HR-1999-479-K - Rt-1999-1422

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato:	1999-09-17
Publisert:	HR-1999-00479-K - Rt-1999-1422 (349-99)
Stikkord:	Sivilprosess, Saksomkostninger
Sammendrag:	Saken gjaldt kjæremål over lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse i en erstatningssak som gjaldt styremedlemmers og revisors ansvar for påstått mangelfull og villedende informasjon om den økonomiske situasjonen i investeringsselskapet AS Investa.
Saksgang:	Borgarting lagmannsrett LB-1995-3002 A/01 - Høyesterett HR-1999-00479K, jnr. 406/1998
Parter:	1. Bergen Kunstforening m.fl. (advokat Jon R. Gundersen, advokat Gunnar Meyer, advokat Kjell Nyborg, advokat Tor Nordlie) mot 1. Magne Jordanger (advokat Else Bugge Fougner, advokat Stein Inge Spurkland, advokat Helge Wesenberg, advokat Karstein J. Espelid, advokat Terje Granvang, advokat Karstein J. Espelid, advokat Terje Granvang). Se partsliste nederst.
Forfatter:	Aasland, Gjølstad, Flock
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180, §181, §373

Kjæremålet gjelder lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse i en erstatningssak som gjaldt styremedlemmers og revisors ansvar for påstått mangelfull og villedende informasjon om den økonomiske situasjonen i investeringsselskapet AS Investa.

Ved Bergen skifteretts kjennelse 31. august 1992 ble det åpnet gjeldsforhandling i AS Investa. Det ble senere vedtatt en tvangsakkord på 25% til de alminnelige kreditorer. Tvangsakkorden innebar at en rekke personer og selskaper som hadde ytt AS Investa kortsiktige lån uten sikkerhet, ble påført et økonomisk tap.

Flere av lånyterne reiste søksmål for Drammen byrett med krav om erstatning for det økonomiske tapet. Søksmålet ble senere besluttet overført til Oslo byrett. Etter at saken var hevet i forhold til flere av de saksøkte, ble kravet fremmet mot AS Investas tidligere styremedlemmer Magne Jordanger, Petter Raaholt og Odd Rune Austgulen, samt revisjonsselskapet Coopers & Lybrand ANS og revisor Odd Korsnes. Etter sammenslutning med Price Waterhouse AS har revisjonsselskapet senere endret navn til PricewaterhouseCoopers DA.

Mens saken stod for byretten, ble saksøkersiden utvidet ved flere nye stevninger. På tidspunktet for byrettens dom var det 104 saksøkende parter, som til sammen krevde erstatning med 75 % av 567.475.445 kroner med tillegg av forsinkelsesrente. Kravet tilsvarte den totale lånesummen som saksøkerne hadde ytt AS Investa, med fradrag for 25 % som var blitt tilbakebetalt i forbindelse med tvangsakkorden.

Oslo byrett avsa 13. september 1995 dom med slik domsslutning:

«1. De saksøkte frifinnes.

2. Saksøkerne dømmes en for alle og alle for en til å betale saksomkostninger til Magne Jordanger med kr 4.048.247 (firemillionerførtiåttetusentohundredeogførti-syvkroner), til Petter Raaholt med kr 1.477.770 (enmillionfirehundredeogsøtti-syvtusensyvhundredeogsøttikroner), til Odd Rune Austgulen med kr 2.049.793 (tomillionerogførtinitusensyvhundredeognittitrekroner) og til Coopers & Lybrand ANS og Odd Rune Korsnes med kr 9.668.335 (nimillionersekshundredeogsekstiåttetusentrehundredeogtrettifemkroner).

3. Saksøkerne dømmes en for alle og alle for en til å betale salær og utgifter til sakkyndige domsmenn.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»

Byrettens saksomkostningsavgjørelse ble påkjært til Borgarting lagmannsrett. I lagmannsretten ble kjæremålet stilt i bero i påvente av behandlingen av anke i samme sak.

Totalt 102 av saksøkerne påanket byrettens dom til Borgarting lagmannsrett. Under saksforberedelsen for lagmannsretten inngikk en av de ankende parter forlik med samtlige ankemotparter. Ytterligere en part, Rogaland Kran & Montasje AS, trakk sin anke innledningsvis under ankeforhandlingen. Rogaland Kran & Montasje AS opprettholdt imidlertid kravet om saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.

Borgarting lagmannsrett avsa 22. april 1998 dom og kjennelse.

Lagmannsrettens dom i ankesaken har slik domsslutning:

«1. Byrettens dom punkt 1 stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler de ankende parter nr 1 - 71 og 74 - 102 følgende beløp

- 10 166 298 - timillioneretthundreogsekstisekstusentohundreognittiåtte - kroner til Magne Jordanger,

- 1 696.000 - enmillionsekshundreognittisekstusen - kroner til Petter Raaholt,

- 2 940 271 - tomillionernihundreogførtitusentohundreogsyttien - kroner til Odd Rune Austgulen og

- 11 463 553 - ellevemillionerfirehundreogsekstitretusenfemhundreogfemtitre - kroner til Coopers & Lybrand ANS og Odd Korsnes i fellesskap.

I tillegg betales lovens forsinkelsesrente, 12 - tolv - prosent p a, fra forfall til betaling skjer. Til oppfyllelse av de ovennevnte omkostningsbeløp hefter hver av de nevnte ankende parter for inntil fire femdeler av hvert av beløpene.

3. I saksomkostninger for byretten betaler hver av de ankende parter nr 1 - 71 og 74 - 102 følgende beløp

- 3 880 744 - tremillioneråttehundreogåttitusensjuhundreogførtifire - kroner til Magne Jordanger,

- 1 416 638 -enmillionfirehundreogsekstentusensekshundreogtrettiåtte - kroner til Petter Raaholt,

- 1 964 991 - enmillionnihundreogsekstifiretusennihundreognittien - kroner til Odd Rune Austgulen og

- 8 995 820 - åttemillionernihundreognittifemtusenåttehundreogtjue - kroner til Coopers & Lybrand ANS og Odd Korsnes i fellesskap.

I tillegg betales lovens forsinkelsesrente, 12 - tolv - prosent p a, fra forfallstidspunktet i følge byrettens dom punkt 4 til betaling skjer. Til oppfyllelse av de ovennevnte omkostningsbeløp hefter hver av de nevnte ankende parter for inntil fire femdeler av hvert av beløpene.

4. I tillegg bærer de ankende parter nr 1 - 71 og nr 74 - 102 omkostningene til fagkyndige meddommere for byretten og lagmannsretten i henhold til særskilt fastsettelse.

