. anket til Agder lagmannsrett, som i dom 17 april 1997 stadfestet namsrettens dom når det gjaldt realiteten. Domsslutningen lyder slik:

"1. Namsrettens dom, domsslutningens post 1, 2 og 3 stadfestes.

2. Saksomkostninger for namsretten idømmes ikke.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Bjørn Hansen Invest AS, Bjørn Hansen AS og Bjørn Hansen in solidum til Christiania Bank og Kreditkasse kr 251.208,- - tohundreogfemtientusentohundreogåtte 00/100 - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom."

Det nærmere saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instansene fremgår av dommene.

Bjørn Hansen m.fl. har anket til Høyesterett over lagmannsrettens dom. Anken retter seg mot bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Opprinnelig var det også anket over saksbehandlingen, men dette er senere frafalt. Det er enighet mellom partene om at Kari Thorbjørnsen og Synnøve Hansen reelt er saken uvedkommende, og banken har forpliktet seg til ikke å gjøre gjeldende ansvar for saksomkostninger overfor dem.

Til bruk for behandlingen i Høyesterett er det innhentet skriftlige forklaringer fra Bjørn Hansen og tolv vitner. Tre av vitnene har også forklart seg i bevisopptak. Det er lagt frem enkelte nye dokumenter for Høyesterett, blant annet fra Kreditkassen og Kredittilsynet og forklaringer som er gitt til Økokrim. Saken står ellers i det vesentlige i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten.

De ankende parter - Bjørn Hansen Invest AS, Bjørn Hansen AS, Bjørn Hansen, Kari Thorbjørnsen og Synnøve Hansen - har i hovedsak anført:

For vurderingen av saken er det viktig at utgangspunktet er meget spesielt - en banksjef har gått utover sine fullmakter. Bjørn Hansen er blitt offer for en personalsak i banken.

Prinsipalt kreves dom for at banken er erstatningsansvarlig for Hansens tap ved at løftene om finansiering ikke ble oppfylt - den positive kontraktsinteressen.

Allerede gjennom et betinget løfte fra banksjef Hagberg sensommeren 1990 ble banken bundet til å fortsette finansieringen til Hansen var i mål, det vil si til avtaler med distributører var kommet i stand. Hagberg har selv forklart at han ga et slikt tilsagn. Grunnen til at han ikke sa klart fra om dette våren 1991 eller for namsretten, var at han var i en presset situasjon fordi hans fullmaktsoverskridelser var under granskning. - Løftet ble gitt fordi Hagberg så store muligheter i Kinaprosjektet. Det ville også være meningsløst å love finansiering av rapportene - slik banken har anført, men ikke finansiering til prosjektet var i mål. At Hagberg i denne saken har gitt kreditt langt utover sine fullmakter, viser at det ikke er noe usannsynlig i at han også lovet finansiering til mål. Hansen var ikke insolvent sommeren 1990.

De betingelsene som Hagberg satte i tilsagnet om finansiering, er oppfylt: Det er gitt sikkerheter som avtalt. Også vilkåret om tilfredsstillende konsulentrapporter er oppfylt: Hagberg vurderte rapportene som klart positive, og Hansen måtte kunne bygge på at det var Hagberg som skulle foreta denne vurderingen. Banken har erklært at den ikke vil påberope seg at Hagberg har gått utover sine fullmakter, og da kan det heller ikke trekkes inn at andre skulle vurdere rapportene. Uansett er rapportene objektivt sett positive. Det var heller ikke rapportene som var grunnen til at finansieringen ble besluttet stoppet 4 juni 1991; rapportene var da overhodet ikke fremme. Den begrunnelsen som ble gitt, var manglende egenkapital, men det kunne banken ikke trekke inn når Hagberg tidligere hadde godtatt sikkerheten.

Lagmannsretten har lagt altfor stor vekt på at det ikke er satt opp en skriftlig avtale; forholdet mellom banken og Hansen var generelt preget av muntlighet. Det er heller ikke riktig at viktige vilkår om rente, sikkerhet og løpetid ikke var avklart: Renten fulgte av det etablerte kassekredittforholdet, sikkerheten - alt det Hansen eide - var akseptert, og løpetiden var inntil prosjektet var i mål.

