LA-1995-417

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1997-04-17
Publisert:	LA-1995-00417
Stikkord:	Erstatning
Sammendrag:
Saksgang:	Sandefjord byrett Nr. 94-00199. Agder lagmannsrett LA-1995-00417. Anket til Høyesterett HR-1998-00023 A - lagmannsrettens dom pkt 1 stadfestet.
Parter:	Ankende part: Bjørn Hansen Invest AS Bjørn Hansen AS Bjørn Hansen Kari Thorbjørnsen Synnøve Hansen (Prosessfullmektig: Advokat Morten Steenstrup) Ankemotpart: Christiania Bank og Kreditkasse AS (Prosessfullmektig: Advokat Ivar Sagbakken jr.)
Forfatter:	Lagdommer Birger Lassen Byrettsjustitiarius Odvar Rye Protokollfører: Odvar Rye
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §335, Avtaleloven (1918) §30, §33, §36, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §6-6

Christiania Bank og Kreditkasse AS - i det følgende kalt Kreditkassen eller banken - begjærte 8. november 1993 tvangssalg av eiendommene gnr. 102 bnr. 17 og gnr. 45 bnr. 14 i Sandefjord. Den førstnevnte eiendommen - Vesterøyveien 371 - er en kombinert bolig- og forretningseiendom som etter det opplyste eies av selskapet Bjørn Hansen Invest AS, med Bjørn Hansen som hjemmelsinnehaver. Eiendommen gnr. 45 bnr. 14 - Breidablikkveien 17 - er en boligeiendom bebodd av Bjørn Hansens mor Synnøve Hansen, som også er hjemmelsinnehaver til en ideell halvpart av eiendommen. Som saksøkte i namssaken var i begjæringen vedrørende gnr. 102 bnr. 17 - namsrettens sak nr. 93-687 C - oppgitt Bjørn Hansen og hans samboer Kari Thorbjørnsen, og i begjæringen vedrørende gnr. 45 bnr. 14 - namsrettens sak nr. 93-688 C - Synnøve Hansen og Bjørn Hansen AS. Tvangsgrunnlag var i sak nr. 93-687 C pantobligasjon pålydende kr 4 millioner tinglyst 22.12.1987, i sak nr. 93688 C pantobligasjon pålydende kr 1300000 tinglyst 11.1.1990.

Etter begjæring fra de saksøkte ble sakene overført til behandling i søksmåls former. I stevningen fra de saksøkte er Bjørn Hansen, Kari Thorbjørnsen og Synnøve Hansen samt selskapene Bjørn Hansen AS og Bjørn Hansen Invest AS oppført som saksøkere. Bjørn Hansen AS er stiftet i 1980, Bjørn Hansen Invest AS i 1986. Bjørn Hansen er eneaksjonær i Bjørn Hansen Invest AS. Aksjene i Bjørn Hansen AS eies av Bjørn Hansen og Bjørn Hansen Invest AS. Ved stevningen er innbragt til selvstendig pådømmelse visse motkrav som de saksøkte mener å ha mot Kreditkassen, jfr. tvangsloven §6-6 tredje ledd, og som lagmannsretten kommer nærmere tilbake til.

Sandefjord namsrett - dommerfullmektig Børge Benum som enedommer - avsa 3. mars 1995 dom med slik domsslutning:

"1. Christiania Bank og Kreditkasse AS frifinnes.

2. Sak nr. 93 - 687 C og sak nr. 93 - 688 C for Sandefjord namsrett fremmes.

3. Bjørn Hansen plikter å betale Christiania Bank og Kreditkasse AS 19260225,- - nittenmillionertohundreogsekstitusentohundreogtjuefem - kroner med tillegg av 13 - tretten - prosent årlig rente fra 22. juli 1993 og til betaling skjer.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

4. Bjørn Hansen Invest AS, Bjørn Hansen AS, Bjørn Hansen, Kari Thorbjørnsen og Synnøve Hansen plikter i fellesskap å erstatte Christiania Bank og Kreditkasse AS' saksomkostninger med 186709,- - etthundreogåttisekstusensyvhundreogni - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom."

Saksforholdet fremgår av namsrettens dom.

De 5 saksøkte v/advokat Ole Petter Breistøl har påanket namsrettens dom til Agder lagmannsrett. Under ankeforberedelsen har advokat Breistøl fratrådt som prosessfullmektig for de ankende parter. Han ble etterfulgt av advokat Jon Lyng, som imidlertid også fratrådte og som ble etterfulgt av advokat Morten Steenstrup.

Ankeforhandling ble holdt i Tinghuset i Tønsberg i tidsrommet fra mandag 20. januar til mandag 17. februar 1997. Bevisførselen ble avsluttet fredag 31. januar. På grunn av at en av advokatene fikk sykdomsforfall, måtte prosedyresesjonen i saken utsettes til dagene torsdag 13., fredag 14., lørdag 15. og mandag 17. februar. For de ankende parter møtte prosessfullmektigen advokat Morten Steenstrup sammen med advokat Odd Moe. Bjørn Hansen møtte og forklarte seg. Kari Thorbjørnsen var til stede under hele ankeforhandlingen, men forklarte seg ikke. Synnøve Hansen møtte ikke. For Kreditkassen møtte bare prosessfullmektigen, advokat Ivar Sagbakken jr. 15 vitner ble avhørt, hvorav 3 var nye for lagmannsretten.

De ankende parter har for lagmannsretten i hovedsak anført:

Anken gjelder saken som helhet, og retter seg mot namsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse.

En hovedfeil ved namsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse er at namsretten ikke i tilstrekkelig grad har vurdert begivenhetene i 1990-91 på bakgrunn av den tidligere mangeårige forretningsforbindelse mellom Bjørn Hansen og Kreditkassen - personifisert ved tidligere banksjef i Sandefjord Thor Hagberg. Hagberg oppfordret Hansen direkte til å satse på "Kinaprosjektet" så tidlig som i mars 1989. De arbeidet hele tiden tett sammen; Hansen oppfattet Hagberg som banken og hadde aldri kontakt med noen av Hagbergs overordnede. Alt gikk muntlig.

Prinsipalt anføres som for namsretten at Kreditkassen i løpet av sommeren/høsten 1990 og vinteren/våren 1991 hadde forpliktet seg til fullfinansiering av Kinaprosjektet, og således ikke hadde adgang til å gi det avslaget som banken ga i brev til Hansen av 6. juni 1991 fra distriktsbanksjef Finn Haugen.

Namsretten har bygget på uriktig faktum når det i dommen er sagt at tidligere banksjef Hagberg som vitne støttet distriktskredittsjef Wathnes uttalelse om at han ikke ga Bjørn Hansen noe finansieringstilsagn på møtet i Sandefjord 29. mai 1991. Hagberg har selv korrigert denne positivt uriktige faktiske opplysning i dommen i brev til advokat Breistøl av 16. mars 1995. Banksjef Hagberg sa tvertimot det samme i namsretten som i sin vitneforklaring for lagmannsretten - nemlig at det på møtet 29. mai 1991 ble gitt et bindende tilsagn om fullfinansiering av "Kinaprosjektet". Wathnes utsagn - "We shall take Hansen to the goal" - kan ses som en bekreftelse på tilsagn banksjef Hagberg hadde gitt Hansen ved flere anledninger sommeren og høsten 1990, men også som et selvstendig og rettslig bindende tilsagn fra kredittsjef Wathnes side. Den eneste reservasjon som ble tatt, var at konsulentfirmaet Price Waterhouse's rapport om økonomien i prosjektet ble vurdert som tilfredsstillende av banken; det vil - slik Bjørn Hansen oppfattet det - si av banksjef Hagberg. Denne betingelsen fra bankens side hevdes å være oppfylt, slik at banken var avtalerettslig bundet til sitt løfte om å fullfinansiere prosjektet i god tid før møtet 29. mai 1991. De ankende parter har konkret tidfestet tidspunktet da Hagberg forpliktet banken til "29. juni 1990 eller noen dager senere." Price Waterhouse ble koplet inn i prosjektet omkring månedsskiftet juli/august 1990. Rapporten som ble avgitt 11. november 1990, var i sitt innhold slik at banken da ble bundet til å fullfinansiere prosjektet.