5. Oppfyllelsesfristen for punkt 2 og 3 er 2 - to - uker etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»

Borgarting lagmannsretts kjennelse av 22. april 1998 gjaldt forholdet mellom Rogaland Kran & Montasje AS og ankemotpartene. Kjennelsen, som er felles for ankesaken og kjæremålssaken knyttet til saksomkostningene, har slik slutning:

«1. Ankesaken heves for så vidt angår Rogaland Kran & Montasje AS.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Rogaland Kran & Montasje AS sammen med de ankende parter nr 1 - 71 og 74 - 102 følgende beløp

- 2.935.221 - tomillionernihundreogtrettifemtusentohundreogtjueen - kroner til Magne Jordanger,

- 401.158 - firehundreogettusenetthundreogfemtiåtte - kroner til Petter Raaholt,

- 588.000 - femhundreogåttiåttetusen - kroner til Odd Rune Austgulen og

- 4.079.129 - firemillionerogsyttinitusenetthundreogtjueni - kroner til Coopers & Lybrand ANS og Odd Korsnes i fellesskap.

I tillegg betales lovens forsinkelsesrente, 12 - tolv - prosent p a, fra forfall til betaling skjer. Til oppfylllelse av de ovennevnte omkostningsbeløp hefter Rogaland Kran & Montasje AS for inntil fire femdeler av hvert av beløpene.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker etter forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse.

4. Byrettens omkostningsavgjørelse oppheves og hjemvises til ny behandling i forholdet mellom Rogaland Kran & Montasje AS og Magne Jordanger, Petter Raaholt, Odd Rune Austgulen, Coopers & Lybrand ANS og Odd Korsnes.

5. Omkostningsavgjørelsen angående kjæremålet utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken.»

Lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse i ankesaken er i rett tid påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg av samtlige 100 saksøkende parter som deltok ved lagmannsrettens ankebehandling.

Lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse i hevningskjennelsen og kjæremålssaken er samtidig påkjært av Rogaland Kran & Montasje AS.

Under saksforberedelsen for Høyesteretts kjæremålsutvalg er det inngått utenrettslig forlik mellom flere av de kjærende parter og kjæremotpartene. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelser 23. desember 1998 (lnr. 44 C/1998 (HR-1998-44-C) og lnr. 45 C/1998 (HR-1998-45-C) og 5. januar 1999 (lnr. 1 C/1999 (HR-1999-1-C)) er kjæremålssaken således hevet for så vidt gjelder til sammen 19 av de kjærende parter.

I Høyesteretts kjæremålsutvalg har behandlingen av kjæremålene vært stilt i bero på bakgrunn av at lagmannsrettens dom også ble påanket av flere parter.

Borgarting lagmannsretts dom av 22. april 1998 ble av 78 parter påanket til Høyesterett. For to av partene ble ankesaken hevet ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 23. desember 1998. For de øvrige 76 parter ble anken ved kjæremålsutvalgets kjennelse 11. mai 1999 nektet fremmet i medhold av tvistemålsloven §373 tredje ledd nr. 4.

Etter at anken til Høyesterett var nektet fremmet, ble behandlingen av kjæremålssaken satt i gang. Kjærende parter har inngitt et supplerende prosesskriv 17. juni 1999. Kjæremotpartene nr. 1-3 har inngitt et supplerende prosesskriv 30. juni 1999. Kjæremotpartene nr. 4 og 5 har ikke inngitt prosesskriv i kjæremålssaken ut over kjæremålstilsvar datert 27. mai 1998.

Om saksforholdet for øvrig vises til byrettens og lagmannsrettens avgjørelser.

Kjærende parter nr. 1-81 har i hovedsak gjort gjeldende:

Lagmannsretten har avgjort omkostningsspørsmålet i strid med loven, jf. tvistemålsloven §181 annet ledd. Kjæremålet gjelder både fastsettelsen av omkostninger for lagmannsretten og lagmannsrettens fastsettelse av omkostningene for byretten.

For det første er lagmannsrettens omkostningsavgjørelse vilkårlig og klart urimelig når de kjærende parter er idømt ansvar for motpartenes omkostninger.

De kjærende parter skulle ha vært fritatt for å erstatte saksomkostninger i lagmannsretten i medhold av vilkåret «særlige omstændigheter» i tvistemålsloven §180 første ledd. Lagmannsrettens vurdering på dette punktet er vilkårlig og klart urimelig. Lagmannsretten har bare vurdert hvorvidt saken fremstilte seg som tvilsom. Retten burde ha vurdert i hvilken grad det forelå forhold som gjorde det rimelig for de kjærende parter å angripe byrettens dom, jf. Rt-1995-1408. De kjærende parter hadde rimelig grunn til å anke, noe som også fremgår dersom man sammenligner byrettens og lagmannsrettens premisser. Kjæremotpartene ble frifunnet på et annet grunnlag i lagmannsretten enn i byretten. Lagmannsretten tok direkte avstand fra byrettens frifinnelsesgrunnlag. Det vises dessuten til at en rekke av sakens sentrale problemstillinger først ble grundig behandlet i lagmannsretten. Mangelfulle premisser i byrettens dom tilsa at det var grunnlag for å anke.

Subsidiært anføres at lagmannsrettens avgjørelsesgrunner knyttet til unntaket «særlige omstændigheter» i tvistemålsloven §180 første ledd er utilstrekkelige. Det er ikke mulig å ta stilling til om loven er riktig anvendt, eller om det er foretatt en forsvarlig vurdering i lagmannsretten. Kravet til avgjørelsesgrunnene må ses i lys av at saksomkostninger var gjort til et særskilt tema for retten. Spørsmålet om saksomkostninger inngikk i de kjærende parters prosedyreinnlegg. De kjærende parter var allerede ilagt et betydelig omkostningsansvar i byretten. På denne bakgrunn må det stilles strenge krav til lagmannsrettens begrunnelse.

Lagmannsretten skulle videre ha endret byrettens omkostningsavgjørelse slik at det ikke ble tilkjent saksomkostninger for byretten. Saken bød på slik tvil at det var fyllestgjørende grunn for de kjærende parter til å la saken komme for retten. Selv om Høyesteretts kjæremålsutvalg er bundet av rettens bevisvurdering ved prøvingen etter tvistemålsloven §181 annet ledd, må utvalget kunne prøve om det forelå forhold som ga fyllestgjørende grunn til å la saken komme for retten. De kjærende parter hadde god grunn til å ta ut søksmål. Det vises til at byretten konstaterte at de saksøkte hadde utvist erstatningsbetingende uaktsomhet i forbindelse med avleggelsen av regnskapene. De kjærende parter var uforskyldt påført et tap i størrelsesorden 600 millioner kroner. Lagmannsrettens avgjørelse om omkostningsansvaret for byretten fremtrer som vilkårlig og klart urimelig. Det vises også til at kjæremotpartene har forsikringsdekning for egne omkostninger.