Om banken ikke var bundet fra sommeren 1990, ble den i alle fall forpliktet gjennom senere konkludent atferd. Det er ikke riktig at banken hadde satt frist for innfrielse til utgangen av 1990. Banken ytet stadig kreditt høsten 1990 og vinteren og våren 1991. Banksjef Hagberg var en pådriver i prosjektet, og de store utgiftene til konsulentrapporter og reiser var i bankens interesse, ikke i Hansens. Hansen hadde all grunn til å tro at banken var bundet, og banken var klar over at han brukte alle sine ressurser i tiltro til dette. Det var et nært samarbeid mellom banken og Hansen. Banken var den profesjonelle part i forholdet, og det følger av dens omsorgs- og lojalitetsplikt at den måtte varsle dersom den ikke ville følge opp den finansieringen som den hadde påbegynt.

At Hansen ved enkelte anledninger undersøkte andre finansieringskilder, kan ikke tas til inntekt for at banken ikke var forpliktet; Hansen måtte ha adgang til å arbeide med flere alternativer samtidig. Et avtaleutkast fra februar 1991, som gir uttrykk for at forholdet til banken skal avvikles, er ikke satt opp av Hansen.

I møtet 29 mai 1991 ble det fra banken ved både banksjef Hagberg og distriktskredittsjef Wathne gitt løfter som bekreftet den tidligere forpliktelsen, og som dessuten i seg selv var tilstrekkelig til å forplikte banken. Wathne uttalte: "We shall take Hansen to the goal." Hagberg har uttalt at han anså løftet som bindende, og MTM-representantene i møtet ga uttrykk for det samme i et brev som ble sendt kort etter møtet. Det ble ikke tatt noe forbehold om godkjennelse på høyere hold i banken. Når banken i juni 1991 gikk tilbake på løftene etter inngripen fra distriktsbanksjef Haugen, skyldtes det interne forhold i banken - personalsaken med banksjef Hagberg.

Det var derfor mislighold av avtalen med Hansen når banken i juni 1991 nektet å fortsette finansieringen, og når den i juni 1993 sa opp samtlige engasjementer med Hansen.

Subsidiært - hvis banken ikke skulle anses bundet - kreves erstatning for det tap Hansen er påført ved bankens handlemåte - den negative kontraktsinteressen. Det faktiske grunnlaget er langt på vei det samme som for det prinsipale kravet. I tillegg kan det vises til forventninger som ble skapt ved uttrykksmåten i bankens oppsigelsesbrev 6 juni 1991 og et senere notat 1 juni 1992 fra assisterende banksjef Ystad. Hansen må ha rettslig vern for de forventninger som ble skapt av banken i et slikt langvarig og tett kontraktsforhold. Lagmannsretten gir uttrykk for at banken har forledet Hansen. Når forledelse fra banken - som er den kyndige part - har påført Hansen meget betydelige utgifter til rapporter og reiser, må vanlig uaktsomhet fra bankens side være tilstrekkelig til at den får et ansvar når den trekker seg ut. Det er uriktig når lagmannsretten legger vekt på uttalelser i juridisk litteratur som gjelder situasjoner der det ikke er et forutgående kontraktsforhold mellom partene.

Ansvaret for den negative kontraktsinteresse må her også omfatte disponeringstap. Hadde banksjef Hagberg forholdt seg korrekt til sine fullmakter sommeren 1990, ville saken vært brakt opp på et høyere nivå i banken og blitt avklart. Uansett i hvilken retning avklaringen hadde gått, ville Hansens tap vært unngått. Det er et forsiktig anslag når den negative kontraktsinteressen settes til 50 millioner kroner i tillegg til bortfall av bankens krav. Det foreligger påregnelig årsakssammenheng; banken måtte forstå at prosjektet ble ødelagt når finansieringen stoppet, og den visste at det lå store verdier i prosjektet.

Hansen har adgang til å motregne sitt erstatningskrav mot bankens krav på tilbakebetaling av lånet. Motregningserklæring er gitt.

Atter subsidiært anføres at det foreligger ugyldighet og bortfall av plikten til å tilbake betale lånet til banken. Banken brøt prosjektfinansieringen på målstreken. Bankens opptreden innebærer dermed en bristende forutsetning som gjorde det umulig for Hansen å tilbakebetale lånet, og det må føre til at plikten til tilbakebetaling faller bort. Dette standpunktet kan også forankres i ugyldighetsbestemmelsene i avtaleloven §33 og §36; det ville stride mot redelighet og god tro om banken skulle gjøre kravet gjeldende. Løftet er ugyldig, og tilbakebetaling kan ikke kreves.

