HR-1999-490 - Rt-1999-1442
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-09-17 |
| Publisert: | HR-1999-00490 - Rt-1999-1442 (351-99) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Rettslig interesse, Opphevelse |
| Sammendrag: | Saken gjaldt forsvareres forespørsel om å få forhåndstilsagn om dekning av utgifter til undersøkelser og granskninger som de anså nødvendige for å utføre sine forsvarerverv på en forsvarlig og tilfredsstillende måte. Spørsmålet var om Fjordane politidistrikt hadde rettslig interesse i å få overprøvd forhåndstilsagnet. |
| Saksgang: | Sunnfjord forhørsrett 19.04.1999 - Gulating lagmannsrett 01.07.1999 - Høyesterett HR-1999-00490, jnr 459/1999 |
| Parter: | Advokat Walter Høivik, advokat Svein Tømmerdal, advokat Ellen Holager Andenæs og advokat Jan C. Dyngen mot Fjordane politidistrikt |
| Forfatter: | Dolva, Aarbakke, Bruzelius |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §54, §396, §404, Rettshjelpsloven (1980) §28a, Straffeprosessloven (1981) §78 |
Saken gjelder avgjørelse etter forskrift om salær fra det offentlige til advokater m.v. av 3. desember 1997.
Advokat Walter Høivik, advokat Svein Tømmerdal, advokat Ellen Holager Andenæs og advokat Jan C. Dyngen er oppnevnt som offentlige forsvarere for henholdsvis A, B, C og D.
I brev 15. mars 1999 til Sunnfjord forhørsrett ba advokat Walter Høivik på vegne av samtlige forsvarere om å få forhåndstilsagn om dekning av utgifter til undersøkelser og granskninger som de anså nødvendige for å utføre sine forsvarerverv på en forsvarlig og tilfredsstillende måte, jf. salærforskriften §5.
Etter å ha forelagt anmodningen for påtalemyndigheten, skrev forhørsretten 19. april 1999 til advokat Walter Høivik med slik avslutning:
«Etter omstendighetene finner retten derfor å kunne gi forhåndssamtykke om bruk av kr. 25.000,- til de undersøkelser det er søkt om. Retten vil imidlertid presisere at utgiftene må holdes på et så rimelig nivå som mulig og legitimeres. Videre skal presiseres at eventuelle kostnader utover dette på vanlig måte kan tas med i forsvarernes arbeidsoppgave og bli vurdert etter salærinstruksens §5.»
Fjordane politidistrikt erklærte kjæremål til Gulating lagmannsrett. I kjæremålet ble det blant annet uttalt:
«Normalt vil politiet og påtalemyndigheten ikke ha noen faktisk interesse i advokaters salærkrav. I denne saken er begjæringen imidlertid sendt på bakgrunn av at det er reist tvil rundt politiets objektivitet under etterforskningen. Kritikken er reist på et tidspunkt hvor det ikke er tatt endelig stilling til påtalespørsmålet. ... En er av den oppfatning at politiet har rettslig interesse i utfallet, jf. rettshjelplovens §28a, annet ledd, jf. tvistemålslovens §54.»
Gulating lagmannsrett avsa kjennelse 1. juli 1999 med slik slutning:
«Sunnfjord forhørsretts beslutning av 19. april 1999 oppheves.»
Advokat Walter Høivik, advokat Svein Tømmerdal, advokat Ellen Holager Andenæs og advokat Jan C. Dyngen har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. De har anført at lagmannsrettens kjennelse må oppheves på grunn av feil saksbehandling og lovanvendelse.
Saksbehandlingen er feil fordi lagmannsretten skulle ha avvist kjæremålet fra Fjordane politidistrikt. Politiet har ikke rettslig interesse i å få overprøvet forhørsrettens forhåndsgodkjennelse av dekning av utgifter. Denne avgjørelsen «rammer» ikke politiet, som derfor ikke har kjæremålsadgang etter tvistemålsloven §396 jf. straffeprosessloven §78 annet ledd.
Lagmannsretten har anvendt for streng norm ved vurderingen av hva som er nødvendige utgifter etter salærforskriftenes §5. Kjæremålet viser til konkrete omstendigheter i saken som belyser at det er nødvendig for de siktede å pådra seg utgiftene, blant annet at etterforskningen har vart lang tid og at partene ikke har fått innsyn i saksdokumenter.
De kjærende parter har nedlagt slik påstand:
«Lagmannsrettens kjennelse oppheves.»
Fjordane politidistrikt har tatt til motmæle og anført at det ikke er noen feil ved lagmannsrettens kjennelse. Det er vist til lagmannsrettens begrunnelse. Politiet har nedlagt slik påstand:
«Kjæremålet forkastes.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det gjelder et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset etter bestemmelsene i tvistemålsloven §404, jf. straffeprosessloven §78 annet ledd jf. rettshjelpsloven §28a. Kjæremålet er rettet mot lagmannsrettens saksbehandling og lovtolkning, som utvalget kan prøve.
I kjæremålserklæringen anføres at det var feil saksbehandling av lagmannsretten ikke å avvise kjæremålet fra Fjordane politidistrikt da forhørsrettens forhåndsgodkjennelse av dekning av utgifter ikke «rammer» politiet, jf. tvistemålsloven §396.
