HR-1999-388-K - Rt-1999-1180
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-07-30 |
| Publisert: | HR-1999-00388-K - Rt-1999-1180 (283-99) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Saksomkostninger |
| Sammendrag: | Saken gjaldt anke over lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse i sak om barnefordeling. |
| Saksgang: | Frostating lagmannsrett LF-1998-778 A - Høyesterett HR-1999-00388K, jnr 171/1999 |
| Parter: | A (advokat Venil Katharina Thiis) mot B (advokat Anne-Brit Olsson) |
| Forfatter: | Gussgard, Aarbakke, Stang Lund |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, §366, §371, §156, §179, §181, §367, §373 |
Saken gjelder kjæremål over saksomkostningsavgjørelse i sak om barnefordeling.
Midt-Trøndelag herredsrett avsa 15. mai 1998 dom med slik slutning:
«1. B skal ha daglig omsorg for C, født xx.xx.1982.
2. B skal ha slik samværsrett med D, født xx.xx.1986:
- hver annen helg
- hver annen jul og påske
- 2 uker om sommeren
Samværsordningen opptrappes over en periode på 3 måneder fra forkynnelsen fra samvær en ettermiddag i uka til fullt samvær.
3. A betaler saksomkostninger til B v/advokat Marianne Fallan Kristensen samlet kr 79.980,- -syttinitusennihundreogåtti - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen.»
Domsslutningens punkt 3 er rettet i medhold av tvistemålsloven §156 til kr. 39.980.
Herredsretten tilkjente B saksomkostninger i medhold av tvistemålsloven §172 første ledd.
A anket herredsrettens dom til Frostating lagmannsrett. B begjærte saken utvidet til også å omfatte spørsmålet om daglig omsorg for datteren D, jf. tvistemålsloven §367 første ledd. Lagmannsretten tok begjæringen til følge, og avsa 15. februar 1999 dom med slik slutning:
«1. B skal ha den daglige omsorg for C, født xx.xx.1982.
2. A skal for tiden ikke ha rett til samvær med C.
3. A skal ha den daglige omsorg for D, født xx.xx.1985.
4. B skal ha rett til samvær med D i henhold til følgende opptrappingsplan:
- I de første tre måneder fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom: Hver fjerde lørdag på dagtid.
- I de neste tre måneder: Hver annen helg, regnet fra fredag ettermiddag til søndag kveld.
- Deretter: En ettermiddag hver uke, hver annen helg, fjorten dager i sommerferien og hver annen jul og påske.
5. A betaler saksomkostninger for lagmannsretten til B med 30.000 - trettitusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom. Dersom beløpet ikke betales innen fristen, påløper forsinkelsesrente med 12 - tolv - prosent p.a.
6. Herredsrettens omkostningavgjørelse, domsslutningens punkt 3, slik den lyder etter rettelse, stadfestes.»
Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for herredsrett og lagmannsrett fremgår av dommene.
A anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 29. juni 1999 ble anken nektet fremmet i medhold av tvistemålsloven §373 tredje ledd nr. 2.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens omkostningsavgjørelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Hun har i hovedsak anført:
Omkostningsavgjørelsen vedrørende utvidelsen av saken i lagmannsretten er i strid med loven. Utvidelsen gjaldt kun kjæremålsmotpartens krav om den daglige omsorg for D. Spørsmålet om samværsrett med D var en del av den kjærende parts tapte ankesak, hvor saksomkostninger er tilkjent kjæremålsmotparten etter tvistemålsloven §180 første ledd. Ettersom kjæremålsmotparten ikke vant frem i omsorgsspørsmålet, skulle den kjærende part for denne del av saken vært tilkjent saksomkostninger i medhold av tvistemålsloven §172 første ledd. Det anføres å forligge saksbehandlingsfeil for så vidt angår domslutningen punkt 5.
Lagmannsrettens stadfestelse av herredsrettens omkostningsavgjørelse anføres å være uriktig fordi saksomkostninger for herredsretten skulle vært avgjort i henhold til unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd. Det er foretatt en urimelig og vilkårlig skjønnsutøvelse når retten har kommet til at unntaksregelen ikke kan anvendes. Det vises bl.a. til at B var under etterforsking for alvorlige seksuelle overgrep mot sin eldste datter da saken ble behandlet av herredsretten. Når det da i tillegg er slik at saksomkostningsavgjørelsen i barnefordelings- saker nærmest som hovedregel avgjøres ut fra unntaksbestemmelsen, er rettens manglende anvendelse av denne i dette særegne tilfellet urimelig og vilkårlig.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
«1. Frostating lagmannsretts domsslutning i sak 98-778 A gjøres den endring at A betaler saksomkostninger for lagmannsretten til B med 15.000 - femten - tusen kroner.
2. I Frostating lagmannsretts domsslutning i sak 98-778 A gjøres den endring i punkt 6 at herredsrettens omkostningsavgjørelse endres slik at hver av partene bærer sine egne omkostninger.»