En selvskyldnerkausjon som Bjørn Hansen avga overfor banken i 1986, gjaldt et spesielt låneopptak som er oppgjort, og ikke gjelden for øvrig.Bjørn Hansen Invest AS, Bjørn Hansen AS, Bjørn Hansen, Kari Thorbjørnsen og Synnøve Hansen har nedlagt slik påstand:

"Prinsipalt:

1. Sak nr. 93-687 C og sak nr. 93-688 C for Sandefjord namsrett fremmes ikke.

2. Bjørn Hansen AS og Bjørn Hansen Invest AS plikter ikke å betale tilbake følgende lån og kreditter som er ytet selskapene av Christiania Bank og Kreditkasse ASA:

- Kassekreditt 6272-05-06381

- Gjeldsbrevlån 6273-80-31569

- Kassekreditt 6272-05-13213

- Gjeldsbrevlån 6273-80-45845

- Kassekreditt 6272-05-28709

- Lån nr. 6272-80-27731

- Lån nr. 6273-80-43265

3. Christiania Bank og Kreditkasse ASA plikter å slette følgende pante- og sikkerhetsretter:

- Pantobligasjon pålydende kr 550000,- i gnr. 102 bnr. 17 i Sandefjord, tinglyst 18.06.82

- Pantobligasjon pålydende kr 150000,- i gnr. 102, bnr. 17 i Sandefjord, tinglyst 29.07.82

- Pantobligasjon pålydende kr 200000,- i gnr. 102, bnr. 17 i Sandefjord, tinglyst 23.08.83

- Pantobligasjon pålydende kr 300000,- i gnr. 102, bnr. 17 i Sandefjord, tinglyst 26.03-87

- Pantobligasjon pålydende kr 4000000,- i gnr. 102, bnr. 17 i Sandefjord, tinglyst 22.12.87

- Pantobligasjon pålydende kr 1000000,- i gnr. 102, bnr. 17 i Sandefjord, tinglyst 20.10.89

- Pantobligasjon pålydende kr 5000000.- i gnr 102, bnr 17 i Sandefjord, tinglyst 12.07.90

- Pantobligasjon pålydende kr 1300000,- i gnr. 45, bnr. 14 i Sandefjord, tinglyst 11.01.90

- Varelagerpant i Bjørn Hansen AS - Factoringpant i Bjørn Hansen AS

- Varelagerpant i Bjørn Hansen Invest AS

- Factoringpant i Bjørn Hansen Invest AS

- Erklæringen av 26.02.1991

4. (a) Prinsipalt:

Christiania Bank og Kreditkasse ASA er erstatningsansvarlig ovenfor Bjørn Hansen AS og Bjørn Hansen Invest AS.

(b) Subsidiært:

Christiania Bank og Kreditkasse ASA dømmes til å betale erstatning til Bjørn Hansen Invest AS og Bjørn Hansen AS i fellesskap, til et beløp fastsatt etter rettens skjønn oppad begrenset til totalt kr 50000000,- utover det beløp Christiania Bank og Kreditkasse ASA har krevet dom for, med tillegg av 12 % rente fra 01.04.94 og til betaling finner sted.

5. Vilkårene for motregning for Bjørn Hansen Invest AS og Bjørn Hansen AS ovenfor Christiania Bank og Kreditkasse ASA er til stede.

6. Selvskyldnerkausjon avgitt av Bjørn Hansen personlig overfor Christiania Bank og Kreditkasse ASA kan ikke gjøres gjeldende.

7. Christiania Bank og Kreditkasse ASA dømmes til å betale Bjørn Hansen, Bjørn Hansen Invest AS og Bjørn Hansen AS saksomkostninger for namsretten, lagmannsretten og Høyesterett."

Ankemotparten - Christiania Bank og Kreditkasse ASA - har i hovedsak anført:

Lagmannsrettens dom er i det vesentlige riktig, både i resultatet og i begrunnelsen. Banken er uenig i at saksomkostninger for namsretten ikke ble tilkjent, men frafaller likevel nå sin tidligere innsigelse på dette punktet.

