HR-1999-547 - Rt-1999-1579
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-10-12 |
| Publisert: | HR-1999-00547 - Rt-1999-1579 (381-99) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Dommeravhør, Inhabilitet |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om en begjæring om å avholde dommeravhør etter Straffeprosessloven (1981) § 239 skulle fremmes, og hvem som i tilfelle kunne benyttes som avhørsperson. |
| Saksgang: | Brønnøy forhørsrett 05.05.1999 - Frostating lagmannsrett 31.05.1999 - Høyesterett HR-1999-00547, jnr. 461/1999 |
| Parter: | A mot Påtalemyndigheten |
| Forfatter: | Gussgard, Tjomsland, Skoghøy |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §234, §239, §60, §387, §388, Straffeloven (1902) §195, §207, §213, §62, Plenumsloven (1926) §6, EMKN A6 |
Saken gjelder spørsmål om en begjæring fra påtalemyndigheten om å avholde dommeravhør etter straffeprosessloven §239 skal fremmes, og hvem som i tilfelle kan benyttes som avhørsperson.
A, født xx.xx.1947, ble ved Frostating lagmannsretts dom av 14. september 1998 dømt for overtredelse av straffeloven §195, jf. §213 og §207, jf. §62 til en straff av fengsel i to år og seks måneder. Han ble også dømt til å betale fornærmede oppreisning med 75.000 kroner.
A anket dommen til Høyesterett, som ved kjennelse av 9. april 1999 (inntatt i Rt-1999-586) opphevet lagmannsrettens dom med hovedforhandling. Bakgrunnen for opphevelsen var at det var foretatt to dommeravhør av fornærmede på et tidspunkt hvor siktedes forsvarer ikke hadde vært i kontakt med siktede. Høyesterett la til grunn at siden siktede ikke hadde hadde hatt reell mulighet til å få stilt fornærmede spørsmål, kunne avhørene ikke benyttes som sentrale bevis under hovedforhandlingen for lagmannsretten, jf. Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 6 nr. 3 bokstav d.
Statsadvokatene i Trondheim har etter dette bedt Politimesteren i X om å sørge for gjennomføring av nytt dommeravhør av fornærmede. Begjæringen om nytt dommeravhør ble fremmet for Brønnøy forhørsrett.
Ved forhørsrettens kjennelse av 29. april 1999 vek sorenskriveren og dommerfullmektigen i Brønnøy sete som inhabile. Fylkesmannen i Nordland har oppnevnt dommerfullmektig Anders Blix Gundersen ved Alstahaug sorenskriverembete som settedommer.
A har påstått begjæringen om gjentatt dommeravhør avvist. Han har også protestert mot at lensmannsbetjent B ved Z lensmannskontor skal foreta avhøret.
Brønnøy forhørsrett ved settedommeren besluttet 5. mai 1999 å ikke ta til følge innsigelsen mot B som avhører. Ved beslutning av 7. mai 1999 besluttet forhørsretten å fremme dommeravhøret.
A påkjærte begge beslutningene til Hålogaland lagmannsrett, som forkastet kjæremålet ved kjennelse av 31. mai 1999.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Den kjærende part har i korte trekk anført:
Begjæringen om nye dommeravhør må avvises. Fornærmedes forklaring vil være det sentrale bevis i saken, og dette skjerper kravene som må stilles ved gjennomføring og/eller bruk av dommeravhør, herunder forholdet til EMK. Ut fra hovedprinsippet om bevisumiddelbarhet vil det generelt sett være ønskelig at samtlige fornærmede forklarer seg som vitner direkte for den dømmende rett. Etter bestemmelsen i straffeprossloven §239 kan det på bestemte vilkår gjøres unntak fra dette prinsippet for barn under 14 år. Fornærmede er i dag er 12 1/2 år, og for en fornærmet i denne aldersgruppen bør det foreligge tungtveiende grunner for å benytte dommeravhør i stedet for umiddelbar bevisførsel. Lagmannsretten gir derfor uttrykk for feil lovanvendelse når den konkluderer med at det bør gjennomføres nytt dommeravhør av fornærmede. Det vises også til den særlige historikk i saken som tilsier at dommeravhør generelt er betenkelig. Nytt avhør vil også stride mot bestemmelsene i straffeprosessloven §234 annet ledd 3. punktum og forskrift av 2. oktober 1998 om dommeravhør og observasjon §13 om at gjentatt avhør så vidt mulig skal unngås. Selv om disse bestemmelsene dels er gitt av hensyn til fornærmede, er hensynet til tiltalte og «fair trial» av vesentlig betydning. Et nytt avhør vil være en unødvendig belastning for fornærmede og kan «sementere» hennes oppfatning hvis hun senere skal forklare seg som vitne for den dømmende rett.
Den kjærende part har videre gjort gjeldende at lovens og forskriftens hovedregel om at dommeren skal la en annen person foreta avhøret, gjør at slikt avhør ikke kan anses som et «dommeravhør». Ordningen med at en «særlig skikket person» gjennomfører avhøret, er i strid med de grunnleggende rettssikkerhetsgarantier vårt system skal ha, og EMKs regler om fair trial. Et slikt avhør vil derfor ikke kunne oppleses/dokumenteres under en senere hovedforhandling. Dette må i alle fall gjelde hvor avhørspersonen er politietterforsker i saken. Det anføres også at personer som foretar avhør på dommerens vegne etter straffeprosessloven §239 første ledd 2. punktum, må undergis minst like strenge habilitetsregler som dommeren selv. Lensmannsbetjent B har opptrådt som politietterforsker i saken og må anses inhabil.