Også etter at avslaget ble gitt i brevet av 6. juni 1991 ble det fra bankens side gitt betingede tilsagn som hevdes å ha bundet banken til finansieringsbistand som imidlertid ikke ble gitt.

Subsidiært - hvis lagmannsretten kommer til at banken tross alt ikke ga Hansen noe bindende tilsagn om finansiering - anføres det at banken i hvert fall forledet Hansen til å tro at så var tilfelle. Det tap Hansen ble påført ved å ha disponert i tillit til dette - den "negative kontraktsinteresse" - påstås på dette grunnlag erstattet av banken, etter reglene om "culpa in contrahendo". Også dette kravet overstiger bankens krav mot Hansen og hans selskaper. Grunnlaget for anførselen om at Hansen ble forledet av banken er i hovedsak det samme som for den prinsipale anførsel om bindende finansieringstilsagn - det er banksjef Hagbergs forespeilinger fra sommeren 1990 og utover, kredittsjef Wathnes uttalelse på møtet 29. mai 1991 og tilsagn gitt i "frysperioden" fra sommeren 1991 til sommeren 1993.

Kritikken av bankens saksbehandling i forbindelse med det avslaget som ble gitt primo juni 1991, slik den er gjengitt i namsrettens dom, opprettholdes.

Atter subsidiært anføres at avtaleloven §36 må lede til at bankens krav på tilbakebetaling av de lån som utgjør tvangsgrunnlaget for salget av de to eiendommene, er bortfalt. Argumentasjonen for dette er den samme som for namsretten - de ankende parter mener det vil være urimelig om lån som er tatt opp under forutsetninger som banken senere løper fra skal måtte betales tilbake.

Foruten avtaleloven §36 har de ankende parter for lagmannsretten anført at også avtaleloven §30 og §33 må være anvendelige på saksforholdet, og at også på disse grunnlag må bankens krav på tilbakebetaling av lånene være bortfalt.

Om selvskyldnerkausjonen og hva den omfatter er anført det samme som for namsretten.

De ankende parter har for lagmannsretten nedlagt slik felles påstand:

"1. Sak nr. 93-687 C og sak nr. 93-688 C for Sandefjord namsrett fremmes ikke.

2. Bjørn Hansen AS og Bjørn Hansen Invest AS plikter ikke å betale tilbake følgende lån og kreditter som er ytet selskapene av Christiania Bank og

Kreditkasse AS: - Kassekreditt 6272-05-06381 - Gjeldsbrevlån 6273-80-31569 - Kassekreditt 6272-05-13213 - Gjeldsbrevlån 6273-80-45845 - Kassekreditt 6272-05-28709 - Lån nr. 6272-80-27731 - Lån nr. 6273-80-43265

3. Christiania Bank og Kreditkasse AS plikter å slette følgende pante- og sikkerhetsretter: - Pantobligasjon pålydende kr 550000,- i gnr. 102, bnr. 17 i Sandefjord, tinglyst 18.06.82 - Pantobligasjon pålydende kr 150000,- i gnr. 102, bnr. 17 i Sandefjord, tinglyst 29.07.82 - Pantobligasjon pålydende kr 200000,- i gnr. 102, bnr. 17 i Sandefjord, tinglyst 23.08.83 - Pantobligasjon pålydende kr 300000,- i gnr. 102, bnr. 17 i Sandefjord, tinglyst 26.03.87 - Pantobligasjon pålydende kr 4000000,- i gnr. 102, bnr. 17 i Sandefjord, tinglyst 22.12.87 - Pantobligasjon pålydende kr 1000000,- i gnr. 102, bnr. 17 i Sandefjord, tinglyst 20.10.89 - Pantobligasjon pålydende kr 5000000,- i gnr. 102, bnr. 17 i Sandefjord, tinglyst 12.07.90 - Pantobligasjon pålydende kr 1300000,- i gnr. 45, bnr. 14 i Sandefjord, tinglyst 11.01.90 - Varelagerpant i Bjørn Hansen AS - Factoringpant i Bjørn Hansen AS - Varelagerpant i Bjørn Hansen Invest AS - Factoringpant i Bjørn Hansen Invest AS - Erklæringen av 26.02.1991.

4. Prinsipalt:

Christiania Bank og Kreditkasse AS er erstatningsansvarlig ovenfor Bjørn Hansen AS og Bjørn Hansen Invest AS.

Subsidiært:

Christiania Bank og Kreditkasse AS dømmes til å betale erstatning til Bjørn Hansen Invest AS og Bjørn Hansen AS i fellesskap, til et beløp fastsatt etter rettens skjønn oppad begrenset til totalt kr 50000000,- utover det beløp Christiania Bank og Kreditkasse AS har krevet dom for, med tillegg av 12 % rente fra 01.04.94 og til betaling finner sted.

5. Vilkårene for motregning for Bjørn Hansen Invest AS og Bjørn Hansen AS ovenfor Christiania Bank og Kreditkasse AS er til stede.

6. Selskyldnerkausjon avgitt av Bjørn Hansen personlig overfor Christiania Bank og Kreditkasse AS kan ikke gjøres gjeldende.

7. Christiania Bank og Kreditkasse AS dømmes til å betale Bjørn Hansen, Bjørn Hansen Invest AS og Bjørn Hansen AS saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten."

Ankemotparten Kreditkassen v/advokat Sagbakken har i hovedsak anført:

Namsrettens dom er riktig i resultatet og i hovedsak også med hensyn til begrunnelse.

Bjørn Hansens "Kinaprosjekt" må karakteriseres som et ekstremt risikofylt prosjekt. Prosjektets potensielle verdi var rett nok betydelig, men verdien var høyst usikker på de tidspunkter banken foretok sine kredittvurderinger i og med at alt sto og falt med at Hansen lyktes i å finne frem til en egnet joint venturepartner. Så langt kom Hansen aldri. Bankens kredittvurdering var ingen formsak, slik Hansen hevder. Hansen var trolig insolvent i mai/juni 1991. Banksjef Hagberg feilvurderte prosjektet. Den påfølgende kredittvurdering viste at betingelsene for bankfinansiering av det ikke var oppfylt. Saksbehandlingen i forbindelse med kredittvurderingen må sies å ha vært fullt forsvarlig.

Det er aldri gitt noe tilsagn om noe langsiktig engasjement fra bankens side - det var hele tiden tale om kortsiktige kreditter som skulle nedreguleres. Hansen søkte da heller aldri om noen prosjektfinansiering hos Kreditkassen, ut over finansiering av konsulentrapportene. Sluttfinansiering var hele tiden forutsatt ordnet på annen måte og gjennom andre kredittinstitusjoner. Advokat Breistøls kredittsøknad av 6. juni 1990 på kr 4,25 millioner gjelder vanlig drift av selskapene og ikke spesielt Kinaprosjektet. Tvertimot sies det i brevet uttrykkelig at Kinaprosjektet var tenkt finansiert på annen måte og av andre enn Kreditkassen. Søknaden ble i virkeligheten mer enn innvilget, idet engasjementet økte med mer enn omsøkt beløp mellom juni 1990 og mai/juni 1991.

At Hansen skulle ha oppfattet banken som forpliktet til å fullfinansiere Kinaprosjektet, motsies av Hansens egen måte å forholde seg på. Han søkte således 20. februar 1991 om refinansiering hos Bankers Trust i London, men fikk avslag. Også MTM fikk, omtrent på samme tid, i oppdrag av Hansen å ordne med refinansiering av engasjementet i Kreditkassen. Hvorfor skulle Hansen betale MTM 25 000 pund for å refinansiere engasjementet i Kreditkassen hvis han allerede mente å være sikret fullfinansiering av Hagberg? I tillegg til dette ble det gjort mislykkede forsøk på refinansiering i China Bank London og China Bank Hongkong.