Subsidiært anføres at lagmannsrettens avgjørelsesgrunner er utilstrekkelige når det gjelder stadfestelsen av byrettens omkostningsavgjørelse. Det er ikke mulig å prøve om loven er anvendt riktig, eller om det er foretatt en forsvarlig vurdering. Kravet til avgjørelsesgrunnene må skjerpes både på grunn av omkostningenes størrelse og fordi saksomkostningene for byretten var et særskilt tema i prosedyren for lagmannsretten.

For det annet er lagmannsrettens utmåling av omkostningsbeløpene uforsvarlig. Retten har tilkjent omkostninger som overstiger det som var nødvendig for å få saken betryggende utført, jf. tvistemålsloven §176. Kjæremotpartene ble tilkjent samlede omkostninger for lagmannsretten med 26.266.122 kroner. Til sammenligning hadde de kjærende parter krevd omkostninger med til sammen 11.458.988 kroner i lagmannsretten. En sammenligning av beløpene tilsier at de tilkjente omkostningene er urimelig høye. Det foreligger et så betydelig misforhold at avgjørelsen må settes til side som uforsvarlig. Avgjørelsen fremstår som enda mer urimelig når man tar hensyn til at de kjærende parter hadde den største arbeidsbyrden i lagmannsretten. Det vises til at advokatene til de kjærende parter representerte totalt 100 parter. Som representanter for de ankende parter hadde disse advokatene også hovedansvaret for fremstillingen av saken.

Lagmannsretten har ved fastsettelsen av beløpene lagt vekt på at kjæremotpartene har hatt til dels motstridende interesser, noe som har gjort det nødvendig med egne prosessfullmektiger og egne sakkyndige. Dette forholdet kan imidlertid ikke forsvare at kjæremotpartene er tilkjent så høye beløp.

Det vises til at kjæremotpartene bare ble tilkjent 240.000 kroner av Høyesteretts kjæremålsutvalg ved kjennelsen 11. mai 1999, der anken til Høyesterett ble nektet fremmet. Kjæremotpartene hadde ikke inngitt omkostningsoppgave, slik at omkostningene ble fastsatt skjønnsmessig av Høyesteretts kjæremålsutvalg. Av felles prosesskriv 16. desember 1998 fremgår imidlertid at kjæremotpartene på dette tidspunktet krevde omkostninger med i alt 3,2 millioner kroner. Dette beløpet må antas å ha medgått utelukkende til skriving av anketilsvarene for Høyesterett. Beløpet viser at kjæremotpartene opererer med et saksomkostningsnivå som ligger langt ut over det forsvarlige. Kjæremålsutvalget fastsatte omkostningene til en brøkdel av beløpet.

Det gjøres gjeldende at også omkostningene for byretten overstiger det som var nødvendig for å få saken betryggende utført. Kjæremotpartene ble her tilkjent 17.244.145 kroner, mens kjærende parter til sammenligning hadde krevd 10.055.217 kroner. Også i byretten var det de kjærende parter - saksøkerne - som hadde hovedansvaret for fremstillingen av saken.

Subsidiært anføres at avgjørelsesgrunnene er utilstrekkelige. Det er ikke mulig å prøve om utmålingen bygger på riktig lovanvendelse. Det vises til kjennelse inntatt i Rt-1996-1786. I denne kjennelsen ble lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse opphevet fordi begrunnelsen var for knapp til å vise om retten i tilstrekkelig grad hadde vurdert om omkostningene var nødvendige. Det er uttalt i kjennelsen at høye omkostningskrav kan tilsi at kravene til rettens begrunnelse skjerpes.

For det tredje har lagmannsretten uriktig tilkjent godtgjørelse for kjæremotpartenes eget arbeid med saken. Det var ikke grunnlag for å tilkjenne erstatning for arbeid utført av andre enn prosessfullmektigene. Det vises til Ot.prp.nr.30 (1972-73) side 14. I kjennelse inntatt i Rt-1987-1563 fremgår at godtgjørelse bare kan tilstås parten under særlige omstendigheter. Det vises også til Rt-1997-458, der parten ikke fikk dekket tapt arbeidsfortjeneste som følge av at han måtte møte i retten. Også i en komplisert erstatningssak må det kreves at partene uten særskilt godtgjørelse bistår med å ivareta sitt forsvar. Dette gjelder også bruk av egen sakkunnskap. Lagmannsretten har godtatt utgifter til intern konsulentbistand som kjæremotparten PricewaterhouseCoopers DA har ytet. Lagmannsrettens avgjørelse er her i strid med loven.

Subsidiært anføres at avgjørelsesgrunnene er utilstrekkelige i tilknytning til spørsmålet om å tilkjenne partene omkostninger for eget arbeid.

I kjæremålserklæringen var det ytterligere gjort gjeldende som en feil at hver av de kjærende parter skulle hefte for 4/5 av saksomkostningsbeløpene. Denne anførsel er siden frafalt, idet samtlige idømte saksomkostninger for byretten og lagmannsretten inklusive morarenter er betalt, med forbehold om tilbakebetaling. Spørsmålet om solidaransvar har derved ikke lenger betydning.

De kjærende parter nr. 1-81 har lagt ned slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom pkt. 2, 3, 4 og 5 oppheves og hjemvises til lagmannsretten for ny behandling.

2. De kjærende parter tilkjennes saksomkostninger.»

Kjærende part nr. 82, Rogaland Kran & Montasje AS, har i hovedsak gjort gjeldende:

Bakgrunnen for at Rogaland Kran & Montasje AS trakk anken under saksforberedelsen for lagmannsretten var at selskapet hadde fått dekket sitt krav fra Den norske Bank, som hadde opptrådt som megler i forbindelse med lånet til AS Investa. Når kravet var dekket, måtte anken til lagmannsretten enten trekkes eller saken avvises.

Selv om anken ble trukket, ønsket Rogaland Kran & Montasje AS lagmannsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet. Under henvisning til Rt-1970-1535 ble det anført at lagmannsretten hadde kompetanse til også å avgjøre omkostningsspørsmålet for byretten for så vidt gjaldt Rogaland Kran & Montasje AS. Subsidiært ble det lagt ned påstand om opphevelse av byrettens dom punktene 2, 3 og 4.

Lagmannsretten tok ikke stilling til omkostningene for byretten for så vidt gjaldt Rogaland Kran & Montasje AS, men opphevet byrettens omkostningsavgjørelse og hjemviste den til ny behandling.

For Høyesteretts kjæremålsutvalg anføres at lagmannsretten skulle ha prøvd byrettens saksomkostningsavgjørelse fullt ut også for så vidt gjaldt Rogaland Kran & Montasje AS.