Kjæremålsutvalget peker på at tvistemålslovens alminnelige regler om kjæremål får anvendelse ved kjæremål over salærfastsettelser m.v. Dette medfører at «enhver som avgjørelsen rammer» kan erklære kjæremål, jf. forarbeidene til rettshjelpsloven §28a i Ot.prp.nr.49 (1989-1990) Om lov om endringer i lov 7. juni 1935 nr. 2 om tinglysning, lov 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp, m.v., side 36. Lagmannsretten har således tatt et riktig rettslig utgangspunkt for sin vurdering av om Fjordane politidistrikt kunne påkjære forhørsrettens beslutning.
Lagmannsretten legger deretter til grunn at politiet rammes av beslutningen ved «at avgjørelsen i foreliggende sak har konsekvenser ut over de rent kostnadsmessige som gjør at politiet har en tilstrekkelig konkret, praktisk og aktuell interesse i forhørsrettens avgjørelse ...». Lagmannsretten peker videre på at det er en offentlig oppgave å etterforske straffesaker og konkluderer slik:
«Når salærforskriften, som i nærværende sak, praktiseres slik at det åpnes for ordninger hvis konsekvens kan være at det offentliges rolle og oppgaver som etterforsker reduseres, forskyves eller på annen måte direkte påvirkes, enten på sikt eller konkret i den enkelte sak, er politiet og påtalemyndigheten etter lagmannsrettens oppfatning en naturlig representant, og den nærmeste representant, for de interesser som er søkt ivaretatt gjennom kjæremålet.
Alternativet til at politiet/påtalemyndighet kan påkjære, må formodentlig være at Staten ved Justisdepartementet alene anses kjæremålsberettiget på det offentliges vegne. Lagmannsretten ser det slik at dette standpunkt vil etablere en situasjon hvor tilsvarende avgjørelser i realiteten ikke kan overprøves, blant annet fordi en ikke har noe apparat som fanger opp avgjørelsene innenfor kjæremålsfristen. Dette vil være et lite ønskelig resultat, og taler også etter lagmannsrettens oppfatning for at politi/påtalemyndighet anses kjæremålsberettiget.»
Kjæremålsutvalget bemerker at det ikke foreligger noe forbud mot privat etterforskning ved siden av politiets. I likhet med lagmannsretten, antar kjæremålsutvalget at salærforskriften §5 femte ledd hjemler dekning av legitimerte utgifter til privat etterforskning, såfremt slike utgifter for den dømmende rett fremstår som en nødvendig del av forsvarers oppdrag og er tatt med i den salæroppgave forsvarer inngir. Utvalget kan også slutte seg til lagmannsrettens uttalelse om at det «bare helt unntaksvis vil være nødvendig å engasjere private etterforskere på det offentliges regning for å gi siktede et tilfredsstillende forsvar».
Det sentrale spørsmål i saken er imidlertid om den dømmende retts beslutning om å dekke utlegg til privat etterforskning «rammer» politi/påtalemyndighet på en slik måte at de er kjæremålsberettiget, jf. tvistemålsloven. Som hovedregel er det sakens parter som vil kunne være rammet av den avgjørelsen som søkes påkjært. I noen tilfeller berører imidlertid en slik avgjørelse også tredjemann på en slik måte at de kan erklære kjæremål, se Rt-1960-767 hvor en bidragsfogd ble ansett berettiget til å påkjære en avgjørelse av namsretten om at utpantningsforretning for skyldig bidrag skulle fremmes.
Etter kjæremålsutvalgets syn vil det imidlertid vanskelig kunne sies at politiet/påtalemyndigheten vil være «rammet» av den dømmende retts beslutning om å godkjenne en forsvarers arbeidsoppgave som inkluderer utlegg til privat etterforskning og som retten, etter å ha hørt saken, har funnet nødvendig for forsvareroppdraget. Politi/påtalemyndighet vil da heller ikke kunne påkjære den dømmende retts beslutning. Dersom forhørsretten, slik som i den foreliggende sak ut fra sitt kjennskap til saken, finner at salærforskriftens vilkår i §5 femte ledd for å dekke slike utlegg er til stede slik at den kan forhåndsgodkjenne utgiftene, mener utvalget at heller ikke en slik beslutning «rammer» politiet slik at det er kjæremålsberettiget. Utvalget vil imidlertid i likhet med lagmannsretten understreke at terskelen for når slike utgifter kan anses nødvendige, generelt sett må ligge høyt, og at det bare helt unntaksvis vil være nødvendig å engasjere etterforskere på det offentliges regning for å gi siktede et tilfredsstillende forsvar.
Lagmannsretten har i sine premisser underbygget politiets/påtalemyndighetens kjæremålskompetanse med å vise til ønskeligheten av at det er noen som kan påkjære avgjørelsen på det offentliges vegne. Kjæremålsutvalget peker på at departementet i Ot.prp.nr.49 (1989-1990) på side 36, drøfter spørsmålet om motpart ved kjæremål over salærfastsettelser, og forkaster et forslag om at staten v/Justisdepartementet skal betraktes som motpart i slike saker. Utvalget kan ikke se at politi/påtalemyndighet har en slik interesse i forhørsrettens avgjørelse at den uten en uttrykkelig hjemmel skal kunne påkjære den på det offentliges vegne.
Slik utvalget ser det skulle lagmannsretten ha avvist kjæremålet. Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å oppheve.
Kjennelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.