I ankeerklæringen er ikke sagt noe om at banksjef Hagberg er feilsitert i namsrettens dom. Ankeerklæringen er skrevet av advokat Breistøl, som var de ankende parters prosessfullmektig i namsrettssaken. Det har formodningen mot seg at banksjef Hagberg skulle ha kommittert banken i forhold til Hansen i 1990/91. Verken Bjørn Gåsholt eller noen andre har hørt Hagberg gi uttrykk for dette i det aktuelle tidsrom, og det er uforklarlig at Hagberg unnlot å si fra om det hvis han hadde denne oppfatningen på møtet i Oslo 4. juni 1991 - i hvert fall at han mente Wathne hadde kommittert banken på møtet 29. mai. Det bestrides i og for seg ikke at det ble gitt positive vurderinger av Kinaprosjektet fra bankens side på møtet 29. mai. Men å oppfatte det som ble sagt som forpliktende tilsagn, mener banken er "adressatculpa". Både Hagberg og Wathne visste at det måtte en kredittvurdering til, og at lånesøknad måtte fremmes som kredittsak for overordnet bankmyndighet.

Det er også mer enn uklart hva banken i tilfelle er forpliktet til, i og med at det ikke foreligger noe skriftlig og ingen opplysninger om maksimumsbeløp, rentefot, avdragstid, sikkerhet etc. Det fastholdes fra bankens side at det er helt uvanlig å stifte slike forpliktelser på annen måte enn ved opprettelse av lånedokumenter. Banken har beregnet en fullfinansiering av Kinaprosjektet til å kunne beløpe seg til kr 30-35 millioner, basert på bl.a. anslag av direktør Hasan i MTM (såkalt "mellomfinansiering") og revisor Terje Strøm ("brofinansiering" - etablering av et nytt selskap m.v.).

Subsidiært - hvis lagmannsretten skulle anse det godtgjort at Hagberg har gitt et slik betinget tilsagn som Hansen påstår - anføres det at betingelsen - tilfredsstillende vurdering av økonomien i prosjektet - ikke ble oppfylt. Det kan åpenbart her ikke være spørsmål om hva banksjef Hagberg for sin del mente var tilfredsstillende, men om vurderingen til de personer i banken som hadde myndighet til å avgjøre spørsmålet. Vurderingen til disse personene var at prosjektet - i hvert fall på vurderingstidspunktet - ikke var "bankable", og det var en saklig sett korrekt vurdering.

Atter subsidiært er anført manglende årsakssammenheng/adekvans. Banken måtte i mai/juni 1991 regne med at MTM ville kunne ordne refinansiering, og "frysavtalen" var et bidrag fra bankens side til å muliggjøre alternativ finansiering. Det er under enhver omstendighet upåregnelig at avslag på en søknad om kr 3-4 millioner i lån skal lede til et slikt tap som anført av Hansen i denne saken.

Som for namsretten vil banken ikke påberope seg ugyldighet på grunn av at Hagberg eller andre har gått ut over sine fullmakter ved tilsagn som måtte være gitt.

Om de ankende parters subsidiære grunnlag - den "negative kontraktsinteresse" - er anført:

Det bestrides ikke at Hansen har pådratt seg omkostninger i tillit til en forventet sluttfinansiering, men det bestrides at banken kan gjøres ansvarlig for disse. Både Price Waterhouserapporten og MTM-rapporten hadde selvstendig verdi for Hansen i forbindelse med at han måtte fremskaffe joint venturepartnere, og i forbindelse med forsøkene på å fremskaffe en konverteringsbank - det er med andre ord ikke slik at Hansen ville ha unngått omkostningen med disse rapportene hvis han hadde visst at Kreditkassen ikke under noen omstendighet ville sluttfinansiere prosjektet.

Til en tapsoppstilling Hansen har fremlagt, utarbeidet av Hansens regnskapsfører Finn Hansen og med sluttsum kr 27837000,- født xx.xx.1992, har banken anført at et slikt tap ikke kan anses tilfredsstillende dokumentert idet banken ikke har noen kontrollmuligheter. I forhold til det såkalte "disponeringstap", som kommer i tillegg til de direkte påløpte omkostningene, har banken påberopt seg bestemmelsen i tvistemålsloven §335.

Verken Hagberg eller Wathne har opptrådt uredelig eller mot bedre vitende, hvilket hevdes å være et vilkår for slik erstatning som Hansen subsidiært krever.

Om forholdet til avtaleloven §36 er i hovedsak anført det samme som for namsretten. Det kan åpenbart ikke sies å være urimelig av banken å kreve lånene tilbakebetalt. Namsrettens vurdering øverst på s. 49 i namsrettens dom er riktig.

Også om selvskyldnerkausjonen og hva den omfatter har banken i hovedsak anført det samme som for namsretten og tiltrådt den konklusjon og begrunnelse namsretten har gitt.

Banken har nedlagt slik påstand:

"I. Sandefjord namsretts dom av 3. mars 1995 i sak nr 94-199A stadfestes.

II. Christiania Bank og Kreditkasse tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."

Lagmannsretten skal bemerke:

Hovedspørsmålet i saken er om Kreditkassen var rettslig forpliktet til å yte Bjørn Hansen ytterligere lån i begynnelsen av juni 1991, eventuelt om banken senere påtok seg en slik forpliktelse før hele engasjementet ble sagt opp 22. juni 1993.

På det tidspunkt banken avslo å gi Bjørn Hansen ytterligere kreditt, skyldte selskapene hans kr 20545000,-. Av dette var omkring halvparten gjeld fra tiden før Kinaprosjektet. For regnskapsåret 1990 hadde de to selskapene et samlet driftsunderskudd på kr 26194614,-. For regnskapsåret 1991 var driftsunderskuddet kr 12002998,-, men dette resultatet var naturligvis ikke kjent i månedsskiftet mai/juni 1991. Engasjementet ble av daværende distriktsbanksjef Finn Haugen ansett som dårlig sikret - et "kriseengasjement", og den oppfatningen hadde også andre personer i banken som var med på å behandle Hansens kredittsak i mai/juni 1991. I realiteten var selskapene overforgjeldet i betydelig grad. Selskapene var praktisk talt uten inntekter og må anses å ha vært insolvente.

Bjørn Hansen hadde, i samråd med daværende avdelingsbanksjef i Sandefjord Thor Hagberg, innhentet rapporter fra konsulentselskapene Price Waterhouse og MTM Consulting, blant annet med sikte på en kredittvurdering. I mai/juni 1991 forelå rapportene fra Price Waterhouse og en foreløpig rapport datert 18. april 1991 fra MTM. Innholdet i de rapportene som forelå ble bedømt noe forskjellig av de personer som behandlet Hansens kredittsak i banken, men kan etter lagmannsrettens mening ikke oppfattes slik at en ytterligere økning av engasjementet i Kreditkassen ut fra en risikovurdering fremsto som noen kurant sak. Den endelige rapporten fra MTM, som kom 12. juli 1991, endret ikke denne vurderingen på avgjørende måte.

I brev av 16.mai 1991 til Bjørn Hansen skriver direktør Hasan i MTM om Price Waterhouserapporten: "We discussed the negative perception that we believe the Price Waterhouse (PW) report creates and agreed that this report should not be distributed to third parties."

I et brev av 4. juni 1991 skriver den samme Hasan til banksjef Thor Hagberg: "It is unlikely that the international rights have much value today. Bjørn Hansen does not have the infrastructure to develop the international rights independently, neigther in terms of geographical coverage and personnel credibility."