Det gjøres gjeldende at en avgjørelse fra Høyesteretts kjæremålsutvalg som opphever eller endrer lagmannsrettens avgjørelse slik at det griper inn i fastsettelsen av omkostningene for byretten, også må komme Rogaland Kran & Montasje AS til gode.

Rogaland Kran & Montasje AS har lagt ned slik påstand:

«1. Lagmannsrettens kjennelse pkt. 2, 3, 3 og 5 oppheves og hjemvises til lagmannsretten for ny behandling.

2. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger.»

Kjæremotpartene nr. 1-3 har i hovedsak gjort gjeldende:

Når det gjelder lagmannsrettens avgjørelse om å tilkjenne omkostninger både for byrett og lagmannsrett, er Høyesteretts kjæremålsutvalgs kompetanse begrenset til å prøve om avgjørelsen er i «strid med loven». I praksis innebærer dette at lovanvendelsen og saksbehandlingen kan prøves.

I forhold til omkostningene for byretten, blir problemstillingen om de kjærende parter hadde fyllestgjørende grunn til å bringe saken inn for retten. Det vises til at verken byretten eller lagmannsretten - i alt åtte dommere - var i tvil om sakens utfall. Det kan da ikke bero på noen uriktig lovanvendelse når de kjærende parter er pålagt å dekke omkostninger for byretten.

Når det gjelder omkostningene for lagmannsretten, er spørsmålet om det foreligger «særlige omstændigheter» som kan begrunne unntak fra hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Lagmannsretten kom til at det ikke var grunnlag for unntak, og denne avgjørelsen bygger ikke på uriktig lovanvendelse. Til anførselen om at lagmannsretten frifant de saksøkte på et annet grunnlag enn byretten, bemerkes at begge instanser avgjorde erstatningssaken ut fra kravet om årsakssammenheng. Det var bare ulike sider ved årsakskravet som ble vektlagt. Lagmannsretten tok ikke uttrykkelig stilling til byrettens begrunnelse for frifinnelse. Det er ikke holdepunkt for å hevde at lagmannsretten mente at byrettens begrunnelse var uholdbar. Lagmannsretten har heller ikke bygget på at byrettens dom var mangelfull.

Det kan ikke være relevant at kjæremotpartene har forsikringsdekning for utgiftene til saken. Forsikringen er basert på en forutsetning om at de alminnelig gjeldende saksomkostnings-regler kommer til anvendelse. Dersom man skal ta hensyn til forsikringsdekningen ved omkostningsavgjørelsen, vil det innebære en delvis overføring av prosessomkostningene fra de kjærende parter til motpartenes forsikringsselskap. Dette vil være i strid med forutsetningene for forsikringsavtalen, og reelle grunner tilsier ikke et slikt resultat.

I forhold til selve utmålingen av omkostningene, er kjæremålsutvalgets kompetanse ytterligere begrenset. Utvalget kan bare prøve om lagmannsrettens skjønnsutøvelse har vært klart uforsvarlig, jf. Tore Schei: Tvistemålsloven med kommentarer, 2. utg., side 613. Argumentasjonen om at utmålingen er urimelig, faller således utenfor utvalgets kompetanse.

Det er ikke grunnlag for å hevde at lagmannsrettens skjønnsutøvelse er klart uforsvarlig. Lagmannsretten har undergitt utmålingen av beløpene en grundig vurdering, og har kommentert kjærende parters innvendinger mot kravene.

De relativt betydelige omkostningene skyldes at saken ble meget bredt anlagt av saksøkerne. Saken har reist faktiske og rettslige spørsmål av komplisert karakter. I begge instanser ble saken undergitt omfattende behandling, med henholdsvis 42 og 70 rettsdager. Lagmannsretten bemerket at sammenligninger mellom de ulike parters omkostningskrav ikke var noe vesentlig poeng ved avgjørelsen av om omkostningene var nødvendige.

Kjæremålet kan heller ikke føre frem for så vidt gjelder spørsmålet om godtgjørelse for kjæremotpartenes eget arbeid med saken. Det foreligger særlige omstendigheter som tilsier at partene skal ha godtgjørelse for eget arbeid.

Den bistand som kjæremotpartene nr. 1-3 har gitt prosessfullmektigene, faller klart utenfor en parts alminnelige plikt til opplysning av sakens faktum. Kjæremotpartene har bistått med kunnskap om finansmarkedet, opsjonsmarkedet, eiendomsmarkedet og om entrepriseforhold. Prosessfullmektigene konsulterte sine parter fremfor å søke bistand hos eksterne spesialister. Dersom sistnevnte alternativ hadde blitt valgt, ville det ha påløpt høyere kostnader enn de beløp som kjæremotpartene har blitt tilkjent for eget arbeid.

Kjærende parter har i tilknytning til alle anførsler subsidiært gjort gjeldende at lagmannsrettens avgjørelsesgrunner er utilstrekkelige. Kjæremotpartene er ikke enige i dette. Det vises til Tore Schei: Tvistemålsloven med kommentarer, 2. utg., side 614-615, der det heter at man generelt ikke stiller strenge krav til begrunnelsen. Lagmannsrettens dom behandler omkostningsspørsmålet over til sammen ti sider. Avgjørelsen er utførlig begrunnet, iallfall sett i lys av de relativt beskjedne krav som stilles. Dette må gjelde selv om de tilkjente beløp er betydelige. Det vises dessuten til at omkostningene skal fordeles mellom et stort antall parter på saksøkersiden.

Når det gjelder spørsmålet om lagmannsretten skulle ha fritatt kjærende parter for å dekke saksomkostninger for lagmannsretten, vises til Tore Schei: Tvistemålsloven med kommentarer, 2. utg., side 608, der det heter at retten etter tvistemålsloven §180 første ledd ikke trenger å begrunne hvorfor den ikke har funnet «særlige omstændigheter» som tilsier fravik fra lovens hovedregel.

Kjæremotpartene nr. 1-3 har ikke inngitt felles merknader for så vidt gjelder kjæremålet fra Rogaland Kran & Montasje AS. Sistnevnte kjæremål er kommentert i kjæremålstilsvarene fra nr. 1 og 3, der det kort anføres at kjæremålet ikke kan føre fram.

Kjæremotpartene nr. 1-3 har nedlagt separate påstander for Høyesteretts kjæremålsutvalg.

Magne Jordanger har i kjæremålstilsvar av 27. mai 1998 nedlagt slik påstand for så vidt gjelder kjæremål fra Bergen Kunstforening med flere:

«1. Kjæremålet forkastes.

2. De kjærende parter nr. 1-71 og nr. 74-102 tilpliktes in solidum å betale til Magne Jordanger omkostningene ved kjæremålet.»