Når det gjelder kravet om erstatning for den positive kontraktsinteressen, bestrider banken at den har bundet seg til å finansiere Hansen til han kom i mål.

Banksjef Hagberg avga ikke noe løfte etter sommerferien 1990 om å finansiere Hansens Kinaprosjekt til mål; det var hele tiden tale om kortsiktige kreditter som skulle nedreguleres. Hagberg har riktignok forklart for lagmannsretten og ved bevisopptak til bruk for Høyesterett at han avga et tilsagn sommeren 1990, og normalt ville banksjefens utsagn veie tungt. En rekke forskjellige omstendigheter - dels i tilknytning til situasjonen da tilsagnet skal ha blitt gitt, dels når det gjelder hvordan det ble forholdt senere fra Hansens og bankens side - gjør det likevel usannsynlig at han hadde gitt noe slikt tilsagn, og gjør også at banken ikke er blitt forpliktet gjennom sin etterfølgende atferd. - At banken skulle være forpliktet allerede sommeren 1990, ble for øvrig ikke anført i stevningen til namsretten og ble heller ikke forklart av Hagberg under forhandlingene der; slik forklaring ga Hagberg først for lagmannsretten, som ikke fant å legge forklaringen til grunn.

Bankens strategi overfor Hansen kan nok virke uklar og selvmotsigende. Men det overordnede mål sommeren 1990 var at engasjementet skulle innfris, og det ble satt frist for dette til ut året. Hansen var da insolvent, og hadde ingen inntekter, men store utgifter. Skulle banken få dekket sitt engasjement, var det ikke nok at Hansen solgte aktiva; i tillegg måtte Kinaprosjektet realiseres. For dette var konsulentrapporter nødvendig, og banken forpliktet seg derfor til å finansiere dem og driften i den perioden da rapportene ble utarbeidet.

Subsidiært - hvis retten skulle komme til at det ble gitt et betinget løfte sommeren 1990 - anføres at betingelsen om tilfredsstillende konsulentrapporter ikke er oppfylt. Selv om Price Waterhouserapporten inneholder mye som er positivt for Hansen, peker rapporten på en rekke faktorer som gjorde prosjektet risikofylt, og det var en helt nødvendig faktor at en joint venturepartner med et omfattende distribusjons- og servicenett var på plass. MTM-rapportens verdivurdering er basert på forutsetningene i Price Waterhouserapporten. Den grunnleggende forutsetningen om en joint venturepartner var ikke oppfylt da banken skulle forholde seg til rapportene i månedsskiftet mai/juni 1991. Beregningene var beheftet med så stor usikkerhet at de ikke ga grunnlag for bankfinansiering. - Det avgjørende var ikke Hagbergs vurdering av rapportene, men vurderingen fra et organ med tilstrekkelige fullmakter.

Heller ikke utsagn fra Wathne og Hagberg i møtet 29 mai 1991 bandt banken til videre finansiering av Kinaprosjektet. Prinsipalt bestrider banken at Wathne uttalte at "We shall take Hansen to the goal". I alle fall er utsagnet for vagt og uspesifisert til å kunne vært ment som noe bindende løfte, eller å kunne oppfattes slik av Hansen. Det ble tatt forbehold i møtet om at lånetilsagn måtte godkjennes på høyere hold i banken, og slik godkjenning er ikke gitt.

Banken har etter dette ikke på noe tidspunkt bundet seg til å finansiere Hansen i mål. Skulle Høyesterett likevel komme til at banken har bundet seg, bestrides ikke at det foreligger ansvarsgrunnlag. Derimot bestrides at kravet til påregnelig årsakssammenheng er oppfylt.

Det er heller ikke grunnlag for å pålegge banken å erstatte Hansens negative kontrakts interesse. Banken har ikke forledet Hansen, og bankens atferd kan ikke karakteriseres som uredelig eller illojal. Langt på vei kan banken nøye seg med å vise til argumentasjonen når det gjelder kravet på den positive kontraktsinteressen.

Banken hadde sommeren 1990 saklig og forretningsmessig grunn til å kreve utredning fra et seriøst konsulentfirma før den ga ytterligere kreditt. Rapportene ble dessuten innhentet først og fremst i Hansens egen interesse. Hansen ville ikke unngått tapet om Hagberg hadde lagt saken frem for sine overordnede sommeren 1990: Banken ville ikke i noe fall lovet finansiering til mål, og hvis det var blitt avslag også når det gjaldt å finansiere rapportene, ville ikke Hansen fått finansiering i noen annen bank.

