HR-1999-589-K - Rt-1999-1776
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-11-04 |
| Publisert: | HR-1999-00589-K - Rt-1999-1776 (417-99) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Advokatrett, Tilbakekall av advokatbevilling, Oppsettende virkning |
| Sammendrag: | Saken gjaldt kjæremål over lagmannsrettens avgjørelse om ikke å ta begjæring om oppsettende virkning til følge i sak om tilbakekall av advokatbevilling. |
| Saksgang: | Oslo byrett saknr 1997-9376 - Eidsivating lagmannsrett LE-1999-359 A - Høyesterett HR-1999-00589K, jnr. 266/1999 |
| Parter: | A (advokat Cato Schiøtz) mot staten v/Advokatbevillingsnemnden (advokat Frode A. Innjord) |
| Forfatter: | Smith, Aasland, Lund |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §230, §38, Tvistemålsloven (1915) §396, §400, §407, §477, Straffeloven (1902) §255, §256, §62 |
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse om ikke å ta begjæring om oppsettende virkning til følge i sak om tilbakekall av advokatbevilling, jf. domstolloven §230 første ledd 4. punktum.
Advokatbevillingsnemnden fattet 30. oktober 1997 vedtak med slik konklusjon:
«Advokat As advokatbevilling tilbakekalles i medhold av domstolloven §230 første ledd nr 1 og 4.»
A hadde anmodet om at Advokatbevillingsnemndens vedtak ikke skulle tre i kraft straks, men anmodningen ble ikke tatt til følge.
I stevning av 2. november 1997 til Oslo byrett nedla A påstand om opphevelse av Advokatbevillingsnemndens vedtak, og om at vedtaket ikke skulle ha virkning før det forelå endelig dom i saken. Ved byrettens beslutning av 12. november 1997 ble begjæringen avslått. A påkjærte avgjørelsen til Borgarting lagmannsrett. På bakgrunn av kjæremålet omgjorde byretten sin beslutning slik at Advokatbevillingsnemndens vedtak ikke trådte i kraft før lagmannsretten hadde avgjort kjæremålet.
Borgarting lagmannsrett avsa 16. desember 1997 kjennelse med slik slutning:
«1. Tilbakekallelsen av advokat As advokatbevilling skal ikke ha virkning før Oslo byrett har avsagt dom i ugyldighetssaken.
2. Avgjørelsen av omkostningsspørsmålet utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken.»
Oslo byrett avsa 26. mars 1999 dom i ugyldighetssaken med slik slutning:
«1. Staten v/Advokatbevillingsnemnden frifinnes.
2. A dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse til å betale saksomkostninger til Staten v/Advokatbevillingsnemnden med kr 523.121 - femhundreogtjuetretusenetthundreogtjueen -.»
A erklærte 4. april 1999 anke over dommen til Borgarting lagmannsrett. I anken er det nedlagt påstand bl.a om at Advokatbevillingsnemndens vedtak ikke skal settes i kraft før det foreligger endelig dom i saken. As prosessfullmektig anmodet i prosesskrift av 12. april 1999 om at Oslo byrett måtte beslutte oppsettende virkning inntil lagmannsretten hadde tatt stilling til spørsmålet. Motpartens prosessfullmektig anførte at byretten ikke hadde adgang til å beslutte en slik midlertidig utsettelse av vedtakets iverksettelse, og at det for øvrig ikke var grunnlag for å forlenge utsettelsen av vedtaket etter domstolloven §230 annet ledd siste punktum.
Oslo byrett traff beslutning i saken 28. april 1999. Slutningen lyder som følger:
«Advokatbevillingsnemndas vedtak av 30.10.97 gis ikke oppsettende virkning.»
