HR-1999-11 - Rt-1999-173
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-02-08 |
| Publisert: | HR-1999-00011 - Rt-1999-173 (40-99) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Forvaltningsvedtak, Familierett, Adopsjon, Søksmålsrett, Skriftlig behandling, Opphevelse |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om adgangen til rettslig overprøvelse av fylkesnemndas vedtak om samtykke til adopsjon. |
| Saksgang: | Nord-Troms herredsrett 21.01.1998 - Hålogaland lagmannsrett LH-1998-192 - Høyesterett HR-1999-00011, jnr 381/1998 |
| Parter: | 1. A og 2. B (advokat Harald Grape) mot X kommune (kommuneadvokat Harald Tore Roaldsen) |
| Forfatter: | Bugge, Gjølstad, Gussgard, Aarbakke, Rieber-Mohn |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §401, §403, §373, §404, §476, §482, §483, §54, Plenumsloven (1926) §6, Barnevernloven (1953) §20, §11, Barnevernloven (1992) §4-20, §4-12, §7-1, Adopsjonsloven (1986) §7, Sosialtjenesteloven (1991) §9-10 |
Kjæremålssaken gjelder adgangen til rettslig overprøvelse av fylkesnemndas vedtak om samtykke til adopsjon, jf barnevernloven 17 juli 1992 nr 100 §4-20 annet ledd og tvistemålsloven kap 33.
Høyesteretts kjæremålsutvalg har ved beslutning 21 desember 1998 bestemt at saken i sin helhet skal avgjøres av Høyesterett, jf tvistemålsloven §403 fjerde ledd jf høyesterettsloven §6 annet ledd. Saken har for øvrig vært behandlet etter de alminnelige regler for kjæremål, jf tvistemålsloven §403 første ledd jf §401. I det videre kjæremål har Høyesterett full kompetanse, jf tvistemålsloven §404 første ledd nr 1.
A og B fikk 4 juli 1991 sønnen C. Den 12 juli 1991 ble det med hjemmel i barnevernloven 17 juli 1953 nr 14 §11 truffet midlertidig vedtak om omsorgsovertakelse. Den 19 juli 1991 ble det truffet midlertidig vedtak om plassering i fosterhjem. Barnet ble plassert hos D og E. Barnet har siden bodd hos disse fosterforeldrene.
X barnevernutvalg vedtok 9 september 1991 å overta den daglige omsorgen og å plassere barnet i fosterhjem. Vedtaket ble ikke påklaget av foreldrene.
Den 28 april 1995 fremmet X kommune sak for fylkesnemnda for sosiale saker i Y og Z med forslag om at A og B skulle fratas foreldreansvaret, og at det skulle gis samtykke til adopsjon. I vedtak 14 september 1995 fratok fylkesnemnda foreldrene foreldreansvaret, men ga ikke samtykke til adopsjon, jf barnevernloven §4-20 første og annet ledd.
De biologiske foreldrene krevde rettslig overprøvelse av fylkesnemndas vedtak om fratakelse av foreldreansvaret, jf tvistemålsloven kapittel 33. Ved Nord-Troms herredsretts dom 23 april 1996 ble X kommune frifunnet. Foreldrene påanket dommen til Hålogaland lagmannsrett som i dom 17 mars 1997 stadfestet fylkesnemndas vedtak om fratakelse av foreldreansvaret. Foreldrene anket lagmannsrettens dom til Høyesterett, men anken ble ved kjennelse 20 august 1997 nektet fremmet i medhold av tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 1.
X kommune fremmet 24 juni 1997 ny sak for fylkesnemnda for sosiale saker i Y og Z med forslag om at nemnda skulle gi samtykke til adopsjon. Fylkesnemnda fattet 8 september 1997 følgende vedtak:
"I medhold av lov om barneverntjenester §4-20 annet ledd samtykker fylkesnemnda til at D og E får adoptere C, født xx.xx.1991."
Side:174
Ved stevning 30 oktober 1997 til Nord-Troms herredsrett har A og B krevet rettslig overprøvelse av dette vedtaket og nedlagt påstand om at fylkesnemndas vedtak om adopsjonssamtykke skal oppheves. Nord-Troms herredsrett avsa 21 januar kjennelse med slik slutning:
"Saken avvises."