For det tilfelle at Høyesteretts kjæremålsutvalg skulle finne at lagmannsrettens begrunnelse ikke er tilstrekkelig for å prøve riktigheten av kjennelsen, har den kjærende part påstått lagmannsrettens kjennelse opphevet.
Den kjærende part har bedt om at kjæremålet blir overført til behandling i Høyesterett og undergitt muntlig behandling, se straffeprosessloven §387 tredje ledd, jf. plenumsloven §6 annet ledd.
A har lagt ned slik påstand:
«Prinsipalt: Påtalemyndighetens begjæring om avholdelse av nytt dommeravhør av C til bruk i straffesak mot A avvises.
Subsidiært: Hålogaland lagmannsretts kjennelse av 31.05.99 oppheves.
Atter subsidiært: Lensmannsbetjent B kan ikke gjøre tjeneste som «særskilt skikket person» under mulig dommeravhør av C.»
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet og har vist til det som er anført i forbindelse med begjæringen om nytt dommeravhør og i kjæremålstilsvaret til lagmannsretten.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Kjæremålet er et videre kjæremål hvor kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, jf. straffeprosessloven §388.
Kjæremålsutvalget har ikke funnet grunn til å overføre saken til behandling i Høyesterett.
Etter kjæremålsutvalgets oppfatning foreligger det verken feil ved lagmannsrettens lovtolking eller saksbehandling.
Etter straffeprosessloven §239 første ledd skal retten ved avhør av vitner under 14 år i en sak om forbrytelse eller forseelse mot sedeligheten «ta imot forklaringen utenfor rettsmøte, når han finner det ønskelig av hensyn til vitnet eller av andre grunner». Det er ikke grunnlag for å hevde at denne ordningen med avhør utenfor rettsmøte («dommeravhør») er i strid med EMK. Dette gjelder selv om vitnets forklaring er av sentral betydning som bevis i saken. Det konkrete skjønn over hvorvidt et vitne skal avhøres ved dommeravhør, kan utvalget ikke prøve.
Den kjærende part har vist til at det både i straffeprosessloven §234 annet ledd 3. punktum og i forskriften om dommeravhør og observasjon §13 er fastsatt at gjentatt avhør «så vidt mulig [skal] unngås». Men som det fremgår av disse bestemmelsene, inneholder de ikke noe forbud mot gjentatt dommeravhør. I forskriftens §13 er det fastsatt at nytt avhør kan foretas «når det er påkrevet av hensyn til sakens opplysning og ikke hensynet til vitnet eller andre tungtveiende grunner taler mot det». I det foreliggende tilfellet ble det begjært nytt avhør fordi Høyesterett ved kjennelsen av 9. april 1999 kom til at de avhør som var foretatt, ikke kunne benyttes som bevis under hovedforhandlingen. Av hensyn til sakens opplysning fant påtalemyndigheten det nødvendig å få avholdt nytt avhør. Lagmannsretten har funnet at vilkårene for å avholde nytt avhør er til stede. Utvalget kan ikke se at lagmannsrettens avgjørelse er beheftet med noen feil ved lovtolkingen. Det konkrete skjønn over hvorvidt nytt avhør skal foretas, kan utvalget ikke prøve.
Den kjærende part har også angrepet beslutningen om at lensmannsbetjent B blir tilkalt som særlig skikket person til å bistå ved avhøret eller foreta avhøret under dommerens kontroll, og gjort gjeldende at det til avhørspersonen må stilles minst like strenge habilitetskrav som til den som skal være dommer. Heller ikke denne anførselen kan føre frem.
Etter straffeprosessloven §239 første ledd 2. punktum, jf. forskriften om dommeravhør og observasjon §5 første ledd skal dommeren som hovedregel tilkalle en særlig skikket person til å bistå ved avhøret eller foreta avhøret under dommerens kontroll. I forskriftens §6 annet ledd er det fastsatt at det som særlig skikket person som hovedregel bør tilkalles «en tjenestemann innen politiet med særlig erfaring i etterforskning av saker som gjelder barn».
Verken loven eller forskriften stiller nærmere habilitetskrav til avhørspersonen. Lagmannsretten har lagt til grunn at siden lensmannsbetjent B er polititjenestemann, må hennes habilitet bedømmes etter straffeprosessloven §60. Denne lovtolking er kjæremålsutvalget enig i.
Ved anvendelsen av straffeprosessloven §60 har lagmannsretten lagt til grunn at spørsmålet om lensmannsbetjent B er inhabil, må vurderes ut fra om det foreligger «andre særegne forhold ... som er egnet til å svekke tilliten til» hennes upartiskhet, og lagmannsretten har kommet til at det ikke foreligger noen slike forhold. Etter kjæremålsutvalgets oppfatning har lagmannsretten oppstilt et riktig vurderingstema. Det konkrete skjønn kan utvalget ikke prøve.
For det tilfellet at kjæremålsutvalget skulle finne at lagmannsrettens begrunnelse ikke er tilstrekkelig til å prøve riktigheten av kjennelsen, har den kjærende part påstått lagmannsrettens kjennelse opphevd på grunn av saksbehandlingsfeil.
Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsrettens kjennelsesgrunner er beheftet med noen mangler.
Etter dette må kjæremålet forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
Kjæremålet forkastes.