Det skjedde ikke noe høsten 1990 eller våren 1991 som ga grunnlag for beskyttede forventninger fra Hansens side. Møtet 29 mai 1991 er isolert sett ikke interessant i forhold til et krav om negativ kontraktsinteresse, fordi Hansen ikke pådro seg utgifter de få dagene fra dette møtet til avslaget forelå. Uttalelser i møtet kan heller ikke anføres som støtteargument for at tidligere relevante forventninger skulle ha foreligget.

Banken må ha atskillig spillerom for sin kredittvurdering av risikofylte prosjekter, og vurderingen som ble gjort 4 juni 1991, var utvilsomt saklig.

Bankens oppsigelsesbrev 6 juni 1991 og notatet 1 juni 1992 fra Ystad gir ingen støtte for at banken har forledet Hansen.

Kravene til påregnelig årsakssammenheng er heller ikke tilfredsstilt. Når det gjelder det økonomiske tap, kan disponeringstapet ikke i noe fall tilkjennes.

Vilkårene for motregning er oppfylt hvis Hansen blir tilkjent erstatning for negativ kontraktsinteresse, men ikke hvis det gis fastsettelsesdom for positiv kontraktsinteresse - da er motkravet ikke forfalt.

Avtaleloven §33 og §36 kan ikke føre til at tilbakebetalingsplikten er falt bort. Hvis en bank ikke skulle kunne stoppe ytterligere finansiering av et risikofylt prosjekt, ville det innebære at låntakeren ikke har noen tapsrisiko. På lengre sikt ville det gjøre det vanskeligere å få slike prosjekter finansiert. Verken før eller etter 4 juni 1991 har bankens opptreden vært urimelig eller stridende mot god forretningsskikk.

Selvskyldnerkausjonen må kunne gjøres gjeldende etter sin ordlyd. Det var en nær for bindelse mellom Bjørn Hansen selv og hans selskaper, og det var en forutsetning for bankens kreditt at den også kunne holde seg til ham personlig.

Christiania Bank og Kreditkasse ASA har nedlagt slik påstand:

"1. Agder lagmannsretts dom av 17. april 1997 i sak nr. 95/00417 A stadfestes.

2. Christiania Bank og Kreditkasse ASA tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."

Mitt syn på saken:

Innledningsvis peker jeg på at partene er enige om at det langt på vei er de samme faktiske hendelsene som har betydning for vurderingen av både spørsmålene om positiv og negativ kontraktsinteresse og om ugyldighet. De bildene som de to sidene i saken har tegnet av dette hendelsesforløpet, er imidlertid meget forskjellige. Det er tilfellet når det gjelder hva som rent ytre sett er skjedd, men ikke minst når det gjelder hvilke formål og hvilke forventninger aktørene i saken har hatt.

Som lagmannsretten tar jeg som utgangspunkt at saken må vurderes på bakgrunn av Bjørn Hansens langvarige kundeforhold i banken, bankens opptreden gjennom hele kredittperioden, og de rutiner som ble fulgt ved den praktiske gjennomføringen og oppfølgingen av mellomværendet. Jeg nevner her at de vanskene man har hatt med å få klarhet i saken, i noen grad kan tilbakeføres til at det har vært en mangel på skriftlighet og presisjon fra bankens side som virker høyst irregulær.

Jeg ser først på om Hansen kan kreve erstatning for den positive kontraktsinteressen. - Slik saken er anlagt, kreves det her fastsettelsesdom for at banken er ansvarlig, ikke utmåling av erstatningen. Fra bankens side er det ikke bestridt at det foreligger ansvarsgrunnlag hvis retten kommer til at banken har gitt bindende løfte om å finansiere Hansens Kinaprosjekt "til mål" - det vil si til han hadde avtaler med distributører.

Hansen påberoper seg for det første at et muntlig, bindende løfte om slik finansiering - forutsatt tilfredsstillende konsulentrapporter - var gitt allerede på sensommeren 1990 av banksjef Hagberg. Hansen viser blant annet til at Hagberg selv har gitt uttrykk for dette både for lagmannsretten og i forklaringer til bruk for Høyesterett. Banken benekter at Hagberg ga noe slikt løfte, og anfører at banken ønsket å få engasjementet innfridd raskt.