Herredsretten la til grunn at de biologiske foreldrene, fordi de allerede var fratatt foreldreansvaret, ikke hadde slik tilknytning til saken at de kunne kreve rettslig overprøvelse. Herredsretten viste til tvistemålsloven §476 og Rt-1994-1654.
A og B påkjærte herredsrettens kjennelse til Hålogaland lagmannsrett, som 24 september 1998 avsa kjennelse med slik slutning:
"Herredsrettens kjennelse stadfestes."
Lagmannsrettens kjennelse er avsagt under dissens, idet en av dommerne stemte for at søksmålet skulle fremmes.
A og B har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens rettsanvendelse.
Det anføres at de biologiske foreldrene fremdeles er i en slik situasjon at vedtaket om adopsjonssamtykke må anses rettet mot dem. Saksforholdet er forskjellig fra saksforholdet i Rt-1994-1654. I den saken var foreldreansvaret fratatt med hjemmel i barnevernloven 1953 §20 første ledd. Barnevernloven 1953 hadde ingen særskilt bestemmelse om samtykke til adopsjon. Adopsjonssamtykke ble da gitt administrativt av fylkesmannen dersom foreldrene allerede var fratatt foreldreansvaret. Barnevernloven 1992 har innskjerpet vilkårene for adopsjon ved at det er foretatt et klart skille mellom fratakelse av foreldreansvar og samtykke til adopsjon. Det fremgår av barnevernloven §4-20 annet og tredje ledd at vilkårene for adopsjon er langt strengere enn vilkårene for fratakelse av foreldreansvar. Dette innebærer at den foreliggende sak også i rettslig henseende skiller seg fra saken i Rt-1994-1654.
Lagmannsrettens mindretall har påpekt det prinsipielt uheldige i at et så viktig vedtak som fylkesnemndas adopsjonssamtykke ikke skal kunne bringes inn til rettslig overprøvelse. Resultatet fremstår som særlig urimelig når Høyesterett har godtatt at sak om fratakelse av foreldreansvar og sak om samtykke til adopsjon er brakt til prøvelse samtidig, jf Rt-1997-534. Et vedtak om adopsjonssamtykke er vesentlig mer inngripende enn et vedtak om fratakelse av foreldreansvaret. Det vil være bedre harmoni og konsekvens i rettsreglene dersom det også gis adgang til å få overprøvet et vedtak om adopsjonssamtykke som bringes inn for domstolene alene.
Fordi vedtaket om adopsjonssamtykke er så inngripende, er det forsvarlig å foreta en utvidende tolking av uttrykket "den som tvangsinngrepet er retta mot" i tvistemålsloven §476 første ledd. Dette vil også være i tråd med de senere års praktisering av tvistemålsloven §54. For foreldrene vil fylkesnemndas vedtak i meget stor grad oppleves som rettet mot dem.
Lagmannsrettens rettsanvendelse hevdes å være i strid med EMK art
Side:175
6 nr 1, som fastslår at det er en grunnleggende rettighet å få anledning til domstolsprøvelse av borgerlige rettigheter og plikter.
De kjærende parter har lagt ned slik påstand:
"1. Saken fremmes.
2. Saksomkostninger tilkjennes."
X kommune gjør gjeldende at lagmannsrettens kjennelse er riktig både i resultat og begrunnelse.
Det anføres at vedtaket om adopsjonssamtykke ikke er rettet mot de biologiske foreldrene, jf tvistemålsloven §476 første ledd. I Rt-1994-1654 ble det fastslått at en biologisk mor som er fratatt foreldreansvaret, ikke kan reise sak etter tvistemålsloven kapittel 33 for å få overprøvet et vedtak om adopsjonssamtykke. Dette standpunktet er ikke fraveket ved senere avgjørelser. Det vises for øvrig til de vurderinger som lagmannsrettens flertall har gjort av avgjørelsen i Rt-1997-1264.