Magne Jordanger har lagt ned slik påstand for så vidt gjelder kjæremål fra Rogaland Kran & Montasje AS:

«1. Kjæremålet forkastes.

2. Rogaland Kran & Montasje AS tilpliktes in solidum med kjærende part nr. 1-71 og nr. 74-102 å betale Magne Jordanger omkostningene ved kjæremålet.»

Når det gjelder kjæremotpart nr. 2, la advokat Stenberg-Nilsen i kjæremålstilsvar av 25. mai 1998 ned slik påstand i kjæremålssaken:

«Kjæremålene forkastes og de kjærende parter tilpliktes å betale saksomkostninger.»

Odd Rune Austgulen har i kjæremålstilsvar av 27. mai 1998 lagt ned slik påstand:

«1. Det fremsatte kjæremål i ankesak 95-03002 A/01 forkastes.

2. Kjæremotpart nr. 3 tilkjennes saksomkostninger.

........

1. Det fremsatte kjæremål vedrørende Rogaland Kran & Montasje AS i ankesak nr. 95-03002 A/09 og kjæremålssak nr. 96-00893 forkastes.

2. Kjæremotpart nr. 3 tilkjennes saksomkostninger.»

Kjæremotpartene nr. 4 og 5 har i hovedsak gjort gjeldende:

Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse er ikke i strid med loven. Avgjørelsen er ikke vilkårlig eller klart urimelig. Det skal mye til for å oppheve en omkostningsavgjørelse på dette grunnlaget, jf. Tore Schei: Tvistemålsloven med kommentarer, 2. utg., side 613. Lagmannsretten har foretatt en grundig vurdering med en saklig og rettslig korrekt begrunnelse.

Ved uttak av stevning måtte de kjærende parter selv ta i betraktning at en erstatningssak av dette omfanget nødvendigvis ville medføre høye saksomkostninger. De kjærende parter har selv bidratt til å vidløftiggjøre saken, blant annet ved å ta med flere balanseposter som senere ble frafalt og ved å utvide saken til å gjelde ytterligere to regnskapsår.

Det kan ikke ha betydning for vurderingen av omkostningsavgjørelsen at revisorsiden er dekket av ansvarsforsikringer.

Når det gjelder utmålingen av omkostningene, må det tas hensyn til at det opptrådte i alt fire partsgrupper, alle representert ved egne prosessfullmektiger, på saksøktesiden. Det korrekte vil være å sammenligne omkostningene for kjæremotpartene nr. 1-3 med omkostningene til saksøkerne, eller å sammenligne samlede omkostninger på revisorsiden med omkostningene til saksøkerne. Omkostningsnivået for saksøkerne og revisorsiden er omtrent det samme.

For lagmannsretten økte revisorsidens omkostninger med ca 2,5 millioner kroner. Denne økningen har sammenheng med at ankeforhandlingen varte nesten to måneder lengre enn hovedforhandlingen i byretten.

Når det gjelder kjæremålet fra Rogaland Kran & Montasje AS, anføres at kjæremålet ikke kan føre frem. Det vises for øvrig til anførslene i tilknytning til kjæremålet fra de andre partene.

PricewaterhouseCoopers DA og Odd Korsnes har lagt ned slik påstand for så vidt gjelder kjæremål fra Bergen Kunstforening med flere:

«1. Kjæremålet forkastes.

2. De kjærende parter nr. 1-71 og nr. 74-102 tilpliktes in solidum å betale til Coopers & Lybrand ANS og statsaut. revisor Odd Korsnes omkostningene ved kjæremålet.»

I anledning kjæremål fra Rogaland Kran & Montasje AS er det lagt ned slik påstand:

«1. Kjæremålet forkastes.

2. Rogaland Kran & Montasje AS tilpliktes in solidum med kjærende parter å betale til Coopers & Lybrand ANS og statsaut. revisor Odd Korsnes omkostningene ved kjæremålet.»

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve om lagmannsretten har avgjort saksomkostningsspørsmålet i strid med loven, jf. tvistemålsloven §181 annet ledd, hvor det også fremgår at utvalget er bundet av lagmannsrettens bedømmelse av bevisene i saken. Ved siden av å prøve om det foreligger feil i lagmannsrettens rettsanvendelse kan utvalget etter praksis også prøve saksbehandlingen, og således om lagmannsretten har gitt en tilstrekkelig begrunnelse.

Utvalget ser foreløpig bort fra de særskilte spørsmål som knytter seg til Rogaland Kran & Montasje AS, og som vil bli drøftet avslutningsvis.

De kjærende parter hevder prinsipalt at det beror på uriktig rettsanvendelse når lagmannsretten tilkjente kjæremotpartene saksomkostninger. Dette gjøres gjeldende både i forhold til saksomkostningene for byretten og for lagmannsretten.

Lagmannsretten har gitt følgende begrunnelse for å tilkjenne saksomkostninger:

«Anken fra de gjenværende 100 ankende parter har vært forgjeves. Avgjørelsen har ikke budt på tvil, idet det ikke er funnet å foreligge årsakssammenheng mellom de tap som er lidt og den utviste forsømmelse med hensyn til Investas regnskapsinformasjon som lagmannsretten - både flertallet og mindretallet - har funnet grunn til å kritisere. Riktignok har lagmannsrettens flertall på enkelte punkter uttrykt tvil ved vurderingen av ankemotpartenes aktsomhet, men et annet utfall av denne aktsomhetsvurdering ville ikke ha ledet til noen nevneverdig tvil ved flertallets vurdering av årsakssammenheng. I medhold av tvistemålsloven §180 første ledd bør de 100 ankende parter dekke ankemotpartenes saksomkostninger for lagmannsretten. Etter lagmannsrettens oppfatning foreligger det ikke særlige omstendigheter i saken som tilsier unntak fra denne regel. Lagmannsretten er etter dette kommet til at også byrettens omkostningsavgjørelse må stadfestes for så vidt som ankemotpartene er tilkjent erstatning for sine nødvendige saksomkostninger, jf tvistemålsloven §180 annet ledd, jf 172 første ledd.»

Utvalget finner det naturlig først å se på avgjørelsen om saksomkostninger for byretten. Det bemerkes for ordens skyld at lagmannsretten ved sin dom reelt sett stadfestet byrettens saksomkostningsavgjørelse, selv om ansvaret for hver enkelt part ble begrenset til 4/5 av omkostningsbeløpet, og selv om beløpet ble litt justert som følge av innbetalinger etter byrettens dom.