I likhet med lagmannsretten er jeg kommet til at Hagberg ikke ga noe bindende tilsagn sensommeren 1990 om finansiering av Kinaprosjektet til det var i havn. Dette underbygges etter min mening både av situasjonen på dette tidspunktet og av hvordan partene senere forholdt seg.

Den lånesøknaden som ble fremmet av Hansens daværende advokat 6 juni 1990, ga ikke uttrykk for at det ønskede lånebeløpet skulle finansiere Kinaprosjektet i mål: Søknaden er ikke knyttet spesielt til Kinaprosjektet, og det er tale om lån ut året 1990. I søknaden er det også vist til kontakt med Elcon Partners, som i et brev til Hansen noen dager tidligere - 1 juni 1990 - hadde redegjort for hvordan man kunne arbeide for å bringe inn medinvestorer i Kinaprosjektet. Det må ha formodningen mot seg at banken skulle binde seg til en så ubestemt og omfattende forpliktelse på dette tidspunktet. Hansens økonomiske situasjon var nå blitt utsatt; han hadde store utgifter, men ingen inntekter, og verdien av de aktuelle sikkerhetene var til dels tvilsom. Det kan riktignok innvendes at heller ikke den forpliktelsen som banken innrømmer å ha påtatt seg - å finansiere konsulentrapportene og driften frem til rapportene forelå - ble formulert skriftlig, og at det heller ikke for denne kreditten var satt noen beløpsgrense. Men usikkerheten der var likevel langt mindre, og man har vel også regnet med at rapportene ville komme raskere og være mindre kostbare enn hva som viste seg å bli tilfellet. Jeg nevner i denne forbindelse at konsulentrapportene etter mitt syn i første rekke må ha vært innhentet i Hansens interesse. Han kunne vanskelig komme videre overfor store internasjonale samarbeidspartnere uten seriøse vurderinger fra utenforstående, og rapportene går langt utover det banken kan ha hatt bruk for.

Jeg viser videre til at ingen senere skriftlige dokumenter i saken inneholder spor av at løfte om fullfinansiering var gitt sensommeren 1990, og ingen forklaringer fra andre vitner støtter Hagbergs forklaring. Hagberg forklarte ikke for namsretten at løfte om fullfinansiering skulle være gitt allerede på dette tidspunktet; det kom først opp for lagmannsretten, som ikke fant å kunne bygge på det.

Videre legger jeg atskillig vekt på at det som skjedde høsten 1990 og vinteren 1991, gir inntrykk av at verken Hansen selv eller banken oppfattet det som banken hadde bundet seg til å fullfinansiere Kinaprosjektet. Ett moment - som banken har fremhevet - i denne retning er at det stadig ble satt meget korte løpetider for den nye kreditt som Hansen ble innvilget, og det ble stilt nye sikkerheter etter hvert. Viktigere for min vurdering er forskjellige dokumenter fra Hansen selv. I et brev 20 februar 1991 søkte han om en finansiering på 28 millioner kroner for to år fra Bankers Trust Company i London. I et avtaleutkast fra 21 februar 1991, som etter min mening må stamme fra Hansen, og i en erklæring som Hansen avga 26 februar 1991, er det tale om plikt til å avvikle gjelden til Kreditkassen. Jeg viser også til at mandatet som MTM redegjorde for i brev 12 mars 1991 til Hansen, omfatter det å skaffe Hansen refinansiering. - Etter min mening passer alt dette inn i et bilde der banken hadde gitt Hansen beskjed om å finne annen finansiering og presset på for å få lånene innfridd, mens Hansen stadig mente at han ville klare å betale lånene tilbake hvis han fikk litt mer tid. Hendelsesforløpet passer derimot ikke med et bilde der banken hadde lovet finansiering til mål. En annen sak er at banken også hadde en interesse i at Kinaprosjektet lyktes, fordi Hansen ellers vanskelig kunne bli i stand til å betale tilbake lånene i sin helhet.

Jeg er altså kommet til at bindende løfte om fullfinansiering - betinget blant annet av tilfredsstillende konsulentrapporter - ikke var gitt sensommeren 1990. Heller ikke bankens opptreden i den følgende perioden - frem til slutten av mai 1991 - kan etter min mening føre til en slik binding. Jeg viser til det jeg nettopp har redegjort for om hva som skjedde da.