Kjæremålsmotparten har lagt ned slik påstand:
"Kjæremålet forkastes."
Sakens parter ble 5 januar 1999 meddelt kjæremålsutvalgets beslutning om at saken skal avgjøres av Høyesterett, og at den vil bli behandlet skriftlig i avdeling, jf høyesterettsloven §6 annet ledd 2. punktum. Partene ble samtidig orientert om rettens sammensetning, og gitt frist til 20 januar 1999 for supplerende prosesskrifter og eventuelle merknader til dommernes habilitet.
De kjærende parter har i prosesskrift 20 januar 1999 utdypet noen av de anførslene som ble fremsatt i kjæremålet. Det er blant annet vist til Tore Schei: Tvistemålsloven med kommentarer II, 2 utg 1998 side 1201.
Kjæremålsmotparten har ikke hatt ytterligere bemerkninger.
Høyesterett er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten. Langt på vei ser Høyesterett saken på samme måten som lagmannsrettens mindretall.
Saken gjelder spørsmålet om biologiske foreldre, som i tidligere vedtak er fratatt foreldreansvaret for et barn, har adgang til å reise søksmål etter de særlige bestemmelsene i tvistemålsloven kap 33, for å få prøvet fylkesnemndas samtykke til adopsjon. Utenfor rammen for saker etter kap 33 kan det bli tale om saksanlegg etter de alminnelige regler om domstolsprøvelse av forvaltningsvedtak. En vesentlig forskjell mellom bestemmelsene i tvistemålsloven kap 33 og de alminnelige regler om domstolsprøvelse av forvaltningsvedtak ligger i tvistemålsloven §482, som i tvangsinngrepssakene gir domstolene kompetanse til å "prøve alle sider av saka".
Det er i og for seg på det rene at et vedtak om samtykke til adopsjon truffet etter barneloven §4-20 annet ledd, kan angripes etter reglene i tvistemålsloven kap 33, jf barnevernloven §7-1 bokstav i jf sosialtjenesteloven 13 desember 1991 nr 81 §9-10. Søksmålet kan etter tvistemålsloven §476 første ledd reises av "den som tvangsinngrepet er retta mot". I saker hvor det samtidig eller i sammenheng er fattet vedtak
Side:176
om å frata biologiske foreldre foreldreansvaret for et barn og vedtak om å gi samtykke til adopsjon av barnet, er det sikker rett at de biologiske foreldre har rett etter tvistemålsloven §476 første ledd sammenholdt med barnevernloven, til å få prøvet begge vedtak. Spørsmålet i vår sak er således om biologiske foreldre som er fratatt foreldreansvaret i et tidligere vedtak, skal være avskåret fra å reise tilsvarende søksmål om fylkesnemndas vedtak om samtykke til adopsjon når dette er truffet på et senere tidspunkt eller i en senere sammenheng.
Vedtak om å frata foreldreansvar har hjemmel i barnevernloven §4-20 første ledd, mens vedtak om samtykke til adopsjon har hjemmel i §4-20 annet ledd. Det er tale om to vedtak, med forskjellige vilkår og forskjellige rettsvirkninger. For vedtak om fratakelse av foreldreansvar følger de nærmere vilkår av §4-20 første ledd jf §4-12. For vedtak om samtykke til adopsjon følger de nærmere vilkår av §4-20 tredje ledd. Ordningen med to vedtak gjelder til tross for at vedtak om å frata foreldreansvar er en nødvendig forutsetning for å kunne treffe vedtak om samtykke til adopsjon. Fylkesnemnda for sosiale saker har i vår sak bygget på dette.