Lagmannsretten hadde ved ankebehandlingen full kompetanse til å prøve byrettens saksomkostningsavgjørelse, jf. tvistemålsloven §181 første ledd. Avgjørelsen om saksomkostninger for byretten ble å treffe på grunnlag av tvistemålsloven §172. Det fremgår at lagmannsretten har bygget på hovedregelen i bestemmelsens første ledd, hvoretter den som har tapt saken fullstendig, skal pålegges å dekke motpartens saksomkostninger. Kjæremålet reiser spørsmålet om det beror på uriktig rettsanvendelse at lagmannsretten unnlot å anvende bestemmelsens annet ledd, som gir adgang til å gjøre unntak fra hovedregelen under tre alternative vilkår. Det første - og aktuelle - er at «saken var saa tvilsom, at der var fyldestgjørende grund for den tapende part til at la den komme for retten». Bedømmelsen av om saken har vært tvilsom, må knyttes til resultatet, og lagmannsretten har gitt klart uttrykk for at den ikke har vært i tvil om dette. Avgjørende for lagmannsretten var at den ikke fant årsakssammenheng mellom de regnskapsmessige forsømmelser retten la til grunn, og det tap de kjærende parter hadde lidt. Dette avgjørelsesgrunnlag beror i vesentlig grad på bevisbedømmelse. Utvalget har således ikke kompetanse til å overprøve lagmannsrettens syn på hvorvidt resultatet var tvilsomt, noe som for øvrig også er erkjent av de kjærende parter. Disse hevder imidlertid - slik utvalget forstår dem - at lagmannsretten skulle ha foretatt en mer omfattende vurdering av om de hadde fyllestgjørende grunn til å fremme saken for byretten. Utvalget kan ikke gi dem medhold i dette. Vurderingen etter det første alternativ i tvistemålsloven §172 annet ledd er knyttet til resultatets tvilsomhet, og alternativet kan ikke få anvendelse når lagmannsretten ikke har funnet grunnlag for tvil.

Utvalget bemerker at lagmannsrettens vurdering av sakens tvilsomhet etter §172 annet ledd med rette er knyttet til det grunnlag lagmannsretten avgjorde saken på. At byretten bygget sin dom på et noe annet grunnlag, er således uten betydning.

Det tilføyes at de to øvrige unntakene i tvistemålsloven §172 annet ledd ikke kan sees å være påberopt, og utvalget kan heller ikke se at det kunne være spørsmål om å anvende dem. Utvalget viser videre til at de unntak bestemmelsen oppstiller, er å anse som uttømmende.

Utvalget finner således ikke at lagmannsrettens avgjørelse om saksomkostninger for byretten er i strid med loven.

De kjærende parter hevder også at lagmannsrettens avgjørelsesgrunner vedrørende saksomkostningene for byretten er utilstrekkelige. Som det vil fremgå, finner utvalget at rettsanvendelsen er tilstrekkelig begrunnet ved at lagmannsretten ikke har ansett resultatet tvilsomt. Noen ytterligere begrunnelse på dette punkt kan etter utvalgets oppfatning ikke kreves.

Deretter går utvalget over til saksomkostningene for lagmannsretten. Avgjørelsen er her - korrekt - truffet under henvisning til tvistemålsloven §180 første ledd, som bestemmer at den som forgjeves har anvendt anke, skal pålegges å betale saksomkostningene for ankeinstansen, «medmindre retten paa grund av særlige omstændigheter finder at burde frita ham for erstatningspligten». De kjærende parter gjør gjeldende at lagmannsretten har bygget på et for snevert avgjørelsesgrunnlag når den utelukkende har sett hen til resultatets tvilsomhet. Dette er etter de kjærende parters syn bare ett av de momenter som skal tas i betraktning. Det sentrale spørsmål må - hevdes det - være i hvilken grad det forelå forhold som gjorde det rimelig for de kjærende parter å angripe byrettens dom, jf. Høyesteretts kjæremålsutvalgs avgjørelse i Rt-1995-1408. Til dette skal utvalget bemerke:

Det er i og for seg riktig at tvistemålsloven §180 første ledd - i motsetning til §172 annet ledd - ikke er knyttet til nærmere spesifiserte forhold. Men den indre sammenheng mellom disse bestemmelsene tilsier at det - med et forbehold for tilfelle hvor saken har undergått avgjørende endringer fra den tidligere instans - ikke kan være grunnlag for samtidig å tilkjenne saksomkostninger for førsteinstansen og «oppheve» omkostningene for ankeinstansen. Tvert imot kan meget tale for at det skal mer til for å bli fritatt for saksomkostninger i ankeinstansen enn i førsteinstansen, jf. Tore Schei: Tvistemålsloven, 2. utg, side 607, Jens Edvin A. Skoghøy: Tvistemål, side 1001, og Jørgen Wilberg i Norsk Forsikringsforenings Publikasjoner nr. 65 side 9-10, alle med henvisninger til praksis, annerledes dog Jo Hov: Rettergang i sivile saker, 2. utg., side 638.

Når utvalget har lagt til grunn at lagmannsretten ikke har begått rettsanvendelsesfeil ved å tilkjenne saksomkostninger for byretten, kan det således heller ikke sees at avgjørelsen om å tilkjenne saksomkostninger for lagmannsretten bygger på uriktig rettsanvendelse. Avgjørelsesgrunnene må ansees tilstrekkelige.

Subsidiært har de kjærende parter angrepet utmålingen av saksomkostningene, både for byretten - hvor lagmannsretten godtok byrettens utmåling - og for lagmannsretten. Angrepet knytter seg først og fremst til det forhold at det etter de kjærende parters syn skulle vært foretatt nedskjæring i forhold til de salærer som fremgikk av de fremlagte saksomkostningsoppgaver.

Den relevante lovbestemmelse er her tvistemålsloven §176, hvor det avgjørende er om omkostningene «efter rettens skjøn var nødvendige for at faa saken betryggende utført». Bestemmelsen gir således anvisning på en skjønnsmessig bedømmelse, som i utgangspunktet ikke kan prøves av kjæremålsinstansen etter tvistemålsloven §181 annet ledd. Kjæremålsinstansen må likevel kunne tilsidesette utmålingen dersom det utviste skjønn fremtrer som klart uforsvarlig, jf. Schei op. cit. side 613 med henvisninger til praksis.

Det vil fremgå at kjæremålsinstansen ikke skal foreta noen alminnelig rimelighetsvurdering av de fremlagte salæroppgaver. Kjæremålsinstansen har da også vanligvis langt dårligere forutsetninger for å foreta en slik vurdering enn den instans som har gjennomført en fullstendig behandling av sakens realitet. Dette er mer enn vanlig iøynefallende i den foreliggende sak.