Det er dermed ikke nødvendig for meg å ta stilling til om konsulentrapportene oppfyller den betingelsen som i tilfelle var stilt for finansieringen. Hva som kan sluttes fra rapportene, kan likevel ha en viss betydning i andre forbindelser, særlig for vurderingen av bankens opptreden i mai/juni 1991. Jeg peker derfor på at rapportene ut fra en banks synspunkt ikke kan anses som ubetinget positive; de viser riktignok til et meget stort potensiale, men også til en rekke usikkerhetsfaktorer: De potensielle kundenes oppfatning av kinesiske produkter var et problem. Kundene var konservative når det gjelder å skifte produsent, og lave priser på borekroner betød relativt lite, særlig i olje- og gassvirksomhet. Konkurransen var ekstremt hard, og kundene stilte strenge krav til distribusjon og service. En avgjørende forutsetning var at Hansen fikk en joint venturepartner med et verdensomfattende nettverk.

Det neste spørsmålet er om banken i møtet 29 mai 1991 ble bundet til å fullfinansiere Hansen. Det må anses på det rene at bankens representanter da ga uttrykk for en positiv holdning til Kinaprosjektet. Lagmannsretten har - etter umiddelbar bevisføring - lagt til grunn at distriktskredittsjef Wathne uttalte "We shall take Hansen to the goal". Jeg har ikke grunnlag for å fravike denne bevisvurderingen. Hansen må nok etter det som skjedde i møtet, ha regnet det som høyst sannsynlig at han ville få ytterligere lån.

Spørsmålet er imidlertid om banken hadde forpliktet seg til å yte slike lån. MTMs representanter ga i et brev til Hansen to dager etter møtet uttrykk for at banken hadde lovet fortsatt støtte, også til såkalt brofinansiering. - Jeg er imidlertid kommet til - som namsretten og lagmannsretten - at Wathnes utsagn er for løst og vagt til å innebære et løfte som binder banken i et så risikofylt prosjekt som det her var tale om. Jeg kan heller ikke se at bankens samlede opptreden i møtet, og sett i sammenheng med det som var skjedd tidligere mellom partene, gir grunnlag for å konstatere noen slik forpliktelse. Etter mitt syn har bankens representanter ikke ment å binde seg i dette møtet, og hvis Hansen skulle ha oppfattet det slik, måtte det anses som uaktsomt av ham. Jeg viser for det første til at det ville være tale om store lånebeløp, samtidig som det nærmere omfang var helt uklart - det kunne dreie seg om 1,5 millioner kroner som Hansen skal ha anslått det kortsiktige kredittbehovet til, fire millioner kroner i driftskreditt som Wathne kort tid etter i et kredittinnstillingsnotat beregnet som nødvendig, eller et langt større beløp dersom det også var tale om brofinansiering ved etablering av et selskap på Cayman Island. Det ville åpenbart vært nærliggende å diskutere beløpet nærmere hvis det ikke var tale om bare forberedende drøftelser, men bindende utsagn. Heller ikke spørsmål om løpetid, sikkerheter eller rente synes å ha vært diskutert i møtet. - Jeg legger også til grunn at det ble opplyst i møtet at en beslutning om ytterligere lån måtte tas på høyere hold i banken - selv om dette muligens kan ha blitt oppfattet som en formalitet. At en slik videre kredittbehandling var nevnt, fremgår av stevningen til namsretten fra Hansens daværende advokat.

Subsidiært har Hansen krevet erstattet den negative kontraktsinteressen. Som nevnt er langt på vei det samme hendelsesforløpet av interesse her som ved spørsmålet om banken er bundet. Det som skjedde i møtet 29 mai 1991, ser jeg det likevel ikke nødvendig å gå inn på i denne forbindelse, siden det ikke er anført at dette har påført Hansen et økonomisk tap når han allerede seks dager senere fikk beskjed om avslaget.

Hvilken rettslig norm dette hendelsesforløpet her skal vurderes opp mot, er noe uavklart i norsk rett; det er en sparsom rettspraksis og ikke noen helt entydig juridisk teori når det gjelder vilkårene for erstatning for negativ kontraktsinteresse. Men utgangspunktet må være at det kreves en klanderverdig opptreden under kontraktsforhandlingene - illojalitet, uredelighet, forledelse eller liknende. I en nylig utkommet avhandling drøftes også urimelig eller usaklig avbruddsgrunn som et mulig ansvarsgrunnlag, se Lasse Simonsen, Prekontraktuelt ansvar, 1997, særlig side 226 flg.