Etter henvendelse fra førstelagmannen i Borgarting lagmannsrett sa Eidsivating lagmannsrett seg 25. mai 1999 villig til å overta saken i medhold av domstolloven §38. Forholdet var at dommer Kjersti Graver ved Borgarting lagmannsrett hadde vært formann i Advokatbevillingsnemnden da As sak ble behandlet der, og hun hadde også opptrådt som partsrepresentant etter at saken var reist for domstolene.
Eidsivating lagmannsrett avsa 1. juli 1999 kjennelse med slik slutning:
«1. Begjæringen om oppsettende virkning tas ikke til følge.
2. Omkostningsspørsmålet utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken.»
Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for lagmannsretten fremgår av avgjørelsen.
A har i rett tid erklært kjæremål over lagmannsrettens avgjørelse. Det er i det vesentlige anført:
Borgarting lagmannsretts avgjørelse av 16. desember 1997 må forstås slik at den utsetter iverksettelse av tilbakekallingsvedtaket til rettskraftig dom foreligger. Lagmannsretten la den gang avgjørende vekt på de dramatiske virkninger en iverksettelse av vedtaket ville kunne få, og A tiltrer den begrunnelse lagmannsretten ga. Det har ikke inntrådt noen omstendigheter som kan lede til et annet resultat. Oslo byretts dom i ugyldighetssaken bør neppe tillegges vekt i vurderingen ettersom avgjørelsen er anket i sin helhet. Tvert imot er det i dag ytterligere grunner for å avvente iverksettelsen av vedtaket. Dersom As inntektsgrunnlag fjernes, vil han ikke ha noen økonomisk mulighet til å betale omkostningene i saken. Lagmannsretten legger dessuten uriktig vekt på at A er satt under tiltale for underslag. I dette tilfellet er det en betydelig «overlapping» mellom temaene i straffesaken og den sivile saken. A ble frifunnet av Drammen byrett. Han er senere domfelt av Borgarting lagmannsrett, men denne dommen er anket til Høyesterett.
Lagmannsretten synes for øvrig å ha lagt vekt på den tid som har gått siden Advokatbevillings-nemnden traff sitt vedtak, angivelig for å sikre et effektivt tilsyn med A. Dette kan ikke være korrekt all den tid det er etablert et effektivt tilsynsapparat, og ytterligere uregelmessigheter er ikke påvist.
A har nedlagt slik påstand:
«1. Tilbakekallelsen av advokat As advokatbevilling skal ikke ha virkning før rettskraftig dom foreligger i ugyldighetssaken.
2. A tilkjennes saksomkostninger for alle instanser vedrørende spørsmålet om oppsettende virkning.»
Kjæremålsmotparten, staten ved Advokatbevillingsnemnden, har i det vesentlige anført:
Kjæremålet må avvises idet lagmannsrettens skjønnsmessige vurdering etter domstolloven §230 første ledd 4. punktum etter sin art må anses unndratt fra overprøving ved kjæremål, jf. tvistemålsloven §396. Beslutningen om oppsettende virkning kan bare påkjæres på det grunnlag at beslutningen er i strid med loven eller på grunn av saksbehandlingsfeil. Kjæremålsadgangen er begrenset på denne måte for beslutninger om oppsettende virkning etter tvistemålsloven §400 og §477, og det er ingen grunn til å sette beslutninger etter domstolloven §230 i en særstilling. Det er ikke holdepunkter for dette verken i ordlyden eller forarbeidene. Reelle hensyn trekker snarere i retning av at kjæremålsadgangen burde være videre for beslutninger etter tvistemålsloven §477, som gjelder inngrep i familielivet og den personlige integritet, enn ved beslutninger etter domstolloven §230 som i hovedsak berører vedkommendes yrkesmessige og økonomiske interesser.
Subsidiært anføres det at det ikke er grunnlag for å innrømme den kjærende part noen ytterligere adgang til å praktisere som advokat mens saken verserer for domstolene. Det vises til tidligere fremsatte anførsler og lagmannsrettens begrunnelse.