Det dreier seg om en erstatningssak av helt usedvanlige dimensjoner, både økonomisk og når det gjelder omfanget av det fremlagte materiale. Erstatningskravet var på mer enn 400 millioner kroner med tillegg av renter, fordelt på et hundretalls parter, og rettet mot fem saksøkte med til dels særskilte anførsler og motstridende interesser. Hovedforhandlingen for byretten tok 42 dager og ankeforhandlingen for lagmannsretten 70 dager. Utdragsmaterialet utgjorde i størrelsesorden rundt 10.000 sider. Det sier seg selv at de instanser som over lang tid behandlet realiteten i saken, har hatt helt andre forutsetninger for å bedømme rimeligheten av de fremlagte salæroppgaver enn kjæremålsutvalget vil ha.

Fra lagmannsrettens drøftelse av saksomkostningene ved ankesaken gjengis følgende:

«Lagmannsretten har vurdert de fremsatte omkostningskrav og de ankende parters innvendinger, og har kommet til at omkostningene ligger innenfor rammene av det som har vært nødvendig for å få ankesaken betryggende utført. Kravene må således godtas fullt ut. Til de ankende parters sammenligninger av eget og motpartenes omkostningskrav, bemerkes for det første at ankemotpartene har hatt til dels motstridende interesser. Særlig mellom styremedlemmene og revisor er det klare skillelinjer, både med hensyn til grunnlaget for et mulig erstatningsansvar og posisjoner ellers. Dette har nødvendiggjort egne prosessfullmektiger og egne sakkyndige. Heller ikke Jordanger, Raaholt og Austgulen har hatt fullt ut sammenfallende interesser, men deres prosessfullmektiger har samarbeidet slik at Advokatfirmaet Hjort DA har hatt hovedansvaret for saksforberedelsen og ellers hatt et mer alminnelig koordineringsoppdrag. Dette fremstår som en hensiktsmessig og kostnadsbesparende arbeidsmåte. På den annen side har de ankende parter fremstillt saken slik at samtlige av disse har hevdet å ha ett felles grunnlag for sine erstatningskrav. De rene sammenligninger kan derfor ikke være noe vesentlig poeng ved avgjørelsen av om omkostningene har vært nødvendige.

Lagmannsretten er heller ikke enig i at arbeidsbyrden til de ankende parters prosessfullmektiger kan ha vært større enn på ankemotpartsiden. Arbeidet forbundet med å representere 100 parter synes mer enn kompensert med nødvendig arbeid fra den annen side blant annet med hensyn til å bringe frem omstendigheter som innbyrdes skiller de ankende parter og grunnlaget for et mulig erstatningskrav. I det hele har det vært nødvendig for ankemotpartene å forholde seg ikke bare til de anførsler m m som er kommet frem i dommen, men også problemstillinger som er blitt avklart under ankeforhandlingen eller som av andre grunner ikke er fulgt opp.»

De kjærende parter er på flere punkter uenige i den begrunnelse lagmannsretten har gitt. Det gjøres således gjeldende at de saksomkostninger som ble krevet, fremstår som uforholdsmessige når de sammenliknes med saksomkostningsoppgaven fra de kjærende parters side, og at misforholdet fremstår som enda mer urimelig når det tas hensyn til at de kjærende parter hadde den største arbeidsbyrden i lagmannsretten. Disse vurderinger går imidlertid sentralt inn i det skjønn lagmannsretten måtte utøve etter tvistemålsloven §176. Lagmannsretten har begrunnet utmålingen relativt utførlig, og de anførte momenter er relevante. Utvalget kan ikke se at det har grunnlag for å tilsidesette den bedømmelse lagmannsretten har foretatt som klart uforsvarlig.

Utvalget kan heller ikke se at avgjørelsesgrunnene er mangelfulle. Riktignok kan det forhold at saksomkostningene er svært store, tilsi at kravet til begrunnelse skjerpes, jf. Høyesteretts kjæremålsutvalgs avgjørelse i Rt-1996-1786, som de kjærende parter har vist til. Men begrunnelsen i den foreliggende sak er langt annerledes utførlig, og utvalget kan ikke se at det er grunnlag for å stille enda strengere krav til avgjørelsesgrunnene.

Når det deretter gjelder saksomkostningene for byretten, har lagmannsretten nøyd seg med å erklære seg enig i byrettens saksomkostningsavgjørelse. Det heter at lagmannsretten nøye har vurdert de kjærende parters innvendinger, men har funnet at disse ikke kan gis medhold. Utvalget forstår det slik at de innvendinger som ble gjort gjeldende mot utmålingen i byretten, langt på vei falt sammen med de tilsvarende innvendinger i lagmannsrettssaken. Lagmannsrettens begrunnelse må da ansees tilstrekkelig, og utvalget kan ikke se at det har grunnlag for å tilsidesette utmålingen som klart uforsvarlig. Det måtte for øvrig kreves sterke holdepunkter for en slik tilsidesettelse av en skjønnsmessig utmåling som har fått enstemmig tilslutning i to instanser.

De kjærende parter gjør gjeldende som en særskilt innsigelse at det ikke var rettslig grunnlag for å tilkjenne godtgjørelse for kjæremotpartenes eget arbeid med saken.

Lagmannsretten har på dette punkt gitt følgende begrunnelse:

«Når det gjelder det som er krevd i form av godtgjørelse til Magne Jordanger, Petter Raaholt og Odd Rune Austgulen, legger lagmannsretten etter en nøye vurdering til grunn at disse tre er berettiget til slik dekning. Disse har hjulpet prosessfullmektigene med nødvendig spesialkunnskap og arbeid som prosessfullmektigene ellers måtte ha skaffet eksternt. Omkostningene til ytterligere nødvendig ekstern sakkyndighet ville med all sannsynlighet ha overskredet det som er krevd. Ut fra de samme betraktninger godtas utgiftene til intern konsulentbistand som Coopers & Lybrand har ytet, også når det gjelder arbeid utført av fagsjef Trond Tømta.»

Det gjelder ingen alminnelig regel om at det ved utmålingen av saksomkostninger ikke kan tas hensyn til partens eget arbeid med saken. Tvert imot forutsetter tvistemålsloven §176 annet ledd at også slikt arbeid etter omstendighetene kan dekkes. Lovforarbeidene forutsetter imidlertid at det ikke skal være kurant for en part å få tilkjent saksomkostninger i anledning av eget arbeid, jf. Ot.prp.nr.30 (1972-73) side 14, hvor det uttales at enhver må «finne seg i å bruke tid og arbeid på sine forretningsmessige og private affærer, også om de leder til en rettstvist, uten at utgiftene kan belastes andre». I tråd med dette er det i praksis lagt til grunn at det bare kan kreves saksomkostninger i anledning av partens eget arbeid når det foreligger særlige omstendigheter som gjør dette rimelig, se nærmere Schei op. cit. side 581-582, Skoghøy op. cit. side 1014 og Hov op. cit. side 643.