I en udatert rapport fra MTM, betegnet som "første utkast", sies om dette i norsk oversettelse: "Grunnlaget for vår vurdering forutsetter at et profesjonelt verdensomspennende distribusjons- og markedsføringssystem er på plass. Uten dette føler vi at prognosene for vekst og markedsandel som Price Waterhouse har foretatt, ikke er oppnåelige. Vi mener derfor at uten en profesjonell distribusjonsmulighet vil verdien av Kinaprosjektet være betydelig redusert."

I månedsskiftet mai/juni 1991 var det ingen avklaring med hensyn til mulige joint venturepartnere for Bjørn Hansen. MTM hadde på dette tidspunkt hatt kontakt med selskaper som kunne være aktuelle som joint venturepartnere for Hansen, men noe lenger var man ikke kommet. Det ble senere inngått to intensjonsavtaler (letters of intent) med slikt siktemål - med DBS 15. januar 1992 og med Uniroc 19. august 1992.

Ovennevnte momenter viser etter lagmannsrettens mening at det i mai/juni 1991 var betydelig usikkerhet knyttet til å gå inn med kapital til fullfinansiering av Bjørn Hansens Kinaprosjekt. Det var, som det også ble påpekt i interne notater under bankens kredittbehandling, tale om finansiering av et høyrisikoprosjekt. Det var heller ikke på det rene hvor mye penger som kunne vise seg nødvendig for eventuelt å få prosjektet vellykket i mål.

Det er likevel så at det helt frem til avslagstidspunktet ble gitt uttalelser fra ansatte i banken - i første rekke Thor Hagberg og Ole Wathne - som Bjørn Hansen oppfattet som tilsagn han kunne basere seg på - i hvert fall i den forstand at hvis han fikk problemer med å få ordnet sluttfinansiering andre steder, ville han kunne regne med bistand fra Kreditkassen. Lagmannsretten viser om dette særlig til vitneforklaring av revisor Terje Strøm, som sa at banksjef Hagberg i et møte 23. mai 1991 "gikk langt" i å forplikte banken til såkalt "brofinansiering". Det ble ifølge Strøm ikke tatt noe forbehold fra Hagbergs side med hensyn til senere bankmessig behandling.

Det samme fremgår av et brev fra direktør Hasan i MTM til Bjørn Hansen av 31. mai 1991, hvor det i norsk oversettelse blant annet sies: "Både Neil Sunderland og jeg fant møtene svært så nyttige, og vi ble veldig oppmuntret av Kreditkassens positive holdning til å støtte dette prosjektet. Jeg tror at det også vil være meget nyttig fra ditt synspunkt at Kreditkassen bekreftet at de ikke bare ville fortsette å yte deg finansiell støtte, men at de også ville yte deg mellomfinansiering til kjøp av internasjonale rettigheter osv. dersom du skulle ha behov for det." Det bemerkes i denne forbindelse at både Hasan og Sunderland var til stede i møtet 29. mai 1991, og Hasan har altså for sitt vedkommende oppfattet uttalelsene fra Hagberg og Wathne som tilsagn om mellomfinansiering av Kinaprosjektet. Det foreligger også en udatert rapport fra MTM-folkene Hasan, Isaac og Sunderland om møter vedrørende Kinaprosjektet i 1991, og hvor det om møtet 29. mai er sagt i norsk oversettelse at "På møtet ga banken et klart løfte om fremtidig finansiering for Kinaprosjektet og bekreftet sitt langvarige forhold til Bjørn Hansen samt sin fortsatte støtte til denne viktige kunden." Da denne rapporten som nevnt er udatert, og kan være skrevet på et tidspunkt da MTM hadde egne motiver for å fremstille banken som bundet i forhold til Hansen, har den begrenset bevisverdi. Derimot mener lagmannsretten at brevet av 31. mai underbygger at det på de to møtene nok er gitt uttalelser fra bankens representanter som var egnet til å gi Hansen andre forventninger med hensyn til videre finansiering av Kinaprosjektet enn det avslaget som ble gitt i brevet av 6. juni.

Spørsmålet er imidlertid om det var skapt noen rettslig plikt for banken til å gi ytterligere finansiering, eventuelt om Hansen på ansvarsbetingende måte ble forledet til å tro at det var skapt en slik rettslig plikt.

I. Noen avtale i vanlig forstand om fullfinansiering eller ytterligere finansiering fra bankens side er det ikke spørsmål om. Det som påstås er at det fra bankens side, ved uttalelser og tilkjennegivelser ellers, ble forholdt på en måte som Hansen - på bakgrunn av den tidligere forretningsforbindelse partene imellom - med rette oppfattet som forpliktende, og som må likestilles med en formell avtale.

Lagmannsretten er enig med Bjørn Hansen i at både spørsmålet om banken ble rettslig forpliktet, og eventuelt om Hansen ble forledet til å tro at så var tilfelle, må vurderes på bakgrunn av hans langvarige kundeforhold i banken, bankens opptreden gjennom hele kredittperioden og de rutiner som ble fulgt ved den praktiske gjennomføring og oppfølgning av partenes mellomværende. Det kan, som fremholdt av de ankende parter, ikke vurderes isolert om de forskjellige enkeltutsagn og enkelthandlinger som det er vist til i seg selv er dispositive.

I prosesskrift av 22. september 1995 fra advokat Lyng er anført at det i virkeligheten var etablert et "joint venture" mellom Hansens selskaper og banken, og "at det totale kundeforhold og bankens opptreden med hensyn til løpende kredittgivning i seg selv har etablert en forpliktelse til i fremtiden å følge opp med kredittgivning vedrørende gjensidige forutsatte utgiftsdrivende tiltak." De ankende parter har i denne forbindelse blant annet vist til et notat av august 1991 fra Joachim Holter, styremedlem i Kreditkassen, hvor Holter blant annet sier følgende:

"Enda mer betenkelig er det at vi også opptrer som leverandører av egenkapital. Dette innebærer at vi ikke bare har akseptert forretningsideen slik den har utviklet seg. Vi har støttet den aktivt og blitt en slags "joint venture partner" med kunden. I redegjørelsen har vi fått presentert et nytt begrep som kalles "egenkapitallån". For meg er dette et uklart begrep. Enten er vi långivere, eller så er vi medeiere i en virksomhet."

Det bemerkes at Holters notat ikke er skrevet i forbindelse med bankens behandling av den foreliggende sak.

Lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for å beskrive forholdet mellom Bjørn Hansen og Kreditkassen som et joint venture eller et joint venturelignende samarbeid. Banken var ikke på noe tidspunkt inne med eierinteresser i Kinaprosjektet; tanken om å gjøre det ble nevnt i et notat av 3. juni 1991 skrevet av Ole Wathne ("i lys av risikoen vi tross alt har"), men uten at den ble fulgt opp i handling. Selv om det var et nært samarbeid mellom Hansen og banksjef Hagberg, er det ikke fremkommet noe som berettiger til å si at dette i seg selv etablerte noen forpliktelse for banken til i fremtiden å følge opp med kredittgivning uten noen nærmere vurdering av risiko og øvre beløpsgrense.

De ankende parter har vektlagt at Hansen fra sommeren 1990 stillet betydelige sikkerheter overfor banken - han "la alle sine egg i bankens kurv" som det er blitt sagt, og hadde som følge av dette ikke noe å tilby andre mulige långivere. Lagmannsretten vil til dette for det første bemerke at gjelden til banken økte med ca kr 10 millioner - fra ca 10 til ca 20 millioner - fra juni 1990 til våren 1991. Av dette er ca 6 millioner oppgitt å være renter, og de øvrige ca 4 millioner betaling for konsulentrapporter og for reiser Hansen foretok. Lagmannsretten har vanskelig for å se disse sikkerhetsstillelsene som uttrykk for en forutsetning om fullfinansiering av Kinaprosjektet, verken fra bankens eller fra Hansens side, og i hvert fall ikke som uttrykk for noen oppfatning om at banken allerede var bundet til å følge opp. Ved en refinansiering ville sikkerhetene bli frigitt i takt med innfrielse av engasjementet i Kreditkassen. Det er derfor vanskelig å forstå at mangel på frie aktiva hos Hansen skal ha vært årsaken til at noen refinansiering ikke kom i stand. En viktigere årsak har sannsynligvis vært den skepsis i andre kredittinstitusjoner til prosjektets soliditet og kredittverdighet som Kreditkassens holdning til sluttfinansieringen nok kan ha forårsaket.