Lagmannsretten har lagt til grunn at et vedtak om fratakelse av foreldreansvar innebærer at de biologiske foreldrene har mistet søksmålsretten etter tvistemålsloven kap 33 vedrørende et senere vedtak om adopsjonssamtykke. Lagmannsrettens flertall har vist til kjæremålsutvalgets kjennelse i Rt-1994-1654. I kjennelsen er det blant annet uttalt:
"Saken gjelder spørsmålet om barnas biologiske mor - den kjærende part - som er fratatt foreldreansvaret, kan reise sak etter tvistemålslovens bestemmelser i kap. 33 for å få rettslig overprøvet fylkesnemndas samtykke til adopsjon, jf. barnevernlovens §4-20 annet ledd. Forutsetningen for at hun kan reise slikt søksmål er at hun har slik stilling at vedtaket "er retta mot" henne, jf. tvistemålslovens §476 første ledd 1. punktum. Utvalget finner at så ikke kan anses å være tilfelle etter at hun ved et endelig vedtak er fratatt foreldreansvaret som et ledd i saksgangen med sikte på adopsjon. Etter at hun ikke lenger har foreldreansvaret, er det fylkesnemnda som i foreldrenes sted har kompetansen til å gi samtykke, og dette har nettopp vært formålet med den forutgående saksgang hvor moren hadde partsstilling og kunne ha fått vedtaket om fratakelse av foreldreansvaret overprøvet av domstolene.
Når moren i den situasjon som nå foreligger ikke lenger har foreldreansvaret, kan fylkesnemndas samtykke til adopsjon etter utvalgets oppfatning ikke anses som rettet mot den kjærende part på en slik måte at hun har søksmålskompetanse etter bestemmelsene i tvistemålsloven kap. 33. ..."
Det er i juridisk litteratur reist spørsmål om den tolkning av tvistemålsloven §476 første ledd som kjennelsen bygger på, bør opprettholdes, jf blant annet Frode Innjord i Steinar Tjomsland (red): Barnevern og omsorgsovertakelse, Rt-1997-137 og Tore Schei: Tvistemålsloven med kommentarer II, 2 utg 1998 side 1201. Det foreligger også senere rettspraksis som synes å bygge på en mindre streng tolkning av lovbestemmelsen enn den som er uttalt i 1994-kjennelsen, jf kjæremålsutvalgets kjennelse i Rt-1997-1264.
Høyesterett finner at den rettsoppfatning kjæremålsutvalget har gitt
Side:177
uttrykk for i Rt-1994-1654, ikke bør opprettholdes. Søksmålsrett i sak om gyldigheten av et vedtak om samtykke til adopsjon er etter ordlyden i tvistemålsloven §476 første ledd - som nevnt - forbeholdt "den som tvangsinngrepet er retta mot". Bestemmelsen må i barnevernsaker ses i sammenheng med barnevernloven, som klart forutsetter at vedtak etter den loven er rettet ikke bare mot barnet, men også mot barnets biologiske foreldre. I rettspraksis er dette uten videre lagt til grunn i saker hvor vedtak om samtykke til adopsjon er fattet samtidig med vedtak om fratakelse av foreldreansvar, jf Rt-1997-534. Men de biologiske foreldre bør ikke stå i en annen stilling i forhold til tvistemålsloven §476 første ledd om søksmålet er begrenset til å angripe vedtaket om samtykke til adopsjon. Søksmålsretten bør være den samme enten vedtak om adopsjonssamtykke er fattet samtidig med vedtak om å frata foreldreansvar eller det er et etterfølgende vedtak. I begge tilfelle er det tale om to vedtak. Siden vilkårene for vedtakene og virkningene av dem er forskjellige, vil vedtakene kunne reise ulike materielle og prosessuelle spørsmål. Dette taler for at barnets biologiske foreldre også etter at de er fratatt foreldreansvaret vil ha en legitim interesse i domstolsprøvelse av et vedtak om samtykke til adopsjon. Den retten de har etter adopsjonsloven 28 februar 1986 nr 8 §7 tredje ledd, til å uttale seg i forbindelse med behandlingen av adopsjonssaken, sikrer dem ingen adgang til å få prøvet spørsmålet om adopsjon for domstolene.
Herredsrettens og lagmannsrettens kjennelser blir etter dette å oppheve, og saken å hjemvise til fortsatt behandling i herredsretten.
De kjærende parter har fri sakførsel for Høyesterett. Saksomkostninger tilkjennes ikke, jf for øvrig tvistemålsloven §483.
Herredsrettens og lagmannsrettens kjennelser oppheves, og saken hjemvises til fortsatt behandling i herredsretten.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.