Ved vurderingen av om det er grunnlag for negativ kontraktsinteresse, har forholdet mellom partene betydning - både når det gjelder styrkeforholdet og i hvilken grad de kan bebreides. I vår sak er banken en utpreget profesjonell part, men også Hansen er en erfaren mann i næringslivet, som må vurdere risikoen i det han driver med. Bankens mangel på skriftlighet og ytre klarhet i håndteringen av forholdet til Hansen fra sommeren 1990 til mai/juni 1991, er etter min mening uheldig. Det samme gjelder Hagbergs gjentatte utvidelser av kredittene i strid med bankens retningslinjer og utover hans fullmakter. Men jeg kan vanskelig se at bankens opptreden kan betegnes som illojal eller utilbørlig overfor Hansen. Ut fra min oppfatning av hendelsesforløpet er Hansen ikke blitt forledet av banken til å satse penger på konsulentrapporter og reiser; dette gjorde han først og fremst i egen interesse. Jeg ser det videre som klart at bankens beslutning i juni 1991 om ikke å gi ytterligere kreditt, i seg selv var saklig begrunnet - Kinaprosjektet var åpenbart meget risikofylt, sikkerhetene var sunket i verdi, og beslutningen samsvarte godt med en vanlig bankmessig vurdering. Jeg viser også til at banken ikke sa opp engasjementet umiddelbart, men ga Hansen mulighet til å komme videre med finansieringen av prosjektet på annen måte. Min konklusjon er etter dette at det heller ikke for den negative kontraktsinteressen foreligger ansvarsgrunnlag for banken. Jeg går da ikke inn på de øvrige erstatningsvilkår eller tapsberegningen.

Atter subsidiært hevder Hansen at løftet om tilbakebetaling av lånet er bortfalt, som følge av bristende forutsetninger eller ugyldighet etter avtaleloven §33 og §36. - Heller ikke dette kan etter min mening føre frem, og igjen viser jeg langt på vei til den oppfatningen av hendelsesforløpet som jeg har gitt uttrykk for tidligere. Jeg kan ikke se at det strider mot redelighet og god tro at banken krever lånene tilbakebetalt. At et prosjekt blir mislykket, må som det klare utgangspunkt være låntakerens - ikke långiverens - risiko.

Bjørn Hansen stilte seg i 1986 som selvskyldnerkausjonist for de forpliktelser som Bjørn Hansen AS og Bjørn Hansen Invest AS "har eller måtte få til Christiania Bank og Kreditkasse". I samsvar med bankens standardformular gjaldt kausjonen "ikke bare for et spesielt mellomværende, men for alle nåværende og fremtidige forpliktelser overfor banken". Denne kausjonen må etter min mening gjelde også for de lån som er tatt opp for selskapene Bjørn Hansen AS og Bjørn Hansen Invest AS til Kinaprosjektet. Ordlyden omfatter dette, og det er også meget naturlig at banken ville sikre seg at Bjørn Hansen personlig ble økonomisk ansvarlig for aksjeselskaper der han var eneeier. - Riktignok skrev Hansens daværende advokat i lånesøknaden 6 juni 1990 at det var "... en forutsetning at Kreditkassen bekrefter at selvskyldnerkausjon fra Bjørn Hansen er bortfalt, da denne etter Bjørn Hansens syn ble utstedt for et spesielt engasjement og således ikke kan påberopes av Kreditkassen for enhver forpliktelse og ubegrenset beløp". Men ifølge banksjef Hagbergs forklaringer for namsretten og lagmannsretten protesterte han umiddelbart mot denne forståelsen, og den er senere ikke påberopt før i stevningen.

Anken har etter dette ikke ført frem på noe punkt når det gjelder realiteten. Kreditkassen har ikke krevet saksomkostninger for namsretten, men derimot for lagmannsretten og Høyesterett. - Som det har fremgått, mener jeg at banken delvis kan bebreides for den uklarhet som har foreligget. Jeg mener at det bør få den konsekvens at banken ikke tilkjennes saksomkostninger for noen instans.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.