Spørsmålet om hva som skal til for at det er oppstått en rettslig ytelsesplikt i et tilfelle som det foreliggende, er blant annet behandlet av Krüger: Norsk Kontraktsrett s. 2146, Hov: Avtalerett (1993) s. 27-37 og s. 50-57, Woxholth: Avtaleinngåelse i og utenfor avtaleloven (1995) s. 56-79) og Huser: Avtaletolking (1983) s. 104-111.

Krüger sier på s. 36-37: "Skal utsagnet tillegges rettsvirkninger i andre tilfelle enn der avgiveren også vitterlig har ment å forplikte seg, - - - må det foreligge omstendigheter der adressaten/medkontrahenten har skjellig grunn til å basere seg på at han har oppnådd et krav eller en rettighet. Det kan være på bakgrunn av det som er skjedd mellom partene ved denne eller tidligere anledninger, eller det kan være på bakgrunn av den konkrete situasjon partene befinner seg i da utsagnet fremkommer. Særlig klart blir dette der avgiveren kan bebreides for ikke å ha forstått at en ufullstendig og formløs ytring på gitt sted til gitt tid vil bli oppfattet som et forpliktende utsagn."

På s. 44 sier samme forfatter: "Er det i realiteten oppnådd dispositiv enighet om vesentlige spørsmål i forhandlingene ? I så fall kan den oppnådde enighet tre i stedet for de formelt adskilte tilbuds- og akseptvirkninger etter avtaleloven. Spørsmålet om hvorvidt det er oppnådd slik enighet beror igjen på en konkret vurdering, der det må tas hensyn til hva som ellers er vanlig på vedkommende livsområde og hvilke grunner man i tilfelle måtte ha for ikke å formalisere den påståtte enighet skriftlig eller på annen måte."

Woxholth sier på s. 62-63: "Men det underliggende synspunkt er at hvor en rimelig hensyntagen til den annen parts interesser tilsier aktiv handling, vil binding kunne inntre der parten forholder seg passiv. - - - Sanksjonsmomentet kan imidlertid tale for å anse avtale inngått, selv om det ikke settes i forbindelse med passivitet. Det kan f eks være fordi adressaten burde ha forstått at hans handling måtte bli oppfattet som noe mer enn en ren uforpliktende opplysning. At avtalebinding kan inntre som følge av en sanksjon mot uønsket opptreden (culpasanksjon) er neppe omstridt, selv om det er vanskelig å finne frem "rene" eksempler på dette i rettspraksis."

På s. 73-74 sier samme forfatter: "Høyesterett har i det hele tatt lagt stor og ofte avgjørende vekt på om hovedpunktene i kontraktsforholdet er på det rene, og i såfall kommet til at avtale må anses inngått. - - - Mye taler for at det bør utvises forsiktighet før binding sies å foreligge hvor avtaleforholdet er komplisert, langvarig og avhengig av partenes tillit til hverandre."

På s. 79 sier samme forfatter: "På enkelte kontraktsområder er det så vanlig at avtaler inngås skriftlig at unnlatelsen av å følge dette mønsteret kan tilsi at parten får bevisbyrden for at avtale er inngått. Det vil f eks gjelde ved avtaler om salg av fast eiendom."

Av rettsavgjørelser partene har vist til, har lagmannsretten festet seg ved dom i Rt-1967-13 (Frionor - Termofrakt A/S) og dom i Rt-1992-1110 (Stiansen - OBOS).

Saksforholdet i dommen fra 1967 har likhetstrekk med den foreliggende sak. Spørsmålet i saken var om Frionor ved sin transportsjef muntlig hadde gitt Termofrakt A/S fortrinnsrett til transport av frossenfisk på kontinentet. Det var på det rene at transportsjefen ved forskjellige anledninger hadde kommet med tilsagn i den retning - tilsagn som lå utenfor hans stillingskompetanse. Transportsjefen hadde i bevisopptak bekreftet at det var inngått en avtale om fortrinnsrett. Høyesterett sa imidlertid om dette at "de tilsagn som Heide under de forskjellige samtaler måtte ha gitt Holden og Andersen angående fremtidige kontinentaltransporter, er tilsagn om hvordan han som transportsjef ville behandle slike kjøreoppdrag. Jeg kan ikke se at Holden og Andersen har hatt berettiget grunn til å oppfatte Heides utsagn på annen måte."

I saken fra 1992 var spørsmålet om det var inngått bindende avtale om et større byggeprosjekt i Oslo, med en kontraktssum på kr 30-40 millioner. Spørsmålet ble besvart benektende, og hovedbegrunnelsen var at en såkalt "oktoberavtale" som entreprenøren Stiansen påberopte seg ikke inneholdt noen eksakt pris for prosjektet - det var bare sagt der at partene skulle etterstrebe husbankfinansiering, og at prisen skulle ligge på "Husbanknivå". Dette var ikke entydig nok til å anse prisen for avtalt, og Høyesterett sluttet seg til en generell betraktning i lagmannsrettens dom om at prisen var et fundamentalt poeng ved avtaleinngåelse, og at "når pris ikke er avtalt vil det vanligvis være en meget sterk formodning for at endelig avtale ikke er sluttet."

Det er i den foreliggende sak på det rene at det fra bankens side ikke ble sagt noe konkret verken om rentesats, sikkerhet eller løpetid for den finansiering Hansen påstår at banken hadde forpliktet seg til. Det er i ettertid heller ikke klart hvilket beløp banken eventuelt var forpliktet til å stille til rådighet. Noen skriftlig lånesøknad til fullføring av Kinaprosjektet ble aldri fremmet av Hansen. Hansen har i sin partsforklaring i ankesaken sagt at kr 5-6 millioner utvilsomt ville ha vært tilstrekkelig. Banken måtte imidlertid regne med den mulighet at sluttfinansieringen kunne komme til å koste atskillig mer, og at ethvert ytterligere engasjement i verste fall bare økte bankens tap.

Lagmannsretten er som namsretten kommet til at banken ikke kan anses å ha forpliktet seg rettslig til å yte ytterligere finansieringsbistand. Det må etter lagmannsrettens mening noe mer til enn det som foreligger her for at banken skal anses rettslig forpliktet.

De tilsagn som angivelig skal være gitt av banksjef Hagberg fra sommeren 1990 er ikke nærmere konkretisert, og lagmannsretten kan ikke legge noe mer i dette enn at Hagberg har gitt uttrykk for at han hadde tro på Bjørn Hansen og hans Kinaprosjekt, og ville komme til å stille seg fortsatt positiv til at banken engasjerte seg i realiseringen av prosjektet. Det forelå som nevnt ingen konkret søknad fra Hansens side som et mer forpliktende tilsagn kunne knyttes til.