De forhold lagmannsretten har fremhevet - at partene har hjulpet prosessfullmektigene med nødvendig sakkunnskap og arbeid som prosessfullmektigene ellers måtte ha skaffet eksternt - faller sentralt innenfor slike særlige omstendigheter som kan være relevante. Når det også tas hensyn til det omfang arbeidet må ha hatt, finner utvalget at det ikke foreligger feil i lagmannsrettens rettsanvendelse. Avgjørelsesgrunnene må ansees tilstrekkelige.

Det gjenstår å ta standpunkt til de særskilte spørsmål som gjelder Rogaland Kran & Montasje AS. For så vidt angår saksomkostningene for lagmannsretten, forstår utvalget det slik at denne part gjør gjeldende de samme anførsler som de øvrige kjærende parter, og kjæremålet kan her ikke føre frem. Når det gjelder saksomkostningene for byretten, synes lagmannsretten å ha oversett at det også for denne part ble hevdet at lagmannsretten skulle foreta en full prøving av omkostningsavgjørelsen etter tvistemålsloven §181 første ledd, ikke bare en prøving etter bestemmelsens annet ledd. Dette spørsmål tok lagmannsretten således ikke standpunkt til. Rogaland Kran & Montasje AS har gjort gjeldende at dersom kjæremålsutvalget treffer avgjørelse som griper inn i fastsettelsen av omkostningene for byretten, må dette også komme denne part til gode, idet lagmannsretten skulle ha truffet avgjørelse etter §181 første ledd også for denne part. I og med at utvalget ikke har funnet grunnlag for å oppheve avgjørelsen om saksomkostninger for byretten, foreligger det imidlertid ikke foranledning til å drøfte de særskilte spørsmål som er reist av Rogaland Kran & Montasje AS, og kjæremålet blir å forkaste også for denne parts vedkommende.

Kjæremålet har ikke ført frem, og utvalget finner at kjæremotpartene må tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg i medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Når det gjelder kjæremotpartene nr. 1-3, legger utvalget til grunn at hovedparten av arbeidet med imøtegåelsen av kjæremålet er utført av prosessfullmektigen for Magne Jordanger. I den utstrekning det ikke skulle forholde seg slik, må det overlates til partene og prosessfullmektigene å foreta justeringer. Det er ikke levert saksomkostningsoppgaver. Saksomkostningene settes for Magne Jordanger til kr 20.000, for Petter Raaholts dødsbo til kr 1.000, for Odd Rune Austgulen til kr 3.000 og for PricewaterhouseCoopers DA til kr 10.000.

Kjennelsen er enstemmig.

S L U T N I N G :

Kjæremålet forkastes.

I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler de kjærende parter nr. 1-82 én for alle og alle for én følgende beløp:

20.000 - tjuetusen - kroner til Magne Jordanger

1.000 - ettusen - kroner til Petter Raaholts dødsbo

3.000 - tretusen - kroner til Odd Rune Austgulen

10.000 - titusen - kroner til PricewaterhouseCoopers DA og Odd Korsnes i fellesskap

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.

Partsliste:

Kjærende parter: 1. Bergen Kunstforening, 2. Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane, 3. O-J. Libæk & Partners AS, 4. Bergen Tanker Brokers AS, 5. Bergen Underwater Services AS, 6. Bernhard Larsen Holding AS, 7. Bernhard M. Larsen, 8. Crown Hill Chartering AS, 9. O-J. Libæk & Partners AS (tidligere KS Alta Shipping), 10. R.J. Falkevik AS, 11. AS Aalesunds Margarinfabrik, 12. Cubi Eiendom AS, 13. Lie Brensel AS, 14. J. Galleberg AS, 15. Bjørn Norlie AS, 16. Landgangen AS, 17. Utopia Investment AS, 18. Norsk Dental Depot AS, 19. AS Smågar, 20. Sverre Gahr, 21. Sommerfeldt-Colberg Invest AS, 22. Skibs AS Bjørkhaug 2, 23. Bertel O. Steen AS, 24. ABL Holding AS, 25. Wanda Pettersen AS (tidligere Fredrikstad Røntgeninstitutt AS), 26. Olaf Norlis Bokhandel AS, 27. Baloo AS, 28. Tveteraas Eiendomsselskap AS, 29. AS Dione, 30. Teknologisk Institutt, 31. Anne Sofie Wallem Olsen - hennes dødsbo, 32. Wallem & Co. DA, 33. AS Telektron Eiendom, 34. Romedal Almenning, 35. Smith & Bull Ltd. AS, 36. AS Med-Lab, 37. Einar Søhol AS, 38. Ideal Eiendom AS, 39. Lido AS, 40. Skiensfjordens Komm. Kraftselskap, 41. Ligo-Gruppen AS, 42. Hans Chr. Smith, 43. Johan Vinje AS, 44. Norwegian Preserving Co. AS, 45. Inger Syversen, 46. Hans Jacob Grieg Eide, 47. Inger Johanne Dalhaug, 48. AS Safa Samnanger Fabrikker, 49. Bjørn Myklatun, 50. Shelby Teknikk AS, 51. Lefdal Holding AS (tidligere Lefdal Installasjon AS), 52. Fru Lyng AS, 53. Halvor Holta, 54. Gunnar Sæthre, 55. Telemark Tømmersalgslag, 56. Widerøe Norsk Air AS, 57. TS Holding AS, 58. Scandinavian Retail Group ASA, 59. Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab AS, 60. Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab AS (tidligere KS Consensus Pink), 61. Rygene-Smith & Thommessen AS, 62. Helland Møbler AS, 63. Gjensidige Forsikring Østfold, 64. Triver AS, 65. Grønnehaven Invest AS, 66. Win Holding AS, 67. Ragnvald A. Hornaas AS, 68. Trond Skretting, 69. AS Edco, 70. Frislid Konfeksjon AS, 71. Dr. Fürst Medisinske Laboratorium AS, 72. Luster Sparebank, 73. Kvinesdal Sparebank, 74. Fana Sparebank, 75. Vik Sparebank, 76. Eidsberg Sparebank, 77. Røros Sparebank, 78. Åfjord Sparebank, 79. Rygene-Smith & Thommessen AS' Pensjonskasse, 80. Ludv. Larsen AS, 81. Mary Aaseth, 82. Rogaland Kran & Montasje AS (advokat Jon R. Gundersen, advokat Gunnar Meyer, advokat Kjell Nyborg, advokat Tor Nordlie) mot 1. Magne Jordanger (advokat Else Bugge Fougner), 2. Petter Raaholt - hans dødsbo v/bobestyrer advokat Stein Inge Spurkland, 3. Odd Rune Austgulen (advokat Helge Wesenberg), 4. PricewaterhouseCoopers DA (advokat Karstein J. Espelid, advokat Terje Granvang), 5. Odd Korsnes (advokat Karstein J. Espelid, advokat Terje Granvang).