A er ved Borgarting lagmannsretts dom av 6. august 1999 dømt til en straff av fengsel i ett år og to måneder samt tap av retten til å praktisere som advokat for alltid. Dommen gjelder dels de samme forhold som ligger til grunn for vedtaket til Advokatbevillingsnemnden, og avviker sterkt fra Drammen byretts dom som A har påberopt seg.
Saksomkostningsspørsmålet kan hensiktsmessig utstå til den dom eller kjennelse som avslutter saken.
Staten ved Advokatbevillingsnemnden har nedlagt slik påstand:
«Prinsipalt:
Kjæremålet avvises.
Subsidiært:
Lagmannsrettens beslutning stadfestes.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
I likhet med Borgarting lagmannsrett i kjennelsen av 16. desember 1997 antar utvalget at en avgjørelse om oppsettende virkning etter domstolsloven §230 første ledd 4. punktum ikke er en avgjørelse som etter sin art er uangripelig, jf. tvistemålsloven §396. I motsetning til slike avgjørelser, som normalt ikke bare er skjønnsmessige, men som oftest også av underordnet betydning for partene i saken, dreier det seg her om en beslutning som gjennomgående vil være av den største betydning for advokatens mulighet til å fortsette sin forretning om søksmålet skulle vinne frem. Beslutningen har med andre ord vesentlig rettssikkerhetsmessig betydning. At avgjørelser om oppsettende virkning etter tvistemålsloven §400 og §477 etter sin art antas å være uangripelige, kan etter utvalgets mening ikke tilsi at avgjørelser om oppsettende virkning ved tilbakekall av advokatbevillingen og tilsvarende avgjørelse unntas fra ordinær overprøving ved kjæremål.
Etter utvalgets mening tilsier sammenhengen med den ordning som gjaldt før lovendringen av 1. september 1995 at en avgjørelse om oppsettende virkning må kunne påkjæres på vanlig måte. Etter den tidligere ordning kunne departementets vedtak om å tilbakekalle en advokatbevilling bringes inn for Høyesteretts kjæremålsutvalg med oppsettende virkning. Denne særordningen ved tilbakekall av advokatbevillinger ble forlatt fordi det ble ansett som uheldig at kjæremålsutvalget som første og eneste instans og på grunnlag av skriftlig prosedyre skulle ta stilling til disse sakene som ofte reiser vanskelige bevisspørsmål. Da ordningen ble forlatt, og det ble etablert ordinær domstolsprøvelse av tilbakekallsvedtak, var det nærliggende å overlate spørsmålet om oppsettende virkning til domstolen, også fordi saken nå kunne trekke vesentlig lenger ut i tid. Den tidligere ordningen med automatisk oppsettende virkning viser imidlertid hvilken vekt dette ble tillagt, og det er ikke holdepunkter i forarbeidene for at man ved lovendringen, i tillegg til å legge avgjørelsen til retten, mente å avskjære overprøving. Det kan tilføyes at også sammenhengen med de regler som gjelder ved midlertidige forføyninger rettet mot gjennomføringen av forvaltningsvedtak, gir støtte for at avgjørelser om oppsettende virkning av tilbakekallsvedtak skal kunne påkjæres.
Når det gjelder realiteten, viser utvalget til lagmannsrettens begrunnelse som utvalget i det vesentlige kan slutte seg til. Utvalget tilføyer at A ved Borgarting lagmannsretts dom av 6. august 1999 er dømt til ubetinget fengsel i ett år og to måneder og fradømt retten til å praktisere som advokat for alltid for forbrytelse mot straffeloven §255, jf. §256, jf. §62. Dommen er påanket til Høyesterett. Anken er tillatt fremmet for så vidt gjelder straffutmålingen, herunder rettighetstapet.
Lagmannsrettens kjennelse blir å stadfeste. Saksomkostningsspørsmålet utsettes til den avgjørelse som avslutter saken.
S L U T N I N G :
1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til den avgjørelse som avslutter saken.