Som namsretten finner lagmannsretten det bevist at kredittsjef Wathne 29. mai 1991 uttalte at "We shall take Hansen to the goal", og at han også ved andre anledninger ga uttrykk for en positiv holdning til Kinaprosjektet og bankens videre engasjement i dette. Men verken disse uttalelsene og holdningene eller det som skjedde i "frysperioden" - hvor Wathne og Ystad angivelig skal ha lovet Hansen såkalt "mellomfinansiering" - kan etter lagmannsrettens mening lede til at banken anses å ha bundet seg til ytterligere finansiering. At Hansen - ut fra tidligere erfaringer og ut fra hans egen bedømmelse av risiko og inntjeningsmuligheter for Kinaprosjektet - regnet finansiering som uproblematisk og derfor naturlig kan ha oppfattet situasjonen annerledes, er en sak for seg. Det må etter lagmannsrettens mening skilles mellom tilsagn som er egnet til å skape forventninger om fremtidig imøtekommenhet - forespeilinger - og tilsagn som med grunn kan oppfattes som avsluttende og konkret forpliktende. De tilsagn som det er vist til i denne saken, må etter lagmannsrettens mening henføres under den førstnevnte gruppe. Hansen har ikke, for å sitere Krüger s. 36-37, hatt "skjellig grunn til å basere seg på at han har oppnådd et krav eller en rettighet." Det siterte er rettslig sett noe annet enn skjellig grunn til å regne med en imøtekommende behandling.

Det er sikkert riktig at Hansen frem til mai/juni 1991 hadde oppfattet sitt kundeforhold til Kreditkassen som et spørsmål om hva han kunne bli enig med banksjef Hagberg om. Slik Hansen så langt hadde opplevd beslutningsprosessen i banken var dette naturlig - Hagbergs standpunkt hadde vært bankens standpunkt i alle mellomværender med Hansen. Det var likevel etter lagmannsrettens mening uberettiget av Hansen å basere seg på at en positiv holdning fra banksjef Hagberg var ensbetydende med et ja fra banken. Hansen var ingen novise i forretningsmessig sammenheng, selv om han ikke hadde noen erfaring fra bankvirksomhet. Som nevnt var det i mai/juni 1991 spørsmål om økning av et engasjement som allerede var på over kr 20 millioner - en fordobling i løpet av et års tid, og til to selskaper som siste regnskapsår til sammen hadde et driftsunderskudd på over kr 26 millioner. Spesielt mener lagmannsretten Hansen måtte forstå at når Hagberg knyttet en eventuell sluttfinansiering til tilfredsstillende rapporter fra Price Waterhouse, så kunne det ikke bare være spørsmål om hvorledes Hagberg bedømte disse rapportene. Hansen burde ha forstått at når banken - slik Hansen oppfattet det - måtte ha positive konsulentrapporter for å kunne sluttfinansiere prosjektet, så var det ikke av hensyn til Hagberg men av hensyn til dem i banken som Hagberg måtte overbevise om at prosjektet var kredittverdig. Hagberg hadde en oppfatning om dette, og trengte for sin egen del ikke noen konsulentrapport for å gå inn for en slik oppfølgning som det var spørsmål om. Hagberg bekreftet også som vitne i ankesaken sin tro på prosjektet - han var fortsatt overbevist om at Hansen ville ha lykkes med gjennomføringen hvis banken hadde stått ved sin forpliktelse.

De ankende parters prinsipale påstand - erstatning for den positive kontraktsinteresse - kan etter dette ikke føre frem.

II. Subsidiært har de påstått seg tilkjent erstatning for den negative kontraktsinteresse, med den begrunnelse at Hansen ble forledet av banken til å tro at fullfinansiering var sikret og i tillit til dette pådro seg bortkastede investeringer som - i hvert fall når også disponeringstapet hensyntas - samlet overstiger bankens krav. De faktiske forhold som påberopes til støtte for det subsidiære krav er i hovedsak de samme som påberopes til støtte for at banken var rettslig forpliktet.

Et hovedspørsmål når det gjelder dette blir hva som må til fra bankens side for at Hansen kan sies å ha blitt forledet på ansvarsbetingende måte. Utgangspunktet må naturligvis være at når forhandlinger ikke resulterer i en avtale, må hver av partene ha risikoen for egne forutsetninger med hensyn til dette, og således også for investeringer som foretas i tillit til at avtale vil komme i stand. Spørsmålet er hva som etter gjeldende rett må til for at dette utgangspunktet kan fravikes.

Krüger l.c. s. 32 oppsummerer gjeldende rett på dette punkt slik: "Det kan - uavhengig av om avtale blir inngått - bli ansvar der parten opptrer direkte uredelig ved å fortie omstendigheter som berører utsikten til at avtale vil komme i stand overhodet (han vet f eks at styret neppe vil godkjenne medkontrahenten eller avtalen slik den forhandles). Dommene nevnt ovenfor kan tyde på at det unntaksvis også kan komme på tale å pålegge parten erstatningsansvar når man mot bedre vitende har forespeilet medkontrahenten at det ville bli til avtale - - - I tilfelle der forhandlingsparten uredelig fortier omstendigheter som vil berøre avtalens verdi for forhandlingsmotparten, - - - synes det klart at ansvar kan gjøres gjeldende, både når avtale inngås (positiv kontraktsinteresse) - og når forholdet blir oppdaget før den endelige avtaleslutning (negativ kontraktsinteresse)." De dommene Kruger viser til, er Rt-1981-462 (Malvik) og Rt-1981-1047 (Tingholm).

På s. 36-37 sier Krüger: "Skal utsagnet tillegges rettsvirkninger i andre tilfelle enn der avgiveren også vitterlig har ment å forplikte seg, - - - må det foreligge omstendigheter der adressaten/medkontrahenten har skjellig grunn til å basere seg på at han har oppnådd et krav eller en rettighet. Det kan være på bakgrunn av det som er skjedd mellom partene ved denne eller tidligere anledninger, eller det kan være på bakgrunn av den konkrete situasjon partene befinner seg i da utsagnet fremkommer. Særlig klart blir dette der avgiveren kan bebreides for ikke å ha forstått at en ufullstendig og formløs ytring på gitt sted til gitt tid vil bli oppfattet som et forpliktende utsagn."

Woxholth l.c. sier på s. 114: "Et ledende synspunkt er likevel at det må kreves et illojalt forhold før ansvaret inntrer - det er misbruket man reagerer mot."

Hov l.c. sier på s. 125: "Dersom kontraktsforhandlinger ikke fører frem, vil partene vanligvis ha brukt tid og penger til ingen nytte. Utgangspunktet må imidlertid være at en part ikke kan kreve slike tap erstattet. Skal et slikt erstatningskrav føre frem, må det foreligge et særskilt ansvarsgrunnlag, f.eks. at en part har innlatt seg i forhandlinger uten å ha til hensikt å inngå avtale - - -."

Fleischer sier i artikkelen "Den negative kontraktsinteresse" i Festskrift til professor Arnholm på s. 43: "Resultatløse forhandlinger kan ha medført utgifter, og en part kan dessuten i tillit til forhandlingene ha unnlatt å inngå en fordelaktig avtale på annen kant. Har den annen part skjønt, eller burde han ha skjønt, at det ikke ville bli sluttet noen avtale, skulle alminnelige erstatningsregler føre til at han måtte erstatte tapet. Men denne konsekvens kan neppe trekkes. Man bør alltid fritt kunne gå fra forhandlingene uten å måtte opplyse en gyldig grunn. Erstatning må dog kunne tilkjennes dersom det foreligger skadehensikt eller annet særlig graverende forhold, og dette bringes klart på det rene."

Av de rettsavgjørelser partene har vist til, vil lagmannsretten nevne Malvikdommen i Rt-1981-462. Under dissens 3-2 ble en kommune frikjent for erstatningsansvar i forhold til et boligbyggelag som hadde pådratt seg omkostninger i forbindelse med en planlagt utbygging som kommunen til slutt avslo å godkjenne. Saksforholdet i Malviksaken var et noe annet enn i den foreliggende sak, men etter lagmannsrettens mening vil det være vanskelig å forene flertallets resultat i Malviksaken med en dom som påla Kreditkassen å erstatte Bjørn Hansens negative kontraktsinteresse i den foreliggende sak. De ankende parter har ikke vist til noen rettsavgjørelse som pålegger ansvar i et lignende tilfelle.