B har tatt til motmæle, og har i hovedsak anført:
Lagmannsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet vedrørende motanken er korrekt. Under enhver omstendighet skulle hver av partene ha båret sine egne omkostninger i medhold av tvistemålsloven §172 annet ledd. Den kjærende parts aktive hindring av enhver kontakt mellom kjæremålsmotparten og D i snart to år, er grunnen til at saken for lagmannsretten ble utvidet til å gjelde krav om omsorg for henne.
Det hefter heller ikke feil ved saksomkostningsavgjørelsen for herredsretten. Herredsretten ga ikke uttrykk for tvil, og det er også foretatt en vurdering av om unntaksbestemmelsen i annet ledd skulle anvendes. Det er for øvrig ikke riktig at B var under etterforsking da hovedforhandlingen ble avholdt i herredsretten. Anmeldelsene var på dette tidspunktet henlagt.
Kjæremålsmotparten har nedlagt nedlagt slik påstand:
«1. Kjæremålet forkastes.
2. A erstatter B sakens omkostninger med tillegg av forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av saksomkostninger, og utvalgets kompetanse er begrenset etter tvistemålsloven §181 annet ledd til å prøve om avgjørelsen er i strid med loven.
Den kjærende parts anke til lagmannsretten førte ikke fram, og avgjørelsen av saksomkostninger for denne del av saken etter tvistemålsloven §180 første ledd er ikke påkjært. Det gjøres imidlertid gjeldende at omkostningsavgjørelsen vedrørende kjæremålsmotpartens utvidelse av saken til å gjelde et nytt, ikke tidligere avgjort krav om omsorg for yngste barn, er basert på uriktig lovanvendelse. Lagmannsretten uttalte om dette:
«Ansvaret for saksomkostninger avgjøres særskilt for den del av saken som omfattes av As anke og den del der saken er utvidet for lagmannsretten etter begjæring av B. As anke har ikke ført frem på noe punkt. Hun tilpliktes å erstatte Bs saksomkostninger for så vidt gjelder ankesaken, jf tvistemålsloven §180 første ledd. For så vidt gjelder den del der saken er utvidet for lagmannsretten, avgjøres omkostningsspørsmålet etter de regler som gjelder for første instans. Ingen av partene har her fått medhold fullt ut, idet B ikke tilkjennes daglig omsorg for D, men dog samværsrett, hvilket er i strid med punkt 2 i As prinsipale påstand. Hver av partene bør her bære sine egne omkostninger, jf tvistemålsloven §174 første ledd, idet det ikke foreligger tilstrekkelig grunn til å anvende unntaksreglene i annet ledd i favør av noen av partene.»
Lagmannsretten har riktig gått ut fra at ansvaret for saksomkostninger skal avgjøres særskilt for den del av saken som gjelder kjæremålsmotpartens utvidelse av saken etter tvistemålsloven §366 annet ledd, jf. §371 første ledd, og at bestemmelsene for første instans gjelder, jf. §180 annet ledd. Retten har imidlertid uriktig trukket inn samværsretten med yngste barn og på dette grunnlag kommet til at §174 første ledd fikk anvendelse. Kjæremålsmotparten fikk samværsrett med yngste barn i herredsretten, og spørsmålet om samvær var en del av den kjærende parts anke til lagmannsretten. Kjæremålsmotparten fikk ikke medhold i krav om daglig omsorg for yngste barn, og spørsmålet om ansvar for omkostninger for denne del av saken skulle etter dette ha vært avgjort etter §172.
Kjæremålet retter seg også mot lagmannsrettens stadfestelse av herredsrettens omkostningsavgjørelse. Det anføres at riktig lovanvendelse tilsier at tvistemålsloven §172 annet ledd skulle ha vært anvendt under herredsrettens behandling av saken, og at det foreligger en urimelig og vilkårlig skjønnsutøvelse når retten i dette tilfelle kom til at unntaksregelen i §172 annet ledd ikke fikk anvendelse slik saken forelå for herredsretten. Utvalget bemerker at ved avgjørelse av omkostningene for første instans skal lagmannsretten legge sitt materielle resultat til grunn. De forhold som påberopes i kjæremålet vedrørende herredsrettens omkostningsavgjørelse, gjelder bevisbedømmelsen ved avgjørelsen av selve saken, og denne kan ikke prøves av utvalget, jf §181 annet ledd annet punktum. Noe annet grunnlag for den anførte urimelige og vilkårlige skjønnsutøvelse er ikke påberopt.
Lagmannsrettens dom må etter dette oppheves og hjemvises til fortsatt behandling i lagmannsretten for så vidt angår domslutningens punkt 5. Saksomkostninger i anledning kjæremålet bør avgjøres i den dom eller kjennelse som avslutter saken, jf. tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
Lagmannsrettens dom oppheves og hjemvises til fortsatt behandling for lagmannsretten for så vidt angår domslutningens punkt 5.
Saksomkostninger i anledning kjæremålet avgjøres i den dom eller kjennelse som avslutter saken.