I nærværende sak må det etter lagmannsrettens mening legges til grunn at ingen som opptrådte for banken har ment å avgi noe forpliktende tilsagn - det er i tilfelle spørsmål om et uaktsomhetsansvar. Riktignok har banksjef Hagberg som vitne sagt at han oppfattet banken som forpliktet i forhold til Hansen, og at han oppfattet kredittsjef Wathnes uttalelse på møtet 29. mai 1991 - "We shall take Hansen to the goal" - som en bekreftelse på dette. Men hvis Hagberg mente dette også i mai/juni 1991, ville det etter lagmannsrettens mening vært nærliggende for ham å si fra til sine overordnede før avslaget ble gitt. Det gjorde Hagberg ikke, og det er heller ikke fremkommet opplysninger om at han i det aktuelle tidsrom sa til noen andre at han anså banken for rettslig bundet. Fra de ankende parters side er dette søkt forklart med Hagbergs egen vanskelige stilling på angjeldende tidspunkt - han hadde gått klart ut over sine fullmakter som avdelingsbanksjef, han ble presset til å søke avskjed i forbindelse med sluttbehandlingen av Bjørn Hansens kredittsak, og det ville ha forverret hans stilling ytterligere hvis han også skulle ha erkjent å ha gitt Hansen forpliktende tilsagn om videre finansiering. Lagmannsretten aksepterer at Hagberg kan ha hatt grunner for å ville holde tilbake opplysninger om egne tilsagn til Hansen i den situasjon han på dette tidspunkt var, men kan ikke se at dette hindret ham i å si fra om at Wathne hadde gitt et tilsagn 29. mai som Hagberg oppfattet som forpliktende for banken. Dette måtte Hagberg etter lagmannsrettens mening kunne ha opplyst om, uten fare for at det ville forverre hans stilling. Det ligger etter lagmannsrettens mening nærmere å anta at Hagberg i mai/juni 1991 nok har ansett banken moralsk forpliktet, men at dette med rettslig forpliktelse er en oppfatning han er kommet til i ettertid. Hagberg har selvfølgelig også hele tiden vært klar over at formelt måtte høyere organer i banken behandle saken og godkjenne hans innstilling før lånet rettslig sett var innvilget. Dette taler i seg selv imot at han har gitt noe tilsagn om finansiering som Hansen med rette kunne oppfatte som forpliktende for banken.

Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn at Hansen ikke med rimelighet kunne oppfatte situasjonen slik at det var truffet noen beslutning av banken om videre finansiering. Han er med andre ord ikke blitt forledet til å tro at en konkret søknad var innvilget. Det han derimot med en viss rett kan si han er blitt forledet om, er utsiktene til at Kreditkassen - om nødvendig - ville sørge for sluttfinansiering av Kinaprosjektet. Bjørn Hansen har selv hele tiden vært overbevist om at Kinaprosjektet var en lite risikofylt og meget rentabel satsning, som det følgelig ikke var noe problem å få finansiert. Han er nok blitt bestyrket i denne oppfatningen av Hagberg og Wathne, og kan således i en viss forstand sies å ha blitt forledet av banken. Men slike forespeilinger kan, slik lagmannsretten oppfatter gjeldende rett, ikke gi grunnlag for noe erstatningskrav når overordnede organ i banken ut fra en annen risikovurdering og en generelt strammere "policy" for bankens utlånspolitikk, avslår å gi ytterligere kreditt. De tilsagn som ble gitt, hadde ikke en slik forpliktende karakter at de - selv når de bedømmes på bakgrunn av Hansens kundeforhold til banken og i en helhetssammenheng ellers - berettiget Hansen til å disponere i tillit til at finansieringen var sikret. Det anses som avgjørende for at banken ikke kan pålegges å erstatte Hansens negative kontraktsinteresse.

Lagmannsretten tar etter dette ikke stilling til om det er et vilkår for erstatningsansvar at de som opptrådte for banken må ha opptrådt uhederlig, jfr. det som er sitert foran av Krüger, Woxholth og Fleischer om dette. Namsretten har lagt til grunn at uhederlig eller illojal opptreden er et vilkår. Lagmannsretten er for sin del i tvil med hensyn til dette, men det eventuelle vilkåret er i tilfelle ikke oppfylt verken i forhold til banksjef Hagberg eller i forhold til kredittsjef Wathne.

Det er intet holdepunkt for at noen av dem som opptrådte for banken i det aktuelle tidsrom oppfattet at Hansen mente å ha fått bindende løfte om finansiering og foretok disposisjoner i tillit til det. Det er etter lagmannsrettens mening heller ikke grunnlag for å si at de som opptrådte for banken burde ha forstått dette. Hansen opplyste til Hagberg i juni 1990 - både skriftlig i lånesøknaden av 6. juni og en ukes tid senere i en telefonsamtale - at han ville besørge refinansiering av engasjementet i Kreditkassen i en annen kredittinstitusjon. Det ble holdt et møte 29. juni 1990, hvor Hansen ifølge en håndskrevet påtegning av Hagberg "Dokumenterte store finansieringsinst. i utlandet som skal gi $ mill lån til full innfrielse av våre engasjementer." Hansen gjorde også atskillige forsøk på refinansiering, uten at det lyktes. Lagmannsretten har oppfattet opplysningene i saken slik at forsøk på refinansiering var i gang eller på tale så og si kontinuerlig fra sommeren 1990, og de fortsatte naturligvis også etter avslaget som ble gitt 6. juni 1991. I en slik situasjon kan det vanskelig forventes at Kreditkassens folk forstår at Hansen mener å ha fått bindende tilsagn om videre finansiering i Kreditkassen. Når det spesielt gjelder engasjementet av Price Waterhouse og MTM, er lagmannsretten enig med banken i at omkostningene med dette ikke kan sies å være pådratt i tillit til at Kreditkassen skulle sluttfinansiere prosjektet. Hansen ville sannsynligvis ha måttet innhente og bekoste slike rapporter selv om det på forhånd hadde vært sagt fra at han ikke under noen omstendighet kunne regne med ytterligere lån i Kreditkassen.

I prosesskrift til Agder lagmannsrett av 20. november 1995 har de ankende parter v/advokat Jon Lyng blant annet anført:

"Banken ga heller ikke noen form for signaler om at det var noen risiko for at den ville trekke seg ut av prosjektet - eller vurderte å trekke seg ut av prosjektet. Tvert om ble det gitt løpende signaler om en ubetinget positiv holdning til fortsatt finansiering - med sikte på sluttføring av prosjektet." Tilsvarende er anført også under ankeforhandlingen.

Bjørn Hansen undertegnet imidlertid 16. februar 1991 en erklæring hvor han forplikter seg til "å arbeide aktivt for fiansiering i annen bank slik at engasjementet i Christiania Bank og Kreditkasse kan innfris." Hansen har både i prosesskrift og i sin partsforklaring i ankesaken sagt at han ble tvunget av banken til å undertegne denne erklæringen. Hvis det er riktig, må det etter lagmannsrettens mening sies å være gitt et ganske tydelig signal fra bankens side, slik at Hansen i hvert fall fra medio februar 1991 må ha vært klar over at banken ikke bare vurderte å trekke seg ut av prosjektet slik at sluttfinansieringen måtte ordnes på annen måte, men at banken hadde bestemt seg for dette og forsøkte å fremtvinge at det skulle skje. Det har formodningen mot seg at dette var noe som kom frem som noe helt nytt i februar 1991; signaler om at banken vurderte å trekke seg ut må Hansen ha fått tidligere.

Lagmannsretten er enig med Hansen i at det avslaget han fikk nok har sammenheng med Kreditkassens finansielle stilling og den endring av utlånspolitikken som skjedde nettopp i det tidsrom Hansens kredittsak var til vurdering. Det er ikke usannsynlig at banksjef Hagbergs innstilling ville ha blitt fulgt under noe gunstigere bankmessige konjunkturer. Både Hansens tidligere kundeforhold og det økonomiske potensiale i Kinaprosjektet var momenter som i en annen konjunktursituasjon kunne ha fått bankens avveininger til å slå annerledes ut. Det var også slik at banken allerede hadde engasjert seg såvidt sterkt at bare en vellykket realisering av Kinaprosjektet kunne hindre betydelige tap. Også i den situasjonen som var, var det ulike vurderinger blant dem som hadde innflytelse på avgjørelsen. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at dette endrer noe med hensyn til ansvarsgrunnlag. Det var utvilsomt også mange andre bankkunder enn Bjørn Hansen som i denne perioden ble behandlet på en annen og "tøffere" måte enn i de forutgående år hvor bankhimmelen ble ansett som skyfri. At en næring må kunne endre "policy" når konjunkturene skifter, sier seg selv. Grensen for innstramming går ved om det er eller ikke er gitt forpliktende tilsagn som i tilfelle må oppfylles uavhengig av konjunkturendringer og andre uforutsette forhold.

Når det legges til grunn at Hansen ikke på ansvarsbetingende måte ble forledet av banken til å foreta tapsbringende disposisjoner, kan lagmannsretten ikke se at eventuelle mangler ved bankens saksbehandling under den avsluttende fase av kredittsaken i seg selv kan gi grunnlag for ansvar.

Det er etter dette ikke grunnlag for erstatning ut fra synspunktet om at Hansen ble forledet av Kreditkassen.

III. Subsidiært i forhold til erstatningskravene har de ankende parter gjort gjeldende at plikten til å betale tilbake de lån som er tvangsgrunnlag for gjeldsforfølgningen er bortfalt etter avtaleloven §36, eventuelt etter ulovfestede regler om bristende forutsetninger.

Lagmannsretten anser det klart at dette grunnlaget ikke kan føre frem. Det sier seg selv at det skal svært mye til for at plikt til å betale tilbake et ytt lån skal falle bort, og de ankende parter har ikke vist til noen rettsavgjørelse hvor dette er blitt resultatet. Lagmannsretten har i domsgrunnene foran vurdert bevisene i saken slik at det fra bankens side ble gitt forespeilinger til Hansen om mulighetene for sluttfinansiering av prosjektet som de kompetente organer i banken avslo å følge opp. De to pantobligasjonene som er tvangsgrunnlag i saken knytter seg imidlertid til lån som ble ytt før - henholdsvis i desember 1987 og januar 1990. Skulle plikten til å betale tilbake disse lånene være falt bort, måtte det være fordi banken ved sine uriktige forespeilinger satte Hansen ut av stand til en tilbakebetaling som han ellers ville ha maktet. Dette er avgjort ikke den faktiske situasjon i denne saken, og anførselen kan som nevnt ikke føre frem.

Det kan åpenbart heller ikke de anførsler som knytter seg til avtaleloven §30 og §33, og som lagmannsretten ikke finner grunn til å gå nærmere inn på.

IV. Det gjenstår å ta stilling til omfanget av selvskyldnerkausjonen.

Som nevnt av namsretten ble spørsmålet om rekkevidden av selvskyldnerkausjonen tatt opp av advokat Breistøl i det brevet til Kreditkassen av 6. juni 1990 hvor han også på vegne av Bjørn Hansen søkte om et driftslån på kr 4250000,-. Thor Harberg har som vitne forklart at han umiddelbart protesterte mot Hansens forståelse av selvskyldnerkausjonen, at han senere ikke hørte noe mer om saken fra Hansen eller hans advokat og følgelig regnet med at dette ikke lenger var noe tvistetema.

De ankende parter har i ankesaken vist til en dom i RG-1992-1074, hvor en selvskyldnerkausjon som ifølge dokumentet gjaldt "ethvert mellomværende" ble tolket slik at garantien likevel bare gjaldt vedkommende selskaps kassekredittkonto. Begrunnelsen går imidlertid - i hvert fall på ett viktig punkt - på konkrete forhold som ikke har noen parallell til nærværende sak.

Lagmannsretten er som namsretten kommet til at det i denne saken ikke er grunn til å fravike kausjonserklæringens klare ordlyd, hvoretter kausjonen "gjelder ikke bare for et spesielt mellomværende, men for alle nåværende og fremtidige forpliktelser overfor banken, - - -". Selv om dette er en trykt tekst, som det skal mindre til for å fravike enn en tekst skrevet i forbindelse med selve kausjonsstillelsen, må det etter lagmannsrettens mening kreves noe mer for en begrensning i forhold til ordlyden enn det som er tilfelle her.

V. Saksomkostningene.

Anken har etter dette ikke ført frem på noe punkt, slik at spørsmålet om saksomkostninger i ankesaken blir å avgjøre etter bestemmelsene i tvistemålsloven §180 første ledd og omkostningene for namsretten etter §174 idet Hansen som påpekt av namsretten fikk medhold i et punkt som gjaldt renter.

Lagmannsretten vurderer spørsmålet om erstatning for den negative kontraktsinteresse som rettslig tvilsomt, både fordi de alminnelige kriteriene for når slikt ansvar inntrer må sies å være lite klarlagt og fordi Hansen etter lagmannsrettens mening ble forledet av banken - om enn ikke på ansvarsbetingende måte slik lagmannsretten oppfatter gjeldende rett på området. I motsetning til namsretten finner lagmannsretten å måtte legge til grunn at banksjef Hagberg og kredittsjef Wathne ga forespeilinger om bankens vilje til videre finansiering som ikke ble fulgt opp, fordi de besluttende organer i banken hadde en annen vurdering av dette enn Hagberg og Wathne hadde tilkjennegitt overfor Hansen. Som nevnt mener lagmannsretten det er riktig å si at Hansen i en viss forstand ble forledet av Hagberg og Wathne. Når dette etter lagmannsrettens mening ikke utløser noe erstatningsansvar, er det fordi det var tale om forespeilinger - egnet til å skape forventninger - og ikke om positiv feilinformasjon som berettiget Hansen til å disponere i tillit til at sluttfinansieringen var sikret, jfr. drøftelsen av dette foran.

Lagmannsretten er blitt stående ved at banken er såvidt mye å bebreide i denne forbindelse at Hansen - når det også ses hen til at banken ikke fikk medhold i sin rentepåstand for namsretten - bør fritas fra å betale saksomkostninger i namsrettssaken, jfr. hovedregelen i tvistemålsloven §174.

I ankesaken antas det ikke å være grunnlag for å fravike hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd om omkostningsansvar ved forgjeves anke. Advokat Sagbakken har fremlagt omkostningsoppgave pålydende kr 251208,-, hvorav kr 242000,- er advokatsalær og resten reise- og oppholdsutgifter. Oppgaven vurderes som rimelig hensett til sakens omfang og kompleksitet, og den legges til grunn.

Dommen er enstemmig.

Domsavsigelsen er blitt forsinket. Årsaken er dels at gjennomgangen av den enorme dokumentmengde i saken har tatt tid, og dels at to av dommerne har hatt ikke helt kortvarige utenlandsopphold i tidsrommet mellom ankeforhandlingen og domsavsigelsen. Det ble imidlertid holdt domskonferanse i saken tirsdag 4. mars. Partene ble ved avslutningen av ankeforhandlingen orientert om at dom neppe ville kunne bli avsagt før ut i april måned.

Domsslutning:

1. Namsrettens dom, domsslutningens post 1, 2 og 3 stadfestes.

2. Saksomkostninger for namsretten idømmes ikke.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Bjørn Hansen Invest AS, Bjørn Hansen AS og Bjørn Hansen in solidum til Christiania Bank og Kredittkasse kr 251208,- -tohundreogfemtientusentohundreogåtte 00/100innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.